En fin stund for meg selv ute på lekteren, med Munkholmen i bakgrunnen. Noen ting er en gang i livet og dette var en slik stund. For meg beskriver bildet ensomheten i det offentlige lyset!
Disse dagene har lært meg mye. Du skal tenke om deg sjøl at du er stor, men du skal aldri agere større enn det du er. Det er drita skummelt. Det finnes ingen klokskap i å gå rundt å føle seg liten. Det skal finnes en balanse inne i hver av oss. Vi kan ikke blåse oss opp, da blir vi brekkekkel. Men pga denne utfordrende balansegangen her, velger mange bare å forbli småe. Tenke negativt om seg selv. I stedet for å være sin egen stjerne.
Så er det hverdagen da. Det å være i den. I det ”vanlige” livet, med de ”vanlige” følelsene og synes at det er godt nok, for det er det! Et vanlig liv er undervurdert. Jeg har etterstrebet ”et vanlig liv” hele livet. Forutsigbarhet og trygghet for enhver pris! Det gir i hvert fall meg spirer til å gro, til å produsere og være i oppgaven. Det er på hjemmebanen kreftene til å bygge kommer fra, til å kunne gå ut på bortebane og eksponere.
Og det gjorde vi masse i går. To konserter. En i Regnbueparken for Stavne Gård og en for Kulturfusjonen. Det ble en vakker dag og vi spilte bra, i hvert fall så koste vi oss med det vi gjorde. Bandmessig var jobben sånn midt på treet, men sammen er vi dritbra. Vi får vanvittige gode tilbakemedinger. De som ikke har hørt oss, hører ikke feilene vi gjør, at jeg synger 3. verset der 1. verset skal være. Sånn sett er det en fordel å være ukjent og glad amatør. Så hørte jeg at gutta bomma litt her og der og da var jeg i det gode selskap og ikke i et sånt anstrengt proft lag. Selvsagt vi etterstreber jo og gjøre det veldig bra og ikke slurve, men det er ikke et poeng å kakke seg selv i hodet, det er bare å gjøre det bedre neste gang.
Ståle Storløkken gjorde det bra. Jeg er glad jeg gikk inn i ”det stille rommet”. Jeg tenkte:”Er jeg der da?” Men jeg greide å roe meg ned og være i det. Ekspremitell, improvisert spill, som gav en meditativ følelse. Han gjør alt man ikke skal, helt glimrende. Eller som Ulf sa:” Som Bambi på glattisen.
Pinheads spillte og det var bra. Et drivenes artig punkeband, med en kvinnelig trommis, som satt og smilte og spilte steinbra. De hadde kledd å lage egne låter, men det var moro å få gamle slagere servert på rekke og rad.
En minnerik kveld hvor jeg avsluttet BBBB delen med et bad. Det var en deilig avslutning. Alt som blir sagt etter kl 24 i drikkelag, gjelder ikke, en fin uskreven regel. Men det var mye artig generell pissprat og mange hyggelige mennesker.
Jeg har i disse dagene skjønt betydningen av å si: ”Takk skal du ha, fortell meg mer om det”, når du får en kritikk eller en ubehagelig oppmerksomhet. Det virker alltid for noe. Jeg har tenkt det: At hvordan det blir formidlet, har mye å si, om personen er personlig og sier: ”Jeg opplever det slik og slik” eller:”jeg synes at du skal…” eller jeg får tanker om at du….” så gir det mye mer, enn om man sier: ”Du trenger å jobbe med det og det”. ”Du må gjøre det bedre…” Jeg er allergisk mot ”MÅ” ting. Jeg må ikke noe som helst. Jeg har et valg. Og det er så jævla nedlatende å si: ”Du må..” til en annen. Det er rett og slett å sette seg sjøl om et objekt og andre som subjekt og det gir ikke kontakt.
Vi bærer alle vår egen historie og det er ulike ting som trigger. Jeg har en aggresjon inni meg på folk som skal belære (lære bort er veldig bra) som om vi andre er idioter. Men det er jo bare fordi de blåser opp seg selv, og det kommer av egen usikkerhet på eget liv, eller totalt avstengthet i forhold til egne følelser. Da må du holde andre på avstand og litt nede. Dette er ofte de som har terminologien inne og driver å analyserer alle andre, men ikke makter sitt eget.
Hverdagen er tilbake. Bernt er ute og kajakkerer. Jeg skulle ta et kjøkkenhådkle ut av tørketrommelen. Prøvde å lirke det ut, for å utsette å begynne på ”tralteoppgaver”, og resten følgte med. Det var ingen steder å legge kleshaugen, det var klær overalt, det er bare å ta et tak. Per Kristian går med brillene på halv 12, så det skal ordnes i dag. Men det er ikke ”bare” en fraværende mor, han utsetter det mer enn gjerne selv og. Det er så mye annet gøy vi vil gjøre først.
God lørdag, 26. august 2006 Betty
En lysets kriger frykter ikke å fremstå som gal. Han snakker høyt med seg selv når han er alene. Noen fortalte ham en gang at det er den beste måten å komme i kontakt med englene på, og den muligheten vil han ikke gå glipp av. Til å begynne med ser han hvor vanskelig dette er. Han tenker at han ikke har noe å si, at han bare kommer til å lire av seg meningsløst babbel. Likevel holder krigeren frem. Hver dag taler han til sitt hjerte. En dag merker han at hans røst er en annen. Og forstår at han er blitt til et talerør for en høyere visdom. Krigeren kan virke gal, men det er bare en forkledning. Paulo coelho
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar