Godt Nyttår!

Godt Nyttår, Karen! Og hils din fabelaktige mor fra alle på Moholts Perle!

Da har denne og denne bloggen skrevet om Saddam Husseins dødstraff og jeg menger meg med dem. Jeg orker simpelthen ikke bruke for mange skrevne ord om saken på denne dag, ant enn at det er barbarisk å primitivt å henge folk, og det hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. Henviser også til denne bloggen for interesserte.

Jeg vil mye heller skrive at vi har vært på en herlig tur med noen gode naboer. Og forbereder oss på en trivelig kveld. Vi skal gå i fakkeltog for fred på denne jord, som er en årlig og fin tradisjon på Moholts Perle.

Jeg vil med disse ord takke alle bloggende mennesker, for at dere deler av dere selv. Dette året har jeg blitt beriket med mange blogger som har lært meg å stole på meg selv. Vi står for de skrevne ord, og det er styrke i det. Jeg greier ikke å rekke over alle flotte blogger, i en travel hverdag, men det er en berikelse å se at andre er modige på å være personlige og tar seg retten til sin egen historie, til eget liv og til egen opplevelse.

Til trofaste lesere, så takker jeg for året som har gått og for mange hyggelige kommentarer. Det gir næring. Og jeg er litt nærmere å skrive min bok, igjennom massiv erfaring på Betty42, en blog som er kommet for å bli! Forrige nyttårsaften holdt jeg på å blogge ut, men jeg er glad jeg holdt fast. Som sagt, det er viktig at ikke andre får definere hvem du er, og hvis du synes at du kjenner meg, fint for deg. Vi er alle på en reise, og jeg inviterer deg til å bli med på min. You haven`t seen nothing yet!

Godt og bloggete nyttår,

Betty

Outsourcing

Amy Winehouse har gitt ut en soulplate til masse gode kritikker. Jeg har hørt igjennom det hele flere ganger og det er en plate som en blir glad i, etterhvert. Denne platen kunne like godt blitt gitt ut i 1963. Motown gav ut mange slike artister, men da med svarte artister, også James Brown. Sprekt at en så ung hvit dame får til å synge med såpass voksen soulsound.

Vi voknet i Vanvikan i dag, blant gode venner. Rubens dag, eller lillenyttårsaften som han kaller det. Rubens dag i fjor, var moro å lese i dag. Vi har noen års erfaring med å lage gebursdager nå, og vi får det til bra. Koselig frokost, som gikk alt for fort. Ferden gikk til Lasarex, hvor vi feiret bursdag. Der fikk vi leikt oss, alle som en. Bildet er av vinnerlaget:














Ruben ville lese opp alle han hadde fått gave i fra, så han tar den plassen han vil ha. Ekspressive barn og voksne som kan leike, blir en bra dag.

Roen har senket seg på Moholts perle. Tilbakemeldingene på platen er begynt å komme, og de er jævli bra. Det er moro det. Vi er fornøyde. Jeg ser at det hadde falt ut noen dagers blogger, da jeg la ut liveopptaket av BBBB på you tube. Det var ikke meningen, nå er de skrevne ordene tilbake, for de som skulle ha interesse av det.

Jeg har vel ikke sagt før at jeg gleder meg til det nye året? Og med alt det skal fylles med. Men først så er vi her i nuet - og det betyr rydde!

Livet er rikt,

Betty

HUSMORA

I dag har jeg sånn "avskaff jula" følelse. Har jeg egentlig rett til å si det, når jeg har sagt at jeg liker jula? Folk er opptatt av hva du har sagt og "nå kommer du og mener noe annet". Det kalles for endring det, skiftet mening og det gjør tenkende mennesker. Men jeg liker jula fordet, men nå er det nok.

Kunne tenkt meg at hver en nisse for ut av huset, så jeg kunne "spa fram" hverdagen igjen. En uke med fem gutter i hus, og de står og tisser. Jeg har prøvd å få de til å sett seg, men nå er det forseint. Barneoppdragelse funker fram til de er 10, så er det forseint. Minstemann blir 9 år i morgen, men han har en utrolig styrke, så der funket barneoppdragelsen til han var 6. Hvis ikke må vi kjøre kadaver disiplin på han og det er slitsomt det, både for store og små.

Dessuten så kjenner han sine rettighter som han sier. Han lærer også av sine brødre. som jeg har oppdratt til å vær ekspressive gutter, så han figurerer i trippelt monn. Vi har selvsagt bakt bursdagskake, kjøpt inn 20 gotteposer og dandert snop i alle. Joda, jeg er en bra husmor, jeg synes da det.

Kunne ønske jeg var i syden nå, jeg har lyst til å bade hele tiden. Kjenne varme på huden, drikke øl til lunsj og bo i en leilighet hvor bare det du hadde i kofferten flyter rundt. Se på solnedgang og lese bok. Høre bølgeskvulp og kjenne havets lukter.

Men det er vel dags for å lære seg å slappe av med det som en har rundt seg,og jeg er ikke så værst på det. Jeg lar det flyte i et par dager til, så skal jeg se på det. Det gjelder å beholde roen og humøret, opp i alt dette her.Jeg har gått i pysj i et døgn og skal skylle av meg gårdagen med en dusj.

Men får det "skal jeg bare" skrive noe som stod i Kvinner og Klær i 1949:

Slik må han ikke se Dem

1). Husk at storrengjøring ikke behøver å bety nedtrådte tøfler, fillete forklær og de værste utskuddene i strømåeskuffen. Og snu ikke opp ned på hele huset på en gang - husk at både De selv og hjemmet tar seg bedre ut om De tar det hele metodisk og "pø om pø".

Jeg skal prøve, lover!

2). La ikke den søte og velkledde piken Deres mann giftet seg med, forvandles til en utiltrekkende persom som med tøfler på bena og søvn i øynene slenger frem morgenkaffen. Gå ikke rundt i sjasket morgenkjole. Hvor lenge tror De en mann kan holde ut slik?

Nei, si det!

3). Når de ligger syk er det også forbudt å "gi blaffen" i hvordan De ser ut. Hold humøret oppe både hos Dem selv og andre ved å gjøre det beste ut av elendigheten. De blir ikke friskere av å ligge innballert i alskens fargerike trøyer og halstørkler. Gi Dem selv en lett make up og bytt ut golfjakken med en kledelig sengejakke, så er De så pen som mulig når ektemannen kommer hjem fra kontoret.

Ye, right!

Betty

You Tube

En låt fra gårkvelden med BBBB:

JEG BLIR LURT




God kveld,


Betty

BBBBilder

BBBB i gårkveld på RAMP. En bra konsert. Jeg skal ordne noe 'you tube' greier fra et video-opptak. Min bonussønn synes at nattbloggen var sånn whiii og skjønte at jeg var animert, men det var jeg jo, men det var ingen dritingsblogg. Det har jeg bare en av, foreløpig.

God kveld,

Betty

Våg å Være!

I fjor fikk jeg verdens vakreste dikt i julegave og i år fikk jeg det dedikert på julekvelden i Vår Frue Kirke. Jeg skulle gi det videre i år til trommisen vår, men det rant bort i juleforberedelsene. Så jeg gir det bort her til deg. Ta det med deg, og gi det bort til noen som du setter stor pris på, på din vei.

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
Er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
Må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
Og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
Er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
Og at du er sann!
av Hans Olav Mørk

Endelig en hel pysjdag,

Betty

For en Dag!

Vel, jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle gi meg i vei på bloggings kl 04:00, men sånn er det når du er fortapt. Jeg hadde sikkert vært med på et hvilkensomhelst nach-spill og i tillegg gjort det bra. Det er dødsens deilig å dra aleine hjem, lytte til egen øresus og fyre opp en svele med hvitost (det var det jeg fant) og et glass rødvin.

Jeg synes livet farer vakkert med meg for tiden. Jeg skjønner at jeg har gjort en knusejobb, men det er i møtene med de som opplever det, at jeg får såpass mye igjen, at jeg forstår verdien av det jeg gjør. Det omformes i energi. Et møte med deg, blir et møte med meg. Og det er stilig!

Når jeg står på scenen og ser 4 damer ta helt av til "vis med den mann", da forstår jeg virkelig at vi har noe å fare med. Noe som virker for litt flere enn oss sjøl. For vi mener det virkelig, vi kjenner bare ålreite fyrer. Resten har vi parkert, og det anbefales virkelig. Livet er for kort til å ikke ha det bra. De som ikke fortjener deg, skal aldri være møll i ditt lys!

Det ble en deilig dag. 3 timer øving, hjem og steinhvile, soundsjekk, hjem igjen og så opptre til sist. Det er merkelige greier, for de beste kreftene er først på dagen, men hovedjobben i et band er å være "der" og det er helt til sist på en dag. Da er vi egentlig rimelig lydmettet. Da er vi egentlig forsynt av lyd, men skal prestere. Og vi gjør det vi kan for å levere.

Det ble en sykt bra BBBB kveld og veldig takk til Tomas, som ikke bare var trompetvikar, men et møte med en personlighet, som gav oss det vi ba om, og seg selv. Det er stilig det!

Nå har jeg så mye vakkert å tenke på at jeg blogger off. Takk for alt det fine!

God natt (eller god morgen) - whatever!!!!

Betty

BBBB 3.juledag

Foto: Lasse Berre















På RAMP cc 90,- starter kl: 22:00

Ja, da er jula nesten over og gudskjelov. Det handler også om at inntaket av mat, som er beregnet for skogsarbeidere også øker på, og bevegelse blir det ikke like mye av. Skjønt i dag fikk jeg hjelpt min bonussønn 2 med litt flytting og så har vi hatt en trivelig brønsj hos Kristin. Vi er skjønt enig om at det ikke er vi som er gal, og det er greit å bekrefte hverandre på det.

Jeg lurer veldig på hvordan disse kongelige får til dette reset med klær og selskapeligheter, og ingen av de er overvektige. De må jo ha stålkontroll på inntak. Det går ikke så værst med meg heller, men når et kilo siger på, så merkes det på de 90 jeg har fra før, og det er absolutt ikke den veien jeg vil at det skal gå.

Nå gleder jeg meg overvettes til å starte på det nye året og ja, det blir en slankekur. Du leste rett. Ja, jeg vet! Jeg har sagt at jeg aldri skal slanke meg igjen, men gå rolig ned i vekt, men nå må jeg. Jeg orker simplethen ikke å være feit. Og etter fyllte 40, og i tillegg disse hormontabelettene, så får jeg ingenting gratis. So: Januar, here I am, try me!

Men først skal jeg igjennom noen dager her med det hyggeligste jeg vet. Synge med BBBB. Velkommen skal du være på Ramp. Jeg vet ikke noe om det kommer mye eller lite folk, men vi er så mange på scenen, at vi føler oss aldri aleine. I 1992 var vi på turne, vi hadde 13 betalende i Bodø, 2 betalende i Harstad. 20 stk i Hammerfest, i Alta var de litt flere. Men fy faen kor vi spellt.

Men hadde jeg vært deg og ville se BBBB, så ville jeg vært ute i god tid, fordi det er bare plass til ca 80 folk der.

