HALSA

6 mil i fra Kilboghavn pustet jeg inn den nordnorske luften. På sykkel så kjenner jeg alle duftene godt, de slår mot meg når jeg åpnet visiret. Fjellene kom fram, lyset og alle fargan. Til og med grana står rettere her nord. Kanskje mannfolkene gjør det også. Det vet jeg ingenting om, jeg har ikke vært bort i en kar nord for Trondhjæm. Tror jeg. Men folkene er uansett herlig!

Inni hjelmen blir det varmt. Så visiret må stort sett holdes åpent. Det gjelder å ikke sovne på sykkel, da er det gjort. Det er lett å drømme seg bort, til det er livet for dyrbart. Når jeg kjører sykkelen, raskere enn 90 km/t, klasker myggene mot huden, det svir, men du blir vant til det. Det viktigste er å ikke få de i øynene. Litt balete er det, med solbriller på, særlig når jeg da stopper for å ta de av før tunneler. Det er et styr, og særlig i denne varmen, men siden jeg ikke har noe mer å bekymre meg for, så er det til å leve med. Og jeg lever som faen.

Det er noe ubetalelig og ubeskrivelig her nord. Det er langt hit, på en eller annen måte. Det er lyset som er så vidunderlig blått, det er de store ville kontrastene. Fjellene strekker seg opp fra havet som spyd og lokker med sine tinder. Det er marker om er grønnere enn grønnest, og det er mange ulænte stier.

Fergen fra Kilboghavn tar litt over en time og da passerer vi polarsirkelen. Langs land ser vi kysthus som det ikke finnes veier til, med båter som eneste fremkomstmiddel. Der er det dyrket jord og liv, og det er ikke fritt for at en tenker: Hadde jeg overlevd lenge på et slikt sted, sikkert uten nettforbindelse også.

Vi har lånt oss et lite telt, og latt militærteltet ligge hjemme. Bilkapasiteten vår ble ikke stor, vi måtte halvere all vår bagasje. Heldigvis fikk vi begge kajakkene med, så vi fyllte de til randen. Vi kom i går og har møtt de fleste på Halsa-campen. 14 folk er på breen i dag. Det er begynner dag for de som ikke har vært der noen gang, og forholdene er helt utrolig. Jeg sitter i skyggen, bak en badestamp og taster på mine tagenter. Det er herlig.

Bernt er basecamp. Han bruker å være med første dagen på breen, men i år har vi ingen gjester med og da kunne vi slappe av begge. Fint med en rolig dag. Det er rart når du gjør ting for 'ente' gang, hvor herlig det er å komme tilbake. Jeg har selvsagt avlagt en morgenbad og priset livet og dagen. I fjor var jeg her etter 2 cellegiftkurer og jeg kjenner at nå er det annerledes. Jeg er frisk og jeg er glad.

Psyken er i toppslag, mens fysikken er på bånn. Neste år har jeg inne begge deler. Med 30 kilo pluss, så sier det seg sjøl, at turene blir ikke med a-laget i år nei. En av mannfolkene her, minnet meg på at vi hadde lovet hverandre en tur sammen på breen. Jeg kjente at det var litt sårt at det ikke blir i år. Den avgjørelsen tok jeg i Trondhjæm. Men jeg tenkte fort at neste år, da er jeg tilbake i formen. Jeg kan ikke gå på breen uten krefter til det. Hallo! Betty har endelig skjønt sin begrensning. Jeg kan ikke bære sekken min sjøl og skal ikke ha noen risper i armen. Hadde jeg tromfet det igjennom, hadde jeg gått på et kjempe nederlag og jeg trenger ikke oppsøke tapsfølelser lenger.

Da kan jeg heller gjøre de ting som jeg fikser og bare ha det bra, for det har jeg, her blant mine nordnorske venner.

Livet er rikt!

Litt seinere:

Jeg begynner å få brakkesyken allerede. De andre kom ned fra bre, og jeg kjente det hele. Det er jo derfor vi er her, på denne campen. Jeg har en jobb å gjøre, jeg vet det og jeg gleder meg til det. Men: “Avelsjuk”, heter det på svensk, uten å gjøre noe mere med det.

I dag har jeg badet 'ente' ganger og prøvd min våtdrakt. Det funket. Jeg gikk meg en tur helt aleine til Furøytuen. Det er ufyselig varmt og alle topper er frie for skyer. Duren fra fergen, som tar ti minutt, er lyden som stadig kommer. I dag leste jeg noe veldig bra i fra “Ved elven Piedra satt jeg og gråt” av Paulo Coelho. Et utdrag av dette:

enkelte mennesker lever i konflikt med andre, i konflikt med seg selv, i konflikt med livet. Derfor lager de seg et slags teaterstykke i hodet og dikter intriger ut fra sine egne frustrasjoner. De kan ikke oppføre dette teaterstykket alene. Og når du inntrer i det spillet, vil du allJeg begynner å få brakkesyken allerede. De andre kom ned fra bre, og jeg kjente det hele. Det er jo derfor vi er her, på denne campen. Jeg har en jobb å gjøre, jeg vet det og jeg gleder meg til det. Men: “Avelsjuk”, heter det på svensk, uten å gjøre noe mere med det.

I dag har jeg badet 'ente' ganger og prøvd min våtdrakt. Det funket. Jeg gikk meg en tur helt aleine til Furøytuen. Det er ufyselig varmt og alle topper er frie for skyer. Duren fra fergen, som tar ti minutt, er lyden som stadig kommer. I dag leste jeg noe veldig bra i fra “Ved elven Piedra satt jeg og gråt” av Paulo Coelho. Et utdrag av dette:

enkelte mennesker lever i konflikt med andre, i konflikt med seg selv, i konflikt med livet. Derfor lager de seg et slags teaterstykke i hodet og dikter intriger ut fra sine egne frustrasjoner. De kan ikke oppføre dette teaterstykket alene. Og når du inntrer i det spillet, vil du alltid gå tapende ut.

Nå er det kveld, veldig kveld, det vil si 23:30, jeg er ferdig. Det har vel og med formen og gjøre. De andre sitter i fellesteltet og humrer og ler, jeg er ikke på den frekvensen. Jeg har gjort meg ferdig med latteren min for dagen. Nå er der bare det “stille” igjen og det lokker. Guttene har akkurat falt til ro i teltet. Bernt drar på bre i morgen, vi skal gå oss en tur, John Arvid skal på bre på tirsdag.

Vi venter på Stein, han kommer nok hit i morgen eller på tirsdag, via en havseiler. Det blir lite bre på han i år, men med en kvinne i sitt liv, må man gi og man må ta, og de får en dundrende ankomst. Jeg gleder meg veldig.
Himmelen er lyserosa og blå, den er aldri make. Utrolige øyeblikk er vanskelig å nå, det gjelder å ta seg tid til de.

Når jeg kommer tilbake til byen, har jeg en jobb å gjøre og det er å følge hjertet. Det er veldig usikker prosess, for hjertet gir ingen lønning til å leve av rent økonomisk. Men man har da sine ideer om ditt og om datt, og jeg må bare følge på. Jeg har en indre stemme som er meg sjøl, og eg må lytte denne gangen.
Da hjelper det ikke med press utenifra, om alt som måtte gjelde. Det finnes ikke det slag som er viktigere enn å følge hjertet. De som har gjort det er både fattig og rik, men fulle fulle av erfaring på at livet er rikt. For hva er vitsen med å ha vunnet et slag, hvis man ikke vet hvorfor? Hva er meningen med å leve og slit, hvis livet bare passerer.

Kreften gav meg en klar beskjed. Betty! Det er NÅ du lever. Mulig dere andre har skjønt dette hele tiden og at jeg er litt seint ute. Whatever! Jeg vet bare at jeg har skjønt det nå. Koste hva det koster!

Det er kjølig i kveld. Det blåser fra alle kanter. Så nå skal jeg bre på meg soveposen (den beste av de alle) og glede meg over dagen jeg fikk og skal få.

Lev vel,
Betty


tid gå tapende ut.

Nå er det kveld, det føes seint, det vil si 23:30, jeg er ferdig. Det har vel og med formen og gjøre. De andre sitter i fellesteltet og humrer og ler, jeg er ikke på den frekvensen. Jeg har gjort meg ferdig med latteren min for dagen. Nå er der bare det “stille” igjen og det lokker. Guttene har akkurat falt til ro i teltet. Bernt drar på bre i morgen, vi skal gå oss en tur. John Arvid skal på bre på tirsdag.

Vi venter på Stein, han kommer nok hit i morgen eller på tirsdag, via en havseiler. Det blir litt bre på han i år, og en ny kvinne i hans liv, og de får en dundrende ankomst. Jeg gleder meg veldig.
Himmelen er lyserosa og blå, den er aldri make. Utrolige øyeblikk er vanskelig å nå, det gjelder å ta seg tid til de.

Når jeg kommer tilbake til byen, har jeg en jobb å gjøre og det er å følge hjertet. Det er veldig usikker prosess, for hjertet gir ingen lønning til å leve av rent økonomisk. Men man har da sine ideer om ditt og om datt, og jeg må bare følge på. Jeg har en indre stemme som er meg sjøl, og eg må lytte denne gangen.
Da hjelper det ikke med press utenifra, om alt som måtte gjelde. Det finnes ikke det slag som er viktigere enn å følge hjertet. De som har gjort det er både fattig og rik, men fulle fulle av erfaring på at livet er rikt. For hva er vitsen med å ha vunnet et slag, hvis man ikke vet hvorfor? Hva er meningen med å leve og slit, hvis livet bare passerer.

Kreften gav meg en klar beskjed. Betty! Det er NÅ du lever. Mulig dere andre har skjønt dette hele tiden og at jeg er litt seint ute. Whatever! Jeg vet bare at jeg har skjønt det nå. Koste hva det koster!

Det er kjølig i kveld. Det blåser fra alle kanter. Så nå skal jeg bre på meg soveposen (den beste av de alle) og glede meg over dagen jeg fikk og skal få.

Lev vel, for livet er rikt,
Betty

Fredagdsrompen 7

Fredagsrompen er på plass igjen. Jeg fikk med to ord sagt i forrige overskrift hva jeg mener, litt på kanten, men i støtet. Jeg har ventet med det lenge. Nå ferierer vi på Halsa ved Svartisen.

God sommer der du er,

Betty

Vampus Suger

Sånn!

Fått opp besøkstallene jeg også!

Inspirert av Odd Sevje.

