Here I Go Again!

Jeg voknet i morges av at flytaxi`en ringte. ”Du må bare kjøre”, sa jeg. ”Takk” svarte han. Takk? Jeg har forsovet meg, han kan da faen ikke vente på meg. Kanskje det skjer han ofte og han venter. Men det presset, hadde ikke vært noe for meg.

Jeg er nettop kommet hjem fra Porsgrunn, dagstur, og vi har spist rakfisk, det beste jeg vet, med rømme, rødløk, potet, smør og øl. Whitesnake står på full mokk på stereoanlegget, med Here I og again. En alltid vakker låt! Forskjellen på meg og David coverdale, i dette henseende er at han er helt sikkert: Born to walk alone, det er ikke jeg! Jeg liker det ikke.

Jeg voknet altså til en utrolig vakker dag i Trøndelag, gallsur! Bernt hev seg rundt og kjørte meg til flyplassen. Jeg rakk flyet på minuttet. Usminka og med noen romslige brune hippieklær. Tilfeldig! Jeg var jo strålende fornøyd med å rekke flyet, og på første rad var det ledig. En avslappet og hyggelig flyvert og en guttebergenser satt der. Heia Brann og alt det der, før jeg besvimte en time.

Nå hører jeg på Steinar Ofsdal og ”Hat trick”. Heftige jenter – låta hans. Et nydelig fløytespill i bunn og grunn.

På Torp regnet det, for en nedtur. Hva gjør jeg her? Jeg hadde gjort dårlig ’research`. Men min taleførhet bringer med dit jeg vil, og jeg endte på Jernbenstasjonen i Porsgrunn. Jeg var fremdeles usikker på hvilket sykehus jeg skulle møte opp på og ringte Bernt. Mest for å høre stemmen hans, for jeg har hatt en ensom dag.

Jeg bare vandret inn i sentrum, og de eneste jeg får kontakt med er psykisk utviklingshemmede, alkoholikerne, rusmisbrukere og barn. Det er de eneste som møter øynene mine, og de er de eneste jeg ser. Det er en merkelig mekanisme det der. Når jeg er i ”dette” humøret, kommer fortiden kastet på meg. Det hadde vært verdens enkleste og mest naturlige ting å gått bort til gjengen som satt i parken og planla dagens rusmuligheter, og vært en av de i dag.

Nye byer tidlig på morgenen, og med 3 timer døtid, er alt som skal til for at i hvert fall tanken er der. Og det ser ut som om de har det hyggelig og det hadde faen ikke jeg. Jeg gikk bare der og kjente på ensomheten og kunne ikke slippe opp følelsen eller overgi meg til de der. Det minnet meg om at det er slike følelser jeg brukte å ruse bort, knulle bort, dope bort, løpe vekk i fra, spise bort, kjøpe meg i fra fordi ubehaget ble for stort. Jeg slo på NRK blogg video kamera og sa omtrent dette jeg skriver nå. Så gikk jeg i denne byen og pratet til meg selv, i et kamera. Gi faen, det kan jeg.

Jeg oppdaget en ny gruppe jeg fikk øyekontakt med, innvandrerne. Da var det fullkomment. Også horekundene da, jeg husker de griseblikkene, og jeg somet inn de også i dag. Jeg var nesten på randen til å bryte sammen. Så jeg skjerpet meg, gikk inn i en damebutikk og kjente på blikkene. Jeg er ingen tyv i dag. Jeg har vært det en gang, ikke for å være slem, men for å overleve, fordi jeg trengte penger til mat og til rus.

I dag har jeg mine kredittkort og jeg måtte løfte meg opp, det var ingen tvil om det, så jeg kjøpte meg en genser og en t-skjorte. Det hjalp. Altså, en flukt kan hjelpe! Jeg kunne sikkert kjøpt mye mer, hvis de hadde sagt at jeg var fin ”i det der” eller bare gitt meg en liten flis av stemningen de hadde inni der. Jeg delte til og med prøverommet mitt med en dame, og sa at hun var fin i ”det der”, men returen kom ikke. Så ringte Thomas og jeg satt meg ned inni prøverommet, som jeg hadde åpnet opp og delte med en dame, vi brukte det annen hver gang. Jeg trakk for teppet og pratet om blikkene jeg møtte, om ensomheten jeg kjente. Jeg gav litt faen, for jeg måtte ut av det ”stivna blikket” mitt.

