En Personlig Grense

Et blikkstille hus, gutta er på Geocatch tur. Jeg har feber og holder meg i ro, for å lade batterier. Jeg har sovet lenge og spist et speilegg. Vekten er 96 kilo etter vin og mat i gårkveld. Ikke allverdens opp, ikke demotiverende en gang.

Boken, ”Fat is a feminist Issue” er boken for meg. Den har teorier vi knapt tør å tenke på, langt mindre kjenne på. Susie Orbach tenker tankene mine. ”Jenter legger på seg, for å bli sett av sine mødre”. En fantastisk påstand, jeg kjøper den lett! Selv om industrien pumper ut bilder av jenter med ”perfekte” kropper, og vi som voksne forstår at dette er ikke for ”oss vanlige”,så er det likevel vi som er kjøpt opp. Som voksne damer har vi et ansvar i dette. Og da mener jeg ikke bare i å moralisere eller la være å gi penger til topper og undertøy jenter ønsker seg, men være et eksempel, være fornøyd med oss sjøl.

Vi uttrykker alt for mye misnøye over bagateller som har med oss sjøl å gjøre. Vi trenger ikke å si det en gang. Det ligger som en eim rundt oss. Barn plukker det opp. Barn pleaser foreldre! Barn tar inn misnøyer også! Damer på 40 år, som vil ha 20 årige kropper bommer så vanvittig på verdiorientering i livet. Hva skal 20 åringene tro og hvordan skal de få slappe av i livene sine, hvis idealene henger skyhøye, som bær du aldri når. Hva blir ”the mean thing” de har fokus på, når vi som skal gå foran i alder og klokskap aldri er fornøyde med oss selv. Og som sagt, vi trenger ikke si det en gang, de merker det på oss.

I helgen har jeg pratet med to damer om dette, en på 26 år og en på 47 år. Vi er enige, men lite bevisste på det. Hun på 26 år blir rett og slett lettet når vi samtalerer rundt temaet, og ler fordi hun ser at det er faktisk en generasjon foran henne, som har skapt et bilde av hvordan en som kvinne skal være. Hun jobber i en hudpleiesaleong og møter mang en kvinne med formye av ditt eller forlite av datt. Hun på 47 år, bestemte seg i går for å slutte å kalle maten hun spiste for ”sunn mat”. Datteren hennes på 10 år, legger allerede vekt på ”det sunne”. Dessuten så drikker jenter mellom 10 og 20 år, konsekvent ”light” bruser. Det er galskap.

Jeg kan synes at det er spennende, hvordan vi kan påvirke hverandres holdninger, slik at vi vokser som mennesker. Våre holdninger blir plantet i barnas fremtid. Det er det ingen tvil om.

I går sa jeg: ”Min sønn er blitt litt rampat”. ”Plukk det av han tvert”, kan en si. Og jeg er så uenig. Den lille rampen han har i seg, må han få ha, såpass må han ha, for å overleve som ungdom på ungdomsskolen. Han kommer fra et høyere middelklasse nivå, ingenting galt i det, men han skal møte en verden fra alle nivå.

Jeg tar ikke den diskusjonen. Så ser vi hverandres måter å sette grenser på, og det river i hjertet mitt, når et barn blir krenket. Hva ønsker vi å oppnå med å sette en grense, er det at barnet skal forstå? Da er det ikke grunn til å trakke på barnet samtidig. Og så er det forskjell på mine grenser og barnets grenser. Det å sette grenser er et makt middel og alle familier må ha regler, det er greit. Men målet er vel å opprettholde kontakten.

Vi har ingen rett til å trakke på hverandre. Duppere med:”Har du ikke skjønt noen ting, jeg har sagt det til deg før, hvor mange ganger må jeg si det, før det går inn?” En slags sensur, i påhør av andre voksne, slik at vi får markert at joda, vi har autoritet og vi tør å være tøffe. Barnet går med bøyd nakke og du ser dens selvsensur lyser.

For hver gang grenser blir satt, som har krenkelse i seg, ødelegges litt av forholdet mellom barn og foreldre. Vi voksne fraskriver oss ansvaret for det som har skjedd, og legger skylden på barnet. Så skal vi reparere med å si: ”Er du sur ennå?” eller ”Nå gir vi hverandre en klem, og så er vi venner igjen”.

Kunne bare vi voksne forstå at igjennom å snakke ut i fra våre egne personlige grenser, kan barnet forstå det du sier.

Er det rart at jeg endte opp som barnevernspedagog? Men ut i jobb skal jeg ikke, får panseret mitt er såpass sterkt at dette ikke skaker meg.

Joda, jeg røykte i går og føler at det lukter ennå. Det gav ikke det jeg tenkte at det skulle gi. Det ble ikke noe kikk av det. Jeg er ingen røyker. Forsøplet er følelsen etterpå. Greit med alt som er erfart og gjort.

Ha en fin søndag, 20. august 2006 Betty