Betty

EKSPRESSIV

Dette bildet har hentet inn 30 lesere før kl 12 i dag, så det må bare få ligge. Jeg tenker på det, hvor populært det er med kropp og hva de tjener de som benytter seg av det.Det hadde vært moro om dere hadde gjettet på, hvor gammel hun som ligger og soler seg er? Det første rompebilde til Kent denne fredagen var estetisk vakkert. Men jeg tror jeg kunne fått til det likebra, med rette fotografen. Den som lever får se. Vær uansett stolt over den rompen du har og ellers også alt det andre.

Så til dagens pinne:

Noen mennesker fortjener faen ikke oppmerksomheten din. Jeg har funnet ut hvem de var i min verden og sluppet de av bussen. Når du styrer bussen din sjøl, så greier du deg godt uten folk som bare blir stående runde på runde på bussen din, de roper og dirigerer, mens du arbeider. Det som er så innforjævli er at når du slipper de av, finner metoder for å snike seg på igjen. Hvis ikke det går, legger de ut agn for å få deg inn i nettet.

Og det må bli slutt på å si at folk som skriver på blogger gjør dette for å bearbeide. Det er det bare folk som ikke skriver, som sier. Det er mange tema jeg skriver om, som jeg har hatt årrunder hos psykolog, før jeg turde å snakke og dele, for etter det å skrive. Men bloggen min gjør slik at min versjon av virkeligheten også kommer frem. Det kan jeg like. Men å gå i dialog med idioter som har trakket på hele familien, det gjør du bare ikke.

Nå ble jeg angrepet av en skrivelyst fordi jeg oppdaget at bloggen kunne brukes. Min arena, min verden, min versjon av virkeligheten. Sånn helt egentlig så skulle jeg ikke brukt tid på dette en gang, men når jeg oppdager at jeg faktisk har valget. Kan skrive hvis jeg vil og la det være hvis jeg vil det, da er jeg fri. Derfor så tar jeg plassen på temaet. Vi beskytter alt for mye folk som ikke er bra for oss. Lar deres spill med andre få leve. De som kjenner meg vet hvem jeg snakker om og det er helt greit. De som stjeler omgivelsenes oppmerksomhet og får oss til å virke syke, med å snakke andre rundt, de verken forstår eller leser dette, dessverre.

Jeg husker en gang min eldste sønn sendte bilde av seg sjøl på mail til en slik en. Han hadde gradert til blått i Tae Kwon Doe. Da fikk han i retur, at slike private mail ville hun ikke ha noe av. Heller ikke flere papirbilder. Da kan du ikke barn, og slike mennesker skader. Av de samme menneskene fikk han beskjed i 2004 at han gikk for seint i fjellet, og at det var ikke bra for de andre som var med. Dessuten så var de for gamle til å ha med unger som hadde motstand. Da ble vi fortalt at vi hadde ikke skjønt at vi hadde et fortidligfødt barn, som ikke var i stand til å gå fortere pga sine lunger. Og kjære leser, det er da underlig at vi har et barn som har travet til Galhøgpiggen i brutalt vær, som går fort nok for oss, som er bra nok for hele familien. Som skal på bre i år, fordi han har lyst til det. Bare innmarsjen til breen tar kaka.

Hvordan kan slike mennesker trakke på mitt barn, forvise han fra hele gruppen, legge skylden på oss og på hans motivasjon og innstilling. Saken er at han synes at de er fæl. Han sier: ”De sier at de andre guttene er mye bedre enn meg og jeg får ikke tegne om kvelden. De sier at jeg er for stor til å være lei meg og savne dere”.

Jeg sier bare en ting: ”Har de ikke såpass innsikt og forståelse for barn, så skal de heller ikke få være i lag med ham og skade selvfølelsen hans”.

I hvert fall så kom de årlige innkallingene til masseutflukten, så de kan skryte av seg sjøl i album. Greit nok motiv det. Men Per Kristian ble forvist der i fra i fjor, Bernt måtte komme og hente han. Hvis de hadde vært litt listigere og gått med på at han fikk sove på rom med dem som gjorde han trygge, så hadde det gått bra. Men neida, de skulle ha det på sin måte, som bestandig. Det skremte han, gutten som nylig opplevde at sin mor fikk kreft, ble dobbelt så redd pga dette.

Ingen av ungene har lyst til å dra dit, dessuten har vi planlagt noe annet. Men denne helgen har vi visst om i et år, så det er ingen unnskyldning fra vår side. Jeg kan jo bare toppe det hele med, at i invitasjonen står det, at han eldste er velkommen til å være med hvis han har mer lyst. Latterlig! De har glemt hva de sa til han sist, gitt. De mente han ikke kunne klare det. Som John Arvid sa til meg: ”Er jeg nå plutselig bra nok?”

Men vi går våre turer i øst og i vest, i nord og i sør uten problemer. Og vi er fornøyde med det, og særlig fornøyde med at de er ute av livene våre. Nettet de bruker til å drite oss ut i, er likevel snart raknet. Flere og flere finner ut hva det handler om, og vil være frie. Ingen av disse har tatt en eneste kontakt med ungene, dette året kreften preget vår familie. Så disse greiene er kun for å se flott ut. De vet hva svaret er, men hvis de har invitert, så har de gjort sitt, og så kan du liksom sitte der og være den utakknemlige. De er skumle.

Det kan i grunnen sammenlignes med, hvis du bare får 4 trykk fra Bloggrevyen, så tenker du: ”Har jeg mistet grepet?” Og så skriver du noe som fenger litt mer, så ser du at det blir flere lesere. Slik er de. De skal ha taket på folk.

Men ikke oss nei. Jeg er så glad for at vi har skjønt det, og i tide. Du vet aldri hva slike folk kan finne på, så jeg skjønner at andre lar de være. Dessuten er det bedre å nyte det livet du har, en å ha fokus på de som ikke vil deg noe vel.

Ute er det sol, og ikke så varmt. Det er deilig. Bilen blir sannsynligvis reparert i dag, så da er vi på veien i kveld vi.

Lev vel og vær fri,
Betty

Fredagdsrompen 7

Denne fredagsrompen tar kaken. Jeg mener, de fleste damer ville sagt, aldri i livet. Men dette er tatt fra en manns øyne, som elsker det han ser og som forguder sin kone. Og med sikkerhet kan jeg si at vi alle ser slik ut i fra den vinkelen. Jeg har lånt bildet av en kjenning av meg, og hun er en slank dame. Selv sa hun at rompen veltet ut. Jeg spør: "Skal ikke romper velte i den posisjonen?" Vi kan da alle stramme oss opp når vi vil, men vil vi alltid? Det må finnes rom og ro for å slappe av og da er en rompe en rompe. Jeg tør ikke å tenke på hvordan min vil se ut i fra den samme synsvinkelen, antagelig fyllt hele bildet. Men er jeg STOLT eller er jeg STOLT, og eier jeg sjølfølelse nok til å bære den?

Avslutter dagen med et skrytebilde av meg sjøl på bre. Må holde suget og fokusen oppe. Vi skal dra dit i morgen og det gleder vi oss til, så da får kroppen eksponert det helt ville.


God kveld,
Vi hørs om en uke (kanskje før),
Betty

Norge står stille

Per Kristian på breen i fjor.


Norge står stille, og det er kvelende varmt. Jeg greier ikke denne varmen. Det hjelper med et glass hvitvin. Herregud – jeg er glad jeg lever her nord, hvor det meste av året er kjølig.

Pakkingen er skrudd på lavbluss, bilen vår røk. Jeg på vei til butikk med to unger i, forhjulsopphenget løsnet på høyre side. Jeg bremset 50 meter med blokkert fremhjul. Nå har også jeg laget tattoo i asfalt. Vi var heldige med at det skjedde i dag, og ikke i morgen på turen.


Jeg er i tidlig overgangsalder pga medisin jeg må ta i 5 år, så svetten renner. Også folkens har jeg bestillt Herbalife. Jeg skal starte om 14 dager. Da skal jeg igjen offentliggjøre min vekt, så hvis noen vil følge med på det – vær velkommen. Fedme er ikke til å leve med.

I dag har Bernt kjøpt våtdrakt til meg, så da har jeg antrekket klart når BBBB skal spille på lekter fredag 25. August. Temaet er vann for festivalen, og da må jeg bade. Jeg gleder meg innmari til høsten.

Det skal bli godt å kjenne sult igjen og jeg skal ut og vandre. Dere som har følgt meg, forstår jo at all trimmen jeg holdt på med her i vår, bare var formye. Kroppen ble bare trøttere enn noen sinne. Det er vanskelig å bli frisk.

Vi sitter og fabler om ny bil og det blir vel en ny gammel. De norske bilavgiftene på familiebiler, gjør det umulig å ha en. Vi har sikkert rå til en når ungene blir stor, men hva er da vitsen. Da vil jeg heller ha en corvett, som drar.

Ute er det lummert og det har tordnet. Det er få mennesker hjemme i gaten. Gresset gror og stillheten støyer i dag. Det er fordi jeg sitter her og skriver i stedet for å pakke. Jeg hater pakking. Egentlig så skal en bare dra med tannkost, kredittkort og en truse. Så kunne det meste ordnet seg der en kom. Men på Halsa er det ikke mye av det vi trenger å få tak i. Mange års oppbygging av utstyr blir fraktet med. Nå er det ekstremsport som gjelder. I fjor ble det laget en film om oss av NRK. Kampen på Halsa, den kan sees på NRK sine sider: Sommeren ved Svartisen

Verdt å bli sett!

Da brekker jeg av, for å få sovet en god natt før turen. For av gårde kommer vi på et eller annet vis. I hvert fall har jeg sykkel. Vi skjekker leiepriser på bil, koster det samme som toget, så det må bli en ordning.

Fortsatt god sommer,
Betty

Cliff Hanger

Egentlig skulle jeg gjort som han Kent gjør. Legge det jeg skriver i kategorier, i tilfelle er dagens under:

Livets underligheter

Ellers så hadde jeg veldig gjerne valgt følgende kategorier:

Bitter Kvinne
Fredagsrompen
Musikk
Ferie
Utfordringer

Vi ender alle opp som noen Kent Kopier, men noen av oss står for det, og andre later som om de har funnet opp kruttet sjøl. Sistnevnte eier ikke poenger, i og med at hele verden er en stor kopimaskin, men de skjønner sikkert ikke at det er patetisk.

Jeg greier simphelthen ikke å gå videre i hodet, før jeg har tenkt ferdig det jeg har opplevd. Det kan jo hende at cellegiften gjorde meg slik, men jeg kjenner igjen dette fra tidligere også. Jeg har så sinnsykt masse jeg har lyst til å gjøre, noen ganger står jeg bare å dirrer. Det er da jeg må si til meg sjøl, Betty! En ting om gangen. Tiden går ikke, den kommer!

