Jeg skal ut å fly!

Ja, da er det bare å skrive etter fri flyt metoden, fordi det har skjedd så mye, at det nytter ikke å gjengi i kronologisk rekkefølge. Dessuten er det vel følelsen en sitter igjen med som teller, ikke de faktiske hendelsene. Og jeg er heller ingen journalist, gud skje lov.

Jeg er opptatt av jording, og i mitt liv dreier det seg om å skape det ålreit rundt meg, det består mye i å plukke opp ting. Etter mye sjøleksponering på bortebane, må jeg spa meg inn i huset mitt igjen, nesten bokstavlig talt, fordi ting flyter. Klesvask og bretting stopper opp. Jeg har ikke bakt brød på mange dager etc.

Jeg har prøvd å hvile på laurbær, men jeg var for våken til det, så jeg har kjørt motorsykkel. Da gikk turen til STOLT, der spiste jeg lunsj aleine. Det har vært knuskstille på mobilen min, og jeg har undret en stund om jeg hadde gjort noe gærnt. Men slik blir jeg alltid etter eksponering. Litt sånn småavhengig av respons igjen. Det er vel fordi en gjør seg sårbar med utlevering. Men det går fort over, for kalenderprosjektet er supert, og jeg står for den personlige utleveringen. Vårt samfunn trenger at vi er personlige. Det gir kontakt, gjenkjennbarhet og vekst.

Lasse Berre og jeg var på forsiden av kulturavisen i dag. Det har jeg aldri vært før i Trondhjæm. Og det var en helt korrekt setting å være det i. Repportasjen fanget gårdagen, hvor temaet var kreft, alvorlig men likevel med smilehull. Overskriften var: Lykkelig som liten! Det fikk meg til å tenke på sangen:

GRESSHOPPEN OG VALMUEN

Tekst: Juul Hansen /melodi: Vittorio Mascheroni

En gresshoppe-far og en gresshoppe-sønn,
kom hoppende langs med en grøft som var grønn.
Og plutselig så de en blussende valmue stå
med hodet på skrå.
Og gresshoppesønnen så undrende opp,
og ble så forelsket i valmuens topp,
og prøvde forgjeves å gi den et kyss med et hopp.
Men faren sa: "La vær' å ønsk' deg større.
Hva oppnår du med det, om jeg tør spørre?"

Ja, hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?
De fleste gikk det ille, som større være ville.
Vær alltid du så høy som det naturlig er for kroppen.
Så ikke hig mot toppen, men stopp det siste hopp!

Men sønnen var ikke tilfreds med det der.
Der satt han og mumlet litt gretten og tverr.
Så tenkte han, nå skal jeg vise min far og min mor
at jeg kan bli stor.
Han gjorde et sprang mot toppen, men da
falt valmuens blussende kronblader a'
Og gresshoppesønnen falt også /: helt oppe derfra:/
Men faren sa: "Nå vil du kanskje tro meg?
Det endte bare med du falt og slo deg."

Ja, hvorfor være stor....

Historien den er jo lett å forstå.
Den gjelder for store, så vel som for små:
Du skal ikke hige mot høyder du ikke kan nå,
du ikke kan nå.
Forfengelighet volder bare besvær.
Det gjelder for alle, det gjelder enhver
å søke sin lykke i livet /: det sted hvor man er.:/
Hva nytter det å jage opp i toppen,
hvis hodet ingen føling har med kroppen?

Ja, hvorfor være stor....


Jeg har truffet Rune Amundsen i dag, og det var et spennende møte. En terapaut som tror på det samme som jeg, at vi har selvhelbredende krefter. Jeg lider ikke av noen følelsesmessig inkontinens fortiden, men kjenner at jeg må få bort håpet og bli ferdig med de følelsesmessige forventningene i forhold til mitt opphav. Hver gebursdag og hver jul kommer historien som kastet over meg, og noen ganger inn i mellom. Jeg vil ikke det mer. Jeg vil bli kvitt det oppsamlede sinne og tristheten, som ikke hører til dagen i dag. Jeg vil være fri! Og det koster å spa opp de gamle følelsene og få de ut av kroppen, så de ikke fester seg i meg og gir meg nytt kreftvev.

Det er ikke ukjent for meg å jobbe slik, og i tidligere terapi timer har det virket veldig bra. Du blir virkelig kvitt gørra, men det føles som en murstein i magen, når det holder på og gråten er sånn rielignende (lik en fødsel). Men det er på tide at jeg får ut sementet, dvs. disse følelsene som sitter fast.

2 timer hos han, var nok for i dag. Det er som en treningsøkt og gir den samme effekten. Et endorfinkikk og en rofølelse. Det var herlig å kjøre sykkel etterpå, en nydelig 10. oktober dag i Trøndelag, med vakre farger.
I morgen skal jeg til Telemark. Dagstur. Jeg skal ha utredning til ny pupp. I går spurte en av mine sønner meg om når jeg ble slank, og slang på at jeg trener ikke sånn som før. Det er mye som ikke er som før, livet er endret etter kreften. Til det bedre. Som om kroppen min med kreften fortalte meg at nå må du bruke kreftene dine innover, Betty!

Jeg skulle gjerne vært for uten kreften og behandlingen, men når det først ble slik, har i hvert fall jeg tenkt å forstå hvordan jeg best mulig kan leve, for å unngå tilbakefall. Da tror jeg på at det som ”bare suger” må bort. Jeg tror at det sitter i tankens kraft. Vi kan tenke oss friske og vi kan tenke oss syke. Å få opp gamle følerier, som ikke hører med til dagens opplevelser, følerier som forstyrrer livskvaliteten, må ut. Fordi det forstyrrer måten du tenker om deg selv.

Denne gamle avhengigheten av å bli sett og ”speilet” som barn, er ikke noe for en voksen dame egentlig. Og hver gang jeg får ut noe av disse forventningene, i form av å få løst litt opp i sementet i magen, føler jeg meg mer moden, mer dame, flottere og mer ansvarlig!

Kiloene skal også bort, og jeg er i gang, men jeg må bruke tiden kroppen trenger til å bygge seg opp igjen.

Jeg skal ut å fly!

Da har jeg sagt mitt i dag!

Lev med et åpent hjerte,

Betty