My home is my castle

Lørdag 18.02.06 kl: 20:00

Jeg voknet klokken 12:00 i dag. Supert. Kanefarten var spesiell i går og vi tok noen glass rødvin vi som er igjen på huset etterpå. Så søvnen gjorde seg. Jeg trakk på meg skiklærne og gikk direkte ut etter lunsjen. Jeg prøvde en ny løype som er ca. 17 km. Startet klokken 14 og var tilbake 16:30. Godt å gå for seg selv og tenke. Blant annet har jeg pakket koffert til syden på skituren i dag, tenkt over boken jeg skal skrive, det kommer til å bli en del offentliggjøring av personer igjennom mine opplevelser den boken, så jeg må finne ut hvordan jeg skal gjøre det og hva som er tillatt, så jeg ikke blir saksøkt. Jeg har tenkt på mine venner og familien jeg har. Det er helt merkelig å være her når de er der.

Jeg har trengt hvert et sekund jeg har fått til å være i fred med mitt eget hode. Egentlig så er jeg enig med hun som også jobber i Trondheim Kommune at institusjonslivet er ikke så værst. Hun er knas og morsom. Vi er forskjellige men dog så like. Hun har også en direkte og ærlig tale. På skituren oppdaget jeg at rytmen som er i denne institusjon passer meg veldig bra. Og når jeg tenker tilbake, så elsket jeg barnehagen min og trivdes på skolen. Da jeg fikk rundjuling av min mor sin idiotelsker og lå på sykehuset en uke (16 år). Så var sykehuset et godt hjem husker jeg. Jeg trivdes i fengselet som 18 åring. Tok i mot alle tilbudene de hadde, fra eksamen til snakke med prest, til sporting til film. Et mislykket og dårlig forsøk på selvmord i 1984 eller deromkring gjorde slik at jeg endte på Haukåsen. Jeg kan huske at Prepple kom for å hente meg der i fra, men jeg ville være der. Jeg trivdes. Jeg satt i gang gymming der til musikk og likte disse faste måltidene. På Selbu kollektivet elsket jeg å være. Hverdag, helger, somre, jul, alt var like bra. Særlig å ligge i sofaen på fredag og lørdagskvelden og nyte omsorgen og tryggheten som Olina og Gunnar (de som jobbet der) og noen av de andre ungdommene gav.

2 år på folkehøgskolen gav også noe lignende følelse. Tilhøringheten til et fellesskap. Når jeg tenket på denne måten, før jeg skriver, så virker livet så uendelig langt. Det er vanvittig mye vi får med oss. Et år på sykehus med John Arvid og alle hjelperne etterpå var bare noe jeg/vi gjorde. Det kostet, men jeg følte meg også så ivaretatt og trygg. Nå er det rehabilitering på Røros og jeg får til å finne min plass og skape meg et liv inn i denne boblen.

Hun direkte og ærlige typen jeg snakket om i sted og jeg vi snakker om å "shoope" fagfolk. Vi henter ut det beste av de som arbeider her. For neste uke har jeg fått legetime til Per Kristian. Og time til sykepleier for Bernt. Hun har opplevd å være pårørende selv og da tenker jeg at det vil være bra for Bernt og prate med henne. Bernt er redd han vil gråte masse da, men det tror jeg tåles gitt.

Manageren min har fått venninnebesøk. De er oppe og badet. Jeg spilte litt badmington etter middag, kjempe artig og skulle bade, men kroppen streiket. Jeg er ennå så surklat inn i kroppen. Jeg dro på rommet for å skrive litt. Klarte ikke å dy meg, så jeg har åpnet en flaske rødvin. Jeg har egentlig fått den som en gave fordi jeg har gått ned mest i vekt av meg og en til her. Jeg skulle vente med å åpne den til jeg var under 90 kilo, men jeg greide ikke mere. Jeg spratt den nå. Det er egentlig ikke lov, men noe ulovlig tåler jeg ennå å gjøre. Skal være musestille og bare skrive litt. Ryggen er fin igjen. Voltaren - yes. Har bestemt meg for å gå i kirken i morgen og skal derfor opp til frokost kl: 09:00.

Jeg arbeider masse med meg selv i forhold til temaet utestenging. Det sitter ganske dypt. Den første utestengingsopplevelsen jeg husker er fra da jeg var ca 11 år. Jeg tok med meg søstrene mine og rømte hjemmefra. Vi dro til Hans Haugesgate der faren vår bodde på hybel. Vi fikk bo der en uke. Jeg husker at det var godt å være der. Jeg skrev en stil den uken om Kong Alkohol. Etter en uke ble vi sendt hjem. Det ville jeg absolutt ikke. Jeg ville være der. Neste opplevelse jeg husker er at jeg ble kastet ut som 14 åring. Da fikk jeg bo hos min far. Men følelsen av å bli stengt ute, var likevel veldig dominerende. Faren min var ikke så mye der, men jeg sloss mindre med meg selv i hans leilighet. Det ble for ensomt og jeg fikk flytte hjem igjen. Husker ikke hvor lenge dette varte, mulig et år? Ihvertfall så flyttet faren min og jeg fra Landås til midt i byen, ved teateret. Han hadde noen ville fester der og jeg låste som regel soveromsdøren. Jeg glemmer aldri en dame min far hadde hos seg en natt. Hun fikk i oppdrag å kjøpe 17. Mai klær til meg. Det er de tøffeste klærene jeg hadde som liten/ungdom.

Jeg vet lite/ingenting om faren min. Alle synes han er hyggelig. Jeg har en halvbror som heller ikke har fått så mye som et blikk av faren vår. Min halvbror og jeg er ganske like både som typer og av utseende. Og vi har begge arbeidet mye med: Hvorfor i helvete kan ikke foreldre bry seg om sine egne unger, vise kjærlighet og ikke la oss i stikken slik at vi står der som sultefora barn. Sulten på kjærlighet og bundet til et håp om at det en dag ordner seg. DET GJØR DET ALDRI.

Jeg har hørt at faren min har vært bergensmester i dansing. Da han vant pokalen, hadde han satt den på nattbordet til sin far, som ikke hadde giddet å kommentere den dagen etter. Faren min synes at det var trist har jeg hørt. Men gjør det samme sjøl og 100 ganger mer. Siste super sterke følelse av å bli utestengt er den gangen moren min flyttet til enebolig i Fyllingsdalen. Jeg var på bærtur og hadde ikke fått med meg flytting nummer "ørten". Hun hadde stuet alle tingene mine vekk i håp om å riste meg ut. En natt jeg kom "hjem" ringte hun politiet. De kom og kastet meg og noen andre ut. Riktignok dukket jeg opp med flere, men følelsen av å bli utestengt sitter der likevel. Sannsynligvis henger det sammen med andre ting enn akkurat den kvelden, men det er bildet jeg har. Da gikk jeg ned å røykte jordåker på Kjersti sin grav, det glemmer jeg aldri.

Nå skal jeg ut å se etter folk. Vasker masse klær også.

God kveld, Betty