Men det siste året har lært meg at når jeg har skrevet det ut i tillegg til å tenkt det ferdig, da kan jeg gå videre. Livet går selvsagt videre av seg selv, om det taes inn eller en lar seg føre. Om det leves eller bare observeres. De som er gamle og skal dø, er ikke nødvendigvis redde for døden, men det ulevde livet. Noen går rundt og kveles av skyld og av skam, og klandrer med ord og med navn. Noen sitter bare og synes synd på seg sjøl og tar aldri et ansvar for egne ønsker.

Da er det viktig at sånne som oss, ikke går inn og pleier rundt dem. Da suger de livshiten ut av deg og behandler deg som et bytte. Du blir en selvfølgelighet, som de regner med, som skal gå der og plukke opp behovene. Mønster, kalles det. Og du kjenner at dette er feil, men fortsetter, fordi det er en vane. Så kommer de psykosomatiske plagene og du oppdager at du ikke får brukt ditt eget liv på deg sjøl. Og de du har pleiet blir aldri fornøyd, aldri tilfreds med det du gjør. Så om du bryter ut, synes de bare at du er litt mer galen.

Jeg har vært der!

Hva skal man med det? Hva er det godt for? Å ofre seg sjøl? Til fordel for noen som alltid er misfornøyde. Hva er meningen med det? Hva er logikken? Livet er for kort til å ikke ha det bra. Og det går ikke å ”please” andre og ha det bra sjøl også.

Og alt dette trykket, dette suget. De sitter der og skal ikke ha ansvar for noe. De ser deg ikke, verken med blikk eller ord, de har nok med sitt eget.

Det siste årets psykologiske trening har gitt resultater. Jeg har trenet på å ikke ta ansvar. Jeg har trenet på å ignorere usagte behov og bare latt det fare. Det har gitt resultater. Det fantastiske i Bergen var at jeg greide å være 42 år i hodet. Jeg ramlet ikke tilbake til 12 åringen som ikke fikk dekt sine behov den gangen. Ei heller sprang jeg rundt for å underholde. Det holdt hardt en stund, men jeg stod an av. Men jeg holdt en vellykket tale.

Jeg synes at de voksne skal være voksne, og barna skal være barna. Men når voksne sier til barn: ”Nå må du slutte å gråte, du som er blitt 11 år!” Da er det ikke fordi barnet gråter, men deres eget ubehag de vil ha bort, når barnet gråter. Og det gjør noe med selvfølelsen til unger å få en slik beskjed. Det må da vel for faen være lov til å være lei seg og være lei seg ferdig!!!! Det gjør noe med meg å høre det, jeg går i fistel. Det skal være unødvendig å forklare en generasjon over at dette er basic.

Jeg er stolt at jeg ikke tok ansvar for mennesker som eldre enn meg selv, og som sier at de har så mye mer erfaring. Der fanden sjøl har mistet sin rett, der er det ingenting å hente.

Når alle andre er noen jævla kryp og det er vi som skal knegå deres versjon av virkeligheten, er det på tide å si stopp!

Livet går videre av seg selv, og uten underkastelser og undertrykking av eget liv. Jeg har passet nok på voksne folk. Nå har jeg barn.

Jeg gjorde ikke noe for å holde skansene eller redde samtalene. Jeg var ikke klovn eller eksponerende, utover det som gav meg noe. Og igjennom dette fikk jeg en hel masse på vår Norges turne.

Når vi er på ferie kommer vi alle tettere og ungene kan gnage. Særlig når været er 30 grader varmt, lite søvn og ikke så tilstedeværende voksne. Da er det trist at noen setter merkelapp på ditt barn, på grunnlag av det, når de bare ser de en gang eller to i året. I sommer hørte jeg: ”Barn har da så mye og mer vil de kjøpe”. De er da som oss, vi har skapene full av klær, men vi kjøper da flere forde. De er barn av vår tid, og den tiden og den verdien vi fyller i, er det vi voksne som skaper.

Et sted på veien mellom Florø og Bergen, bråbremset Bernt bilen, slengte igjen døren og gikk mange meter fremover. Jeg kjørte bak og tenkte nå er det krig i bilen. Og det var det. Da hadde vi familieråd i veikanten, holdt hverandre i hendene og lovet hverandre å kommunisere skikkelig. Joda, det kan bli tett, og vi blir veldig synlige for hverandre. Nå ler vi av det.

Barn er et resultat av hva vi voksne makter. Vi må utøve autoritet uten å være autoritære. Jeg har sett under som er helt forskremte, som ikke tør å være verken blid eller sint, begge deler er liksom feil for foreldrene. Barn kan si i fra,til de blir stagget eller gitt noen rammer. Jeg tror på det siste. Det er lov å være barn og ikke mini voksne.

Jeg har vært på kino med 5 gutter og sett Pirots of the caribien. Den var morsom. Helt klart at det trengs en oppfølger, for ting i historien drar oss til neste. To 8 åringer var med og det gikk gulle bra. De flira og synes det var en råtøff film.

Så tre glass hvit vin med Kari, endelig og nå snart sengen. Æ glær mæ til hverdagen, men står an av. Ruben er på overnatting hos noen vakre mennesker i gaten.

Nå er det duket for den mektigste uken av de alle: H A L S A.
Har et døgn til å lade på.
Betty

My Home Is My castle

Hjemme, etter en laaaang dag på sykkel. Jeg gikk tom for bensin på Turtagrø, så Bernt ordnet dette. Vi andre fikk sitte i en Kafe og skrive kort og kose oss. Familien som har bygget Turtagrø omkom alle i Sunamien i 2004. Jeg spurte om de hadde noe minnemerke etter de, ingenting. Forøvrig en ’kald’ service der og.

Helt upåklagelige kjøreforhold. Helt tørre veier. Jeg er ganske fornøyd med meg sjøl, som har raset rundt på m turne og lagt en 100 mil bak meg på noen dager. Det deilige er å være i fred, med mine egne tanker. Jeg har hatt noen styremøter med meg sjøl, og tenkt på masse vakkert.

Jeg trenger alltid masse tid på å bearbeide det jeg har opplevd. Hvis opplevelsene står i kø, greier jeg tilslutt ikke å ta inn mer. Det var godt å komme hjem, her skal vi være i to dager. Pakke inn og pakke ut for å dra til Halsa. Det blir massivt sosialt, så her gjelder det å lade batterier.

Så da sitter jeg altså her og skriver litt. Jeg tør ikke begynne på noen tema, som jeg gjerne skulle gjort, for da sitter jeg hele natten. Nå gleder jeg meg til hverdagen, det er den som er best. Det er hverdager jeg vil ha mest av. Jordingen, tilstedeværelse og vekst. Men for all del, en uke til, det skal tåles.

Betty

carpe diem

Det er underlig å treffe mennesker etter fyllte 40, som bare fyller på og er nyskjerrige og interesserte. Det er deilig å være blant gode venner. Vi koser oss i Årdal, mitt i mellom alle fjellene, halveis inni himmelen og skyene kan vi nesten ta på. Det er varmt og det er lungt og det er sommer. Vi damene har sjoppet i dag, og kortet brente fort. Jeg fant noe her for damer som er stor, og det er bare fantastisk. Så badet vi i Tangen bad og alle fikk spidet opp kroppen. Det er ikke så mye tid til å skrive her, for menneskene her må oppleves. Men jeg legger ved et par bilder.




Folkens, det er sol og det er sommer.

Njut det,
Betty

Flom i Myrkdal

Da er jeg på plass igjen bak en pc. Det skjer så mye i disse dager. I går skulle vi til Årdal. Bare se på meg på bildet. Jeg har bestemt meg. Går av sykkelen og leier den gjennom en stri strøm. Bilene foran meg begynner å snu og da fikk jeg problemer. Jeg rygget sykkelen og måtte snu den i vannet som rente nedover. Jeg ropte til Bernt at han måtte hjelpe meg. Han hørte meg ikke. Men det gikk, jeg fikk snudd. Nå har jeg fått prøve naturens krefter. Det var sterkt. Artig opplevelse ettrpå. Det gikk ingen liv. Vi ble stående i to timer, så ble veien åpnet igjen.

Les i BT

Nå er vi blant gode venner. Bryllupet i Bergen var helt utrolig. Presten var typen som refererte til Woddy Allen:"Sex er det morsomste jeg gjør, uten å le" og følgte opp med "You may kiss the bride" og alle gjestene applauderte. Under en konirmasjon hadde han sagt at kirken var plaget med flaggermus i tårnet. Klokkeren og mange andre hadde prøvd å bli kvitt de, men ingenting hjalp. Da hadde han som prest gått opp og døpt og konfirmert de, og siden hadde ingen sett de.



Det var mange gode møter og fine dager i Bergen, og vertskapet vårt var helt utrolig. Vi badet like nedenfor verftet hver morgen.



Jeg fikk rett og slett litt feriefeeling. Turene i tunnelene var morsom. Verdens lengste tunnel: Lærdalstunnelen hadde lys og fargetonene var blåe.



Til temaet som jeg ofte tar opp: Livet og all dets betydning. "Der fanden sjøl har mistet sin rett er det ingenting å hente".

Nå er det dags for en dag i Årdal.

Livet er rikt!

Håper du har det bra der du er.

Betty

BERIKET

I dag har jeg hatt mange berikende møter. Marta og meg, to gode gamle venninner. Fantastisk å finne tilbake til noe av seg sjøl, en slags rotblaut i selve livet. Samt er tattoo bilde til Mats helt genialt. Mats, my brother.





Bryllupstale

Kjære Brudepar!

Kjære Marie Sachiko og Odd-Rune!

Gratulerer med dagen!

Marie – den vakreste av oss alle i dag, men også den gangen. Se på dette bildet jeg har ordnet til her. Den yngste av oss 6 kusiner. Hun var til å spise opp. I dag forbeholdes den retten til Odd-Rune. Send dette bildet rundt som viser oss da vi var små. Jeg ønsker meg en slik oppstilling etterpå, slik at vi pånytt kan fylle et bilde som et minne. For et øyeblikk som i dag, stiger i verdi med tiden.

Først og fremst vil jeg takke dere for invitasjonen. Vi ble spesielt glad for at guttene fikk være med fra Trøndelag, så de kunne se hvordan sine slektninger ser ut. Det er knapt nok at vi voksne aner.

Jeg besluttet meg for å holde en tale da jeg forstod hvor mye du og jeg, Marie, den eldste og den yngste i en søskenbarnflokk har til felles. Begge har vi giftet oss i vår Mormors bryllupskjole. Begge er vi åpne personer. Begge er vi altfor ærlige og sårbare i våre liv. Begge er vi kreative sjeler. Og begge har vi valgt menn ut i fra egne behov og ikke andres.