Jeg kjenner at det bygger seg opp her!

Ha en god 2. dag,

Betty

1.juledag

En ting er å ta inn jula som den faktisk er, enn annen ting er å kjenne dragningen mot det mørke inni en. Og det skjer hver forbanna jul. Sånn er det bare! For å bli fri dette her, så kreves det adskikkelig klarere syn enn jeg har i dag. Men den som lever får se.

Jul tar mye tid, og så påkrever det pynting i klær. Jeg gleder meg jo villt til 3.juledag og spilling med BBBB og må skjerpe meg, så jeg ikke enten sitter i gamle følelser eller er inne i forberedelser til konserten. Dette her og nå greiene, er lettere å ta inn når jeg skriver. Da er jeg veldig ”her”. Jeg følger med på tastene og tar inn linjene. Jeg speiler meg i ordene som dukker opp etter hvert og gir meg et bilde på hvor jeg er.

Bernt skrev en fin post i dag. Det er interessant å ta inn hvordan guttene elsker det de får. Ruben og denne koppen han fikk, med bilde av han og en kompis på. Og med store smil, åpnet de ullklær etter ullklærpakker. P.K. tullet med å se: ”OLL, OLL, OLL, e`det ingen som vil gi meg en pysj”. Vi har fliret og ledd og jeg fikk ingen sånne ”krise” gaver. Takk og pris. Kanskje er det vi voksne som fyrt opp under at unger skal ha så jævla mye tinger, at det er vi som ikke er fornøyde om de ikke får nok materielle ting. Våre følelser, våre synes synd på greier har kanksje skapt en kjøpe kultur som ingen egentlig kan stå inne for lenger.

1.Juledag i fjor, skrev jeg masse blog og leser at jeg er den samme, bare et år eldre og med litt mindre smerte. Og mindre skyldsfølelse. Jeg bærer ikke ansvaret for ”ikke kontakt” her og der. Jeg har bært for mye, ja, så jeg ble sjuk av det. Jeg har underlagt med relasjoner for å opprettholde et ”vanlig” bilde, fordi jeg har ønsket meg så inderlig at ting skulle være ’normale’. Men det er sikkert, den energien er løsrevet til noe mer konstruktivt for meg sjøl. Og dermed også en frihet for de rundt meg.

Det nytter ikke å stå utenfor stengte bensinstasjoner og kreve å få bensin, som Arnfinn sa. Jeg har gått en fin tur, på graven til Arnfinn med lys og en tenkerunde i området. Jeg har det ikke så verst, sjø. Arnfinn var en stor mann i mitt liv og det skal han alltid vær. Jeg føler meg litt sånn inntrenger på gravplassen hans, for vi var ikke familie, men jeg trenger hans plass så inderlig til å gå videre. Han var den som løftet meg fra den dypeste kjelleren og fikk meg til å forstå min egenverdi, uten å kreve at han skulle få æren for det.

Arnfinn er et symbol for meg på at: Livet er! Og så er det plutselig ikke her! Han gikk ut i veien, på vei til jobb for å treffe meg og pang, der ble han påkjørt og døde, 191202.

Det er to juler som gir meg tanker denne julen her. Jeg var ”på kjøret” i Oslo, akkurat sluppet ut av fengselet i November og ville hjem. Jeg fikk ikke lov til å komme hjem. Jeg driter egentlig i storyen, men bare jeg går ut med søpla, så henter denne kaldgufsen av avvisning meg. Jeg husker at jeg frøs, jeg husker at jeg ruset meg, jeg husker ensomheten i hvert steg jeg tok den kvelden der. Og så husker jeg godt all ”tiggingen” min i etterkant om å bli ”sluppet inn i varmen”, ønske mitt om å bli elsket for den jeg er. Den andre julen er ikke den voldsomme, men jeg malte meg kritthvit i ansiktet i lag med en venninne, vi gikk til hennes foreldre og spiste middag. De sovnet, vi dro og jeg hadde en syk badtrip på LSD, hvor jeg pratet med min tattooverte slange en hel natt.

Likevel er den værste julen, en prøvejul, etter kollektivet, men den kan jeg ikke dra her. Jeg gråt sammenhengende i et døgn og ble hentet av kollektivet igjen. Det gikk bare ikke. Det var ikke mitt ”inntak” som gjorde den julen jævli, men jeg sier ikke mer.

Alkoholen begrenser seg helt naturlig her. Jeg ville aldri gitt mine unger en dritings mor i julegave. Noe så ulækkert! Vi har hatt besøk av Kristin og Karen og svigermor har gått seg en tur. Gutta ser tv og jeg har spurt om vi kan spille Skrabble etterpå. De godkjente den. Jeg skal inntre i pysj om et kvarter.

God kveld til deg,

Betty

Julekveld!

God kveld i stua. For 365 dager siden skrev jeg. dette. I dag skriver jeg "disse" ordene og med bilder. Må først nevne at jeg badet i sjøen kl 0930 lillejulaften i lag med 4 andre sprekinger. Det frisket opp en forskrudd skrott, men likevel en som tok vare på seg selv, med å legge seg i stedet for å drikke seg full 221206. Og i ettertid, så ser jeg det, at det er faen ikke min skam jeg kjente.

Jul er vanskelig ennå, men dagen i dag har vært bra. Den beste julekvelden hittil. Guttene vokser opp i trygge kår, og jeg forstår at det er bare jeg som innhentes av fortiden. Jeg har hatt noen julekvelder du knapt nok kunne tenke deg var mulig, og det er ikke tid og sted for å rippe opp i det. Men disse opplevelsene har brent seg inn i mitt minne og jeg kjenner sorgen i det hver forbanna jul. Sånn er det å være menneske, ihvertfall sånn er det for meg.

I kveld ble vi hentet av Ann Lill og skjønne Maria.














Min svigermor ble med til kirken. Da vi stod utenfor Vår frue Kirke stod det en gjeng og røykte og alle kirkeklokkene i byen kimte. Jeg har kanskje aldri hørt noe vakrere. Da vi kom inn var kirken stinn av folk, masse unge folk og vi ble presentert til applaus og jubel."Det er fint at dere stiller opp", sier folk. Jeg vet ikke hvem som stiller opp for hvem, for dette er virkelig en god time. Vi var samlet der tidligere på dagen også og kjørte igjennom låtene. Det er bare en vidunderlig følelse å få æren av å være med. Håper jeg alltid vil synes det. Vi blir ihvertfall godt møtt og likt.




































Vi var ikke direkete heldige på bildene, men det var sånn det ble og vi var heldige som var der. Vi fikk masse fin respons og mye hjerte varme da vi gikk der i fra. Det er noe magisk med dette her. Da vi gikk ut, sier Thomas:" Hør hvor stille byen er". Blikkstille. Deilig. Så kjørte vi hjem og var lykkelige. Jeg har vært julenisse. Gutta elsker det. Jeg løp rundt i hele gaten og var klemmejulenisse. Det funket bra. Nå er det bare kveld og ferdig. Jeg fikk noen kule gaver. 5 stykker jeg var skikkelig fornøyd med. En bok om Jokke, hansker, veske, paraply, pysj og fyrstikker dekorert.

Håper du fikk en ting som traff deg.

God julekveld og vi bærer over de neste dagene,Betty

BETTY BIG BOOM BAND på RAMP 3. JULEDAG

cc 90,-

JULEBREV

Bernt har laget julebrev og det ble utrolig tøft! Jeg legger ved det. Og det er også tenkt igjennom at jeg gjør det. Jeg vet ikke om noen som tenker så mye på dette temaet som meg, privat/personlig/offentlig. Blogg er offentlig, og vi som skriver vi vet det. Men det er egenvalgt og alt som en velger sjøl og kan stå inne for kan aldri skade en. Værre er det når noen bruker det mot en, men det sier mere om den som gjør det enn om oss. Det å være personlig er en mangelvare i dette samfunnet.

Jeg har noen sorgfølelser som plupper opp hver jul. Og noen stikker alltid kniven i hjertet mitt og vrir den rundt, hvert år. Det gjør like vondt hver gang. Men det nye er at jeg sørger i stedet for å brøle. Jeg har brølt mye jeg. Vært bråkebøtten, det svarte får, den krevende osv. Men nå er jeg ikke lenger der at jeg går disse ærendene. Jeg prøver ikke lenger å oppdra folk, jeg ber ikke om å bli elsket eller sett. Jeg ser meg sjøl, og at å konfrontere er ikke mitt behov. Folk får ta ansvar for seg sjøl og agere som de sjøl vil. Men de markerer ganske grundig hvor de sjøl er i egne liv, verdien av seg sjøl og hvilken kontakt eller ikke kontakt de vil ha.

Bernt var 50 år i går. Vi feiret de 50 år i sommer med hans turledsagere. Men i går var det åpent hus for alle. Og da oppdager en jo hvem disse alle er. Nyttig! Og Bergen slår alle rekorder. En sms der i fra (glad for den). Men så var det dette uendelige temaet om å ikke ha fokus på dem som ikke gir, men dem som faktisk gjør det. Dem som ikke bryr seg må gjøres uvinnelig. De kan ikke få oppmerksomheten inni oss. Nå kan det jo hende at de "bare" har glemt det eller er seint ute, at det kommer en pakke i posten en dag forsinket f.eks. Men som Bernt sier, legg i fra deg håpet Betty! Men det er ikke bare "håpet" jeg skal legge i fra meg. Det er også egeninnsatsen. Alle de famlende forsøkene. Gavene. Og gi der jeg får! Prøv det du også!

Nabolaget var der, og Kristin og Karen. Med 16 mannsteltet, farga julelys som belysning og masse god mat og drikke. Jeg måtte ta tidlig kveld, fordi jeg ble nesten oppspist av "håpet", skammen og dritten fra tidligere liv. Men jeg greide å ta ansvar for meg sjøl, og ikke sitte der å bli dritings og spist opp av det. Fornøyd med det.

Jeg tok inn avisen kl 07:30. Jeg håpet på at platen var anmeldt. Eller jeg vet ikke om jeg håper på det. Men det er jo slik det foregår og det skaper spenning å drive og lure på hva de synes om den. Terningkast og det der. Egentlig er det jo bare en person som synser, men jeg regner med at de har litt peiling og kan vurdere musikk ut i fra kunnskap. Men av og til får vi bare vite hva anmelderen liker og ikke liker. Det er jo egentlig ikke så interessant. Når jeg skal lese om en ny plate, så ønsker jeg at innholdet er beskrevet. Men det var ingen anmeldelse av PLATA der i dag. Egentlig betyr det ikke så mye, men så betyr det noe likevel osv. Jul i Tøyen gaten fikk terningkast 1, men alle ser det. Men jeg tror at noen terningkast kan knekke salget til artister. Men nå har ikke vi gjort oss avhengige av den slags salg. Vi er ikke på det levelet. Og vi synes sjøl at det vi gjør er bra. Og da er livet godt nok!

Luke 23: Når vi ikke er ekte og i kontakt med oss sjøl, blir vi sultne og desperate.

