Fy Faen

Fy faen ta denne varmen. Beklager til alle sommerelskere, men nå har det gått langt over streken. Jeg takler det ikke. Riktignok har jeg påført meg selv alt for mange kilo, det er sant (det tar vi siden). Jeg har virkelig problemer med å trives. Endelig er det kveld! Jeg har hentet aircondition fra loftet. Kostet 250 kroner på Obs og er verd alt jeg eier. Den blåser inne på mitt stille kjøkken.

Fy faen så herlig å være aleine et døgn. Det er helt fantastisk. Nå henger ikke dette avsnittet sammen med det forrige, men sånn er det. Bare jeg sitter helt stille, er denne sommeren til å leve med. Men jeg lengter til at den er over. Da skjer det mye rart. Jeg tenkte en hel masse aleine et døgn på sykkel, og skal dele etter hvert.

Hva ville du velgt hvis du fikk valget? Frøset i hjel eller krepert i varmen. Jeg har det klinkende klart. Jeg ville heller dødd i kulden, enn i varmen. Men så elsker jeg å bade. Det er bra sikkert. På Halsa badet jeg flere ganger om dagen. De påsto at det var 18 grader i vannet, men en kjenner vet når det ligger rundt 15 grader. Kanskje litt bedre i fjæra, men det er ikke der du kaster deg ut. Det er litt lenger ut i (sånn til orientering).

Fy faen det var godt å komme hjem. Jeg sier det bare. Jeg rocka inn på bloggen og la ut fredagsrompen, gikk bort til naboen og fikk en øl og litt middag (bra nabolag). Gikk hjem igjen og låste døren. Husredd er jeg ikke her. Det er ikke gjenferd i nykjøpte hus, men det er mulig jeg går igjen her med tiden. Da skal jeg sørge for å være en positiv energi, for de som skal puste og ånde.

Klart jeg har jogget rundt på bloggene (kun på de jeg liker). Det kan hende det er noen jeg ville likt og ikke har møtt, det vil tiden vise. Men de herligste, de jeg smiler av, de som jeg kan gapskratte av og de som er alvorlig snurrer jeg innom jevnlig. Det er masse herlige, dyktige, eminente bloggere som er der ute. Takk skal dere ha! Og takk for kommentarene. De tar jeg til mitt hjerte.

Det gjelder å ikke få noya når du blogger. Bloggen er et fristed. Jeg ser alltid på ”site meter” om det er noen lesere der ute (og da fortsetter jeg å skrive, så lenge jeg ser ”DET ER NOEN DER UTE” – jeg ville skrevet likevel, det vet jeg). Men blogg er herlig. Du er liksom ikke på jobb. Du kan skrive: ”Fy faen” hvis du vil det. Mulig det er litt pervo, det kan være sant, men det gir en hel masse.

Vi bloggere, vi kan se hvilken kilde ”klikket” kommer i fra, og noen gjør meg glad og noen gjør meg bekymret. For eksempel i dag, så jeg at en hadde søkt på: ”Betty Johnsen søster”. Da klikket jeg meg tilbake for å se hva det stod, og jeg ser at alt jeg har skrevet kan jeg stå inne for. Folkens, det er bare livet. Om 100 år er allting glemt. Gå nå ikke rundt og vær så jævla viktig. Det finnes mange konspirasjoner som liker å prate om ”oss som synliggjør”, men la de bare holde på.

Det finnes mange ”sykinger”. Det er bra sikkert! De sykeste er de som er helt anonym og som sprekker på et eller annet psykriatisk sykehus. ”Hold helsa de sjøl!”, sier jeg bare. Jeg er sikker på at bloggere opplever folk som ikke nevner at de leser blogg, la de bare være! De liker det du gjør, de står bare ikke for det.

I dag kjøpte jeg Dagbladet og leste det i lag med min frokost (i Mosjøen). Forretsen det er et sinnsykt bra motell (finnes bare et der), med vanvittig god mat, så har jeg nevnt det (fikk maten gratis, selv om jeg dukket opp en time etter frokost). Så til saken: Overskriften var: ”Vi elsker biografier”. Trynet til Jan Kjærstad gjør meg usikker. Det må jeg bare nevne. Han lukter en sånn mann som kan skremme. Og da får jeg automatisk lav selvfølelse. Men han sier da at han alltid blir interessert i mennesket bak boken (eller boka som de sier i Trøndelag og på østlandet). Han lar seg fascinere av måter forfatterne klarer å fange menneskeliv i tekst på og han tror ikke at biografiske opplysninger skader verkene.

Da tenker jeg som så, kjære leser! Du tror du vet mye om meg, men bare vent til du får se boken (om mulig i flertall). På siden foran er det skrevet om Bergljot Hobæk Haff. Hun har skrevet om skammen. ”I motsentning til skyldsfølelse er skammen ordløs”, sier Krigsvoll som har spilte Idun (fra boken) i 1999 på Nationaltheateret med susksessoppsetningen ”SKAMMEN” (hvorfor har de h i Nationaltheateret – det hadde vært bedre uten). Men sånn avslutningsvis sier hun noe anonyme Haff: ”Hvor mange bøker en forfatter klarer å skrive, avhenger av hvor mange ganger fortatteren kan variere sin livshistorie”. Denne sietningen har latt meg inspirere!

Det er simpelthen vanskelig å finne svar på spørsmålet om hvorfor folk skriver. Det finnes ikke noe større enn en velskrevet setning!

Jeg skal skrive om skammen jeg og, og jeg skal gjøre det i dette livet. Nå skal jeg bare få ut denne bloggen og nyte huset, freden og musikken.

Ord er rike,
Betty