Og i dette året hvor sykdom preget min familie, har du tatt kontakt og brydd deg om oss. Du er også den som spør etter mine bonussønner, på 27 og 29 år, jeg har kjent de siden de var 9 år og 11. Det setter vi stor pris på. Den egenskapen har du i fra din mor.

I tillegg så har Bernt og jeg vært gift i 14 år. I en historisk perspektiv er 14 år ingenting, men i disse dager, i 2006, er dette ganske lenge. Og det jeg husker best fra vår bryllupsdag, var at Bernt sa: “Å være par er hardt arbeid” (dette sa en mann som hadde brent seg).

Og det krever innsats fra begge hold for å holde driven og parsgnisten i live.

Jeg har aldri vurdert skilsmisse, nei. Men jeg innrømmer at mord har streifet tanken. Forskjellen på meg og de du leser om, er at jeg har noen bremser:-) Men vi har våre metoder for å holde hverandre nede i blant, Bernt kan bare si når noen spør om han kan ett eller annet: “Jeg må bare høre med min regjering”(det er meg det da, liksom). Det kan også hjelpe med litt sarkastisk humor, feks så sier han:” Hvis du dør før meg så skal det stå på din grav: Her ligger min kone, iskald som alltid”. Hvorpå jeg kan svare, hvis du dør før meg så skal det på gravstøtten stå: “Her ligger min mann, stiv for 6. gang”. Det er utrolig hvor utholden vi kan være i å spille fornærmet. En mildere variant er at: Egget kan kokes til det blir mørkegrønt, og tausheten kan trykke oss ned i jorden. Men det er mange goder å være par, en som kjenner deg inn til margen og som støtter deg uansett hvor gale det er, og humor kan hjelpe deg å bli fortrolig.

Jeg vil lese et kapittel i fra Profeten , skrevet av Kahlil Gibran:

Hva med ekteskap?

Og han svarte:

Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd:

La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.

Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.

Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.

Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene.

Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme

musikken.

Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt.

For bare livets hånd kan holde om deres hjerter.

Og stå sammen, men ikke alt for nær hverandre:

For templets pilarer står adskilte,

og eketreet og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.

Det er sjelden man snakker om gaver som en gir, men når Marie og Odd-Rune ønsket seg Samlivskurs i bryllupsgave, da var vi ikke sene. Det har vi vært på som par og det har vært fantastisk. For vanene legger seg fort og det som passer av vaner i dag, er ikke sikkert er de som passer om noen år. Da er det greit å lage nye gode avtaler og forholde seg til hverandres tanker. Igjennom det er det mulig å vokse. Vi vil jo alle ha livskvalitet i hverandres nærvær.

Jeg husker en gang at du til meg Marie sa, at Odd-Rune hadde gode refleksjoner. Feks når dere diskutert, så kunne han spør: “Hva er det med meg som gjør slik at jeg er i denne situasjonen”. Og jeg tror at der ligger nøkkelen til å leve sammen, snakke ut i fra seg selv og ikke klandre den andre.

For meg handler ekteskap om respekt og aksept for den andres behov for frihet. Frihet til å gjøre egne ting, slik at vi ikke kveles. Respekt for følelser og opplevelser. Respekt for at den andre kan ha en annen mening. Respekt for at ting kan oppleves forskjellig.

Da finner dere livskraft og gjør hverandre flotte og sterke, for det er begges ansvar.


Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys, ikke mørke som skremmer oss mest.

Dette er Nelson Mandela sine ord:
Du tenker:“Hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull, fantastisk?”
Jeg spør: “Hvem er du, som ikke våger å være alt dette?
Å gjøre deg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det finnes ingen klokskap i å gjøre seg selv liten,
for at andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.
Guds storhet finnes i oss alle.
Og slik vi lar vårt indre lys skinne, slik gir vi andre mennesker rett til å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra frykten, frigjør vår tilstedeværelse automatisk andre.

Så vil jeg avlutningsvis fortelle en sann historie. Bernt skulle ordne med gifteringer og gikk inn i en trondhjæmsbutikk og sa: Inni ringene skal det stå: Din for evig og alltid, tro, håp og kjærlighet, og to duver som nebbes. 20. Juni 1992. Da svarte han mannen bak disken på ækt trøndersk: “Dæsken, hærre blir trangt”. Hvorav Bernt svarte: “Du kan ta med det også, hvis det blir plass i ringen””. Han nektet å gjør det og til dags dato har vi ikkje funnet nokken som har tatt jobben.

Må solen skinne på dere begge!

Jeg vil gjerne utbringe brudeparets skål!

Betty

Fredagsrompen

Det nytter ikke å snakke om barnas rett i dag heller, men hva med kvinnens rett til å ha den rompen som vi har, være stolt av den og la den få luft i ulike årstider. For tiden passer det veldig bra å skaffe seg luft til kroppen, med alt det godværet som er. Bildet er gitt meg av en nabo, (Hei Torill) som er på fjelltur med sine venninner. En kulp, litt god vær og gode fremtidsutsikter.

Jeg er i Bergen,
Betty

ET PARADIS

I dag fikk jeg et dobbelt behov, etter uttallige timer aleine på mc , på tørre fine veier, kjente jeg en påtrengt trang til å skrive om barns rettigheter – igjen – sett med barnevernsfaglige øyne. For det har jeg - de øynene – og den tittelen. Og tross alt, og for noen selebre kretser, så teller en tittel. Jeg har alltid fått fnatt av at en tittel teller, og har derfor unnlat å si sjøl at jeg er god på noe, men det skal jeg slutte med. Jeg glemmer at det faktisk er et fag jeg behersker, og kan mye om. Tittelen har jeg til odel og eie, ervervet gjennom studier. Kunnskapen har jeg også.

Men så kom jeg til dette Paradiset i Florø. Et utrolig gjestmildt og fint sted, hvor jeg bare får lyst til å sitte igjen og skrive i en uke. Vi er innlosjert i et vakkert hus ned med sjøen, hos tante Kjersti til Bernt og vi har frydet oss igjennom noen timer. Dessverre må allting ta slutt og vi må hente søvn og noen må skrive, sånn er det bare. De som ikke forstår det, vil heller aldri gjøre det, kanskje bare alltid kritisere det fordi de ikke forstår det. “But see I care”, sier jeg bare. De som aldri har vært på tinder, skjønner heller aldri noe av det vakre der.

Her viser det seg at alle har sett blogg, og da er det himla enkelt å snakke ut i fra det. Ikke det at jeg forventer at alle skal lese blogg, men hvis de jeg kjenner leser, er det lettere hvis de sier det. Istedet for å se overrasket ut når de for eksempel ser min nye tattoo.

Det doble behovet er at jeg får lyst til å skrive om det mennesker klarer å skape noe rundt seg. Vi gjør det på forskjellig vis. Jeg gjør det jeg gjør, og legger mine timer ned i kreative prosesser, som blant annet skal ende opp med en bok. Andre bygger rundt seg, slik det er gjort her vi bor i natt. Det ligger mange timers arbeid bak å bygge opp et paradis som dette. Det er bygget opp et eget personlig paradis og jeg beundrer det mere enn gjerne. En liten strand med tilkjørt sand og steiner er plassert på dugnad. Et sjøhus og et gjestehus, nedenfor huset der de bor.

Det er alltid moro å bli kjent med folk som satser på seg sjøl, og det kommer ikke gratis. Det vet jeg. Men det gir trivsel for store og for små og er til stor inspirasjon i å tenke ut hvordan vil jeg ha det med mine barn når de forlater rede. Er det plass til de fysisk og har jeg rom for de psykisk? Det er valg vi gjør hele veien. Guttene har badet her og vi har drukket vin, og kost oss med å prate om livet.

Begge de oppdemte behovene om å skrive om det å skape noe rundt seg og barns rett til å vokse, må vie for nattesøvnen. Så jeg legger ved noen bilder som kan beskrive og satser på at temaene forsvinner ikke.

I morgen skal jeg få mine første rehabiliteringspenger, og det er ikke derfor jeg føler meg rik. Jeg bare føler det. Rikdom er så mangt, og de rikeste stundene i mitt liv har aldri handlet om penger.

Og hvis du er rik, da er livet rikt,
Da synger det dig i møte.
Til du er livet,- spring ut og lad
De døde begrave de døde!
Nils Collett Vogt

Ha et rikt liv,
Betty

CREATOR

I dag blir det en kvikk en, uten sidestykke og med røtter. Jeg har vært pompøs inni meg i hele dag, skrevet bryllupstale med ord fra Profeten og Mandela, sett etter engler i Moldes gater og gått meg tur til gravstedet til min svigerfar. Da blir det svulstige tanker.

Det går i kjærlighetens uransakelige vei, hvordan den kan svi og gjøre oss sterke. Den som elsker for å bli sett vil ikke kjenne, den som elsker for å forsones vil nå dit den vil.

Barn vil forsones og de er ekte. Noen ganger er det greit å ha et barn inni seg som kan være direkte og ærlig. Det er godt å leve det ut i blant, tror mange lar det være for å ikke virke teit, men da har du mye å tape.

Jeg har begynt å henge meg i trærne igjen, joda jeg friskner til. Jeg kan løpe med drage og le av meg sjøl og eg kan leke med mine egne unger. Leik på alvor er undervurdert.

Moldes gater var full av folk. Vi satt oss på en båt, drakk øl og spiste reker. Det hadde min svigerfar likt. Lukten av sjø og en gyngende grunn gir spirit til ferie dager. Forøvrig kaller jeg ikke en slik Norgesturne som dette for ferie. Ferie det er i syden, hvor vi bader tidlig om morgenen og drikker champagne før lunsj tider. Ferie er der jeg kan slappe av og det er ikke jeg så god på når vi rusjer rundt å opplever. men det blir mange fine opplevelser. Det er sikkert.

Jeg har ikke kommentert kommentarer i det siste, men takk til dere som skriver. Jeg sender noen varme tanker hver gang, så bare fortsett med det om dere lyster. Jeg klikker meg inn av og til på andre sine sider. Jeg har noen favoritter og noen jeg aldeles ikke gidder. Som sagt, livet er for kort til å ikke ha det bra og da må det prioriteres. Og med det følger uendelig med tid, fordi du gjør de tingene du har lyst til. Alt for mang bruker alt for mye tid, på ting de ikke har lyst til. Det sluker energi og stjeler det beste i deg.

