Veien Videre

Onsdag 22.02.06

I går åpnet Røros Marknaden nummer 153 til strålende sol og et folkehav. En flott åpningssermoni må jeg si. Hester og kusker og pols og sang. Jeg tror aldri jeg har sett så mange pelskåper og pelshatter samlet på et sted. Her på Røros er det i grunnen et poeng å ha pels. Kjente etter en timessermoni at det er kaldt å stå i ro på Røros. Gikk opp og ned gatene og innom sportsbutikken som har 50% salg på nærmest alt. Kom fram til at det uansett ikke er lurt å kjøpe ski når jeg er 20 kilo tyngre enn det jeg vil være, pga spennet i skiene. Da lettet det litt fordi da hjelper det ikke at det er billig en gang.

Gårdagen startet med en bra gym time. Styrke og kondis om hverandre og svømming seinere på dagen. Snakket med noen av de fra Moan (overvektsgruppen), og fikk støtte. Det er når du har lyst til å gi opp du virkelig må ta deg sammen. Det koster. Hadde ikke jeg fått kreft, så hadde jeg sannsynligvis slanket meg til jeg ble 70 år. Hele greia er å spise ofte, rett og lite. 6 måltider om dagen og det er så lett å glemme. Jeg skulle hatt en klokke som ringte når jeg skulle puttet i meg noe. Også alle disse fristelsene. Pils på åpningsdagen av marknaden f.eks. Følte meg som en Frøken som gikk hjem uten. Men hvis jeg hadde tatt den, så hadde det sikkert blitt en til og en større toleranse for en utskjeiing til etc. Dette har jeg holdt på med i ørten år. Den grønne resepten hadde ergo blitt varig.

Vektgruppen har gjordt hjemmeleksen sin, med å gå inn i utfordringene vi møter på hjemme. Jeg gikk på vekten i dag og har gått ned det kiloet jeg gikk opp i helgen. Det var forløsende. Jeg har skriftliggjordt forslag til tiltak som jeg må ta tak i når jeg kommer hjem. Veldig viktig blir det å huske å spise. Dette er ikke en slankekur, det har jeg gjordt for siste gang i mitt liv. Dette er en livsstilsendring. Måltidene mine skal være klokken 0715, 1000, 1130, 1400, 1600 og 2000. Med dette er jeg garantert nedgang. Merker at vi spiser mindre til alle måltid og blir faktisk sulten. Men sånn som i dag, da vi dro på tur, så stod vi utenfor bussen kl 1130. Da er det egentlig lunsj. Jeg gikk skitur og spiste 1230 og dermed måtte jeg ha 4 skiver og ikke to. Et annet tiltak er planlegging av maten. Så skal jeg begynne med små middagstallerkner som de gjør her. Så er det lite alkohol (tomme kalorier) og sist men ikke minst: Ikke gi opp og tøre å lykkes. Trimmingen kommer til å gå på skinner, det vet jeg.

I går kveld hadde noen av oss gjennomgang av alle livsområdene våre. Vi tok tak i verktøy som Tordis og jeg har brukt i måljobbing. Damene mener at jeg har for mange prosjekter på gang og det høres ikke ukjent ut gitt. De mener at nå gjelder det for familien. Bruke tid der. Bandet og litt jobb. Det er om mulig mere enn nok i tillegg til å innføre nye vaner. Det rare er å ikke vite hvor stor/liten kapasiteten er.

Mestringssamtale med gruppen har vi også hatt. I vårt team blir det fokusert på Mestring og Funksjon. Med særlig vekt på å mestre tid og det å få til litt av alt. Det vil si hvile, mat, fritid, trim og jobb. Egentlig har ikke jeg det så veldig travelt. Jeg mediterer jo også. Tid er det vi har mest av. Utfordringen min blir å vite hva jeg skal prioritere for å ha det bra og hvem vil jeg være med for å ha det bra?

