Naboen sykler av gårde til jobben, jeg står i pysjen på trappen og roper "Adios Amigos" til gutta. Jeg har program for dagen, skal på sykehuset til lymfeødem behandling og levere en flybilett til en av de 12 kalenderpikene for kreftforeningen. Det holder, fordi i går hadde jeg 3 avtaler på en dag, og jeg har lært meg, at da må jeg ikke ha mye å gjøre neste dag. Før tålte jeg program annen hver dag, nå litt mere.
Men før kreften, hadde jeg sikkert 8 avtaler hver dag, høyt tempo, alltid i støtet. Snakket i mobil når jeg var ute og gikk. Sendte sms når jeg satt på do (hender jeg gjør ennå). Hadde mailboksen full av forespørsler i forbindelse med jobb etc. Dro på jobben og noen smilte til meg, ventet på meg. I og med at jeg var prosjektleder, så var det alltid en som trengte å betro et eller annet, så jeg fikk brukt min visdom til noe.
Det var naboen som syklet til jobben og jeg kjente et stikk inni meg. Måtte arbeide raskt i hodet mitt, for å ikke duppere mitt eget liv. Ikke i fast arbeid siden Mai 2005. Jeg har trengt hvert sekund til å først bryte meg fysisk ned med cellegift etc, og så bygge meg opp igjen. Problemet er ikke kreften, problemer er det som førte til kreften. Mange års "springe for fort", og i fra meg sjøl, og nå må jeg hente meg inn igjen.
I går traff jeg en som lurte på hva jeg drev med. Jo, jeg er i en tilfriskningsprosess, jeg svarte ikke det, men jeg er det! Jeg måtte skynte meg å komme på noe: " I forrige uke var jeg i Oslo og holdt foredrag, nå på fredag skal jeg til Oslo og ta bilder til KK, sammen med de 12 damene til kalenderen". Hun svarte: "Det er bra at du er med Betty, for da blir det noe og du tilfører masse energi". Hyggelig respons. Jeg tenkte for meg selv, kommer jeg noen gang til å komme i vanlig arbeid igjen?
Sannheten er at jeg tåler nesten ingenting, før jeg blir stresset eller utslått, og kroppen vil ikke lenger gjøre ting den ikke har godt av, den streiker rett og slett. Jeg klarer ikke å gjøre ting som "bare" er for andre og ikke for meg sjøl, jeg greier ikke å lure meg sjøl lenger. Jeg tar ikke kontakt ut i fra dårlig samvittighet, bare ut i fra lyst og da blir det sjeldnere, enn før. Og alt dette kjenner jeg på, tidlig en onsdagsmorgen.
Jeg spurte meg selv, hva jeg savnet med å være i jobb, og det er i grunnen flere ting:
- god morgen fra andre voksne folk
- fortelle om små ting rundt morgenkaffen
- være i støtet
- utøve fag
- makt til å gjøre ting
- bekreftelser
- lønn
Men alle disse tingene har jeg vært god på å leve uten. Lønn er rehabiliteringspenger jeg får. Har blitt flink til å bekrefte meg sjøl, at jeg er god nok. Får gjort ting for kreftforeningen, selv om jeg ikke bestemmer veien vi har gått med kalenderen, faget mitt kan utøves hver dag i omgivelsene mine, jeg forteller om små ting og store ting på bloggen, og jeg får kommentarer av folk som ønsker meg god morgen, god dag, god kveld og god helg.
Men likevel, så er det et lite sår inni meg. Ikke fordi jeg lurer på hva andre måtte si, om at jeg "går hjemme", men fordi "gamlebetty" vil mere, vil ut og fly, et gammelt mønster som skriker inni kroppen min. Vil tilbake til det gamle kjente, være "flink", det som gjorde meg syk, og det kommer ikke på tale. Bli sett, bli satt pris på.
Men jeg er på vei, og ser sjøl at jeg får til, å sette pris på Betty, så hun ikke "forstrekker seg". Jeg har tenkt å holde meg frisk og viktigst av alt: være en fornøyd og tilstedeværende person i denne familien.
Mine sår blir min vekst!
Ha en god dag alle sammen,
Betty
God Father
for 15 år siden
11 kommentarer:
Tilfriskningsprosess
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, jeg er også i en slik prosess, ikke pga kreft eller annen dødelig sykdom, men alvorlig nok for meg likevel. Jeg går hjemme, jeg går på rehabiliteringspenger, jeg tar en dag om gangen, for prøver jeg å ta alle dagene blir jeg sliten og handlingslammet og kan bare glemme å gjøre noe.
Ting tar tid, og en dag skal vi orke, bare ikke enda :-)
Ha en god dag du også Betty! Kjenner fortsatt på sårheten over å vite at jeg aldri kommer i arbeid igjen, men som du at jeg har mye godt å gi og gjøre så lenge jeg får bestemme tempoet sjøl og kan velge å si nei til ting og personer som ikke gjør meg godt.
