Ut av Måneskinn, gror det mange ting!

Var ute og gikk i måneskinnet i natt, vindstille og ekstremt vakkert, så fjelltoppene klart og månen hadde lys nok, til å lage skygger fra trærne. Vært på tur med gode venner, og blitt vartet opp. I frisk fjellluft får jeg alltid tak i skrivestemmen min, og skal gå den i møte igjen. Jeg skal bare...først.

Kjenner meg litt trøtt og trist fordi jeg skal på sykehuset i morgen. Jeg synes faktisk litt synd på meg sjøl, det er det sjelden jeg gjør. Gruer meg til å ta blodprøvene. Sistgang prøvde to personer å stikke i alle mulige blodårer uten hell, så tilkalte de anestesi, hvorpå hun prøvde i 15 minutter (med ex. antall stikk)og tilslutt kom husets ekspert, som brukte tilsvarende lang tid, og fant en åre i foten. Og innen da har jeg grått og tørket masse tårer, sånn stille gråt, fordi nå begynner min sykehuserfaring å bli sliten. Lei av å bruke tid der, selv om jeg så inderlig godt vet at dette er mitt lodd, så er jeg ikke noe superkvinne, bestandig.

Men når jeg vedkjenner meg tingenes tilstand, så er det okei å være meg likevel. Bedre enn å kjenne på trykket før erkjennelsen, for da vil jeg ikke inn i det, surfer utenpå, bjeffer, skjønner ikke at jeg må slippe opp og si til meg sjøl at det er okei å være lei, og forsynt av sykehushistorie.

Operasjonen er på torsdag, og da er det greit, da er jeg i støtet. Det er nå som ikke er greit, for det er ventetiden og den sluker meg. Har ikke noen happenings som kan fange oppmerksomheten bort i de kommende dagene, men jeg skal prøve å være grei med meg sjøl. Skal på trening og dobbel time hos psykolog, det er da noe, for det gir mye.

Vet at det "bare" er en operasjon uten cellegift, og at det ikke kommer til å sende meg ned i kjelleren, men gleder meg til jeg er på den andre siden av kommende uke. Kanskje livet mitt da, skal bli sykehusfritt og fyllt opp av hendelser som er gøy.

Nå skal jeg spise pinnekjøtt og ta meg et glass vin, det hjelper garantert!

God kveld,

Betty