Fuck The System

Godt at eg fikk rista av meg velferdstatens vrangside på et gruppe møte her i sted. Det gjelder for meg å ikke bære mer enn eg tåler. Eg blir bare så forbanna over at godene skal være så forskjellig fordelt, avhengig av kem du møter på, kor du bor eller kor sterk du er. Altså: Du må være frisk for å være syk. Nei, politiker blir jeg aldri og da er det bare punken igjen. Det er enten eller.

Fuck The System!

Det er herlig å skrive blog, dere. Der kan du være akkurat så punkat som du er. Jeg kunne jo aldri i verden ha skrevet fuck the system hvis jeg ble betalt for å skrive om ulikheter i samfunnet. Jeg kan være skikkelig formell og faglig hvis jeg vil, det språket har jeg lært meg. Det året jeg gikk på TØH og ble bacheler, skrev jeg side opp og ned i Velferdspolitikken. Men i en blog er en friiiii. Herlig.

I morges fikk Per Kristian skikkelig angst, heiv etter pusten og hjertet banket. Da rykket det 3 damer ut, Marianne Straume, psykolog, jobber med barn i livskriser i Bergen, Bjørg Landmark, lektor ved høgskolen i Buskerud og miljøarbeideren……
Det var helt fantastisk hvordan særlig Marianne greide å snakke han ned. Hvordan hun laget bilder i hodet hans, som fikk han til å slappe av. Han beskriver angsten som: Vondt i brystet og pusten. Hun forklarte at det er musklene som strammer seg og de sitter utenpå ribbebeina og lungene sitter inni. ”Så det går bra, du dør ikke av det”, som han selv tror. Han fortalte om en gang på skolen han hadde fått angst, hvor hans gode venn, Magnus hadde hjelpt han. De telte biler og da hadde angsten gått bort.

Marianne sa til han at vi er alle litt redde. Det skal vi være. F.eks har vi brannvarslere som skal utløses når det blir brann. Men varsleren inni Per Kristian virker litt for ofte. Så han fikk velge om en av oss foreldre skulle være med til Sjusjøen og det syntes han var deilig. Han ble en friere gutt etter dette.

SÅ kommer jeg på hvordan han ble forvist fra Selbu i fjor av mennesker som ikke har peiling på barn. Per Kristian har opplevd litt vel mye nå.

Det har vært en bra dag, men det er forjævlig varmt. Jeg kan heldigvis gå med skjorts og se min nye tattoo. Men intet badeliv, pga tattoo, lymfer og stråling, også må jeg holde meg unna solen. Jeg skulle tro at det ble kjedelig, men det har jeg til dags dato til gode.

Jeg får fort nok av sosiale lag, så jeg øvesynger, mediterer og skriver. Bernt er ute i kajakk og padler. Det er faktisk litt fritid her for oss, uten barn. Så dette kalles for tatal rehabilitering. Jeg kjenner at vi repareres hver eneste dag, her på Montebello.

Det gjorde jeg da jeg fikk min siste tattoo og. Jeg ble helbredet når jeg satt der. Jeg tenkte nå er jeg frisk og det er jo også tanken som teller. I tillegg har jeg fått fine legger.

Jeg tygger litt på om jeg skal tattoo`ere en engel. En engel som skal passe på meg i livet, og skulle eg dø lenge før det som er tenkt, så kan engelen passe på meg i himmelen. I hvert fall så tror guttene mine på at engler finnes og det en tror på, det gjelder for en sjøl, så enkelt kan ting tolkes.

Nå slapper vi bare av. 3 game boy`er står på og en pc, og jeg har fått meg nye briller. Det er bare helt fantastisk å se svarte tydelige boktaver i stedet for gråe.


Vel, god kveld. How simple can it be? There goes a sunday. We been working in groups all day, so I haven`t had this beautiful sundayfeeling. But I`m here and I`m alive. What more can I expect from life, that I`m happy and have a good experience.

GoodNight,
Betty