Så til alle mine faste 100 blogglesere, som er med meg på min reise. En varm tanke og et ønske om en fredelig jul og et dynamisk godt nyttår for oss alle. Betty

JULEBREV 2006

Hei alle sammen. I år blir julebrevet digitalt. Nå har familien blitt så digital at det ikke er måte på, og for å få med meg alt jeg ønsker å ha med, må det bli slik (Håpløst å legge inn en lenke til Youtube på papir, vet dere). Vel, vel. Året som gikk har vært både sterkt og opplevelsesrikt på mange måter. Som dere sikkert vet, fikk Betty kreftdiagnose i mai 2005, og dette året startet med familien preget av det. Betty var fremdeles under behandling og vi var alle redde og slitne etter det vi hadde opplevd.

Heldigvis har vi hatt mange støttespillere, både hos Bernt sin arbeidsgiver, Sun Microsystems og på Eberg skole hvor alle guttene gikk i vår og en del andre (dere vet selv hvem dere er). I sommer var hele familien på familierehabilitering på Montebello-senteret på Mesnali. Det gjorde utrolig godt.Guttene vokser og trives og krangler og blir stadig større. John Arvid går nå på ungdomsskolen. Overgangen til ungdomsskolen var brå på mange måter, med sterkere krav til selvstendighet, karakterer og lang skolevei ( 2.5 km en vei), men John Arvid har modnet med oppgavene i løpet av høsten og er nå greit i gang. På fritiden svømmer han og er veldig opptatt av film. Han har blant annet laget denne.

Per Kristian synes at Kunst & Håndverk og Mat & Helse er de morsomste fagene. Han sier han skal bli kokk og trår rett som det er til med middagslaging hjemme. Per Kristian svømmer også og har blitt litt ingeniørfrelst. I høst kjøpte han seg Lego Mindstorms NXT og litt av resultatet ser dere her (John Arvid laget filmen).

Ruben er kanskje den staeste og sterkeste her i huset. Han både svømmer og går på Tae-Kwon do. I høst begynte han i Åsvang og Eberg skolekorps i høst hvor han spiller baryton. Han er den minste i rekruttkorpset, og har det største instrumentet. Drømmen var å spille tuba, men baryton er en bra (og tung) nok erstatning inntil han blir noe større. Her er en smakebit fra julekonserten.

Betty er ennå ikke i jobb etter at hun fikk kreft, men er svært så aktiv likevel. Det er både mental og fysisk helse i det. Hun deltar i skrivegruppen "Oppkomme" som kom med en antologi over sine skriverier nå i desember. Betty Big Boom Band er fremdeles og avsluttet året med å spille inn en CD med 4 låter (får i tiden kalte vi slikt for EP.....) i Larsville Studio i Stuggudal ( en liten smakebit). Prosjektet er bla.a. finansiert av Tæl-stipend som Betty fikk i Oktober. Betty har også engasjert seg i kreftsaken og har tatt initiativet til et kalenderprosjekt, inspirert av filmen Kalenderpikene. Prosjektet er et samarbeid mellom Betty Big Boom Band, Kreftforeningen, Lasse Berre og Kristin Maudal. I disse tider har Betty også blogget nesten daglig i ett år!

Bernt jobber fremdeles ved Sun Microsystems' databaseteknologigruppe. Han jobber heltid med åpen kildekode på et prosjekt som heter Apache Derby og trives med det. Bernt ble 50 år i år (gammel mann?), men for de som savner en innbydelse til feiring, kan vi fortelle at istedet for en klassisk 50-årsdag med langbord, hvite duker, taler og dansemusikk (hei Eilert!) utpå kvelden, valgte Bernt å invitere sine turledsagere fra de siste 10 årene på en samling på Stokkøya St. Hans-helgen (utebursdag i desember fungerer som kjent ikke så bra i Trøndelag). I fritiden prøver han å få seg en padletur en gang i uken med kajakken han fikk av ungdommen (Kenneth, Marianne og sine 5 sønner) i 50-årsgave, men det er ikke alltid like lett å prioritere det.De store guttene våre bor også her i Trondheim. Stein Eldar begynte i vår å jobbe ved Betradar og har fått seg kjæreste, mens Aun Yngve er førstestyrmann på kabelleggingsfartøy og tilbringer julen på jobb i Brasil. Vi har reist litt i år også, Montebello er nevnt, 2 uker på Gran Canaria i vår gav oss nye krefter, vi hadde en fin påske i Vålådalen, og en vestlandsturné i sommer brakte oss til Molde, Florø, Bergen og Årdal. Vi fikk også med oss den årlige familiecampen på Halsa ved Svartisen.Det var årsrapporten.

En riktig God Jul og de beste ønsker for 2007 ønskes alle! Betty, Bernt & guttene

BBBB

Vi spiller 3.juledag på RAMP!!!

Betty

Early Morning Blues

Klokken er seks på morgenen og jeg har vært oppe en stund. Sikkert fordi jeg ventet på avisen. Jeg var spent på plateanmeldelse i dag, men det er ikke på fredag. I dag var det dvd`er og film. Men det var et godt fanga intervju med meg der. Audun 'katsjet' 43 år på 2 timer. Det er godt gjort det. Jeg er fornøyd. Jeg holdt på å sende han en sms her i sted, men det er tidlig og noen har mobilen på nattbordet og vokner gjerne til av slikt. Men se her, bloggen er våken.

God morgen til deg.

Jeg har dekket bordet med de fineste ting. Nypusset sølvtøy (svigermors verk), servietter, stettglass, kransekake, hjemmelaget leverpostei og du vet ikke hva. Bernt er 50 år i dag og hele nabolaget er varslet. De stiller med musikanter og det hele kl 07:30. Her skal det bli jubel, brask og bram.

De er deilige disse morgentimene som jeg får ha helt for meg selv. Tankene mine trenger det. En kopp kaffe i fred er det beste som e. Ungene skal trakke i huset en uke de også og da blir det etterhvert litt trangt. Vi har erfaring i det. Alle vil låne pc`en min, som egentlig er Mind The Gap sin, betalt av Musikkverkstedsordningen. Jeg skal levere den etter jul. Og alle roter litt mer.

Jeg har mange jubileum i hodet mitt. Synes det er stas at jeg har blogget i et år og har skrevet over 400 poster. Den vanskelige to`eren skrev jeg 221205. Jeg leser at jeg var redd for hva andre måtte mene om at jeg blogger om meg selv. 365 dager siden: "See I care!". Men det blir ikke noe julebrev fra meg i år. Jeg skrev det, men det ble for kunstig for meg. I julebrev skal vi skrive hvor flinke vi er, og det skriver jeg jo hele året. Jeg synes julebrev mister nyansene, det blir info om status que og det er greit det, men ikke noe mer.

Jeg elsker dikt og å få julebrev selv. Moro å se hva andre holder på med. Jeg liker at andre er personlige og kan nevne Esquilpå det. Jeg stemte på han for å bli Norges beste blogger. Lordx gikk av med seieren. Han er morsom, men Esquil er raus med andre. Lordx er for intern og ikke så inkluderende. Og så har han en stil som han febrilsk må holde. Jeg stoler ikke helt på det. Hvis kommentarene ikke er hippe nok, så blir de forbigått i stillhet. Hersketeknikk det og, eller simpelthen en måte å riste av seg folk på. Greit det!

En ny og ubrukt dag ligger foran meg. Når jeg tenker på det sånn, virker livet så uendelig langt. Men jeg vil gjerne ikke miste noe av det, men ingen av oss har fått noe dato for det. Nå vet jeg av mange mennesker som har latt sitt liv gå ut på dato allerede, men de om det. Jeg har iallefall tenkt å leve, sterkt og inderlig.

Luke 22: Når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre. Nelson Mandela

Betty42 har et års dag!

Opplevelsen ble total. En deilig dag. Jeg kjenner at det blir ikke noe lang blogging i dag. Øynene svir og vil sove. Men det har vært en vakker dag, som startet på sjefen min (for en uke til) sitt kontor. Jeg hentet han hjemme og vi spaserte forbi 5 damer som drakk kaffe på jobben. De ble stille da vi kom, og jeg sa: "I have just spent a night with him". Alle lo en slik - "vi tror deg ikke latter". Det kunne da vært sant.

Vi drakk kaffe og pakket inn 120 gaver av PLATA. Moro det, og en fin prat. Jeg tok runden med leveringer av PLATA. Jeg dro innom Sparebanken som hadde gitt meg TÆL midlene til å lage den. Jeg henvendte meg i informasjonsskranken for å få levert til Marvin Wiseth og Rune MAlivk. Hun som satt der, mente at: "dette kan jeg ta meg av". Jeg skrev selvsagt en lapp med store åpne bokstaver til Marvin at hun bak skranken mente at dette kunne hun ta seg av. Og jeg som skulle avlevere med juleklem og det hele, jeg lovet jo det. Men sånne unge, sinte damer mellom 20 og 30, som trenger å vise at de er noen, lar Betty være i fred, når jeg er så skjør som jeg er, etter et rotteres, med maratonsoving og mye intense opplevelser.

Jeg var på Mammografi i dag og ble igjen friskmeldt. Legen mente at jeg hadde et fantastisk arr og så likte han godt Mikael tattooen min og la ut om ST. Mikael strand i cornwall og i Bretagne. Jeg har kjørt motorsykkel i England og vært i nærheten av denne stranden. Dit skal jeg dra engang. Jeg ble fristet, som ungene sier. Han fant ingen kuler og jeg ble så fornøyd. Jeg gav han en cd og han ville ha autograf. Noen møter er bare trivelige.

Dro til Lasse Berre og han var storfornøyd med coveret. Dro på Tattoo world og fikk en bra prat med Arild (kreftforeningen) i dag. Jeg glemte av naboen min som hadde bestilt 10 plater, det var litt sorry, men de kom i hennes hus til slutt.

Til slutt stod jeg på posthuset og drømte meg bort. Det skal ikke mye til for å sette meg ut, kjenner jeg. Så nå legger jeg inn årene, med dette dagens referat. Og hva i allverden har jeg tapt på at dette ble blogget ut? NADA. Jeg synes andre skal skjerpe seg i å være mere personlige. Kan noen fortelle meg hva de har å tape, eller vinne på å la være?

I dag er det ettårsdag for bloggen min.
Den første posten ligger i denne linken her.

God natt,

Betty

Betty42 har et års dag!

Jeg kjenner at det blir ikke noe lang blogging i dag. Øynene svir og vil sove. Men det har vært en vakker dag, som startet på sjefen min (for en uke til) sitt kontor. Jeg hentet han hjemme og vi spaserte forbi 5 damer som drakk kaffe på jobben. De ble stille da vi kom, og jeg sa: "I have just spent a night with him". Alle lo en slik - "vi tror deg ikke latter". Det kunne da vært sant.