Folk her kan jo ha blitt sjuke av å gå over noen grenser, derfor synes jeg at det er rart at vi ikke får mere individuell oppfølging på eget treningsprogram. På Moan gård er det BMI målinger. Hjerte og lunge folka har lungetester og eget treningsprogram. Ergo må vel vi være den billigste gruppen her. Men hvis team ansatte hadde utnyttet de komperative fortrinn hver enkelt av dem har, tror jeg de hadde oppnådd mye bra resultater på folk. Jeg får litt denne folkehøgskole følelsen av og til. I dag var vi institusjon på tur og det har jeg vært så mange ganger før. For 1800 kroner døgnet, så tenker jeg mere rehabilitering i retning av personlig veileder. Jeg lærer mye av det sosiale og får mange gode råd der. Jeg skulle rett og slett hatt en plan på oppbygging av formen. Trene. Aktiv hvile. Ro. Spise. Etc. Så og så mange rette kneøvelser. Skal høre på Rosenborgklinikken om jeg får tatt en lungetest når jeg kommer hjem. Her fikk jeg ikke lov. Snakket med hun jeg lånte skiene av og hun har mange gode tankerekker. Hun mener at det er stor forskjell på å mobilisere krefter og det å ha en reel formøkning. Jeg er ikke sikker på om jeg kjenner forskjell.

Teorien i dag var den beste. Veien videre. Det viktigste redskapet vi må ha med oss er tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo høyere mestringsforventning - jo mere utholdende innsats. Rett og slett en tiltro til at valgt atferd fører til ønsket resultat. Det er så alt for ofte, alt for lett, å finne unnskyldninger for å ikke fortsette den nye stien. Den gamle er tryggere. Unnskyldning for å unne seg noe. Fortjener noe. Disse kortvarige øyeblikkene som forstyrrer det vi egentlig vil i livet.

Vegard hostet opp en modell av Prochaska og Diclemente (1984) som gav et godt bilde på en annen sirkel enn "den onde sirkelen". Først: Overveielse - forberedelse - handling - vedlikehold - frafall - igjen - overveielse - forberedelse - handling osv....... Vi gikk inn i vedlikeholdsdelen, som blir fortsettelsen av det vi har lært, stressmestring, nye kostvaner, faste dager med leik og trim, avspenning, sette grenser, tro på at innsatsen gir resultat.

Utløsende faktorer som kan gi meg frafall er hvis jeg får masse tankearbeid på jobb og derfor opplevelse av stress. Konfliktsituasjoner med andre personer. Hvem skulle det være? Hvis jeg har for høy målsetting kan det bli frafall. Derfor så er målet nå under 90 kilo til påske. 85 kilo til Mai. 70 kilo til jul. Jeg har svelgt hele kamelen. Jeg forstår at dette må ta tid.

Det værste for meg er hvis jeg opplever sosialt press for å gjenoppta tidligere atferd. Men jeg har ikke helse til å dure på slik lenger. Og skal jeg greie å nå mine mål, må jeg gi når det svir. Jeg har funnet ut her og ved hjelp av ernæringsfysiologen i Trondheim at jeg spiser ikke så feil mat, men jeg spist for sjelden og for store mengder. En annen utfordring blir alkoholen. Jeg har mange relasjoner som jeg treffer og drikker alkohol med. Det går ikke lenger. Kanskje må jeg invitere med på skitur i stedet. Det ligger i kulturen vår at når vi treffes på middager, så er alkoholen "den sosiale krykken" og jeg har alltid vært med. Det blir for jævli om jeg alltid må melde meg ut for å nå mine mål. Å knekke en 3 liter med vin i lag med noen gode venner har ikke bydd på de store bakrusene eller noe tidligere, men jeg har heller ikke oppnådd den vekten jeg ønsker meg. Der har jeg en ny kamel. En storfest nå, sliter mer enn det gir, og særlig fordi jeg har et mål å nå. Det har blitt akseptert mere vindrikking histen og pisten. Det har aldri før vært så mange vinklubber rundt omkring. Det står i VG at to glass vin om dagen er OK. Folk kjøper seg en 3 liter og går og skvetter seg igjennom uken. Det kan ikke være bra i lengden. Hun med skiene sier at spesielt kvinner og alkohol er et problem. Menn tåler mere. Men denne rødvinsdrikkekulturen har ikke slått ut på noen målinger ennå.

