Røros aften

16.02.06 kl.22:00
Da er Røros aften over. Jeg er så utrolig glad for at jeg slipper å feste. Jeg tok meg friheten til å gå etter kaffe og etter at jeg hadde bidratt med linedance. Maten var merkelig. Det var hyggelig og godt, men hva har sukkererter og torsk med Røros å gjøre? En av voksen damene tok ansvar og fortalte to vitser. Jeg fulgte opp. Ellers så var de tøffeste ikke tøffere enn jeg antok og forble tause, selvsagt helt til alkoholen tok tak. Patetisk, men funksjonellt.

Jeg gikk med skoene jeg fikk i morsdagsgave av guttene. De var fine. Har fått meg noen Voltaren av en av gutta. Har fått meg kink i ryggen etter svømmingen i dag. Voltaren virker. Gleder meg til å feire med mine venner. Tror jeg bygger opp energi til det jeg nå.

Man dør helst gammel - men skulle man dø før, så tror jeg det er nødvendig å ha tenkt igjennom at fødselen tålte vi. Da tåler vi døden og. Jeg er sikker på at kroppen er ordnet slik. Hvis vi ikke frykter døden er den kanskje en god avsluttende opplevelse for livet. Jeg tenker ofte på de som mistet halve familien i Sunamien i fjor. Ingen forberedelser og mange unge mennesker gikk tapt. I dag snakket vi om tap av verdighet. Det er spennende å høre hva andre legger i ordet verdighet. For meg var det et tap å ikke kunne være aktiv. Gevinsten ble etterpå erobringen av egen selvfølelse. Den som sier at jeg er verd noe uten å prestere noe. Jeg trengte ikke lebger å gå ut for å hente bekreftelser på meg selv. Jeg gav meg selv de. Igjen - kreften gav meg denne muligheten. Tap av Image kunne jeg nevnt - men alle forventet at jeg ikke var aktiv verken som arbeidstaker eller musiker, så den svei ikke så veldig. Livskrisen min ble å komme i kontakt med det store svarte hullet som etterfølge av at jeg måtte ta det med ro. Det gjorde meg engstelig. Ikke prestere noe. Ikke invitere noen til meg. Ikke gi noe etc. og i tillegg oppdage at andre var vant til at jeg styrte relasjonenes progresjon.

Det har vært et helvetes år. Tatcher sa det en gang på latinsk. Jeg husker ikke det. Men året var for jævli. Og jeg har trengt å være aleine med mine egne tanker. jeg har trengt å sortere hva som er viktig for meg og hvem som betyr noe. Jeg har tenkt at om jeg har hatt et år igjen å leve. Hvem ville jeg hatt rundt meg? Om jeg hadde hatt en måned igjen å leve, hvem ville jeg hatt rundt meg? En uke? en dag? Hva ville jeg prioritert å gjøre. Disse tankene har forsterket det jeg gjør i dag.

En av gamlingene satt noen tanker i meg i dag. Han sa: Det er mulig å være pasient hele livet. Fly rundt fra rehabilitering il rehabilitering uten å gå ordentlig inn i kjernen på sykdommen som har rammet deg. Lege på lege kan gi deg råd og du blir avhengig av deres synsinger og blodprøver. Vil vi ikke noe mere med livet?

Jeg trenger å bruke tid på å tenke og finne min egen sti som jeg skal gå etter kreften. Jeg i en liten båt på et stort hav som jeg kan manovrere. Jeg har gode og sterke seil, så jeg kan fare avgårde. Jeg må bare finne ut hvor og for hva og med hvem. Bandet mitt skal ihvertfall prioriteres. Fordi ordene skrives inni meg og de skal alltid prioriteres. De lar alt det gamle jeg har opplevd komme til en overflate som etterhvert tør å formidle. Du skulle bare visst alt jeg så, ikke engang halvparten er jeg i stand til å formidle.

Avslutter med en tekst jeg har laget her. I morgen vil jeg opp og svømme. Vektgruppen skal ha veiing klokken 14. Noen av damene mener blodig alvor. Forresten det svømmer en kar hver morgen her, han venter på å få nye lunger. Jeg må huske å donere organer, slik at noen kan bruke det om jeg dør. Hvis jeg ikke får gjordt det før, så står det her. Men jeg tror jeg skal leve lenge.

God natt, Betty

Første Damene

På øverste hylle sitter de
Som små søte drops
Stilrene
Pene
Forsiktige
Litt sarte og skjøre
Uten å berøre
Men vet godt hva de skal gjøre
De lar seg invitere
De vet at de er pene
De er på førstelisten
blandt dem som lar seg invitere

Der sitter de og vurderer
Luftige tomme samtaler
Som ikke inspirerer
Men kritiserer
Og nominerer
Andre som ikke er der
Så du hun?
Så sa han...!
Og alt dette handler egentlig om dem selv.

På øverste hylle sitter de
Og de velger hverandre
Safet
Satt
Kjedelige
Uten for mange sår og arr og skår
Og lite utadvendte tanker
Men de kjenner hjertet banker
Det hamrer
For å egentlig kunne velge noe utenfor seg selv.

Men de velger som seg hør og bør
De har en rolle å fylle
De sitter på øverste hylle.

Betty