Vi drakk kaffe og pakket inn 120 gaver av PLATA. Moro det, og en fin prat. Jeg tok runden med leveringer av PLATA. Jeg dro innom Sparebanken som hadde gitt meg TÆL midlene til å lage den. Jeg henvendte meg i informasjonsskranken for å få levert til Marvin Wiseth og Rune MAlivk. Hun som satt der, mente at: "dette kan jeg ta meg av". Jeg skrev selvsagt en lapp med store åpne bokstaver til Marvin at hun bak skranken mente at dette kunne hun ta seg av. Og jeg som skulle avlevere med juleklem og det hele, jeg lovet jo det. Men sånne unge, sinte damer mellom 20 og 30, som trenger å vise at de er noen, lar Betty være i fred, når jeg er så skjør som jeg er, etter et rotteres, med maratonsoving og mye intense opplevelser.

Jeg var på Mammografi i dag og ble igjen friskmeldt. Legen mente at jeg hadde et fantastisk arr og så likte han godt Mikael tattooen min og la ut om ST. Mikael strand i cornwall og i Bretagne. Jeg har kjørt motorsykkel i England og vært i nærheten av denne stranden. Dit skal jeg dra engang. Jeg ble fristet, som ungene sier. Han fant ingen kuler og jeg ble så fornøyd. Jeg gav han en cd og han ville ha autograf. Noen møter er bare trivelige.

Dro til Lasse Berre og han var storfornøyd med coveret. Dro på Tattoo world og fikk en bra prat med Arild (kreftforeningen) i dag. Jeg glemte av naboen min som hadde bestilt 10 plater, det var litt sorry, men de kom i hennes hus til slutt.

Til slutt stod jeg på posthuset og drømte meg bort. Det skal ikke mye til for å sette meg ut, kjenner jeg. Så nå legger jeg inn årene, med dette dagens referat. Og hva i allverden har jeg tapt på at dette ble blogget ut? NADA. Jeg synes andre skal skjerpe seg i å være mere personlige. Kan noen fortelle meg hva de har å tape, eller vinne på å la være?

I dag er det ettårsdag for bloggen min.
Den første posten ligger i denne linken her.

God natt,

Betty

Ventetiden!

Jeg kjenner ungenes venting. De er bessat av hvor mange dager det er igjen. Jeg er besatt av hvor mange timer det er igjen. Sigurd (trombone) er på vei nordover i bil med PLATA vår. Jeg har ordnet meg så mange julekvelder. SÅ livet er sterkt og inderlig.

Jeg var på fysio for armen i dag. Nå begynner jeg å bli vant. For bevegelsene er så forsiktige og de er over alt. Dette er på kroppens lymfesystem for å åpne opp og få de til å jobbe, for dem jeg mangler. I begynnelsen var det veldig rart å bli strøket på som en katt, det ligner ikke massasje engang, men det er satt i system. Over hele kroppen. Hun er nesten ikke borti min arm. Det virket rart i starten, men nå er det rutine. Dette også.

OPPKOMMET sin diktbok er sendt til Adressa. Og jeg har vært i Tattoo World og fullført engelen min. Den er fin, dødsvakker, jeg skal ta bilde når plastikken er av og den har roet seg ned. Tro om jeg drar tilbake dit engang. Den som lever får se! Elton lager låter og de er lagt ut på urørt. Det er noen fine linjer der, melodiøse innslag i låtene. Litt mye Bringsten på enkelte, men moro er det.

Det finnes mye brukbart undergrunnsmaterial. Og bra er det. Vi har det gøy og det er det viktigste. SÅ kan de kommersielle drivkreftene holde på å selge Kyrkjebø og Eidsvåg. Det er folkemakt i urørt og you tube, wikipedia og blogg. Og skal man en gang ta av, så gjelder det å holde fast i egne verdier og egne låter og egne folk.

4 dager til jul og jeg er helt nedpå. Utrolig rart. Ordnet med alle gavene og vi har julepynt over alt. Gutta sluttet skolen i dag og de er lykkelig. Spennende dager, det må jeg si.

Jeg er dritalei av å være feit, men det er ikke uken for å prate om det. Jeg har et vanvittig nyttårsønske og en plan. Jeg skal trene meg opp og komme i form. Jeg slipper ikke løs, for det betyr kilo opp i julen. Det er helt uaktuelt. Det hjelper på med to konserter i jula, det vet jeg.

Kanksje kommer Sigurd snart!

God kveld,

Betty

Bjelleklang

Bjelleklang har fått en ny dimensjon i dag. Ruben på baryton og med nissedrakt. Nyt det!



Betty

Personlig/Privat

En pang dag. Intervju med Adressa, med påfølgende sjøbad. Takk Audun, you made my day! Han kjørte meg hjem, og jeg fikk en dusj og en hvil, før jeg tok bussen ned til sykehuset. Der var alt bare bra med meg og større julegave trenger ikke jeg.

Jeg vandret til byen og har hatt en utrolig handletur med Kristin. Plutselig ble det moro å handle. Og det gjorde vi, så bankkortet gikk varmt. Vi spiste på TO ROM OG KJØKKEN, et trivelig sted og har drukket masse øl.

Sååååååå, har jeg vært på bokrelease for OPPKOMMET: Det var utrolig bra. Vi er sååååå fornøyde med hverandre og vårt produkt. Virkelig bra. Vi var i Tregården på Persaunet og det var et kjekt sted. Denne gjengen vil jeg ikke være foruten.

Etter et to timers intervju, så tenker jeg igjennom det jeg sa. Jeg vil ikke lese det, for det er ikke jeg som skulle fange meg. Jeg la merke til at han spurte flere ganger og det var en litt stilig vinkling:" Er du ikke redd for å være for personlig eller for privat?" Og svaret mitt er: "Nei".

Jeg skiller også mellom personlig og privat, men kanskje det ikke virker sånn. Men vi har ulike grenser på det der. Noe annet er om andre ikke liker at jeg er personlig. Det er ikke min sak. Ingen kan bli likt av alle. Det er ikke noe mål å bli likt av alle. Da har vi gjort en feil om alle liker en. Da er vi på "pleasing" og det er forbiiiii.

Folk er for redde det å være personlige. Feks at jeg har et forhold til sex, er ikke en privat uttalelse. Det er personlig. Alle har det, om de er aleine eller i par. Men hvor ofte eller hvordan, det er privat. Og hva i all verden skal du med det, liksom? Hva er jeg tjent med å levere det? Ingen verdens ting.

Jeg utleverer ikke samtaler mellom meg og mine, som jeg opplever privat. Vi har alle en 'inste grind' og jeg er en som kan stoles på der. Jeg kan undres over hva som er så drita skummelt med å ta plass på eget liv. Men vi er forskjellig og det er bra.

Jeg har ikke tro på mystikk i å være sjenert eller ikke dele. For meg virker det bare hemmende. Og jeg har ikke bett om å bli lest av folk som ikke liker personlige beretninger. Jeg har aldri mere i mitt liv tenkt å la meg begrense av jantelover og av andres moral. Jeg har egne grenser og synes det er en styrke å kunne være ekspressiv.

I morgen er det nok en stor dag. PLATA kommer og jeg skal få tattooen fullført. En tur på St. Olav og noen innkjøp. Tralala tralala tralala.

Ha det bra,

Betty

Kald som en fisk!

Nå har jeg kommet skikkelig i sige, nå kan jeg pakke inn 'whatever'. Nå flyter jeg på juleforberedelsene, det gjelder å holde hode kaldt som en fisk. Det blir jul i år også. Jeg innrømmer at da jeg kom hjem i dag, så lurte jeg på om jeg hadde kreft igjen. Skikkelig ferdig og urasjonell. Heldigvis skulle guttene på svømming, så jeg kunne meditere meg ned. Jeg blekket ut i en stol, med bøyd nakke. Voknet av noen glade og reinvaskete skikkelser, som ville se Jul i Tøyengaten på vår nye tv. Jeg sleit med å finne humøret og overga meg til en juleacevitt. Til medisinsk bruk og det hjalp, rett og slett. Umiddelbart.

Jeg har vært i kirken to ganger i løpet av et døgn. I går var det guttekoret og Arve Tellefsen. Selvfølgelig vakkert og åndelig føde for en sulten sjel. I dag var det Per Kristian som skulle opptre på en skolegudstjeneste. Han så ut som om han skulle sovne, løftet brillene og gnudde seg i øynene, og jeg tenkte: Ja, du vet!

Men han var så vakker når han tente et lys og sang: Et lys, et lys skal brenne osv. Kriskerommet er fint til ettertanke. NRK ringte og på bestilling har jeg skrevet til dem: "Hva jeg tror på!" I kortethet kan jeg si: "Livet". Jeg synes sekv det ble bra. Hvis de godtkjenner det, skal jeg lese det på radioen i et program som heter: Mellom himmel og jord (jeg tror det var det det het). Jeg likte oppgaven i allefall.

Jeg har vært og fått blomster, film og plate av min snart tildligere arbeidsgiver (slutt 31.12). Det var fint og det var greit det. Sjefen hadde forberedt seg, og det er alltid hyggelig. Vemodig, men: Allting har en ende, allting har en slutt (De aller Værste). Jeg ønsker de lykke til videre.

I morgen skal jeg treffe Adressa. Det gleder jeg meg til. Hvis du gir ut plate, må du stå an av, så enkelt er det. Er selvsagt spent på mottakelse, men jeg er fortrolig med at jeg og en håndfull er fornøyde.

Korte poster i juleforberedelsene, regner med at du har ditt å holde på med.

Hva gjør du på egentlig?

God kveld,

Betty

Utstyret i Orden!

Da snør det i Trøndelag, endelig. Det blir lysere og lettere. Det som skal pakkes inn, er pakket inn. Jeg skal i Domkirken i kveld, og glær mæ til det. Jeg synes at denne snømannen er blitt godt utstyrt av mine barn.














Jeg har vært på øving med bbbb-unplugged og det var 3 deilige timer, som alltid. Ann Lill og jeg passer godt sammen stemmemessig. Vi blir bedre av hverandre.Og jeg gleder meg til julekvelden sammen med disse menneskene. I går så jeg programmet med Jan Werner. Han hadde kledd en fast vennegjeng å spille med. Et band som han var feks 1 av 5 av. Han ble høyt eksponert i utrolig mange ulike sammenhenger. Ingen tvil om at vi har mistet en stemmeprakt. Han ble kanskje for sær for folk. Janteloven i Norge er sterk. Men døde folk selger godt, så nå! er det plass til han. Det er jo ingen tvil om at fyren sleit, det gjør vi alle mer eller mindre innimellom.
Jeg tror at skal du greie livet i toppen der, så skal psyken ha det rimelig klart. Balansen mellom eksponering og hvile blir hovedsak, og det nytter vel ikke å feste mellom alle slag.

Jeg fikk sove igjen i morges (heldigvis) og forsov meg til øvingen kl: 12. Nå skal jeg ut å fly igjen. Årlig seanse, men ikke i fjor. Da var jeg for sjuk. Men nå er jeg frisk og glad.

Ha det bra,

Betty

VÅG MER!

Det er søndag morgen 0637 og jeg får ikke sove. Det er denne sårbarheten som spiller meg et puss. Jeg har selvsagt åpnet mailboksen og tatt det overblikket (det gjør jeg 7000 ganger i døgnet).Og så er det blogskjekken. Det skumle med mailverdenen, er at det plutselig er 1000 prosjekter inni der. Jeg kan formelig lese stemningene folk skriver i. Så var det å huske på: Det der er ikke mitt problem. Jeg utstår ikke når folk ikke er høflig. Det koster så lite å være det.

