ATHENE

Å være musiker krever en høy egenverdi følelse. For i vårt samfunn er en musiker ikke verdsatt prismessig eller statusmessig, før andre sier at ”du er noe”. En musikers drivkraft til å orke å bli dyktig, sitter ikke i statuselementet eller i de økonomiske gevinstene. De sitter i ryggraden, på at dette vil jeg, kan jeg og jeg satser på meg selv og mine uttrykk. Det å være kreativ og skape god musikk (som også kan glede andre) er drivkraften til de fleste musikere jeg har møtt.De opererer med en helt annen verdiorientering, enn den som florerer i rykter.

De fleste musikere er ukjente, og de har det helt fint med det. Hvis de skulle latt seg styre av hva den korrupte plateindustrien mente, hadde det ikke vært mange som kunne levert. Det er det mange som gjør, leverer!

Jeg snakker ikke om ukebladidoler, eller de som er pusjet frem som slageridoler. De ramler fort ned igjen, som døgnfluer.

Jeg snakker om de som hver dag gjør en jobb for å bli bedre på sitt instrument, med utgangspunkt i at de vil levere kvalitet og troverdighet igjennom musikken og egne låter.

Jeg merker meg en mistenkeliggjøring av musikere, som om ”det de egentlig vil, det er å bli rike og berømte”. Det er for så vidt en grei sak å bli det, (jeg skulle taklet noen flere 100 000 pluss på min konto). Men en dyktig musiker vil aldri bli dyktig, hvis dette er drivkraften. Denne nedlatende holdningen til musikere som gratis elementer i alle sammenhenger (helt til artistene er vel kjente),gjør slik at folk mener at musikere skal stille gratis nærmest bestandig. ”Du spiller jo, du kan det jo”, i bryllup, til fest og ellers overalt.

”Hvorfor skal vi betale for dere, det er andre som gjør det gratis. Vi vil ikke være brekkstang for din suksess" etc etc

Misforstå meg rett. Den 21. Oktober stiller BBBB på Trondheim Torg og spiller gratis for Rock mot Narkotika. Det hender vi sier, klart vi gjør det for en god sak, og det liker vi å gjøre.

Men jeg tror de færreste i andre næringsvirksomheter, driver å gjør gratis jobber overalt. Da vil det simpelthen ikke gå rundt. Det koster noe å drive en bedrift også.

Det koster noe å drive et band også. Gitaristen til BBBB bor i Elverum, dvs. reiseutgifter. Vi leier lokaler for å øve, vi bruker timesvis med øving for å levere kvalitet. Vi betaler for å få spille, det er det vi gjør. Fordi vi liker det vi holder på med og vi liker å være den gjengen.

Det er mange talenter som har gått tapt, fordi de må ha en annen jobb i tillegg som intektskilde. Døgnet har bare 24 timer for alle.

Vi liker det vi holder på med, og det morsomste er å skape noe nytt. Det er selve skapeprosessene som er kjerneelementet i et godt band. Det å vise seg fram offentlig er morsomt det, men det er mer en jobb som skal gi noe inntekt (i hvert fall ikke utgift) og en eksponeringsfaktor av låtene man har laget. Hovedelementet er at band ofte har et budskap, noe de vil formidle, noe folk kjenner seg igjen i og som gir en opplevelse.

Jeg er helt for å gjøre jobber gratis, men jeg liker ikke dårlige holdninger og mistenkeliggjøring.

BBBB spilte på Blæst i fjor. Da hadde vi 163 betalende. Reklamen som var ute, var litt på en nettside til Blæst, noen plakater og en notis i avisen. Ikke all verden av forhåndsannmeldelse, altså. Når vi spiller i Bergen fyller vi Garage på et øyeblikk, så for oss kan vi gå i null, hvis vi spiller på døren. Kanskje litt pluss.

Men det er som regel folk som sitter i godt betalte jobber, som vil ha alt gratis. De synes at de gir musikere en mulighet de ikke kan si nei til. Men det kan de! Og det bør de! For som jeg sa, drivkraften ligger ikke i å bli rik og berømt. Vi greier oss godt uten det elementet. Dessuten kan slik tankegang virke forstyrrende og band løses ofte opp, hvis forstyrrelsene blir for krevende. Med mindre du har et plateselskap som satser.