Det var deilig å høre en stemme fra verdenen jeg lever i. Og jeg løftet meg ennå litt mer. Vi snakket om band tinger, penger, ny jobb og hvor vi er. Stemmen min brakte meg tilbake til der jeg er. Og høre stemme til en som er litt nær, hjalp meg å fokusere. Jeg gav faen i damene, som gav faen i meg og vi pratet oss ferdig. Så åpnet jeg prøverommet og sa: ”Se her, nå er det ledig!”.

Jeg betalte og gikk på en kafe som de anbefalte, en krysning av 3B, Dromedar og Ni museer. Og en gjeng lunsjet der og de pratet livlig. Jeg satt meg med ryggen til og stirret ut på gaten. Det regnet og jeg stirret, blikket mitt stivnet på regnet fløt nedover bakken, langs rennesteinen og den grå asfalten, store perler som slo i mot gaten. Så kjente jeg at tårene bare trillet, de bare rant nedover mine kinn og jeg tenkte igjen: Hva faen gjør jeg her?

Jeg summet meg og bestilte lunsj og en cortado og fikk en amerikaner. Jeg er jo bevandret i kaffemiljø, etter å ha startet STOLT, men jeg gadd ikke si noe, Kaffen smakte godt og maten enda bedre. Det perverse er, at jeg bestilte en matpakke, for i slike stunder er jeg livredd for å være uten mat. Mat demper ensomheten. Mobilen ringte og jeg spratt opp, og gikk utenfor. Umulig å snakke inne. Det var min onkel, min far sin bror. Jeg hadde prøvd å nå han på mobil. Jeg trodde han hadde en optikerbutikk i Porsgrunn, men det var Larvik. Vi har snakket sammen 4 ganger de siste 30 årene og jeg har drevet kontakten. Han spurte om jeg gruet meg. Nei, det gjør jeg ikke. Så ba jeg han om å hilse sin familie og sa at de var hjertelig velkommen hvis de passerte trøndelag en gang. Det gjør de aldri. Jeg bestilte en ta?i og dro med den, for jeg så mørkt på å vandre en halvtime til sykehuset i det pissregnet og med mine hippieklær, som suger vann.

I taxien var jeg ennå ikke sikker på hvor jeg skulle, men jeg ringte Telemark sykehus, som jeg fant ut hadde 4 steder, og jeg hadde truffet rett. Ta?isjåføren var hyggelig og heldigvis, for da snur humøret. Når de tåler min ”tullehumor”, så greier jeg fort å glemme det ”lonelye”.

Nå hører jeg på Pere Ubu, ?loudland, for å høre på noe som er lettere i humøret enn meg sjøl.

Jeg satt på venteværelse og lurte enda en gang på: Hva faen gjør jeg her? Det tok tid. Jeg måtte prate med noen, og hvem får jeg kontakt med? Jo, et par som er hardbarka rusmisbrukere og de er kjempe vennlige. De forteller meg hvor bussen går, hvor jeg kan finne taxi, osv. De smiler og er ikke stressa på at dette tar tid (hun hadde brekt foten). Det er det jeg som er. For jeg vil rekke flyet hjem igjen. Etter 15 minutter over tiden, går jeg bort til skranken og sier i fra. Jeg skal med ”det flyet”, og jeg kommer inn før en annen dame, pga min pågåenhet.

En mann i 30 årene dukker opp og spør etter: Betty Hoff og jeg ler for første gang i dag, skikkelig høyt. Det er sikkert meg du skal ha tak i, sa jeg. Jeg heter Betty Johnsen. Ja, sier han, det er så mye etternavn, svarte han og gliste. Hoff, hmmmm. Jeg kunne kledd det. Betty Boom. Betty Hoff. Whatever!

Han var kvikk. Han var pen. Han var direkte. Vennlig. Dyktig. Og jeg fikk filme. Han informerte meg om to mulige sonarier. Det finnes altså to typer operasjoner: Vi kan bygge inn en protese. Det er det enkleste. Da blir puppen hard og kan føles unaturlig, men det er minst komplikasjoner med en slik operasjon. Minusen er at du må inn og sannsynligvis operere igjen etter 10 år. ”Som en plomme i en tann?” Riktig!