Det er bedre med en kald byråkratisk avvisning, enn en oppdragelsesmail, som egentlig sier: Du er en dust! Men så var det å ikke la seg definere.Men Betty! Stiller du hodet for høgg, så er det noen som høgger.Og det går ikke an å bestille hvordan det skal høgges. Noen bruker en uskarp øks og da høgger de så jævli mange ganger, før de gir seg.

Det at vi mennesker kan streve med våre formidlinger, er velkjent. Og vi blir ikke flinkere på mail enn vi er med det verbale. God kommunikasjon avhenger av klarheten du har inni deg. For at det skal bli en god kommunikajson må det ha en klar avsender og en klar adresse. Å snakke ut i fra deg selv og ikke om den andre.

Hvis du er redd autoriteter er det lett for å la være å si det du mener. Er du redd for å miste noen, så er det lett for å bli liten og klandrete. Det er faen ikke enkelt. På PFT`ene mine lærte jeg mye om dette. De har skrevet boken: Våg mer! som er min bibel for mitt ansvar i mitt liv, for tiden. Hvis folk sier: "Det er flere her som...." så trigges jeg. Vær personlig og snakk for deg selv. Disse generelle formidlingene har ikke noe for seg. Men når folk ikke har trening i å være personlig, så blir det denne "du" formen, i stedet for å snakke om egne opplevelser og hvordan en sjøl ønsker seg det. Generalisering er også en vanlig feil: "Du skal alltid..." "Du er aldri..." Gir ikke akkurat den store kontakten. Å kritisere eller bebreide andre mennesker for at de er som de er, og i tilegg si: "Hvis bare du..." gjør oss avhengige og hjelpesløse. Det er ingen andre som har ansvar for om du har det dårlig. Det er ingen andre som har ansvar for deg, enn deg selv.

Bebreidelser funker dårlig. Vi må heller snakke om hva vi trenger. Det er vanskeligere og mere sårbart enn å gi skyld til den andre, men det gir mere kontakt. Og målet er vel egentlig kontakten.

PFT gutta sier at alle som er rasende, forurettende og kritiske osv overfor andre mennesker bør gi inn i seg selv, i stedet for å forandre andre. De som trigger deg, har kanskje egenskaper som du selv ikke orker å akseptere hos deg selv. Det handler hele tiden om hvordan du sjøl formidler deg sjøl, bebreide andre er den feigeste og enkleste løsningen.

Det finnes folk jeg ikke fikser, og da er kunsten (som Kristin sier det)å be de om å dra til helvete, på en slik måte at de gleder seg til turen. Noen kan avvepne deg med å si: "Det du sier er teit". Det sier mere om den som sier det enn deg. Da er det en løsning å svare:"Interessant, fortell meg mere om det". Denne setningen har gitt meg mange nyttige opplevelser. Hvis du er begynt å si: "Jamen,...." er du allerede ute å kjøre. Da hører du ikke lenger, men forsvarer deg. En annen setning jeg har hatt glede av er: "Har jeg forstått deg riktig når du sier at...." Den er en gull verd.

Det å bli forstått ytdyper kontakt og det er vi sjøl som har ansvar for å bli forstått. Fordeling av skyld og krenkelser funker dårlig for kontakt.

Så er det alle disse føleriene vi blander inn. Å bli tillagt ting ut i fra følelser, er et skikkelig maktmiddel. "Du får meg til å føle meg dum". Ingen kan få deg til å føle deg dum, uten at du er enig i det inni deg. Det er ukult når folk kommuniserer slik, da funker det bedre med: " Jeg får tanker om at du ikke liker meg, og det at jeg tenker slik, gjør meg lei meg".

Men nå sitter jeg her og kommuniserer med meg selv, heldigvis vet jeg at dette har en leser i løpet av det neste døgn, så da virker det ikke så fjernt å ha gjort det. Jeg prøver å sove igjen, for jeg skal på øving kl: 12 med bbbb unplugged. Kirkegjengen, oss som skal spille på julaften.

God søndag til deg,

Betty

Vi rike har det godt!

Da har vi vært ute og svidd kredittkort. 22 ooo,- på et NAD anlegg, DALI forsterker, flatskjerm og dvd. Hærre blir orntli`. Høtalerne sparka i bånn og forsterkeren var ikke så kvass i diskanten. En kombinasjon av Betty og Bernt. Det var hyggelig å handle på HIFI klubben. Fyren var opptatt av hva vi liker av lyd, og ikke å selge dyrest, eller etter hans smak.

Vi hørte selvsagt på Forventet og de andre låtene til BBBB der. Flere folk stoppet opp og hørte på låtene.En vi kjente, spurte meg: "Har du hatt krefter til det der, Betty". Det har jeg ikke tenkt på en gang. Etter kreftrunden har livet trøkket til og jeg har frigjort mye energi med å gjøre det som var bra for meg. Den viktigste biten for meg var å ha fokus på eget liv, og ikke på 'pleasing' av andre. Det handler forresten låten Forventet om.

I dag er en sånn:"vet ikke hva jeg skal skrive dag" og de funker best. Da kan jeg slippe til tanker som bare ligger der og ulmer.Jeg er superfornøyd med at jeg ikke har noen avtaler. Gutta er på butikken og shopper pizza, for vi skal ha tv-kveld på stua. Vi har faktisk ikke hatt tv der, og nå har vi bodd her i 8 år. Det skal bli rart og deilig. Jeg trenger en plass å besvime på, det er alderen sjø. Jeg har kjøpt meg en "roe ned" del.

Det eneste jeg har sett på tv i det siste er Jul i Tøyengaten. Da ler hele familien. Liker særlig godt sekvensen når Finnen kjeppjager St. Lucia barn, fordi han mener de er kuklux klan. Bissar humor, muligens.

Det ligger noen uinnpakkete gaver på stuebordet, jeg tar en og en. Det er pliktgavene som ligger der. Jeg har aldri slappet så godt av før jul noen gang. Kanskje slapper jeg litt for godt av? Men jeg tror folk unner meg å ha det bra.Og jeg er god på å verdsette folk ellers i året, så det brenner ikke, verken i denne eller neste uke, i noen relasjoner. Etter det jeg vet! Jeg stoler på postverket, de har satt inn forsterkninger. Og fristen for å sende pakke til annen by er tirsdag. Det ser ut til at platen ikke kommer før onsdag og hvis det er tilfelle, blir ikke det julegavegreie. Men folk kan da kjøpe plata, hvis de vil ha den og støtte kreftforeningen.


Diktboka til Oppkommet kommer tirsdag. Det vet vi med sikkerhet. Og det er ikke noe dårligere det. Det blir som å få tvillinger, liksom. Begge er like mye verd.

Musikk er likevel det som er mitt hjerte nærmest. Da jeg var 14 år jobbbet jeg for faren min i Plateboden i Marken i Bergen. Der! Lærte jeg mye der! Da pønken sivet inn butikkdørene var jeg solgt. Musikk som svarte til mine følelser. Jeg var den første i Bergen med knallrosa hår. Kom på jobb to timer før jeg åpnet butikken for å lytte til det jeg likte. Faren min var manager for et band som het : Jonny and the Rockos. De hadde trua og jeg husker energien de hadde rundt plateutgivelsen deres. Dessverre har platen kommet bort for meg.

Nå mekkes det anlegg på stuen her. Jeg vet at mange ikke har det så jævla bra i jula, men jeg er glad. Jeg synes at livet er en eneste stor opptur, med noen nedsig innimellom og jeg må bare tillate meg å være der! Jeg er søkkefornøyd med tilværelsen. Det hjalp å overleve de første 40 årene gitt. Så får vi se hvor mange år det blir, men hver dag er her.

Nå kom det musikk på anlegget. Drivin'n'crying med Malfunction Junction låta. Herlig. "Vi rike har det godt, gad hvite hvordan middelklassen klarer seg".

Så må jeg bli litt intern. Alice, hvis du leser dette her. Jeg får ikke til å kommentere i kommentarfeltet ditt. Er det maskin, eller hva tror du det er? I allefall i dag hermer jeg etter luke opplegget ditt, og sier:

LUKE 16:

Jeg er glad for at du leser her!

God kveld,hmmmmmm, deilig med rødvin!

Betty

Livet går videre

og helt av seg selv. En vanlig fredag og vanlige dager skal en ikke undervurdere. Jeg var klar for sjøbadet i dag og ventet utenfor det erværdige SØBADET i Trondhjæm. Ingen andre dukket opp, så det var litt nedtur. Jeg hadde vært freshere nå, om jeg hadde hoppet i havet som planlagt kl 16. Det er litt skummelt å bade aleine, når det er så kaldt, særlig når det er bølger. Dessuten hadde jeg ikke nøkkel, så jeg fikk plukket opp Bernt som var på byhandletur og vi dro hjem sammen.

Jeg har vært innom RAMP i dag med plakater til 3. juledag og vært på HIFI klubben og kika på anlegg. Nå blir det! I morgen skal jeg dit og teste ut musikk, så jeg får den lyden jeg liker. Det er spark i bunn, som er viktigst.

Jeg har trent og jeg er sprekere. Svær, men sterkere, og det er deilig. Ingvild som har Flyt og Pilatis timene, er korregraf for en dans til FORVENTET låta. Hun var helt over seg. Spilte Forventet på full mokkings over anlegget der og bare lo: "Dette er stort!" Hun hadde gåsehud helt ned til tærene, så det er mye respons å oppdrive. Utrolig artig med dere bloglesere, som har respondert til oss også. Øystein på NRK likte det og, så det aner meg at vi har greid å gjengi den energien vi har. Jeg legger den ut i denne posten også, i tilfelle noen ikke fikk det med seg i går.



Jeg har en last! Jeg åpner mailboksen min 70 ganger i døgnet (Hei Kriss). Det er nåtidens strikketøy for meg. Når jeg kommer hjem kan jeg prioritere å se i mailboksen først, selv om jeg så må drite. Men jeg har lært meg å ikke svare på enkelte mail med en gang. Da er det lett å glemme mailen, men heller glemme det, enn et akutt svar. Jeg har drete meg nok ut med det. Noen mail er superinterne og kan svares med 3 kjappe ord. De tar jeg, før jeg driter, liksom.

Det skumle er når jeg nærmest sitter og venter på mail inn. Da kan jeg få tanker om at jeg er glemt, og det er patetisk. For det handler ikke om det. Jeg får rundt 10 mail om dagen, noen ganger flere, hvis jeg har bygget opp under noe. Jeg får kommentarene fra bloggen inn i mailboksen også. Det er praktisk, for da husker jeg å svare de. I ukedagene kan jeg få mail fra korps, ukeplaner fra skolene til guttene og de er ikke like atraktive som andre enkelte.

Jeg har snart blogget i et år (21.12), da skal jeg lage en årsrapport og et slags julebrev. Til nå har jeg postet 411 poster i Betty42 og det er faen meg mere enn en per dag det. Og likevel føler jeg at dette aldri har vært et ork eller til byrde. Snarere et løft i livet!

