Torsdag 16.02.06

Det skjer så mye her at det går helt i surr for meg. Nå er det egentlig middagstid: 1530, men teamet mitt skal få servert Røros festmat kl:1800. Så nå gjelder det å få i seg et knekkebrød og en frukt, så blodsukkeret holder seg oppe. Jeg gleder meg til denne kvelden, vi skal pynte oss litt og nå er det snart dags for et glass rødvin.

Føler meg litt overtrent igjen. Kjører nok litt hardt på, kjente i går at jeg begynte å bli lei. Men da hadde jeg hatt intervalltrening 2 ganger om dagen to dager på rad. To ganger i bassenget og to ganger på Spinningsykkel. I går sovnet jeg i Hviletimen og kom litt bakpå de andre. Sovnet med skiklærne på så det var bare å kaste seg ut i løypen. Turen gikk til Moan gård, hvor de var samlet i lavo. På tilbakeveien begklaget jeg meg til en mannlig ansatt om noen øvelser jeg hadde fått til kneet. De gjorde vondt værre. Han mente at det var fordi jeg trente så mye i tillegg. Jeg mener at det er fordi han gav meg øvelser til kneet hvor hele kroppsvekten min ble brukt. Følte at det ble et trykk på kneet hver gang.

Det er så innmari fint med svømming, ski og sykkel nå som jeg er over 90 kilo. Da kjennes ikke vekten på samme måte. Han sa at vi skulle se på det og at vi skulle se på treningsopplegget mitt i dag. Det har ikke blitt i dag. Jeg savner at noen veileder meg i hva som er bra og lurt for akkurat meg å gjøre. Ikke sikkert at det er så lurt med intervall trening så kort tid etter cellegift og stråling. Det har jeg ikke peiling på. Men med alle disse mulighetene rundt meg, så er det klart at jeg gjør alt hva jeg kan for å komme i form. Det skylder jeg meg sjøl og familien.

Å slippe meg løs på Røros rehabiliteringssenter er som å slippe et barn løs i en godtebutikk.

Jeg kuttet ut svømmingen i går kveld og i morges. Sov 10 timer i strekk og startet i gymsalen i dag kl: 0900 til 1000. Jeg har svømt littegranne fra 14 til 25 og skal nå sitte i ro ved pc`en en time. Første dagen jeg ikke er ute her.

Jeg har "shooppet" fagfolk her. I dag har vi pratet med Ernæringsfysiologen og det er trøkk i henne. "Det koster å gå ned i vekt, sånn er det bare". Vi får oppgaver vi må løse og gruppen min er en motivert gjeng. Det skal sies. Litt konkurranse spirit er det også. I morgen skal gruppen min veies. Jeg har også fått flere timer med sosionomen, og det er bra. Jeg får tenke høyt rundt jobb. Mitt høyeste ønske er å være i 100% jobb etterpå. Når jeg ber om å få timer med de,får jeg det, og de er dyktige på å motivere og gi den plassen jeg trenger. For ikke å snakke om at de har ordnet en egen fysioterapaut til meg som er ekspert på lymfeødem.

Hun var her i går og det er veldig god hjelp i henne. Jeg tester ut treningsopplegg og hun mener at jeg kan absolutt være såpass fysisk som jeg er. Armen har det bedre med aktivitet enn uten. Det er vekt jeg ikke skal ha på armen. Hun forklarte hvorfor jeg ikke skulle ha sol, myggestikk eller risp i armen. Det kunne oppstå en infesksjon som kroppen ikke greide å gjøre seg av med, når jeg manglet lymfene i armen. Jeg skal ringe henne neste uke, så skulle hun komme hit torsdagskveld og lære Bernt noen øvelser han kan gjøre for meg.

I går var jeg også i et brukerutvalg her. Veldig seriøst. På møte var det deltagere fra alle teamene, en Odd Arne fra admin. og sjefen sjøl, Bjørn Frydenborg. Referatet fra forrige gang ble lest opp og det ble fortalt hva som var gjordt noe med. Vi fikk så en og en presentere ting fra teamet. Om vi manglet noe eller lignende. Teamet mitt savnet et Norges kart og et Atlas, slik at vi kunne se på kartet hvor folk kom i fra. Jeg kunne jo tatt opp dette med individuell oppfølging der, men det glemte jeg. De andre teamene hadde tema som: Hvor skal vi sette krykkene om natten etc. Et veldig bra møteopplegg og her blir brukerne hørt.
Ære være Røros rehab. kjenner jeg sakte men sikkert styrken min igjen.

Vi har hatt noen harde psykiske økter for meg her. Forumteateret fortsatte med temaet: Utestenging. Vi spillte ut situasjoner som f.eks. 4 stk på jobb sitter og prater. Det kommer en 5 person inn og de 4 skulle ikke registrere det. Hva gjør den 5. for å bli sett? Vi lærer oss ulike måter å takle slike situasjoner på. Jeg begynte å synge "Ja vi elsker dette landet" det høyeste jeg kunne. En annen begynte å hviske noe i øret til sjefen. En 3. prøvde å snakke seg inn. Neste gang skal vi spille ut en situasjon som jeg skal komme med fra hverdagen.

I går hadde vi forelesning om psykososiale reaksjoner. Da oppdaget jeg at hendelsen etter første gangen jeg badet her var sorgen over å ha mistet puppen. Jeg har ikke opplevd det som noe tap før da. Jeg har ammet 3 barn i livet. Seksuelt har det fungert helt fint. Nærheten ble ikke borte selv om en pupp ble borte. Og jeg har hele tiden visst om muligheten for å få ny pupp. Men når jeg skulle i fellesdusjen og i svømmehallen ble tapet enormt stort. Andre damer med to pupper. Jeg følte meg litt vannskapt. Særlig når andre barn er der. Jeg ser at det skremmer dem og de synes kanksje synd på meg. I forhold til det å være kvinne ble puppen et savn.

Kristin ringte og vi snakket i 20 minutt, så nå må jeg kaste meg rundt og pynte meg. Jeg glær meg til i kveld.

Betty