Samme her! Tilfriskningsprosess. Er så utålmodig, og dette tar så lang tid!
Men "de andre" har ikke vært gjennom all den fysiske og psykiske julingen som vi har, og vi må gi oss sjøl tid til å komme oss.
Jeg savner bekreftelse på meg sjøl og hva jeg gjør. Sliter litt.
Men jeg har trent i dag, og prøver å jobbe med formen.
Survivor Sister
Unntaksvis:
"Alvorlig nok for deg"! Bra at du tar på alvor. Kan ikke annet enn å støtte deg.
Saken er vel at vi skal ikke orke alt, men finne en ny fin vei.
Elisabeth:
I et land hvor man presenterer seg med hva en gjør og ikke hvem en er, så er det en stor omstilling for oss, å ikke være i arbeid og likevel beholde egenverdien, for det er nok av de som synes det er rart at:"Du med den energien, og så er du ikke i arbeid".
Hege:
"De andre" var jeg og blant en gang. Skal aldri tilbake i den hopen og forhåndsdømme andre mennesker. Hege, til deg fra meg: Du gjør det som er rett for deg og dine akkurat nå, gi deg sjøl den!
Det er omtrent vel et år siden jeg fant bloggen din, og har fulgt med i den tiden som har gått.
Ikke har du bare gjort unna masse kreativt arbeid, cd-innspilling, intervjuer, konserter og foredrag.
Jeg er "støggimponert" over alt du får til, mens du underveis ser ut til å ha et rolig innvendig tempo.
Du gjør ting som er bra for deg og familien din, og har det som første prioritet. Og i tillegg er du en støttespiller og inspirator for oss andre gjennom blogging og kommentarer.
For ei dame du er i kraft av deg sjøl!
Klem!!
Hallo Betty,
Takk for besøket på siden min - som du så har jeg linket til deg, ulp! uten å spørre.... håper det er greit? Det betyr jo bare mere besøk til deg, også - og det vil vi ha?! Sitter her og lurer på hvordan de har det på leirskole - poden min er ikke alltid den tøffeste til å være borte fra heimen så lenge - men jeg regner med det går greit siden jeg ikke har hørt noe. Fortsatt fin dag til deg:) Klem fra Randi
Trine:
Takk, Trine. Det varmet og du rørte meg. Setter pris på din åpenhet også.
Vi er bra nok, i kraft av oss sjøl!!!
Randi:
Grattis med ny side. Jeg har lenket til deg også :)
Gutta på tur har det bra, Bernt kommer med rapport av og til. Mye fysisk aktivitet og blaute barn da. Tror alle har det kjekt. PK har hatt noen smårunder og skulle ringe meg for å bli hentet, men det er overhode ikke aktuelt uansett. Han har verdens beste far med seg på tur.
God ettermiddag!
Hadde du kommet på besøk tidligere, vanket det kylling til middag :-)
Tilfrinskningsprosessen hos meg har tatt år, flere år, snart 16 år. Godt at jeg ikke visste det skulle bli en så humpete vei første gangen. Fortsatt skal den være med meg, i meg, foran meg.
Mye er lært nå, - å si nei når det gjelder, være meg i det (meste) jeg gjør, leve i dagen, i timen, i minuttet, sette stor pris på meg som jeg er.
Viktigst av alt: være glad i meg sjøl for den jeg er. Er ikke jeg glad i meg sjøl, hvordan kan jeg da forvente at andre er glade i/ for meg?
Jobbsårheten dukker opp hver dag. Jeg vet jeg var "flink" i jobben min/ yrket mitt.
I dag trår jeg noen skritt i samme jobb, utrolig! men også så "her og nå" at det gjør rent vondt.
Jeg vet jo ikke om jeg er god nok for arbeidslivet lengre, slik det er. Stress er nedbrytende. Har bestemt meg for å ta hver dag jeg kan som et tegn på at jeg lever livet mitt som jeg vil.
Og være stolt av det.
mreteveian:
Viktige vendinger du drar her. Jo bedre du har det med deg selv, jo bedre har andre det med deg. Enkelt, men vanskelig likevel.
Jeg også, var knallgod i faget mitt. Jerg vet at jeg er god nok for arbeidslivet, men til hvilken pris? Da tenker jeg ikke penger, men hva det koster meg, rent fysisk og kan ikke være der, før jeg har lært å ikke forstrekke meg.
Jeg er stolt over å ha kommet frem til dette :)
Jeg blir så glad hver gang jeg leser deg Betty! Du er en fantastisk inspirasjonskilde. Du lyser av livskraft - og vilje!
B
B:
Takk for det. Godt å høre/lese.
Legg inn en kommentar