tirsdag 7. februar 2006

Till Hell Freezes over.

Tirsdag 07.02.06.
"De som har følt vad livet blant tinderne er,
eller kan være for et menneske
trenger ikke at lese om det
Og de som aldri har følt det
Vil så alikelvel aldri forstå det". C.W. Rubenson

Mandagskvelden ble rar i forhold til avtaler.
Jeg tittet på dansen og svømmingen ble til badstue. Hadde avtalt avspenning, men ingen dukket opp. Satt meg i stol ute i resepsjonen og ventet litt. En av de damene på teamet lurte på om jeg greide å slappe av til en kassett med avspenning. Ja, svarte jeg, greier ikke du det? Nei, svarte hun, jeg greier det uten. Samme dama traff meg etter skitur i dag og jeg har lånt meg noen langrennski. Jeg var villt begeistret og la ut om opplevelsen. Hun svarte: Gå og kjøp deg slike da. Ingen respons på opplevelsen og skiene har jeg ikke råd til lell, da må det spares. I dag i gymen gjespet hun, jeg sa: Trøtt? Hun svarte: Nei. Det ble pause, vi stod noen sekunder, og hun sa: men jeg gjesper lell. Det er ikke alle det glir like godt med gitt. Det "lugger" liksom litt for meg. Jeg har lagt inn invitasjoner og inkluderingsfaktoren min. Avtalen om å være litt mere aleine har trett i kraft. I dag kunne jeg virkelig ha satt pris på et glass rødvin. Jeg sa det høyt til noen damer og de er nå i Røros. Hva er det som gjør at jeg ikke blir invitert? Det må da være noe med meg? Noe jeg signaliserer? Måtte prate med Bernt litt i kveld om dette og han mener at vi to er make i dette. Det virker kanskje ikke som om vi trenger å bli invitert. For sjølgående kanskje? Burde jeg fisket? men da ender det med at det er jeg som inviterer. For det kan jeg her i verden. Mange venneprosjekter har lagt helt nede når jeg har vært syk, er det fordi jeg bærer invitasjonene?

I dag har det ihvertfall vært en aktiv og morsom dag. Startet i gymsalen klokken 0815 og holdt på der til lunsj. Vegard og Rianna hadde opplegget og alle har det morsomt da. Vi leika oss i mange timer. En sånn jobb hadde passet til meg. Da skulle jeg ha kost meg på jobb, men jeg trives med det jeg gjør jobbmessig i dag og. Vi jobbet litt i par, og en av damene som er med mine trimopplegg og som svømmer hver morgen sa i dag til meg at hun ble glad bare hun så meg. Og at jeg hadde fine øyne. Noe å ta med seg. Det er ikke ofte jeg får kompliment og i dag passet det veldig bra.

Det å bli svett med å leik seg er noe for meg. Det gir kontakt, glede og puls. Hadde nesten glemt at trim kunne være moro. De er innmari flink til å holde fokus på det friske og på mulighetene. På slutten av opplegget hadde vi teater, slik Augusto Paul, en brassliansk teaterressigør ville gjordt det. Alle inkludert. Teater er ikke min sterke side. Føler meg fort dum, men det er ikke den ting jeg ikke kaster meg ut i for tiden. Blant annet skulle vi kjenne på hvordan det var å bli avvist av en som gikk rett forbi. Ganske sterke greier. Vi hadde også syv stoler vi stillte ut, hvor vi skulle vise at en av stolene var undertrykt i forhold til de andre. En av gutta våre mente at det trengtes da ikke så mange runder for å forstå at stolen var ensom. Men jeg tror han har det artig her han og. Voksen damene synes at han er veldig underholdende, men det er ikke meg han blir først kjent med. Han kommenterer alltid trimmingen min. Greit nok det. Har vel i dag greid å riste av meg de fleste kommentarene på aktiviteten min, mulig fordi jeg har gått litt stillere i dørene.

Vi skulle egentlig ha spinningtime, men den ble sånn tilfeldig avlyst av han som skulle ha den. Han hadde ikke tenkt å gi beskjed engang, bare la være å møte opp. Jeg møtte han til lunsj, hvor jeg sa at jeg gledet meg til timen med han og da sa han at det ikke ble. Jeg spurte om han ikke hadde tenkt å gi beskjed. Nei, han hadde tenkt at jeg kunne ta timen. Vel, det gjorde jeg ikke. Har istedet slappet av mellom øktene.

I dag var det vanvittig vakkert ute. Nysnø og nypreparerte løyper. En nyankommen dame på hjerte ble med. Også disse skiene da gitt. Lette og med en vanvittig gli. Nå forstår jeg at også her er utstyr halve greien. Det var sol ute som snart gikk ned. Godt å komme ut av denne rehab. boblen litt og klare tankene. Være i fred med meg sjøl. Jeg har ikke mobil med og ikke pc, så jeg sitter i en korridor med to felles pc`er. Har ikke sagt til noen på teamet at jeg blogger, det skal jeg gjøre når jeg drar. Jeg har vurdert om jeg skulle si det til hun som jobber i kommunen med meg, men vi får se. Det er morsomt å ha noe for seg selv.