Jeg skal kjøre sykkel til Florø i morgen, så
god natt, sov trygt og godt, livet venter til du vokner,
Betty

42

For de som har lest “Haikerens guide til galaksen”, så vet at 42 er svaret på spørsmålet om livet, universet og allting.

Jeg heter Betty og er 42 år, og synes at alder er fantastisk. Jeg skal være glad for hvert år jeg får og jeg liker å være 42. Det å ha hatt kreft gjør noe med en, det er ikke til å stikke under en stol. Jeg ble ikke mere religiøs enn jeg tidligere var, men sinnsykt mere opptatt av å leve livet mens jeg har det. Da jeg var syk tenkte jeg som så, enn hvis jeg har et år igjen å leve, hva vil jeg bruke det til. Selv om jeg vet at jeg skal leve lenger enn det (har ikke papir på morgen dagen, men regner med å bli gammel), så satt jeg i gang og praktisere som om jeg kun hadde dette året. Merkelig nok, ble jeg roligere, og luket ut uvesentlige prosjekter.

I dag har jeg kjørt motorsykkel fra Trondheim til Molde, på våt asfalt og det er dårlig asfaltert vei, alt for mange steder. Da er det hele litt mere spennende enn jeg liker. Men det skjerper sansene. På hele turen møtte jeg kun 5 andre sykler. Vi hilser jo alltid, men I vind og i blæst er det godt å hilse på andre sykler. Da holder du hånden ut til sykkelen har passert, som om vi “shaker”. En sykkel holdt tommelen opp for meg og jeg kjente at det gav litt krefter. Jeg tenkte at det kanskje betydde at været ble bedre etterhvert, men det lot vente på seg. En halv time fra Molde var veien tørr, herlig.

En dag på MC og jeg er aleine med mine tanker. Det ser kanksje rart ut, men det er godt å kjøre for seg sjøl.. Bernt kom bak i vår “følgebil” og nådde ikke samme fergen. Jeg kjøpte en kopp kaffe og var kald og våt og jeg så at folk stirra. Ja, hva tenker jeg da. Jo, jeg tenker: “Hun kjører aleine, har hun ingen å være med, er hun så sær at hun endte opp aleine”. Så tar jeg meg sammen og driter i den tanken. Jeg har alltid hatt alt for mange med på alt jeg har gjort i livet. Sykkelen er mitt fristed. Det finnes klubber og gjenger som jeg sikkert kunne vært i, men jeg vil ikke det. Jeg vil ha dette aleine. Sånn sett så passer det bra at Bernt kjører bil, alltid en varm kopp kaffe å få og omsorg i varme tørre hansker.

Jeg har lest litt i Dagbladet i dag en artikkel om Voksenklemma. Og av og til så lurer jeg på, er jeg den eneste som er fornøyd med å bli gammel. Jeg kan se et intervju med en som er 60 år og tenke: “Heldig er hun som er blitt så gammel”. For kreften laget jo også noen sår, som gir sviende tanker. Og enda flottere synes jeg det er når personen er oppreist og bærer seg sjøl.

Alder er flott.

Jeg husker at jeg tenkte da jeg var yngre: “Når en blir gammel, blir kroppen sikkert ekkel”. Jeg så på damene i svømmehallen og tenkte herregud, det der ser ikke bra ut. Tenk å ha sex med en sånn kropp. Så er jeg der sjøl. 42. Med appelsinhud og rynker som formes. Det er ikke dette som er årsak til om jeg har en bra eller dårlig dag, eller om jeg er i stand til å nyte. Det er noe inni meg som forteller meg om jeg føler meg flott, uavhengig av skavanker.

Det hjelper jo selvsagt litt på at andre damer ikke lenger er så opptatt av å kun være synlig på det ytre. Det roer ned gemmyttene betraktelig. Misforstå meg rett! Det er bra å føle seg flott og føle seg sexy, men en må være den alderen man er i. Mange sier at de blir gammel utenpå, men ikke inni, der er de 18 år bestandig. Dette utsagnet forstår jeg meg ikke på. Jeg skjønner ikke meningen med det. Det er da usigelig trist å ønske å være 18 når en er 42. Vi er da i vekst og skal være i balanse.

Det flotteste jeg vet er mennesker som er i harmoni med seg sjøl, de snakker aldri om å være noe annet enn det de er, ei heller ønsker de seg en yngre alder. Vi har da alle fått utdelt et liv og skal bære oss sjøl igjennom. Så ordene jente, kjerring, kvinnfolk, godt voksen eller moden kvinne er det samme for meg, for vi er da alle det til ulike tider. Det hender jeg er i såpass ubalanse at jeg til og med er 5 år i hodet (da er jeg trassig) og det er ikke noe å trakte etter det. Da er det bedre å være tilstede i en kropp på 42.

God kveld,
Betty

MOVEMENT

Jeg beveger meg i en stillhet jeg knapt tørde å kjenne på før. Det gjør slik at jeg blir modig. Jeg slipper gamle ting og ser meg ikke tilbake. Jeg tør mere av det å tenke at jeg skal vinne, få til, gjennomføre og leve.


Jeg har besluttet meg i dag, for at jeg ikke skal begynne å røyke. Jeg røykte i går og fikk dekt et behov, men det er udugelig for stemmen. Så må jeg ta en beslutning i forhold til snusing. Jeg har sparket i gang en prosess, hvor hodet flørter med tanken om å gi seg over til nikotin igjen. Nikotin kan kanskje hjelpe på de ufattelig mange kiloene. Det er som om tankene leker med meg og finner ordninger for å begynne på igjen.

Når jeg kommer til Bergen da kan jeg ta en snus eller en røyk, for da treffer jeg den eller den etc. Jeg må ihvertfall ta en beslutning ganske kjapt og ta styring på tanken.

Jeg dro på SATS i dag og sier meg fornøyd med det. Det er vanvititig tungt å prioritere når en er kommet ut av det. Men ikke værre for meg enn for andre. Så det er bare å stupe i det. Jeg har sunget god natt sanger til 3 gutter på telefonen. De gleder seg til vi kommer til Molde hvor de er. Jeg gleder meg jeg og, men synes det var deilig å være uten.

Godt å finne tilbake til voksentidtinger og bare nyte. Godt å finne steamen. Vi trives ihvertfall veldig godt i lag og vi er aktive hele tiden. Bernt har fått seg en t-skjorte fra ute.no, der står det: Maybe we are crazy (bilde av en fyr som klatrer), but so is the alternative(bilde av en fyr som ser tv).

Jeg gleder meg til å kjøre sykkel langs vestlandet. Det skal bli fint. Året i år er så mye bedre enn i fjor, hvor hver dag bare gikk nedover med behandling. Nå blir det hele bare bedre og bedre og nå forstår jeg hvor syk jeg har vært, men syk blir en ikke over natten, men gradvis. Så å få tilbake kraften min var som å få tilbake livet. Og, jeg kjører rattet på bussen min sjøl.

Vi er kraftfulle uten grenser!!

For hvorfor i all verden skal jeg gå rundt og føle meg liten og gjøre andre usikker med det. Da er det bedre å buldre litt, og godta at det er noen som ikke liker meg. Vi må tøre å være så store som vi er. Vi må være så flotte som vi av og til tør å tenke at vi er, og uten å trekke tanken tilbake. Da har vi styringen på eget liv og egne tanker.

Nå skal det pakkes.

Lev vel der du er og si til deg sjøl: Eg er bra nok!!

God tur videre,
Betty

Lipstick Flower

Stein is writhing about the long sleep. And while he is sleeping, I`m almost not sleeping at all. It`s not a big problem, and life is good, but I`m doing a lot of thinking about the future. I believe it`s nothing that a good fuck and a good night sleep could not cure, but what comes first? The chicken or the egg? So I force my self to be present. I`ve made two song lyrics this night. Lipstick Killers and Sun Flower. Lipstick Killers had different lyrics before, but I needed a new version. I had this band Slape Snake, we`ve played in Split and Dubrovnik in the 80'es. I`m very proud of that.

SUN FLOWER

Sun Flower
I can read your moves
I know why you are silent

Sun Flower
I can see the strength in you
I know why you are tall

Sun Flower
I can feel your fear burning through
I know why you are yellow

Sun Flower
I can feel your stretch every day
I know why you are screaming

Sun Flower
I have seen you strong
The storm has bended you
But it never cracked you

Sun Flower
I have seen the best of you
I know why I am crying

Sun Flower
I have seen your power
The beauty is in the end

Betty, 15. Juli 2006

LIPSTICK KILLERS

You know that you have loose lips
Who learned you to struggle
Tiger Hips
- show me your cold
Fake Tits
you`re getting old

You know that you have warmout tires
Who learned you to take care
Old bike
I can see it fits
My bike
I ride it with my hips

I know you have a lover in every corner of the world
Who learned you to stay asleep
Lipstick killer
stiletto heels can talk
Daydream triller
You need boots for this walk

I know why you have this big black grin on your face
Who learned you to be silent
Peeping piqeoun
Blow your fuse
Wolfman
Dring your booze




Betty, 15. Juli 2006

I know why you are laughing,
Keep in into your heart and have a nice day!
Can you, can you feel the breeze?

Ytteb.

Time After Time

Tid er det jeg har aller mest av og uten unger føles tiden som et deilig hav. Jeg er skrekkelig glad i å være i lag med dem, misforstå meg rett. Det jeg beskriver er at det blir så annerledes tid, voksen tid. En tid som jeg kan fylle med knusende ro. En tid for alt.

Vi har to barn til vi, på nyfylte 27 år og eldste på 28, som vi fikk viet litt plass til uten småtasser. Vi fant en tøff jakke og bukse til Stein og gikk ut og tok noen øl. Det var superhyggelig. De beste bonussønner som tenkes kan.

Nå har jeg fått det for meg at kroppen er for stor igjen, det mener jeg jo egentlig hele veien. Det er bare det at det er lettere å leve med den innimellom, når den ikke kjennes. Når ting gjør vondt, da forsår jeg at det ikke er et poeng å være over 90 kilo. Det er helsemessig meget ugunstig. Dessuten sa hun engelen på sykehuset i går at det vil hjelpe på ødemet å gå ned noen kilo, og jeg tror det, og jeg vet det, jeg vet bare faen ikke hva jeg skal gjøre. Det enkleste hadde vært å begynne med nikotin igjen, men så er det også et nederlag. I dag har den fucking ryggen tatt over fokusen og det hele handler om overbelastning.

Hallo – dette er booringe greier, men som jeg må inn i. De fucking medisinene jeg må ta i 5 år som skal forhindre tilbakefall av kreften, stopper mange andre prosesser gitt.