Han fortsatte: Så har vi metoden å flytte fettvev. Vanligvis fra magen. Mange damer blir veldig fornøyd etterpå, og det er ingen tvil om at dette gir økt selvfølelse. En undersøkelse vi har gjort. Puppen blir mer naturlig, den henger litt mer, enn en protese. Men det er mer risiko med denne operasjonen. Kan ta fra 6 til 12 timer. Kan gi infeksjoner og blodpropp. Rekonvalesenstiden er lenger. Du kan ikke hoppe på en stund og må ta en del hensyn.

Jeg går for fettvevoperasjon, sa jeg. Jeg vil at dette skal vare. Men jeg har det ikke travelt. Jeg vil skynte meg langsomt. Jeg har mange kilo og ta av og det var han helt enig i. Av medisinske grunner var det lurt. Han ville ikke ha meg tilbake før jeg var under 80 kilo og en BMI på under 30, pga risiko for blodpropp. Han var med på en ”high five” og vi laget en deal. Jeg ringer han like over nyttår og sier hvordan formen er.

Jeg ønsket dette vakre mennesket GOD JUL og lovet at jeg kom slankere tilbake.

I taxien, begynte jeg å le igjen og måtte bare si til sjåføren hvorfor. Jeg er på dagstur til Porsgrunn for å treffe en lege. Jeg er der i en ½ time og så drar jeg hjem igjen. Utrolig! Men sånn er det når "kun det beste er godt nok". Jeg var lettet!

Min svoger ringte da jeg entret flyplassen. Vi diskuterte helse. Jeg var på tur inn i en bar, bestilte en siste GUINESS for i år, og en toast. Det var jeg og de andre gutta der. God tid til flyet. Turen hjem var stille. Han ved siden av hadde Motorhead t-skjorte og Harley Davidson på ryggen. Vi kunne sikkert snakket masse, men kroppsspråket hans var: Her er vi stille!, og jeg kan det godt. Jeg mediterte. Jeg har i dag lest VG og Dagbladet 17 ganger, jeg er matet med flyulykken fra innsiden og utsiden, og opp og ned og om Ari Behn sin siste bok og det hele. Jeg synes det er merkelig med folk som ser nyheter flere ganger om dagen. Det er bare å grave seg mer inn i en historie, som en ikke kan gjøre noe med. Så en gang holder. Så var det Adressa og Byavisa. Adressa fanger mere jeg vil lese. Byavisa gidder ikke nevne en rosa sløyfe en gang, en aksjon som foregår i 52 land denne uken. Men vi har alle vårt eget nærvær eller fravær av nærvær, og jeg skal ikke dømme hva som er viktigst, men at fattige forblir fattige og rike blir rike trenger jeg ikke at en redaktør forteller meg lenger. Vi vokser alle ut av våre egne bukser.

Jeg sovnet og voknet av kaffelukt. Så stirret jeg ut på skyer og sol. Før trodde jeg alltid at Gud fantes ut i der, men i dag kjente jeg at det gudommelige fins på innsiden av meg sjøl. På hvert et menneske. Blikket mitt stivnet ut i der. Så kom vi over Trøndelag, ingen skyer, bare sol og så himla vakkert. Jeg så fjellene jeg har saumfart i alle retninger, og jeg snakket til han ved siden av: ”Det var da et utrolig vær her”. Han svarte ikke. Jeg fortsatte:” Jeg har gått i disse fjellene her, kanskje mer enn mange trøndere”. Han svarte ikke (kanksje han var engelsk). Jeg gav faen og følte meg fin.

Jeg skjønner at forretningsfolk blir sliten av slik reising, de som gjør det ofte. Det er slitsomt. Men det går da for faen an å være litt høflig i alle fall, f.eks, når flyverten spør: Vil du ha kaffe? Da varer du:” neitakk, eller jatakk”. Enkelt. Du behandler ikke dama eller mannen som luft, det er for jævli arrogant, altså. Selv hvor slitsomt du har det!!!!

Tenk hvis en krise situasjon hadde oppstått, da hadde du vært prisgitt deres kompetanse.

Jeg tok buss til KBS og så rødbilen vår der. Jeg fyltes med lykke. Himmelen var rosa, sjøen var lyseblå, fosenalpene var mørkeblåe. Alt var fullkomment og vakkert. Jeg løp inn i lekebutikken, for Ruben var der og vi to gikk på Ica og handlet det vi hadde lyst på. 600 kroner ble det. Bernt fant oss.

Jeg er hjemme.

Betty