Bernt skal lage leverpostei med naboene, så da skal jeg lage låt og spille høyt på anlegget. Siste kveld med det! I morgen blir det anna lydkvalitet i heimen og flatskjerm og det hele.

God fredagskveld til dere,

Betty

FORVENTET

FORVENTET Tekst: Betty Melodi: Thomas

Her kommer `an:






Sånn læt den altså! Husk på at Youtube komprimmerer lyden, så det er tøffere lyd på en ekte plate. Vi er klare for en kommentar eller 13. Nå har dere fått høre den før plata med 4 låter kommer ut i neste uke. Jeg morer meg litt med dette her, for blog er folkemakt. Vi har ikke noe destributør til platen, ikke en strek-kode engang, så hvis du vil kjøpe den, må du ta kontakt med engelen vår: Sylvi Øding, på følgende mailadresse: Sylvioeding@hotmail. Com.

Jeg gikk inn i platesjappen på Solsiden i dag og lurte på om de muligens kunne selge noen der, men nei, uten strekkode er du ingenting, det er bare sånn det er. Men jeg har aldri latt meg definere og er mektig stolt av at alt jeg/vi har produsert er uten noe apparat i ryggen. Med tanke på at 1. lp`en jeg var med å lage ble solgt for 999 dollar på EBY, så er det bare moro dette her.

Noen ting får samleverdi etter hvert, som frimerker. Og alle øyeblikkene jeg har hatt med disse bandgutta her, er frimerker som beholder sine tagger og stiger i verdi for hvert år som går. Jeg føler at livet mitt er grenseløst langt, mulig fordi jeg benytter meg av så mange øyeblikk og verdsetter det som skjer.

Dette kan ingen plateselskap ta i fra meg. Det er prosessene som er viktige, ikke å nå lengst mulig. Det er menneskene du skaper kule sanger med, som er viktige, ikke å bryte igjennom. Det å samle på øyeblikk er viktigere enn hva det måtte være. Jeg gjentar, jeg har takket nei til platekontrakt før. De ville bare ha meg og 2 til i bandet. Men det går ikke nei, da hadde jeg sviktet mine egne overbevisninger og selgt sjela mi, og det gjør jeg aldri. Det er viktigere å ta vare på det som funker, enn å late som om en sjøl er noe mer.

De låtene vi har laget på platen, er det 4 komponister bak og 9 musikere. Det er ikke meg aleine. Det er vi sammen som er taggene på dette frimerke her. Sånn er det bare!

Ellers har jeg sovet lenge, har 3 snørrete unger, altså de er borte fra skolen i dag. Jeg har kjøpt pinnekjøtt i dag og begynt å pakke inn noen gaver. Jeg stoler på at postverket funker i neste uke. Jeg har et røsj på sykehuset for tiden, hvor jeg skal igjennom gynekolog timer, mammografitime, gentest og fysio for lymfeødemet. Høres sykelig ut, men det er bare rein rutine og jeg begynner å bli vant. Jeg var på en av timene i dag. Og det fantes ikke syster der som er verd å skrive hjem om. Jeg er ikke noe glad for disse gynekologtimene, men jeg sprer gjerne mine bein for å sikre at jeg ikke får kreft der. De kalde pinnene de stikker opp ”der” er ikke akkurat drømmepinner, men de gjør nytten sin.

Det blir spennende med denne gentesten, da finner de ut om det var en arvelig krefttype jeg hadde. Og er det det, så skal de fjerne eggstokkene og det er greit for meg. Jeg har fått de barna jeg skal ha, og jeg legger så mange andre egg, at det er til å leve med! De følger med meg, så jeg ofrer ikke lenger så mye tanker inn i dette her. Jeg vil leve, jeg vil være her, tilstede!

Jeg er ikke pittelittegranne stresset på jula en gang, bare sliten, fornøyd og sårbar. Jeg har kjøpt meg Morten Abel platen for å høre på noe nytt og noe annet enn BBBB. Så får vi se, om han har trøkket...

Ha en god kveld hvem enn du er og der du er,

Betty

LEVERT

Da må jeg være den lykkeligste kvinnen nord for ekvator i dag. Nå er mastertapen og coveret levert.Det har vært noen helt utrolige påtente dager og jeg har møtt så mye hyggelige mennesker hele veien.



















I dag dro Kriss og jeg å fikk mastret plata hos Morten Stendahl. En trivelig fyr.















Det er mye energi ute og går når Kriss og jeg er i lag, så det var vært en humørfyllt dag. Tror jeg sendte min siste mail kl 0400 i natt og var oppe igjen kl 0730, og sånn har nå en uke gått. Men det er artig å jobbe hardt når en får kreere. Covergreiene har tatt mye plass. Det er mange små beslutninger å ta hele veien. Men Stig på Snorkel har styrt roret hardt og vet alt om hva som skal leveres, så jeg er søkkefornøyd.














Lars, vår produsent. Han fikk frem det beste i oss alle. En utrolig bra mann å jobbe med.

I dag fikk jeg høre at stemmen min ligner på Nina Hagen og det er et stort kompliment. Ihvertfall så greier Lars å få fram det rufsete og råe i meg, så jeg håper det blir flere plater med han.

Jeg har ikke hatt plass til å skrive noe særlig blog. Da klør det i fingrene og i natt måtte jeg bare lage en ny låt. Det er i øyeblikkene der infallene kommer jeg må ta meg tid til å finne frem skrivesaker og synge det inn. Jeg tror jeg har noe bra på gang nå.

Det er liksom jul rundt meg og det ordner seg sjø. Vi trenger bare 3 dager på å ordne jul. Har gjordt det før, sjø. I dag har Bernt fått unna gaver til alle barn og det hjelper betraktelig. Vi skal ha en joret familiemiddag. Sushi, det er godt det. Og utrolig tidlig i seng, kanskje.

Det gikk fint med gutten på skolen til John Arvid som hengte seg under lysfrokosten. Vi fikk brev fra ny rektor at han nå er tilbake i skolen. Utrolig flaks, sier jeg. Merker meg at folk har veldig vanskelig for å si at han bokstavlig talt hengte seg. Alle vil at det skal hete "under leik", eller at han skulle vise kameratene sine hvordan man henger seg. Og det er sikkert rett det. Jeg mener fortsatt at en spade er en spade og når ungdom kan gå over de grensene å gjøre noe så ekstremt, og ikke forstå konsekvensene, så er det et "varsku her" et signal om at noe er galt. Så enkelt er det for meg. Jeg får kalde blikk i meg, når jeg sier at han prøvde å henge seg. Det er jo sant. Hvis vi aldri skal tilnærme slike handlinger som et problem, så får vi heller aldri gjort noe med endring, vekst og laget rom for at ungdommene blir sett.

Det er passelig skrudd å ikke se på årsak og sammenheng i slike saker. I stedet for å spørre hvorfor slike ting skjer, så skal vi bortforklare det med lek, og si PUH det gikk bra denne gang. Folk er livredde for å berøre kjernen. Og det jeg sier, kan bli sett på som rart, fordi vi sier det ikke så rett ut som dette her. Overdrivelse, sa en til meg. Javel, sa jeg og holdt kjeft. Jeg har lært meg å ikke trigges av iskalde øyner som bare stirrer. Det kan gi problemer for meg. Hvis jeg lurer meg ut på en slik diskusjon. For da diskuterer vi egentlig ikke, men angriper hverandres holdninger til saken.Da kommer det ut gamle spøkelser fra deres skap og jeg trenger ikke å diskutere med spøkelser. De er fali.

Jeg merker at jeg greier meg bedre i settinger der jeg har gitt for mye før. Jeg greier å balansere med å gi omtrent like mye som jeg får og da blir jeg ikke utslitt.

Nå skal jeg spille mastertapen høyt,

Betty

Følelsenes Tingsted!

Den største steinen er formet som en gedigen stol, som et høysete.
En stemme stiger opp fra stolen, en eldgammel stemme.
Den kommer dypt nedenfra og under et tovet, gulnet skjegg.
"Det var bedre før," sier stemmen.


Allerede de gamle grekerne forsto å verdsette oss.
De kalte meg for Melankoli og de tre vennene mine fra den tiden fikk også fine navn. Ved siden av meg står Kolerisk, Sangvinsk og Flegmatisk. Vi fikk navn etter de fire veskene som rinner i menneskekroppen, den svarte og gule gallen, blodet og slimet. Vi var feirede følelser som ga navn til ulike temperamenter hos mennesket. Nå for tiden kalles jeg Deprimert og det er knapt noen som positivt bryr seg om meg mer.

Helt fram til 1600- tallet ble det skrevet berømte bøker om meg, ja om oss alle fire. Jeg hadde omgang med poeter, kunstnere, leger og andre av tidas storheter. (...) Alle av oss følelser er blitt gjemt bort og glemt i dag. Hva skal vi gjøre?

Han ser ut over de andre som ser ut til å være samlet i mindre grupper, familievis på en eller annen måte. Fra en krets høres det lyd i fra en baby, det minste i den kretsen. Av stemmen å dømme er det et livskraftig barn, likevel er det en ensom tone i den. Burn-out er babyens navn. Det har fått et amerikansk navn og er det sist fødte av alle følelser. Barnet sitter i fanget til Stress, et 60- talls barn, som ser litt jaget ut i sin tilstedeværelse. I spent forventning rundt dem står Redsel, Skrekk, Frykt, Forferdelse, Nervøsitet og familiens eldste, Angst.

"Vi holder helt på å bli glemt bort. Menneskene asfalterer enger og åser. Fornuften holder på å skjære i våre følelser som den skjærer ut motorveiens rette linjer. Vi må vise vår eksistens," legger Sangvin til.

"Revolusjon! Drep!", roper Vrede og Sinne i kor. De dunker hver sin kjepp taktfast i marken, mens Forakt snur ryggen til med en nedlatende mine. Uro går frem og tilbake og grynter, "kanskje det blir feil..." Forbannelse freser.

Kjærlighet tar Bitterhet i handa og klemmer den hardt. "Jeg tror det blir bra," sier Lengsel. "Jeg kan nesten se det for meg hvordan det blir. Det kan bli så fint."

"Må jeg være med?", spør Bitterhet. Skam og Pinlighet ser begge ned i marka med røde kinner. Fra Lei seg rinner tårene. Skyld synes man skal ta sjansen, for som han sier, "jeg har allerede så mye på min samvittighet."

Entusiasme vifter glad og smilende med et flagg og roper: "Hør! Hør!" Og Lykke ser salig ut over hele forsamlingen og trives bare fordi alle er samlet.

I et hjørne står Misunnelse og hvisker noe til Sjalu. Sammen sår de splid i dommerringen. Interesse holder debatten levende. Lyst og Opphisselse kaster seg inn i samtalen, mens Ulyst ikke vil være med.

Overasket kommer litt seint, men har en strålende idé.

T. Sewerin - En plass i stolen
MiL Publishers AB, 1996

Bra stjælt fra Trond.