Jeg føler meg fin nok, når dagene er gode. Nå skal det bli masse motorsykkelkjøring og sommerfri, så skal jeg gjøre mitt for å komme under 90 etter dette.

Det blir en fryktelig spennende høst og jeg kan ikke dele det her. Det er mange involverte og mere enn jeg kan bære aleine, men det behøver jeg ikke heller. Hjul er sparket i gang, toget har forlatt stasjonen, vi er i gang.

Nå er det ihvertfall stille rundt oss. Stillheten gjør meg nyskjerrig. Den pirrer sansene og bare er. Stillheten leiet etter noe inni meg, som eg ikkje får tak i. Eg vandrer opp og ned og blir tatt av eget stress, også plutselig er jeg inni stillheten, den bare er. Den verner om meg og den krever mitt nærvær og eg trenger det så inderlig. Eg føler meg utsultet på stillhet og hvile.

Stillheten skremmer meg ikkje som før, jeg kan være i den uten å flykte. Jeg tåler mitt eget nærvær, jeg tåler mere av livet. Det er noen øyeblikk som jeg ikke hopper over lenger. For dagen i dag er ikke som i går, de er rett og slett aldri make. Denne stillheten tvinger meg til å se det vakre. Den får meg til å være fornøyd og får meg til å føle meg god nok. Mere enn bra nok.

Stillheten ber meg om å ta ansvar sjøl og eg finner mange gode løsninger. Det hele er litt vanvittig, for eg vet at eg har løpt, eg vet at eg har rust meg vekk fra livet, med jogging og tv og mat og med dop, med nikotin, alkohol og med kaffe. Eg har ledd altfor høyt, grått en hel masse, tatt mere plass enn eg behøvde, vært bulldoser, klovn, ekstrem i det meste. Og nå trenger eg faen ikke mer enn en jævla stillhet og får verken angst eller panikk eller redsel. Men det er godt å ha noen ved seg. Eg vil aldri være uten.

Når det slår til en lyd, spisser eg alle sanser. Spenningen får meg til å puste med nesen. Stillheten gjør alle lyder så intense og sterke og nære. Det er godt å tøre å vokse.

Det er vanskelig å godta at det tar så fucking lang tid å bli bra igjen. Det er vanskelig å godta det meste. Eg hadde livet mitt så klart, med superjobb og ambisjoner til langt over halsen. Trening på SATS 3 ganger i uken. Breturer, toppturer og synging i band og i kor og superwoman for det meste. Men tross alt, når jeg landet i mitt eget fang og kreften tok over roret, så strandet eg på en øy som sa til meg: Betty! Du må sloss for deg sjøl, du må ikke springe rundt og mestre.

Så oppdaget eg alt det vakre rundt meg og tok over rattet i bussen. Jeg kastet ut de som “sugde” livshiten av meg og satset på de som så meg. Og eg har vunnet denne kampen. Eg vant over kreften, selv om eg hadde spredning. Spør meg, bare spør meg, når du ser meg på byen, eg svarer nok sannsynligvis at eg har det bedre enn de fleste! Og eg vant noen gode venner tilbake.

Livet er rikt!

Betty

3 Angels and 14 Asses

Her er beviset. De fleste dameromper er grunnleggende forskjellig. Jeg bare falt for dette bildet. Det tenker jeg at også de fleste menn gjør, for flertallet av kvinner på jorden er tilnærmet dette bildet. Og siden verden går videre og barn blir født, og det ikke er modeller som står for barneøkningen på jorden. Ja, da roer jeg meg helt ned og liker den rompen jeg har. Den er god å sitte på og god til mye.


Gjennomsnittsnordmannen har en pupp, så jeg er ganske gjennomsnittlig. Vi som det er flest av, har en jobb å gjøre for oss sjøl, det er å være fornøyde med vårt eget. Livet er for kort til å ikke ha det bra. De flotteste damene er de som synes at de er det.

I dag har jeg møtt 3 engler på rad. De har alle bidratt for mitt vel og ve og min fremgang. Jeg fikk akutt time for lymfeødem i dag på sykehuset, og det var så bra for nå er armen ute og kjøre. Hun tryllet mye av trykket bort og armen er mye bedre. Det kjennes ut som melkespreng og ingen plasser å ta det ut. Da kommer panikken og jeg blir irritert og stresset, så jeg var heldig i dag. Så var det damen på Cabina, som hjalp meg med noe fot greier, så jeg har roet hele systemet ned. 3.engelen i dag var en nabojente som jeg tar teori musikk undervisning av. Kvintsirkel, dominant, subdominant og tonika. Det er kjempe hyggelig. Hun er halvparten av min alder, og kan trippel så mye av dette. I dag la hun akkorder på en melodilinje til sang som jeg har laget og i hjemmelekse skal jeg bygge på dette.

Men det er sommer, det er lett å skli ut. Det tror jeg vi gjør alle. Det er herlig det. Nyte uten en grense. Gutta har skrudd ned tempoet og savner ingen rundt seg. Vi er aleine i gaten som familie. Det er en merkelig sommer, vi har ikke spist en eneste utemiddag på terassen, ei heller oljet den. Men vi har konsumert utallige kopper kaffe på trappen.

Nå er det pakketid, for jeg har 3 gutter som skal til Molde i morgen. Nå har de funnet frem 3 tomme lommebøker som fortjener påfyll, og jeg får påfyll i all slags forstand, en helg aleine med min mann.

Godt vær,
Betty













http://lilleeyolf.weblogg.no/images/syd_shine_1152645849.gif

Baby Lemonade

Til minne om The Crazy Diamond, Syd Barrett så lager jeg en link til Aun, min eldste bonus sønn sin hjemmeside.

Hjernen bak Pink Floyd døde fredag.

Diamonds shine forever.

Betty

Blodkopi!

Blodkopi

Da har jeg hørt igjennom gamle gode Rose Tattoo sin første plate. Jeg har mange av cd`ene deres, men jeg har ikke alle. Iallefall låt nummer 5 på første LP, låten: Remedy, har akkurat det samme riffene som Kjartan i Dum Dum Boys har på en av sine låter. Nøyaktig. Blod likt. Helt make. Ergo er hele verden en stor kopimaskin og jeg skal ihvertfall ikke skjemmes. En annen har samme åpningen nøyaktig lik Metallic Hvit til Dum Dum. Bare prøv og sammenlign.

Klart vi er da beslekta, og noe skal vi alle være inspirert av. Når jeg klasker til med en cd, så må jeg skrive min inspirasjonskilder. Rose Tattoo har også riff fra Status Que og andre, så det ene tar det andre. Det var jeg som introduserte Rose Tattoo i Kjartan sin verden, den gangen, på 80 tallet, da alle bare var hektet på et speil og en liner, en pip og en flis, ikke værre. Ganske greie gutter.

Nå er vi bare fjerne vesen for hverandre. Sånne rockmusemsdyr eller vandrer på Ivar Skaar sine fester, hvis vi er så heldige å bli utplukket. Men da må du vær e”inne”, skjønner? INNE.

Og det å være en bergenser med egne låter, egen tro på det meste, tro på meg sjøl, det er til besvær i en rock verden i Norge. Det er ikke plass til damer som meg, nesten ikke i den verdenen. En og annen kan stå for at de liker meg, men det er en sjelden en.

Og det har ikke noe med låtene å gjøre, for de fleste har ikke hørt en vet “damn shit”, de refererer til det andre sier: “Leke hus” eller “Beauty”, sistnevnte fordi der spilte Prepple. De vet faen ikke om det er bra eller dårlig. De bare antar. De har aldri hørt oss live eller på plate.

Den gangen jeg var noe, liksom, da alle hilste på meg, var den gangen Prepple spilte bass og Øystein Hegge (kineserne) spilte keybord. Det var tider det. Det minner meg om god natt sangen jeg synger for mine gutter: “ Send den drømmen som du sendte i går natt, jeg var stor jeg var politi jeg stod på vakt. Alle guttene de var så redde, tok av luen sin for meg, ja den drømmen, ja, den drømmen likte jeg”. Det var litt slik. Jeg kunne skli inn på alle fester eller gutta bøyde av, fordi jeg spilte med Prepple eller Øystein. Da jeg bodde med Prepple, ble det hele litt perverst. Da gikk damene “adunders”, de tålte det ikke, jeg ble et hat objekt og de skjekket han for alt han var verd.

De gode gamle dager. Det er litt sånn når du blir gamlar: “Du angrer ikke på de du har pult, heller på alle de du aldri pulte”.

Poenget her er, at du er noe på byen, hvis andre definerer at du er noe. Har jeg noen gang brydd meg? Skriver bandet mitt gode låter? Som sagt vi spiller i august, nærmere bestemt på en lekter i Ila, fredag 25.08.

Jeg definerer hvem jeg er selv og det gir meg styrke. Jeg var på et sånt kollektiv en gang og skjønner nå at der kunne jeg bli ødelagt. Det er greit å ta rusen bort, men å gi slipp på egen identitet, det er farlig. 3 tattoveringer måtte bort, for sånt hadde ikke damer, i stedet for å lære oss å leve med det. Men som sagt de 3 tok jeg ikke som nyktern. De to jeg har igjen er meg, som nyktern. Og bomsemerke, som står for rus og faenskap er ikke noe særlig å bære.

Personlig del (ikke for de sarte): Det er kveld og jeg har stått i dusjen. I dag kom endelig den store sorgen. Den som jeg har ventet på. Som sier at jeg ikke er så unormal. Jeg har ikke brydd meg om at jeg har mistet et bryst, men i dag kom det veltende over meg som en stor skylling, endeligen. Jeg gråt og jeg gråt og det var den gråten som vi tåler. Den var god fordi den har en ydmykhet i seg for livet. Jeg lever, men jeg mangler et bryst.

Hendene mine kjente etter. Det har vært en kamp og det er et tomrom der, et bryst som jeg hadde på kroppen. Nå er det bare luft. Og det føltes så tomt og så uendelig slitsomt. Alltid sterk, alltid berredt, men alltid på sliten. Endelig kom sorgen!!!!

Jeg lukket døren og gråt til jeg var tom. Tom for all lyd og tårer. Jeg har lyst til å hate kroppen min, men har ikke evne til å gjøre det. Jeg må leve med de altfor mange kilo. Jeg har ikke sjanse til å kjempe mer. Ikke ennå. Jeg er sliten.

God kveld,
Betty

Om 100 år....

Om 100 år er allting glemt. Viktigere er det ikke, eller er det? Kanskje akkurat derfor er det greit å ta seg retten til å være litt personlig, for det gir mere opplevelse av å være i livet, enn å synse sånne generelle greier.

