Cliff Hanger

Egentlig skulle jeg gjort som han Kent gjør. Legge det jeg skriver i kategorier, i tilfelle er dagens under:

Livets underligheter

Ellers så hadde jeg veldig gjerne valgt følgende kategorier:

Bitter Kvinne
Fredagsrompen
Musikk
Ferie
Utfordringer

Vi ender alle opp som noen Kent Kopier, men noen av oss står for det, og andre later som om de har funnet opp kruttet sjøl. Sistnevnte eier ikke poenger, i og med at hele verden er en stor kopimaskin, men de skjønner sikkert ikke at det er patetisk.

Jeg greier simphelthen ikke å gå videre i hodet, før jeg har tenkt ferdig det jeg har opplevd. Det kan jo hende at cellegiften gjorde meg slik, men jeg kjenner igjen dette fra tidligere også. Jeg har så sinnsykt masse jeg har lyst til å gjøre, noen ganger står jeg bare å dirrer. Det er da jeg må si til meg sjøl, Betty! En ting om gangen. Tiden går ikke, den kommer!

Men det siste året har lært meg at når jeg har skrevet det ut i tillegg til å tenkt det ferdig, da kan jeg gå videre. Livet går selvsagt videre av seg selv, om det taes inn eller en lar seg føre. Om det leves eller bare observeres. De som er gamle og skal dø, er ikke nødvendigvis redde for døden, men det ulevde livet. Noen går rundt og kveles av skyld og av skam, og klandrer med ord og med navn. Noen sitter bare og synes synd på seg sjøl og tar aldri et ansvar for egne ønsker.

Da er det viktig at sånne som oss, ikke går inn og pleier rundt dem. Da suger de livshiten ut av deg og behandler deg som et bytte. Du blir en selvfølgelighet, som de regner med, som skal gå der og plukke opp behovene. Mønster, kalles det. Og du kjenner at dette er feil, men fortsetter, fordi det er en vane. Så kommer de psykosomatiske plagene og du oppdager at du ikke får brukt ditt eget liv på deg sjøl. Og de du har pleiet blir aldri fornøyd, aldri tilfreds med det du gjør. Så om du bryter ut, synes de bare at du er litt mer galen.

Jeg har vært der!

Hva skal man med det? Hva er det godt for? Å ofre seg sjøl? Til fordel for noen som alltid er misfornøyde. Hva er meningen med det? Hva er logikken? Livet er for kort til å ikke ha det bra. Og det går ikke å ”please” andre og ha det bra sjøl også.

Og alt dette trykket, dette suget. De sitter der og skal ikke ha ansvar for noe. De ser deg ikke, verken med blikk eller ord, de har nok med sitt eget.

Det siste årets psykologiske trening har gitt resultater. Jeg har trenet på å ikke ta ansvar. Jeg har trenet på å ignorere usagte behov og bare latt det fare. Det har gitt resultater. Det fantastiske i Bergen var at jeg greide å være 42 år i hodet. Jeg ramlet ikke tilbake til 12 åringen som ikke fikk dekt sine behov den gangen. Ei heller sprang jeg rundt for å underholde. Det holdt hardt en stund, men jeg stod an av. Men jeg holdt en vellykket tale.

Jeg synes at de voksne skal være voksne, og barna skal være barna. Men når voksne sier til barn: ”Nå må du slutte å gråte, du som er blitt 11 år!” Da er det ikke fordi barnet gråter, men deres eget ubehag de vil ha bort, når barnet gråter. Og det gjør noe med selvfølelsen til unger å få en slik beskjed. Det må da vel for faen være lov til å være lei seg og være lei seg ferdig!!!! Det gjør noe med meg å høre det, jeg går i fistel. Det skal være unødvendig å forklare en generasjon over at dette er basic.

Jeg er stolt at jeg ikke tok ansvar for mennesker som eldre enn meg selv, og som sier at de har så mye mer erfaring. Der fanden sjøl har mistet sin rett, der er det ingenting å hente.

Når alle andre er noen jævla kryp og det er vi som skal knegå deres versjon av virkeligheten, er det på tide å si stopp!

Livet går videre av seg selv, og uten underkastelser og undertrykking av eget liv. Jeg har passet nok på voksne folk. Nå har jeg barn.

Jeg gjorde ikke noe for å holde skansene eller redde samtalene. Jeg var ikke klovn eller eksponerende, utover det som gav meg noe. Og igjennom dette fikk jeg en hel masse på vår Norges turne.

Når vi er på ferie kommer vi alle tettere og ungene kan gnage. Særlig når været er 30 grader varmt, lite søvn og ikke så tilstedeværende voksne. Da er det trist at noen setter merkelapp på ditt barn, på grunnlag av det, når de bare ser de en gang eller to i året. I sommer hørte jeg: ”Barn har da så mye og mer vil de kjøpe”. De er da som oss, vi har skapene full av klær, men vi kjøper da flere forde. De er barn av vår tid, og den tiden og den verdien vi fyller i, er det vi voksne som skaper.

Et sted på veien mellom Florø og Bergen, bråbremset Bernt bilen, slengte igjen døren og gikk mange meter fremover. Jeg kjørte bak og tenkte nå er det krig i bilen. Og det var det. Da hadde vi familieråd i veikanten, holdt hverandre i hendene og lovet hverandre å kommunisere skikkelig. Joda, det kan bli tett, og vi blir veldig synlige for hverandre. Nå ler vi av det.

Barn er et resultat av hva vi voksne makter. Vi må utøve autoritet uten å være autoritære. Jeg har sett under som er helt forskremte, som ikke tør å være verken blid eller sint, begge deler er liksom feil for foreldrene. Barn kan si i fra,til de blir stagget eller gitt noen rammer. Jeg tror på det siste. Det er lov å være barn og ikke mini voksne.

Jeg har vært på kino med 5 gutter og sett Pirots of the caribien. Den var morsom. Helt klart at det trengs en oppfølger, for ting i historien drar oss til neste. To 8 åringer var med og det gikk gulle bra. De flira og synes det var en råtøff film.

Så tre glass hvit vin med Kari, endelig og nå snart sengen. Æ glær mæ til hverdagen, men står an av. Ruben er på overnatting hos noen vakre mennesker i gaten.

Nå er det duket for den mektigste uken av de alle: H A L S A.
Har et døgn til å lade på.
Betty