Jeg kan med hånden på hjertet leve med å ha 5 jobber i året, med den gjengen jeg spiller med nå. Ja, gjerne for resten av mitt liv, fordi det er artig. Men tar det av, så må man forholde seg til det, og jeg tror jeg skal klare å håndtere det også. Mulig noen i bandet føler at de ikke lenger kan henge med da. Altså, det har vedheng med seg å ”ta av” også.

Men jeg kan til og med nøye meg med at vi bare øver (nesten), hvis jeg får være i en kreativ prosess med de samme folkene.

Nå gleder jeg meg til studiojobbing for BBBB. Det skal vi gjøre i desember. Da skal vi reise langt opp i fjellheimen og jobbe noen dager. Mest for å ha en demo til radiostasjoner i de byene vi skal spille i. Det er godt å få manifistert gode låter med god lyd.

BBBB spiller bare eget materiale og for tiden bare norske tekster. Det finnes nok flinke syngedamer til å ta seg av cover låter. Jeg passer ikke til det. Det er ikke derfor jeg holder på. Jeg har behov for å skape noe eget. Det har jeg alltid gjort. Det er artig at et bergensk plateselskap skal gi ut Ingenting for Norge på nytt. Norske Budeier som jeg spilte i, 1979-80 er med der.

Jeg tror på det vi lager og har aldri sluppet taket på det, fordi det gir mye. Jeg har aldri gjort meg avhengig av anerkjennelse eller et plateselskap for å tro på det jeg lager. Hvis jeg skulle latt meg styre av hva andre synes om det jeg gjør, skulle jeg i tilfelle ha gitt meg for lenge siden. Det er liksom ikke så ”hipt” å være kvinne, som holder fast i eget låtmateriale år etter år. Men jeg gjør det ikke for andre, jeg gjør det med utgangspunkt i at det er bra for meg selv, og dermed også bra for noen andre.

Disse noen andre er bra nok. F.eks har jeg 100 særegne klikk på bloggen. Jeg kjenner bare 3 ½ person som leser blogg, dere andre vet jeg ikke hvem er en gang. Men jeg vet at dere er der, og hvis det jeg skriver for egen del, også kan gi deg noe. Da er det bra da!

Det er det samme med sosialarbeideren, som med musikeren på en ting. Du gjør det ikke fordi det bringer inn så mye penger. Det er andre drivkrefter i det!

De som arbeider med folk, må gjøre opp med seg selv, hvorfor de gjør det. Det er i alle fall ikke avlønningen som er drivkraften bak å velge et yrke som har med menneskers endringsprosesser å gjøre. Alt for mange går inn i et slikt felt, for å hjelpe. Og det er ingen god drivkraft verken for den som gir, eller den som tar i mot.

Jeg alltid hatt så sansen for Inge Kvaran sin definisjon på sosialpedagogikk. Ulike verdiorienteringer som fremmer eller hemmer individets, eller gruppens utvikling eller vekst. Vi som jobber med mennesker er middel, for andres utvikling og vekst. Det er alltid personen som gjør jobben.

Vi har ulike fagtilnærminger som gjør oss kloke, men ikke nødvendigvis dyktige. Den største forskjellen på en god og en dårlig sosialarbeider, mijøarbeider,sykepleier, førskolelærer osv. er om vi er i stand til å skape det rommet personen trenger for endring.

Hva gjør oss fornøyde med oss selv i vårt arbeid? Jo, det er å formidle våre egne verdier. At en person gjør en endring og en vekst som et resultat av dine verdioverføringer er bonusen. For selv om personen ikke greier å gjøre positive endringer for seg selv, så går en sosialarbeider videre, og blir ikke knust av det.