Jeg er fucking sliten og klart, jeg vet hvorfor. Forrige uke på rehabilitering av kreft i lag med mange folk, hvor flere hadde hatt tilbakefall og samtalene ble nære. I dag har jeg plundret med pc, fått meg ny mobil og ny mailadresse. Totalrenovering av tekniske duppeditter. Da oppdaget jeg også:

www.bloggrevyen.com

Aldri visst at dette forumet eksisterte. Så la jeg ut litt av mitt og lesertallet for i været. Nå har jo jeg sagt at dette med lesere i bøtter og spann ikke betyr så mye for meg, men noen lesere er hyggelig å ha. Og jeg tror mange av mine er på ferie. dette kan du skjekke på siden på SITE METER, trykk der.

Jeg er hekta på å se på tavoveringer for tiden. Det finnes utrolig mye vakkert, og mye helt vanvittig. Men smaken er som baken, den er delt og definitivt din egen. En leser har trykkert seg inn via Tattoo world og gitt meg så tilgang til en ny verden. Også her. Skjekk dette:

www.tattoocity.dk

Det må da være mulig å få laget en engel. En skytsengel som skal smykke meg. Det skal være Tattoo Convention 2006 i trondhjæm, 2. og 3. september, der skal jeg være. Også skal jeg på Lonkebanen.

Ikke minst skal Betty Big Boom Band ha to spillejobber på en dag, fredag 25.08.06. En på Stavne gård og om kvelden på en lekter ute i Ilsvika, Trondhjæm. Kulturfusjofestivalen 2006.

www.atelierilsvika.no

SÅ det blir en spennende tid i møte. I dag kjøpte jeg meg skinnbokse på Hot Rod. Der fikk jeg skikkelig god hjelp. En ung herremann som sprang og ordnet, en dame som kom og vurderte, og en far i huset som godkjente. Det måtte til, selv om jeg er smellesvær, og helst ville kle av meg i stedet for på meg. Men nå er det gjort. Jeg har også fått meg ny kjøpepupp i dag, den gamle pakker jeg fint inn og sørger for at den blir sendt til Romania.

Ute regner det bergensere. God sommer. Det blir ihvertfall grønt av det og det lukter deilig. Vi har hatt besøk av Halsafolk, veldig hyggelig. Nå vil jeg sove.

God natt,
Betty

Kraftfulle Uten Grenser

I går blåste det fra alle kanter her på snau Strinda, i dag er vinden stille. Huset er stille og det er blikkstille i gaten. Det gir en stillhet inni kroppen. Jeg leiter etter sommerens bøker i hyllene våre, og har stor glede av å ha fått meg briller med styrke tilpasset mine øyne.

Jeg sitter på kjøkkenet og klokken er 5 om morgenen. Solen er høyt på himmelen her nord. Det er vakkert. Landet vårt er langt og lyset blir klarere og sterkere jo lengre nord du kommer. Mange mennesker får ikke med seg det.

Det er kraftfullt og uten grenser. Akkurat som vi mennesker kan være, men det er dette vi frykter. Vi er ikke redde vår egen utilstrekkelighet, den holder oss nede og forteller oss at “vi er ikke bedre”. Det vi frykter er at vi kan lykkes og er kraftfulle mennesker uten grenser.

Det er lyset inni oss som skremmer oss mest, ikke mørket. Mørket har en knipetang rundt hjertet i blant, som gjør slik at vi tviler på oss selv. Lyset i oss, er i skyggen av et mørke.

Etter kreften kjenner jeg at mitt liv er fantastisk. Jeg vil ikke miste dette. Jeg vil ikke være et

minne eller en sorg, jeg vil leve! Dette tenkte jeg aldri over før. Jeg brukte mere energi på å bli sett av “de rette”, istedet for å se de som så meg. Nå ligger energien i å være tilstede.

På Montebello var det et stort tema hos alle, hvordan en oppdaget de menneskene som satt på bussen. Din egen buss i livet. De fleste hadde blitt overrasket over sine venner og skuffet over familie. “Ikke gi meg vag hjelp” er et hefte kreftforeningen har gitt ut og handler om akkurat

dette. Hvor er du i livet når en venn blir truet av kreft? De redde holder seg unna.

De som er redde sine egne følelser greier ikke å bidra med noe. En av de vi møtte på Montebello fortalte at naboen gikk inn hvis han gikk ut og naboen ungikk blikket. Så hadde de møttes på butikken en dag og naboen spratt rundt reolen, travel med handlevognen. Han hadde følgt etter og trengt han opp i et hjørne med sin egen handlevogn og spurt:”Hvorfor prøver du å unngå meg?” Hvor han hadde svart: “Jeg vet ikke hva jeg skal si”. Og det er bedre å si det enn ikke noe.

Men det er ennå rart, ennå faren er over, at folk som en er vant til forholder seg, ennå ikke får det til, når det er gått året. Greien er vel at de fleste relasjoner jeg har, har vært på mitt iniativ og da blir det sannelig ikke mye tilbake.

Jeg innrømmer det at jeg fikser ikke relasjoner som “suger” og de som gjør det vet at de gjør det, men vil ikke se det. Jeg greier ikke forholde meg til folk som skal ha retten til å kjenne terminologien og ikke ta ansvar for seg sjøl. Det suger.

Og noen har jeg rett og slett satt av bussen. Folk som trenger oss for å holde oss nede hører ikke til mer i mitt liv og de vet det. Jeg vedder på at de sitter der og sier at det er jeg som har tørnet. Men slik vil alltid de som svikter, forsvar seg.

Ungene har hatt stor utbytte av Montebello. De reflekterer over personer som har stått dem nær, dette året vi var i en krise. De snakker også om dem som ikke gjorde noen ting, og de snakker om spesielle situasjoner. Per Kristian hadde pratet om: “Noen mennesker som engang var snille, men som ikke er snille lenger, de sa at jeg måtte bestemme meg, selv om jeg fikk angst, ennå de visste at mammaen min var blitt syk. De hjalp meg ikke”. John Arvid sin traume på de samme var: “Jeg fikk ikke være med på tur, for de syntes ikke at jeg gikk fort nok og så sa de da jeg gråt, at jeg ikke skulle stå der og sippe”. Ruben har hatt en ny liten runde med sorg, han sier: “Det var synd at farfar døde”.

Så har de vokst på det gode de har fått og tante Kristin er det aller aller beste. Hele Montebellooppholdet løste opp i en knute inni dem, og jeg ser at de kan gå videre i livet. De vil bli sterke.

Her jeg sitter så alt for tidlig, drikker kaffe og taster på tastaturet, så tenker jeg: “Skal jeg legge dette jeg har skrevet i arkivet?” Men nei, hvis du som har lest har en ørliten glede av å les det, så er det fordumt at disse ordene støver ned i en pc. Da er det bedre at disse ordene får møte dagen og leve i noen.

Vi er kraftfulle uten grenser!

Ha en god dag,
Betty

PAIN!

Vi ble slitne da vi kom hjem, masse tanker etter kurset på Montebello. Bernt mest av oss. Han kjenner på redselen for å miste meg pga kreften og sier at det har ikke vært plass til dette.

Jeg startet dagen med å bake brød, så klart. En hel dag hvor jeg så vidt har kommet meg ut av pysjen. Jeg kjenner at jeg er ikke meg selv i styrke. Det er frustrerende og litt spennende når energien slår til.

Jeg har besluttet meg for å holde tale i bryllupet i Bergen og skal forberede dette. Jeg gleder meg aldeles ikke til å dra dit, men det nye er at jeg ikke gruer meg så for jævli. Vi har besluttet oss for å dra til Årdal dagen etter bryllupet.

I dag ringte Adresseavisen (agurk tider nå folkens) og de skal lage noe tøffe intervju på sånne halvkjendiser (b-kjendisene) med særlige motortøy. Så skal vi gjøre noe gøy i september.

Nå har ANJA laget seg blogg eller blågg, som hun sier, endelig sier jeg. En som har mye å lære folket. Hun spør etter om vi kan definere identitet og jeg skal bruke litt tid på det. Ellers så er det en gratulasjon eller to i kommentarboxen og jeg klikket meg inn på den første. Der var det en som skrev om Offerroller og jeg må bare si noe om dette. Vi putter kvinner inn i offerroller, dvs vi kvinner lar oss putte inn der. Vi forbeholder oss retten til at dette er vårt domene.

Men jeg ser rundt meg og hos veldig mange par, så herser damene like mye. Men sannheten er at det er vi mennesker som lar oss herse med. Vi lar andre styre, i stedet for å ta styringen selv. Det er liksom politisk korrekt å snakke om kvinner som et offer. det er almennakseptert, opplest og vedtatt. Kan mannen gjøre det samme?

Min erfaring med dette tema er begrederlig stort:

Jeg har en far som aldri har fightet (slik jeg ser det), men som tapte på 70 tallet, som mann mot en mor med 3 døtre, dessverre. Så er jeg gift med en kar som hver dag skjønner mere og mere av sitt forrige ekteskap, og som lurer på hvorfor han fant seg i alt gnålet til exkona. Bernt mener sjøl at han prøvde og prøvde, men det ble bare aldri bra nok. Kvinner kan klage og syte seg igjennom et ekteskap, og fortelle hva de vil ha endret. Det er liksom mannen som har ansvaret for å gjøre endringene, de ser ikke på det som et samspill.

Vi kvinner får kjønnspoeng hvis vi velger mannsdominerte utdanninger. Får mennene det om de velger å bli sykepleiere? Det er et eller annet riv ruskende gærnt med hele dette “opplyste” systemet.

Vi damer kan snakke nedlatende om menn, men gjør mannen det samme? Jeg har spilt i band i 100 år og har aldri hørt en mann trakkasere damer, slik vi damer kan trakkasere menn. Så prøver vi damer å stå på mannen for å komme oss opp selv, i stedet for å finne den indre styrke, og stå for egne verdier.

Damer i topp stillinger blir mennene de ikke liker, de svarer med å kjøre på og planlegger neste støtet. Makt er nøkkelordet sådan. Det finnes ikke noe mere ukoselig, enn en dame som har ervervet seg en “heseblesende” stilling, de bare simpelthen må poengtere hvor objektiv de er. Subjekt/subjekt har de aldri taklet.

Hvis en mann gjør noe feil, er det da rom for endring? Hvis en kvinne gjør noe feil, blir det håndtert med den samme belysning?

Jasså, så du tror jeg snakker mot mitt eget kjønn? Riktignok går jeg på tabletter som skal forebygge tilbakefall av kreft, hvor virkningen er at de demper kvinnelige hormoner (østrogenet). Men neida, snarere tvert i mot. Jeg er for at vi alle skal være ekte. Da først kan vi se på ulikheter og fordele, ikke når vi kjemper og sloss i mot naturen.

