42

For de som har lest “Haikerens guide til galaksen”, så vet at 42 er svaret på spørsmålet om livet, universet og allting.

Jeg heter Betty og er 42 år, og synes at alder er fantastisk. Jeg skal være glad for hvert år jeg får og jeg liker å være 42. Det å ha hatt kreft gjør noe med en, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg ble ikke mere religiøs enn jeg tidligere var, men sinnsykt mere opptatt av å leve livet mens jeg har det. Da jeg var syk tenkte jeg som så, enn hvis jeg har et år igjen å leve, hva vil jeg bruke det til. Selv om jeg vet at jeg skal leve lenger enn det (har ikke papir på morgen dagen, men regner med å bli gammel), så satt jeg i gang og praktisere som om jeg kun hadde dette året. Merkelig nok, ble jeg roligere, og luket ut uvesentlige prosjekter.

I dag har jeg kjørt motorsykkel fra Trondheim til Molde, på våt asfalt og det er dårlig asfaltert vei, alt for mange steder. Da er det hele litt mere spennende enn jeg liker. Men det skjerper sansene. På hele turen møtte jeg kun 5 andre sykler. Vi hilser jo alltid, men I vind og i blæst er det godt å hilse på andre sykler. Da holder du hånden ut til sykkelen har passert, som om vi “shaker”. En sykkel holdt tommelen opp for meg og jeg kjente at det gav litt krefter. Jeg tenkte at det kanskje betydde at været ble bedre etterhvert, men det lot vente på seg. En halv time fra Molde var veien tørr, herlig.

En dag på MC og jeg er aleine med mine tanker. Det ser kanksje rart ut, men det er godt å kjøre for seg sjøl.. Bernt kom bak i vår “følgebil” og nådde ikke samme fergen. Jeg kjøpte en kopp kaffe og var kald og våt og jeg så at folk stirra. Ja, hva tenker jeg da. Jo, jeg tenker: “Hun kjører aleine, har hun ingen å være med, er hun så sær at hun endte opp aleine”. Så tar jeg meg sammen og driter i den tanken. Jeg har alltid hatt alt for mange med på alt jeg har gjort i livet. Sykkelen er mitt fristed. Det finnes klubber og gjenger som jeg sikkert kunne vært i, men jeg vil ikke det. Jeg vil ha dette aleine. Sånn sett så passer det bra at Bernt kjører bil, alltid en varm kopp kaffe å få og omsorg i varme tørre hansker.

Jeg har lest litt i Dagbladet i dag en artikkel om Voksenklemma. Og av og til så lurer jeg på, er jeg den eneste som er fornøyd med å bli gammel. Jeg kan se et intervju med en som er 60 år og tenke: “Heldig er hun som er blitt så gammel”. For kreften laget jo også noen sår, som gir sviende tanker. Og enda flottere synes jeg det er når personen er oppreist og bærer seg sjøl.

Alder er flott.

Jeg husker at jeg tenkte da jeg var yngre: “Når en blir gammel, blir kroppen sikkert ekkel”. Jeg så på damene i svømmehallen og tenkte herregud, det der ser ikke bra ut. Tenk å ha sex med en sånn kropp. Så er jeg der sjøl. 42. Med appelsinhud og rynker som formes. Det er ikke dette som er årsak til om jeg har en bra eller dårlig dag, eller om jeg er i stand til å nyte. Det er noe inni meg som forteller meg om jeg føler meg flott, uavhengig av skavanker.

Det hjelper jo selvsagt litt på at andre damer ikke lenger er så opptatt av å kun være synlig på det ytre. Det roer ned gemmyttene betraktelig. Misforstå meg rett! Det er bra å føle seg flott og føle seg sexy, men en må være den alderen man er i. Mange sier at de blir gammel utenpå, men ikke inni, der er de 18 år bestandig. Dette utsagnet forstår jeg meg ikke på. Jeg skjønner ikke meningen med det. Det er da usigelig trist å ønske å være 18 når en er 42. Vi er da i vekst og skal være i balanse.

Det flotteste jeg vet er mennesker som er i harmoni med seg sjøl, de snakker aldri om å være noe annet enn det de er, ei heller ønsker de seg en yngre alder. Vi har da alle fått utdelt et liv og skal bære oss sjøl igjennom. Så ordene jente, kjerring, kvinnfolk, godt voksen eller moden kvinne er det samme for meg, for vi er da alle det til ulike tider. Det hender jeg er i såpass ubalanse at jeg til og med er 5 år i hodet (da er jeg trassig) og det er ikke noe å trakte etter det. Da er det bedre å være tilstede i en kropp på 42.

God kveld,
Betty