God kveld,

Betty

Levere!

Endelig bloggetid. To unger er "banket" i seng med kyss og klem og nattasanger i hytt og gevær. 3 til hver og Donald selvsagt. Han siste konkurrerer jeg med om stereoanlegget. Men jeg har lært. Som i Tae Kwon Doe, vær i forsvar, men ikke i angrep! Ruben tok gult belte i dag. Akkurat nå spiller han Rico med What you talking bout. I sted var det The Pogue and the Dubliners med Whiskey in the Jar og Mikis Theodorakes, samt noen trommeslagere fra Burundi. Jeg har ikke sjanse. Jeg er slagen.

Det er noen mennesker jeg tåler å bli slagen av. Men jeg er en god forhandler. Hvis han fikk fred nå, så skulle han lage en You Tube sak for meg etterpå. Det var hans forslag, skjønt jeg har spurt noen ganger.

Det var et sjokk å komme hjem til alle behovene her. Det går faen meg i ett og gjerne med overlapp. Skikkelig interessekonflikter. Men de er deilige og gir meg ørtenhundre klemmer og sier at jeg er den beste.

Jeg har fått 3 låter på mail fra Lars. Ruben syntes det var rart, at jeg sa at jeg hadde jobbet i helgen med disse låtene, for han hadde hørt de mange ganger før. Sånn er det å være barn av bandmedlemmer.

I dag fikk John ARvid 3 på matematikken og det er jævli bra. Han har jobbet for det rett og slett og ble premiert med en 100`ings. Per Kristian svømte 200 meter med klær og kledde av seg i vann etterpå. Ruben gult belte og jeg ny plate, som jeg skal gå inn i nå.

Selbyggen ringte i dag og skriver om vår inntreden i Stuggudalen. Morsomt det! Nå tar John Arvid pc`en og jeg stereoanlegget!

God kveld,

Betty

Hallo Mandag!

Da er det duket for en ordblogg igjen, så vi ikke blir avspist med bilder, til tross for kulheten i de. Da jeg ramlet inn dørene her i går natt, etter intense og krevende dager i studio, satt min eldste bonussønn på kjøkkenet. Der fløt den bloggetimen bort. Ting blir ikke som en har tenkt seg det alltid. Jeg satt meg ned og gjorde det samme som han, surfet på nettet. Drakk rødvin og åpnet en blodfersk snusboks, intet bedre.

Vi hørte på cr. uxshadows, et drittøft usa band. Aun har kule bilder av det på bloggen sin. Det var i grunnen godt å høre noe annet enn bettylåter. Så tvang jeg meg i seng og der lå mann og barn omhverandre. Igjen, ikke helt som forventet. Det var bare å flytte noen spisse knær, noe legogreier og en 3-4 bøker, og smyge seg mellom. Kjempe til seg litt dyne, som var fastspent mellom to lår, en vakker mann i fosterstilling. Jeg måtte bare smile videre, for meg selv, for det har jeg gjort mye av i helgen. Jeg har grått litt og, for alt ble så jævla nært.

Huset var strøkent, det hadde jeg ikke forventet, men registrert. Nå er alt blekkstille her. Kjøleskapetsinnholdet står på kjøkkenbenken igjen, fordi en reperatør har endelig vært her. Jeg har fått roet ned og kommet i vater igjen.

Når vi jobber så bra og intenst får jeg et voldsomt sug og lyst til å ruse meg, røyke og spise. Jeg vet at dette er feiltolking av kroppens signaler, men suget er fysisk og voldsomt. Så helgen har krevd 2 kilo opp, men de går jeg fort ned. Men må bare blogge at jeg er dritlei av å være feit. Det begrenser meg og det stjeler fysisk plass fra meg. Men det er bare å bite livet i låret, og gå videre. Ofte små måltider og bevegelse.

I dag mikser Lars to låter og sender de til oss. Så det blir en slags julekveld her. Jeg regnet jo med at helgen skulle bli bra, men ikke så bra. Det var mye vakker musisering, mye kraft og rein rock. Nina la på kor søndag og det ble en dessert. Så vi er i grunnen 10 fornøyde folk, med egen innsats og med hverandre. Og det er jævla gøy å være der. I landskapet av fornøydhet!

Maratonspilling krever helter og det er vi. Vi bygger låter fra bunnen av, vi gir låtene det vi har og definerer linjer. Dette gjør vi fordi vi vil det, fordi vi har det fint med å kreere egne låter. SÅ svetter vi de ut.

Alle er selvsagt litt spente på resultatet, og hvordan låtene blir møtt av andre. Om de finner noen nye sjeler å ta bolig i. Om vi når noen med det vi formidler. Musikk krever mottakere. Men vi er ganske avslappet på det hele. Dette har vi gjort for egen del og som Thomas sier: ”Den trenger ikke å komme lenger enn til hylla mi”. Jeg gleder meg villt til å høre 4 nye sugurerernde låter på nytt stereoanlegg.

Det er mandag og det er stille. Jeg har ikke noen telling på dagene og hvor lenge det er igjen til jul. Det har guttene pga kalenderen, så jeg får ta inn stemningen deres her. Hvis jeg da greier å la stresset være, og bare gå inn i tiden som kommer med hjerte mitt, så blir det en bra førjulstid.

Nå drar jeg til logoped og synger meg ned.

Betty

Rock For Faen!

STORE ØYEBLIKK

Halvveis inn i Himmelen!

Halvveis inn i Himmelen og nattens mulm og mørke treder inn i Stuggudalen.















Min kjære Broder!















Egil vårres er kommet!!!















Da har roen senket seg over meg. Et hus for meg selv, mens gullrekka arbeider i studio, er bedre enn forventet. Vi har to lydteknikere på skift. Lars er på julebord, og Kriss jobber skift. Det er moro å klekke ut låter. Vi startet kl 10 i morges og nå er klokken der igjen. Det er godt å bare ha dette å tenke på og ikke noe mer.

Jeg skal synge ”take” i morgen og gutta truer med møljepuling da. Vi skal se hvem som psyker ut først her. Jeg valgte meg oppvasken for å få være litt i fred. Det er travelt med mange svære personligheter rundt seg hele tiden.

Egil kom i kveld, og det synes jeg var skikkelig trivelig. Han, Sigurd og jeg har som sagt 20 års jubileum neste år. Og det er da noe å skrive hjem om. Han dro rett ned i studio, med de andre, etter en svær middag. Jeg skal dit etterpå, og kanskje beveger vi oss inn i Stuggudalen sitt julebord. Jeg hater jo egentlig slike type fester, eller det vil si, jeg er sosial inkompetent i slike lag. Men jeg er veldig nyskjerrig på hvordan det foregår opp i fjellene, halvveis inn i himmelen. Tenker de dypere tanker her, eller kødder de bare mer? Hvis du er en særing, går det greit å overleve her?

Nå har jeg fått den pausen jeg trengte og rykker ned i studio. Thomas måtte på spilling i kveld og dro til byen, kommer opp igjen i morgen. Jomar, vår greske gud, gjorde bassjobben og måtte fær. Færra vakkert, Jomar! En spesiell hilsen til deg Thomas, vi er her! Du aner ikke hva vi har gjort med Forventet :-)

God fredagskveld,

Betty

LARSVILLE

Da er vi i Larsville og smokker inn 4 låter. Vi har jobbet tett i hele dag og det er deilig å være her. Akkurat nå jobber vi med SØLVPENGENE.
















Huset vi bor i er veldig trøndersk og kunne sklidd inn i en Anne B. Ragde bok. Vi er veldig sjølsentrerte, så folk utenfor ville ikke hatt noe stor utbytte av å være i lag med oss disse dagene.















Her er Lars. Vår eminente lydmann. Skål!















Ole og Thomas i sving i det gamle skolerommet.















Bandets greske gud, Jomar!
















Say no more!















Thomas og Sigurd!














En ronk og en røyk, mens utstyret tørker!














Arbeid!
















Dette er livet nå! I dag er jeg med i TORDENBLOGGEN igjen, for de som vil stemme på meg eller andre. Hvis noen lurer på det, så har jeg det knallfint her jeg er.

God fredagskveld til deg,

Betty

Saved By The Bell

Det er klart at nå er jeg inne i en ventetid og det betyr at jeg ikke fikk sove i natt. Jeg stod opp og gikk og la meg igjen i morges. John Arvid sa det var OK at bare Bernt ble med på lysfrokost. Under lysfrokosten, så hadde en gutt i 8. klasse hengt seg på skolen. En kamerat hadde oppdaget han, fikk skjært av tauet. Han ligger nå på sykehuset.Det ble sagt at han gjorde det bare på kødd, men det er ingen som prøver ut en hengeløkke, om en ikke er litt i ubalanse.

Selv om gutter "gjør mye rart" i den alderen, så er dette "på kødd" et signal likevel. Det er knallharde krav til ungdommene, hvis de vil henge med på karakterjaget. Vi kan godt si at det ikke betyr noe, men det gjør det. Det skal presteres hele tiden. Kunnskap er makt, og denne type makt gir frihet til å velge.

I Norge er det verdens enkleste sak å være "looser", på en måte. Det trygdes til og med. Men vil ungdommene det? De aller, aller fleste jeg har møtt av folk i min tid, vil gjerne være noe mere enn det. Ungdommer som har musikalske evner, men ikke nødvendigvis er så jævli god i matematikk, har ikke sjanse til å skolere seg videre.

Det handler også om respekt fra det eksisterende samfunnet, om hva som er noe verd. Det å skape egen musikk i en alder av 17 år, blir gjerne ikke akseptert. "Du må da bli noe mere enn det".

Det må da være et poeng å skape lykkelige barn. Gi dem selvfølelse til å tro at de er gode i noe, og verd noe for det om de ikke behersker alt. Alle behersker noe og trenger kred for det de får til.

Jeg vet ikke om åpen skole løsningen var så bra for ungene. Jeg ser klart fordelen av det for skolene. F.eks hvis en lærer blir syk, så leies det ikke inn vikar, for der finnes jo to lærere til på disse 60 elevene. Og med åpen løsning, så kan lærere se og sanksjonere hverandre og samsnakkes om undervisning osv. Akk ja, det passer vel også for en gjennomsnittselev, som kan henvende seg til den læreren som barnet liker.

Men jeg tror at med dagens ordning er det umulig å se alle. Og alle trenger å bli sett i skolen. Det finnes noen fåtall lærere som er knallgod på å se alle. De jobber med hjertene sine. SOm Brinfenbrenner har sagt det: "Somebody has to be crasy about that kid".

Men for disse gutta som henger i gardinene, vet jeg ikke om det var rette løsningen. Jeg kjenner ungdommer som har kommet seg gjennom barneskolen, uten å kunne lese og skrive.

Dette er ikke noe analysering av det som skjedde i dag, det er bare mine tanker etter det som skjedde på skolen i dag. Jeg har ringt John ARvid og de har fått beskjed om at: "Nakken var ikke knekt, og han pustet". Så får vi håpe at han ikke har fått hjerneskade av det.