I går lugget det litt i tv stuen. Mange som har ulike tv behov. Jeg har gått en del rundt på huset og funnet "min kanal" de andre dagene. Men i går stod jeg for at nå kunne noen andre ut og vandre. Jeg mente vi kunne dele litt på byrdene. Det er veldig ekkelt å stå for slikt. Det er lettere å ta jobben sjøl, for å slippe å kjenne på ubehaget. Det var flere som ville se dansefeber med meg, så vi fikk stuen til slutt, men det er litt jobbig med slike runder. Det er da jeg møter disse tankene om at jeg er for inkluderende i andre ting og ser at det betyr ikke at jeg får tilbake. men jeg kan jo ikke slutte å være meg sjøl. Det er jo morsomt å inkludere og få til fellesskap. Felles trimmer etc. Men jeg må legge av forventning om å få noe tilbake. Det er 3 ting som stjeler energi fra meg, det er å møte småelighet, sladder og å se på TV. Så det blir ikke så mye av det.

I dag har vi hatt mye fokus på undertrykkelse. Det berører gamle greier. Kreften har gjordt meg en stor tjeneste i denne sammenhengen. I de relasjonene jeg har følt meg undertrykt har jeg ikke tatt noe kontakt. Jeg har endelig tatt et valg at jeg ikke skal tigge om å bli likt mere. Ikke være underdanig for å få. Det er så vanvittig befriende og endelig har jeg sluppet taket i "håpet". De som har vært vant til å "ha meg der" har heller ikke etterspurt hvordan det går med meg. Verken til Bernt eller meg. Ikke en meter omsorg til guttene heller. Per Kristian ble derimot forvist fra deres fellesskap to måneder etter at jeg hadde fått kreft, fordi han ikke greide å bestemme seg for om han skulle sove der. Han sa at han visste ikke om han greide det. Da mente de at han måtte bli hentet fordi han ville ødelegge for de andre. Og at de hadde ikke rom til folk med ekstra behov. Vanvittig. Men helt greit. De spiller ut seg sjøl. Jeg har tatt valg og er FRI.

Det skal bli artig å skrive bok en dag :-)

I dag ble det presentert et viktig og vakkert dikt jeg legger ved. Kjenner at en veg er funnet. Jeg har også fått taket på egne mål og egen fokus. Røros rehabilitering blir en bra starter for meg. Jeg kommer til å bli i knuseform. Det vil si jeg vil høyne livskvaliteten betraktelig fra i fjor til i år. Kurven er stigene og det er mye å hente og mye å gå på. Livet blir aldri som før. Uansett om det "lugger" litt her og der, så er jeg innvendig og utvendig glad og fornøyd. Vi hadde teori om smerte i dag. Jeg skal lære meg å leve med armen min. I starten så jeg alle begrensningene, nå har jeg helt og holdent fokus på de nye mulighetene. Jeg blir fornøyd med meg selv når jeg oppdager at jeg ser så lyst på det.

Begrensningene ligger kun i eget hode - mulighetene like så. Cato Zahl Pedersen.

Har sunget godnatta sang til guttene på telefon i kveld og det blir hærlig å møte de igjen. Jeg skal ikke treffe Bernt på 3 uker, så her vil noen endringer vises. Jeg har vært kjempe sulten i dag og har spist det jeg følte jeg trengte. Høyt aktivitets nivå. Vi går til dekket bord 4 ganger om dagen. For et fantastisk land vi bor i på mange måter. Det er da lov å være fornøyd, er det ikke?

God kveld, Betty

Det Er Den Draumen

Det er den draumen me ber på
At noko vidunderleg skal skje
At det må skje
At tidi skal opna seg
At hjarta skal opna seg
At dører skal opna seg
At berget skal opna seg
At kjeldar skal springa,
At draumen skal opna seg
At me ei morgenstund skal glida inn
På ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Betty!

Bra blogg du har og artig å følge med på. Stå på og ikke la deg vippe av pinnen av alle andres "greier" og "ugreier". Tenker på deg og håper du får brukt ukene på Rørøos til å fylle opp med krefter til å møte hverdagen igjen! Gleder meg til du er tilbake og vi kan møtes igjen enten det er over en kaffe eller et glass vin. Jeg ikke vet om du synes det er ok med kommentar på bloggen din, men tar sjansen likevel..... Klem Marianne

Betty Boom sa...

Hallo Marianne. Sjanser må man ta....men ikke gjøre oss avhengig av responsen. Jeg oppdaget f. eks. først nå din kommentar. Hyggelig. Nå holder jeg på å bli sprø på Røros. Så jeg er glad jeg har et liv utenfor denne institusjonen. Uansett så er det en topp plass. Hit må du ta 4 uker. Love, Betty