De værste sosialarbeiderne jeg har møtt, før jeg ”bar” mitt eget liv fullstendig, er disse som ”synes synd på” og som ikke vet hva godt de kan gjøre. De som bestandig tok seg retten til å sole seg i glansen av sin egen hjelpsomhet, sin egen ”Florence Nightingdale” visjonæring. De drillet vi fint rundt fingeren.

Klart det er stort å kunne bidra til at mennesker blir reddet. Men det er personen selv som tar jobben, vi er bare redskapet.

Yrkesstolthet må være myntet på noe annet, enn å bli sett som den eneste redningen.

De aller fleste jobber er like nødvendige og viktige for at et samfunn skal fungere. Det er ikke sånn at sosialarbeidere eller sykepleier har et større ork, enn en søppeltømmer. Vi får alle noe igjen for de valgene vi gjør. Hvis en sosialarbeider er proff, så får personen mye igjen for de møtene personen gjør i sitt virke.

Nå snakker jeg selvsagt ikke om mangel på ressurser, slik at folk må arbeide seg halvt i hjel. Jeg tar utgangspunkt i et vanlig virke. Men som personlig rammet av kreft, så var jeg glad for mitt møte med de menneskene som hadde valgt dette yrket. Men jeg holder fast i at om søppeltømmeren vår ble borte i 4 uker, vil det ikke hatt liten betydning.

Jeg sjøl valgte å utdanne meg til barnevernspedagog, mest fordi jeg synes det er spennende å jobbe med mennesker og endring. Jeg får utrolig mye personlig igjen for å tøre å stå nær mennesker, som har erkjent nødvendigheten av egen endring. Blant rusmisbrukere er det mange kreative folk, og du skal være ganske så intelligent og sterk, for å greie å bli en rusmisbruker og overleve med de utfordringene et rusmisbruk gir. Min forståelse av et barn som er i nød, velger rus som en flukt, har faktisk skjønt noe. Det er bedre å fjerne seg med rus, enn å ende opp med en diagnose i psykriatrien. Det finnes ikke noe mer destruktivt enn å stenge seg inne i sitt eget skinn. Da er rusmisbruk et bedre alternativ, enn hvor jævli det også kan være.

Men dette er skrevet med stor hånd. Jeg forsvarer ikke rusmidler som kan ødelegge folk. Men jeg forvarer rus som en mulighet til flukt, hvis livet er så vanskelig at alternativet er å henge seg. På lik linje med joggeturer, mat og alkohol. Det er verken bedre eller værre! Det fungerer en stakket stund, ikke noe mer.

Det jeg står for, er å tøre å leve nøkternt og gå i møte med alle personlige følelser som rir, og ikke velge noen som helst form for rus, for å klare opp i ens eget. Bearbeiding av egen historie skal ikke foregå ruset. Ei heller skal betroelser gjøres under påvirket tilstand. Selv om jeg brenner meg gang på gang.

Noen ganger kan jeg kalle et glassrødvin for medisin. Jeg er ikke i mot medisiner, men jeg er i mot misbruk. Jeg er for å klare opp ting og gå videre. Jeg drikker rødvin når jeg har det bra, ikke når jeg har det for jævli. Da går jeg til psykolog. Det er et utrykk min svigermor kom med, sikkert stein gammelt, men dog: ”Du skal gå til flasken med din glede og ikke din sorg”.

Nei, nå har jeg misjonært nok. Vi skal på hytta i morgen. Jeg har lyst til å kjøre motorsykkel dit, men da må været holde seg og hvilken garantier har jeg for det? Jeg gleder meg veldig til å være oss 5 og i naturen. Røssin er vakkert, særlig på denne tiden, og myren har en liten rim i seg, så vi synker ikke så langt nedi for hvert steg.

Jeg tviler på dekningen opp på der, så det blir ikke noe blogging i helgen, antagelig. Men det kan være deilig å være helt privat, og jeg er god på å slå av mobilen. Så til deg som leser hver dag (Hei Nora! Jeg kjenner ikke deg, men du kjenner en del av meg), så får dere lese denne mange ganger ha ha, eller klikke dere inn hos andre bloggere, eller gjøre noe helt annet!

Nyt livet!

Betty