Jeg blir trist når slikt skjer. Sikkert fordi jeg ikke syntes at livet var noe enkelt når jeg gikk i 8.klasse. De kan si hva de vil om at dette var "på Kødd", men det var også "på kødd" at noen ungdommer sniffet formfett påsken 2005 og en av de er fullstendig handikappet i dag.Hvorfor trenger ungdom å teste ut det kjipeste? Skal vi fraskrive oss ansvaret for det? Hvor er vi voksne? Hva skjer?

Betty

OPPKOMME

Jeg er så stolt over Oppkommet mitt. Vi er 5 helt utrolig forskjellige personligheter som har snekra dikt i lag med hverandre over år. Vi er fryktelig ulike, og nå lager vi en diktsamling sammen. Dette er vakkert!

Gruppen har lært meg masse. Jeg har sluppet pennen, tørd å flyte med ordene og fått mere enn jeg ante var mulig. Jeg startet i gruppen fordi jeg trodde jeg skulle øve meg på å skrive bok, og det gjør jeg jo. Men det er helt underordnet. Det er samspillet, forskjellighetene og det vi produserer i lag som er viktig. Gruppas transvesitt er Anja. Vi har en snart pensjonist, Eldbjørg. Vi har Connie, som brakte meg til gruppen og vi har Kari!

Vi møtes nå og da, som et avbrekk fra hverdagen og gir oss hen til ordspill, tekst og tid. Det er fryktelig nakent og ganske så skummelt, men veldig velkomment og vakkert. Det å lage en diktsamling sammen, gjør at jeg ennå mere tilhører denne gruppen med forskejlligheter. Får ennå mere lyst til å skrive og særlig i samme rom som disse eminente menneskene her:














I dag hadde jeg valget mellom å legge meg på sofaen og liksom meditere (sovne) og låne en flaske vin av naboen (Hei Ingeborg!). Som jeg tidligere har sagt, hadde det ikke vært for brødet jeg selger og vinen jeg låner, så hadde jeg kanskje ikke hatt noe med noen å gjøre. Jul i Tøyengaten og et glass vin var medisin i dag, mitt opp i alt.

Jeg har møtt mine bonussønner i dag og det krever sin kvinnes kjærlighet. Så pakkingen til studio, står på halvtolv, men det er bare egentlig meg sjøl, og da også som instrument, som skal med. Skiene gir jeg faen i å ta med, det er ikke noe snø, og om det blir, så får det bare lave ned og jeg skal nyte hvert snøfnugg som faller.

Javel, da er det bare å skaffe de tilmålte timer med søvn. I morgen er det frokost på ungdomsskolen først og så, bærs det til studioooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooo.

God kveld,

Betty

In My Dreams

Jeg fikk sove helt til kl:11 i dag og det er en gave det.
Jeg drømmer reisedrømmer, på turne. Jeg snakker ofte med faren min i drømmene og får råd. Jeg er blitt flink til å huske drømmene. Det er alltid utrolig mye folk og bevegelse. Heldigvis har jeg sluttet å drømme at vi selger huset. Det er mararittdrømmen min, at jeg må bygge opp et nytt sted. Jeg vil være "satt" og bo i dette overprisete rekkehuset lenge. Siden jeg drømmer at vi flytter hele tiden, så stiller jeg spørsmålstegn ved det. Men jeg har flyttet alt for mange ganger, og det er ikke noe særlig å være uten røtter, det vet jeg.

Dessuten handler det ikke om meg. Ungene skal vokse opp et sted, med mindre det er noe med dem som sier at vi må flytte. En familie vi traff på Montebello, flyttet fordi ungen ble mobbet på skolen. Når skolen ikke greier å hanskes med det, så synes jeg det var et bra trekk av de voksne.

Jeg har sunget meg opp og nå må jeg synge meg ned, bruke minst mulig stemme før studio. I går var jeg jævli forbanna og det er ikke bra for stemmen, sånn like før en prestasjon. Så hvis noen lurer på det, jeg er ikke veldig snakkesalig i dagene fremover. Telefon er fy, osv.

Det er jo sånn idrettsutøvere gjør det før en prestasjon også. De kuler ned dagene før. En utsovet kropp kan prestere mer.

Jeg har fått brev fra Trondheim Kommune at stillingen min som prosjektleder går ut i desember. Det var helt etter boken det. Jeg blir ikke stresset i det hele tatt, jeg tror det ordner seg. Jeg blir aldri arbeidsledig, garantert. Men så er jeg villig til å akseptere mye "neger-arbeid" og da. Men jeg er ikke der, jeg skal ha konsultasjon på ny pupp i Januar og dette skal på plass før jeg arbeider. Jeg ser på damer som roter frem og tilbake med sykemeldinger. Men så er vi forskjellig. Jeg er god på å ikke kjede meg. Jeg har noen fritidsgeskjeftigelser som bygger meg opp.

Jeg har respekt for at andre velger dette annerledes. Hvis du bor aleine og ikke har noen til å stryke ditt kinn, når du er syk. Da forstår jeg godt at de begynner å jobbe, før de er klare for det. Noen rundt seg, trenger vi alle.

Det var snedig å høre på Montebello kreftsenter hvor forbanna mange var på Anne Lise Ryel. Hun er sjef for kreftforeningen og i tillegg brystkreftoperert i 2005. Hun formidler, slik folk oppfatter det, at brystkreft er da ikke noe problem. Hun var tilbake i jobb etter kun kort tid. Men det er kanskje greit for hun som jobber i en kreftorganisasjon, slenge beina på bordet og la de andre løpe. Hun gir ingenting av seg sjøl, på det personlige opplevelsene av å være bruker av kreftforeningen eller identifiserer seg ingenting med de som er brystkreftopererte.

Anne Lise Ryel har bukta i begge ender, som ansatt og bruker av kreftforeningen. Og andre tøffe brystkreftopererte damer synes ikke noe om stilen hennes. Hun skulle ha gitt mere av seg sjøl, med en posisjonen hun har. Det er jeg enig i. Hun løfter ikke akkurat saken. De fleste damene jeg har møtt som har hatt kreft har mest respekt for Wencke Foss, Julie Ege og Grete Berge. De har gått ut, uten å brilliere med posisjon, men bare vært mennesker som ble utsatt for kreft. Og de lever, hele gjengen. Jeg har også fått mye kred for å ha delt min historie. Det gir håp for andre som trenger det.

Nå skal jeg synge litt og ut i verden å ta bilde, til diktboka OPPKOMMET gir ut til jul. SÅ er jeg invitert på kaffe til min bonussønn to, men husk: Det er du som må snakke - ha - ha - jeg skal spare stemme.

Ha en god onsdag dere.

Betty

Fristeren!

Bildet heter Fristeren. Jeg husker ikke navnet på kunstneren, men et sprekt valg av Eberg barneskole.




Per kristian inviterte meg på Rock og Pop med Blokk i dag. Det var utrolig tøft. Blokkfløyte er ikke det det engang var, og takk og pris for det! Musikkundervisningen før var begrederlig. Nå er det trøkk og fremvisninger. Det var 30 blokkfløyter som spilte opp på rocka låter. De hadde lagt inn dansestøt med blokkfløytene og det var en nytelse. Trode aldri jeg skulle si det om blokkfløyte, men så var det jo også min sønn da.

En sånn vanlig dag, nesten. Var å trente med kneet hos fysio igjen og er nå utskrevet av Leangen Fysio. Jeg fikk beskjed om å være modig med kneet også, og huske på at alt satt opp i hodet. Og ikke slutte med treningen. Den er grei.

Jeg har faktisk vasket tak og vegger i 2 rom nå. Det er nesten så jeg svikter mine egne juletradisjoner her. Jeg skulle ikke vaske, men vasker. Men jeg synes det er gøy og da er det jo greit. Jeg har øvesunget masse. Jeg tror at energien er god fordi jeg mediterer for tiden. Destilert energi er nyttig.

Jeg kjente i helgen en sånn liten kaldkvelingstendens på dette julegreiene. Men hvis jeg bare ligger unna butikkene lengst mulig, så skal det gå bra. Jeg har jo 42 julers erfaring i dette. Men dette: "Hva skal jeg kjøpe - tankene" kommer hvert år. De menneskene jeg har lyst til å kjøpe gaver til, er det aldri et problem å finne noe til, så hva handler dette egentlig om? Jo, motlyst. Og i år, bedre enn noe år før, skal jeg ikke gjøre motlyst tinger. Det er egentlig bare å betemme seg for det. Jeg er sikker på at hvis jeg står for det, med min kraft, så er det ingen som sier noe på det. Og om de gjør det, so fucking what.

Uansett så venter jeg til plata vår er ute, uke 51, med å sende noe som helst til noen som helst. Kan hende jeg får lyst til å gi bort til mange? Det som jeg har brent meg på før, er at jeg gir til folk som ikke responderer. Og en personlig ting som en plate, er det greit å få en tilbakemelding på. Men jeg er kanskje ikke bedre sjøl, hvis jeg har fått en stygg ting eller noe jeg ikke fatter og begriper at folk kan finne på å kjøpe - og så til meg, så makter jeg nesten ikke å takke. Egentlig har vi hatt det ganske morsomt de siste årene, hvor vi har ledd skikkelig av en del tinger som har kommet inn dørene her. Det er kanskje ikke så pent, men det har føltes godt. Latteren har kompensert mot den materielle skandalen det er å få det jeg kaller for "dritt".

Jeg har de to siste årene blitt flink til å gi der jeg får noe jeg opplever er av verdi, og da løser saken seg sjøl. Dette må ikke handle om ting, men kan godt gjøre det. Men folk må ha litt peiling på hva de skal og gi og det bør ligge "en lyst" bak gaven.

Jeg greier ikke å være takknemlig for ting som jeg merker er "må"gaver. Japanere åpner ikke gaver når folk ser på, de er redde for å vise skuffelse overfor giveren. Det vil i deres land være en grov fornærmelse overfor giveren og da taper man ansikt og det gjør man bare ikke der. Derfor er jo julaften litt safe, for folk som gir er nødvendigvis ikke der.

Nå får jeg sikkert jævli mange gaver etter dette- ha- ha.

Nå er det pannekakesteiking og det merker jeg går dårlig, når jeg prøver å blogge samtidig. Tirsdag betyr pannekaker her i huset og det er en utfordring hver gang. Jeg har spist knekkebrød for å ikke være så sulten til middag. Fett smaker som faen, så enkelt er det. Det som ikke er enkelt, er å gå ned i vekt. et blir vel hvit måne og knallharde "light" produkter i Januar. Jeg skal snakke med puppelegen 17.01, så da må det ha rent av noen kilo. Men jeg er flink, stort sett.

Nå tok min sønn pannekakesteikingen og da skrives det mer. Spiser dere den første pannekaken som blir steikt? Den som har svømt i fett? Etter at baconet er steikt? Den mener jeg bare er en start, og kan gå rett i søpla, men her i huset deles den opp i biter og "nøvles" av flere sultne barn. Egentlig er den hæslig fyllt med fett, og ikke for sånne kropper som meg ihvertfall. Nå legger jeg låter fra video til mp3 også, så a blogger jeg av.

God kveld,

Betty