onsdag 9. august 2006

97,4 kilo

viste vekten i dag og det er opp 1,2 kilo. Klokken var 06:00 om morgenen og jeg var på vei opp til spinning på SATS. Jeg la meg umiddelbart ned på sengen og ”den indre kritikeren” kom dundrende tilbake. Den andre meg, som jeg har satt av bussen, den som alltid kritiserer meg og sier at jeg ikke er ”god nok”. At jeg ikke får til eller: ”Der ser du! Det er ikke noen vits i”.

Innen for 2 minutt (utrolig hva tankene rekker) tenkte jeg også at dette kan jeg aldri skrive på bloggen. Men det kan jeg. Det er akkurat det jeg skal gjøre, for lar jeg det være, har jeg det gående, med miksing og triksing med tall og pynting på min sannhet. Jeg hadde håpt at vekten viste det samme, eller litt ned, for det er det som inspirer til ny giv.

Noen vil si at å se på vekt er helt feil fokus. Det kan så være. Jeg har gått mine runder i denne verden, men vet hva jeg likevel gjør når det er min tur til å gå runden igjen. Jeg ser på tallene. Så dette må jeg tåle, hvis jeg velger å veie meg hver dag. Det er en årsak til at de på Grethe Roede kurs sier vei deg en gang i uken, det vet jeg. Men enhver person som vil ned i vekt veier seg i hvert fall en gang om dagen. Det kan være artig å se hvordan det varierer også.

Jeg reiste meg opp 06:15. Når tankene tar ”den indre kritiker” veien, er det bare å komme i gang. Klippe tanken. En snedig observasjon er at bildene som dukker opp i hodet er av mennesker som har kritisert meg gjennom livet. For en eller annen gang lærte vi å være kritiske til oss selv, og ikke synes godt om oss sjøl. Tankene er ikke tatt ut fra intet. Vi har lært oss å være sjølkritiske i sosialiseringsprosesser vi har vært i livet. Å være kritisk til seg selv er en ferdighet, som det er sjelden gunstig å praktisere.



Jeg dro på SATS og svettet meg igjennom. Formen er dritdårlig, men jeg gjør det. Jeg sov bare 4 timer i natt. Jeg blir speedet av denne endringen. Jeg leste bok og spiste en skive + varmet en kopp med suppe. Magen skrek, så det var intet annet å gjøre. Det edruelige og sunne gir, men energien må stuktureres. Og tankene om å lykkes, skremmer meg mer enn jeg liker å fortelle.

Men sånn er det, jeg har fått utdelt en kraft og noen livsoppgaver og jeg har et ansvar for å lykkes. Jeg må lykkes for meg, hvis mine barn skal kunne lykkes med seg. Jeg må se og kjenne på redselen for å kunne gå videre. Jeg må tøre å elske dette livet og være tilstede i det, for jeg har så mye jeg vil gjøre.

Etter kreften har jeg ikke vært deppa en dag. Det har kreften endret. Den stjal mye kraft av meg, men livet gav mye tilbake. Ennå er jeg ikke 100%, da ville jeg vært i arbeid. Så til de som tror at 1 år sykemeldt er det samme som et år med svangerskapspermisjon, forstår ikke. Ingen kan forstå hvilken jobb det er å finne tilbake til ”det normale”, før de har vært sjuke sjøl. Og det er ikke en forkjølelse vi snakker om heller.

Og jeg sier det igjen, jeg skal prøve å aldri fordømme et menneske mer, som er tjukk eller sykemeldt eller ufør. Det beste er å være rik og frisk. Det neste er å være i arbeid. Men strever man med seg sjøl, så krever det kapasitet og da er ’det’ den viktigste jobben å gjøre. Vi kan ikke hjelpe andre, hvis vi ikke kan hjelpe oss sjøl. Bra nok for andre, hvis vi ikke er bra nok for oss sjøl? Det rimer ikke.

Det er alltid en årsak til at noen er tjukk. Det er også en årsak til at noen er tynne, eller at noen er ved trivselsvekt. Det ligger i ens egen historie. Ulike måter å beskytte oss på, ulike måter å takle livet. Jada, jeg tror gjerne de som sier at det er greit med 10 +, så lenge helsa ikke skranter. Men grunnen til 10 +, er fremdeles et resultat av hvordan en lever.

Du kan tro mine ord, når jeg sier at de som er slanke, ofte har andre ting å bære på. Og for noen koster det noe vanvittig å holde seg der. De trener livshiten av seg, eller ofrer masse goder. Det er bare så innmari viktig for dem og det er et valg det også. Så var det igjen det med fokus: Hvis det er det viktigste i livet, så tar det opp mye kapasitet. Men jeg skal ikke si noe jeg, som sitter her overvektig og taster på tagenter. Hvis jeg skal ha sjanse til å gå ned 30 kilo i vekt og holde meg på 70 kilo, må jeg ha fokus på mat og trim hele livet ut. Det nytter ikke å skli mer enn en gang i uken og det nytter ikke å spise når jeg er sliten eller kjenner ubehag.

Jeg har ennå mye å lære.

Nå gleder jeg meg innmari til klærene slakker og hva minus kilo gir. For jeg føler meg fin, så det er ikke den jeg venter på. Jeg arbeider for en bedre helse. Men jeg ser at oppgaven ligger veldig i å lære meg å stukturere energi, og tåle å være i lyset. Tåle og synes godt om meg sjøl og kjempe mot skammen og ”den indre kritikeren” som sitter i hvert gram jeg har samlet.

Nå er det morgen. Guttene har stått opp. Bernt og Ruben har dratt. Jeg skal bake. Jeg måtte bare dele disse tanker først.

Grip dagen,
Betty

3 kommentarer:

Ingunn sa...

Ja, du e fin Betty :-), både inni og utapå. Også er du så tøff som klarer å unngå selvfornektelsen.

Jeg er ikke der ennå. Jeg har ikke vekt jeg, og det er bevisst - fordi jeg er redd for å havne i depresjonen i utgangspunktet, og da klarer jeg ikke å forholde meg til stygge tall. Bukselinninga er likevel en pekepinn - merker jo på den om jeg går opp eller ned, og i sommer har det definitivt vært opp!
Ser det på ansiktet mitt også. Godt råd fra deg å kle seg fint for å føle seg mer vel.

Jeg spiser ikke så mye, men helt feil. Klarer ikke å få rutine på spising hver fjerde time. Blir litt for mye rødvin også. Men først og fremst må jeg bevege meg mer. Har blitt mest rolige turer i som mer desverre.

Følger deg daglig - stå på, du har sånn guts at er det noen som klarer å gå ned, så er det du!

Klem fra Ingunn

=Anja sa...

Åhh du e så ærlig,Betty,and Im lovi`n it-
Ps.Dere jenter er nydelige uansett
Slutt

Betty Boom sa...

Takk dere!

Grip dagen!

Betty