42

”Det ligger en dame på sofaen vår”, sa John Arvid, som avspaserte de to første timene fra ungdomsskolen i dag. Hun hadde gått inn helt lydløst og lagt seg ned. Jeg fikk sove litt lenger i dag, det er omsorg for meg.

Jeg gikk inn i stuen med pysj og en pupp, for jeg er tross alt i mitt eget hus. Jeg kjenner henne. Hun lå og skalv, var bleik og iskald. ”Herregud, menneskebarn, hva har skjedd med deg? Jeg holdt henne i hånden og fikk eliminert bort at det ikke stod om liv. At ingen hadde vært stygg med hun. Hun var bare utslitt. Rett og slett, helt kake, utkjørt. Hun jobber for mye. Hun var svimmel og hun kastet opp.

Jeg følte meg beæret av at hun i nød, oppsøkte meg. For jeg er damen som sier: ”Legg deg ned, du er helt ferdig menneske. Nå er det faen meg nok”. Jeg ordnet med pledd, med puter og dyner, ringte mannen og en lege. Hun sov og sov.

Jeg gikk på kjøkkenet og bakte brød. Og holdt et øye med dette modige menneske, som bare tok en plass i mitt liv. Et menneske som stoler på meg. ”Hvordan går det med hun?” spurte John Arvid. ”Det går nok bra”, svarte jeg,”men hun er sliten”. ”Men hvorfor kommer hun til deg, Mamma?” ”Hun syntes kanskje at her var det noe å få, at jeg kunne passe på hun litt”.

Nå har mannen hennes hentet henne og hun trenger sikkert å sove i 14 dager. Det ville jeg gjort. Hun sa: ”Det sa bare plutselig pang, så stoppet kroppen opp”.

Jeg tror ikke helt på det der, jeg tror vi kjenner signalene og ignorerer de lenge før vi setter oss sjøl foran alle gjøremål.

Kroppen den er genial, den sier i fra og det gjelder for oss å høre etter. Strekker vi oss for langt, så svir det en eller annen gang.

Det er min siste dag, som 42 år. Et år med jevn kurs oppover. Jeg lurte på om jeg skulle skifte navn på bloggen til Betty43, men siden tallet 42 er svaret på alt mulig, så lar jeg det bli slik det er.

Jeg har sluttet å tenke på at med nytt navn på bloggen, kan jeg riste av meg folk som ikke trenger å lese her. Men jeg har satt av bussen min, de som ikke skal være der, og hvis de leser på min blogg, så er det egentlig det samma for meg. Det gir de noe å prate om, så får de litt flamme på glørene der og.

Jeg har fine gjøremål i dag. Min baryton spillende sønn, må ha hjelp til å få med seg instrumentet sitt. Og jeg har brødlevering. Jeg skal til akupunktør og finne jordingen helt, og meditere meg ut av denne dagen. Min siste som 42. Forrige bursdag hadde jeg tatt min forhåpentligvis siste cellegift kur, og det er klart, man tenker jo litt på hvor gammel en blir, når en har hatt kreft. For øvrig så tenker vi vel alle på det, hver bursdag, når vi er frisk.

Men jeg kjenner en sånn umåtelig trang til å takke livet! Jeg fikk et år til i første omgang. Et rikt år! Jeg skal satse på å få mange flere. Kanskje overlever jeg dere alle. Ingen kjenner veien vi går, men vi kan kjenne at vi går den.

Betty