Jeg kunne drøftet en hel bok om dette - for og imot. For rødvinsrusen er god den. Men det er ikke en løsning på ting og jeg blir ikke 70 kilo hvis jeg bare vil ha godene. Jeg likte ALDRI moren min beruset. Jeg har ikke noe tro på at mine egne unger skulle synes noe bedre om meg. Per Kristian sier at voksne kan drikke alkohol til maten, men ikke etterpå for da blir de så opptatt. John Arvid sier at han har sett en dame full og det var en venninne av meg på min 41 års dag. Hun var helt annerledes og han likte henne ikke sånn. Forbilder? Her er vi kulturbærere gitt. Jeg har ikke gått siste runden med meg selv på dette temaet, nei.

Hvordan i himmelens navn skal jeg unngå frafall?

Jeg må ihvertfall huske å spise alle måltidene, så ikke "suget" tar meg. Stressmestring blir super viktig og ikke ha for mye å gjøre. Ikke ha "usunne" mennesker rundt meg, dvs. mennesker som holder meg nede. Jeg må ha utrolige små delmål, slik at positiv forsterkning får overtaket. En kriseplan kan være lurt. Ringe noen i vektgruppen her, kanskje. Viktigst tror jeg det blir å finne aktiviteter som gir frihet og overskudd i helgene. De fleste jeg kjenner drikker alkohol hver helg, men betyr det at helg er synonymt med alkohol? Hvis folk lar det være noen helger, så kalles det hvit måned og det kjennes surt ut til slutt. Kjennes det surt ut fordi en egentlig bare venter til at den alkoholfrie tiden skal gå over? Må en endre aktivitet i disse tidsrommene også? Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg må betale en pris for å få til en vektendring, få bedre hvile og bedre helse. Og det tar tid å automatisere atferdsendringen. Forpliktelsen er den værste.

En nyttig dag. Jeg har hatt styremøte med meg selv.

I morgen kommer gutta. Det gleder jeg meg enormt til. Fra i morgen av skal vi være i lag på ferie i 3 uker. Det blir enormt godt. Vi har fått vite at Bernt sin far har fått kreft. Vi vet ikke omfanget av det ennå. Jeg har snakket med min svigermor, men jeg begynner bare å gråte. Vi må få litt tid på oss før vi kan være til noe støtte. Han er 72 år og en kjempe god mann. Det er ikke gammelt lenger. Men samtidig er gjennomsnittsalderen i Norge på menn 73 år. Det er bare så brutalt. Og kreft medfører så mye behandling og så mange blir berørt av smertene. Min svigerfar blir alltid bare rolig når han får bekreftet sine mistanker. Han har kjent at det var noe. Jeg håper på det beste. Vi skal ikke si det til våre gutter før Bernt og jeg har fått fordøyd dette selv. Bernt hørtes sliten ut. Det blir godt at vi samles nå. Svigerfaren min har hatt stor omsorg for meg, når jeg var syk. I kveld skal jeg be Gud om å passe på han.

God kveld, Betty

Vi avsluttet med Cato Zahl Pedersen sine ord i dag og: Begrensingene finnes kun i eget hode, muligheten like så.

Jeg har gått og tenkt på nelson Mandela sine ord i hele dag, tar de med igjen:

Nelson Mandela har skrevet denne teksten ”Livskraft”:



Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.

Vår dypeste frykt er

At vi er kraftfulle uten grenser.

Det er vårt indre lys, ikke mørket

Som skremmer oss mest.

Du tenker, hvem er jeg som våger

Å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?

Jeg spør: hvem er du, som ikke våger

Å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.

Det finnes ingen klokskap i å gjøre deg selv liten,

For at andre ikke skal føle seg usikre

I ditt nærvær.

Vi er født til å bekrefte Guds storhet,

Slik den lever i våre hjerter.

Og Guds storhet finnes ikke bare i noen av oss,

Den finnes i alle.

Og slik vi lar vårt indre lys skinne,

Slik gir vi andre mennesker rett til

Å gjøre det samme.

Når vi frigjør oss fra frykten,

Frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.