Og det er en forskjell. Jeg har innovertiss og jeg har ikke den fysiske styrke. Hver gang jeg har prøvd å løfte like tungt, har det endt med jammer og betennelser i sener. Jeg har hofter til å føde mine barn (been there, done that) og jeg er mor til barna til sin far. Jeg vil ikke bytte roller. Jeg vil være fri alle disse kvinneidealer, jeg vil ha retten til å bruke mine timer i lag med mine unger.

Jeg har ikke tro på at disse damene som hyler høyest har det så bra. De har ikke, tror jeg, den indre styrke. For jeg kjenner damer i toppstillinger, som behersker det ene og det andre, uten å jamre, likeverdig med mannen.

I huset mitt er det Bernt som vasker klær. Han har den totale styiring på det. Det kostet meg litt å gi slipp på det, for klær kan jeg, men det kan han og. Jeg har strykebiten og bretting. Men det skal sies at jeg har overhørt: “Betty kan ikke vaske klær, for mannen gjør det”.

Sagt av en mann eller kvinne?

God kveld i stuen,
Betty

TRONDHJÆM

I en 3 barns familie er det mulig å jobbe seg i hjel, så jeg måtte bare sette meg. Heldigvis så har jeg skrivingen som unskyldning når min egen pådriver vil være aktiv. Vi er på utpakkingsstadiget etter Årdalstur, en helg med gode venner, en liten miniturne, siden vi først var på Montebello kreftsenter.




I dag var de eldste gutta på kajakktur, mens vi damene sov ut og pakket. Jeg ble rastløs og ville avgårde etterpå. Når jeg vil hjæm, er det ikke mye å vente med. Jeg elsker å kjøre bil eller mc. Så jeg startet i dag og fikk sett breen opp til Fanaråkken Bernt har geleidet turister på og dit skal han dra i September. Veiene var tørre i dag, så turen gikk bra, samt fikk vi testet vår nye investering i praksis. Gutta med to skjermer, bak ryggene våre og den ene filmen etter den andre.



Min kjære Kristin hadde lagt merke til det at jeg skulle tattovere en engel på ryggen om jeg fikk tilbakefall (og jeg skal kjempe i mot)...og det kan hende jeg slipper å face kreften igjen. Montebello uken har lært meg å være styrket og ha fokus på at jeg er frisk (det vil ikke si å være pessimistisk). Bildet er to engler fra gardinene på gjesterommet, og tattoo`en skal ikke være slik, ikke på vilkår. Det er forskjell på engler og engler. Både hun og jeg samler på sorten, men det er ikke mange vi har, vi er kresne. Kristin og jeg er veldig enige om hvordan en engel skal være. Den skal være oppreist, med vinger og det er selvsagt en kvinne. Engelen smiler, er rolig og er en trygghet. Jeg som er litt skadet i følelseslivet ("Er vi ikke alle det da?", spør Kristin), trenger å bli passet på av noe som er større enn meg sjøl. Og en engel er det. Guttene sier at vi blir til engler når vi dør og jeg kan ikke ta det fra dem, det er drømmer, tanker, bilder som er viktig. Mulig vi flesker til med tattoo uten tilbakefall. Jeg er inne i en periode for symboler.


Jeg har et forhold til motorkjøretøy og er skjerpet til de grader. Jeg digger å kjøre forbi Mercedeser og andre små dyr, med en deilig stor rød Ford Transit.I dag så ramlet roret på ene kajakken av, og Bernt fikset dette.Men han glemte å lukke igjen bakluken og vi kjørte over Dovre og ned til Oppdal med full åpning. Vi tror det har gått bra. Vi ler av oss sjøl. Livet er herlig.

<


I dag har det vært en "på veien dag" og den siste uken har eg tatt mang en viktig beslutning. Pc`en min gikk til helvete i dag, så nå er den klar for kassering. Jeg fikk Rose Tattoo i posten i dag, den siste "pain" som har flere gode låter. Jeg har sprunget, vasket hår og pusset tenner på tre gutter som var "kake" og utslitt. Bernt skal på jobb, jeg skal bake brød og igjen få dagen på skinner.

Endelig hjæmme, jeg er hjæm, æ e`her, eg e`der eg skal være i livet. Eg vet ikkje om eg ender opp her til eg dør, men eg vet at det er her eg lever.

Ytteb

Spektakulære Offerdalen!

Sagbruk fra 1800 tallet


Det er voldsomme fjell rundt her og det er mektig. Vi har vært en tur utpå fjorden i dag og sett Årdal fra alle kanter. Det er spektakulært og det er mektig. Rune og Kristin har kjøpt seg en ny båt, Nordic Ocion Craft, 22 fot, stilig. Som en liten delfin skar den igjennom sjøen. Her utvider man sine egne muligheter og leketøyene våre blir stadig dyrar. Men noe for noe, det er sånn livet er, det er ikke så verst bare du overlever de første 40.















En Reder

Jeg snuste i går, det var et år siden. Det betyr at nå begynner jeg å bli frisk. Har selvsagt tenkt på både snus og røyk i dag. Jeg satser på at jeg har styrke til å ikke begynne igjen. Det blir for besnærlig. Jeg får i hvert fall vente til jeg blir 60.

Tre i Vinden


Jeg var lei da jeg dro fra Montebello, jeg var sånn cellegiftkvalm, drit lei av å prate om alt det syke. Jeg vil ha fokus på det friske nå. Fokus på alt som er i orden. Glemte å nevne at en fra Røros rehab. stakk innom oss der. Merkelig å være i slike ”bobler” som kaster frem mennesker du aldri glemmer.

I dag kommer det noen venner av Kristin og Rune her, jeg har fått meditert og vært litt aleine, så jeg skal tåle et innrykk her. Merker at kroppen er skakkjørt og trøttheten henger i ennå. Har vondt i et belte rundt livet, og det er selvfølgelig ikke kreft!?!? Denne uvissheten gjør en gærn. Men hallo folkens, vi lever i dag, det er det eneste sikre.

Der fikk jeg et glass hvitvin servert, så da er det bare å slippe taket.

God kveld,
Betty

ÅRDAL

Gode gamle venner
Det er Den Draumen

Det er den draumen me ber på

At noko vedunderleg skal skje,

At det må skje –

At tidi skal opne seg,

At hjarta skal opne seg,

At dører skal opna seg,

At berget skal opna seg,

At kjeldor skal springa –

At draumen skal opna seg,

At me ein morgonstund skal glida inn

På ein våg me ikkje har visst um.

Olav. H. Hauge, Dropar i Austavind, 1966

Nå er vi hos våre gode venner Kristin og Rune. Årdal er vakkert

og vi har det fint.

God kveld, Betty


The Tattoo

THE END "04"

Jeg falt for denne barnerompen, som egentlig er ganske lik min, da jeg var liten, og ganske lik en elefantrompe. Og hva er så galt med det? Jeg bare spør, hva er problemet?

Elefant rompe, elefanthjerne,what ever....



My Next Tattoo

Jeg har lovet meg selv at en solsikke blir min neste tattoo`vering, hvis alle planene jeg har går i orden.

Her på Montebello, har jeg fortalt til folket underveis at jeg blogger. Fordommene kommer som perler på en snor, om at folk burde blitt beskytta mot seg sjøl og verre. Folk som sier noe hele tida, er de som veit best og mest om dette. De samme har fordommer mot rikdom og mot folk som går egne veier. Om du pynter deg, og de har bestemt seg for at det er noe galt, da kan du kjenne ka de mener. De holder deg under pisken, men eg er ikke til å holde fast. Eg innordner meg aldri mer slike ”usagte trykk systemer”.

De er her på Montebello og. De er overalt. Det er mange dyr i arken. Utfordringen min blir å ikke ha fordommer mot de som har fordommer. Der jeg kommer fra var det fordommer mot det aller meste. De som tjente over 200 000,- var noen rævholder, særlig leger. Beskjeden var: ”Du skal ikke tro, at det bare er å komme her og komme her eller tro at en var noe, for en var egentlig bare en kvise på samfunnets rompe.

Nå vil jeg hjem, jeg vil hjem, hjem vil jeg, hjem!, eller jeg vil til mine venner i Årdal. Nå er det nok. Det er nok. Godt nok. Flott nok. Greit nok. Ferdig. Finito. Fint ferdig. Finished.

Jeg har skrevet dette diktet i dag:

BALANSEN

I kjærlighet til det vakre
Ser mer enn jeg kan makte
Skulle lagt meg
Men har ikke råd

I strid med det sunne
Jeg vil ikke blunde
Jeg tar en ny runde
Jeg bare MÅ

I takt med det faste
Det er ingen å laste
Det er eget ansvar
Det er mye å forstå

I tråd med det lure
Det er mye å ture
Det er den evige dansen
For den delikate balansen

Avlsutningsfest på Montebello


Betty, Juli 2006

Siste fagdag

Det er ikke fritt for at en tenker litt. Når vi først er blitt tatt av kreften, så får vi den behandlingen vi har krav på, de protesene vi trenger. Det finnes dytige kompetente fagfolk, som er proffe på å stå nær mennesker i kriser. Kanskje bare for få av dem. Det finnes masse uutnyttet kompetanse som trenger livets rett for at vi som har blitt rammet av kreften kan få et lengre liv.

Det er ennå mye upløyd marl i kreft verden, og rehabiliteringssenter er nærmest et fremmedord, som det er vanskelig å få oversatt og satt lys på. Det er folk som arbeider med dette, og jeg skal aldri ta på meg en større oppgave, enn i første omgang å bli frisk. Men eg skal vise ansikt.

Men det er nå engang sånn at kreften er noe dritt, som må bekjempes. Da hjelper det å være en kriger og ha en stor porsjon tro på å ta rotta på kreftcellene. Det hjelper å kjempe.

Jeg kjenner på mitt ansvar som en utadvendt person, og vant til å eksponere meg i ulike sammenhenger. Jeg føler at det er riktig å skrive blog, at det er riktig at jeg gir av meg sjøl til kreftforeningen.

I går fikk jeg utdelt 4 sider med spørsmål til foreldre, fra barna (anonyme). Jeg har svart på de så godt jeg kan:

Hvordan har du det nå?

Godt. Fordi jeg er frisk, har barn og har kjæreste.

Hvordan reagerte du da dere fikk vite om sykdommen?

Jeg ble rolig.

Hvordan var syekhusperioden?

Litt pyton.

Har du og din famile kunnet prate åpent om det som skjer eller har skjedd?

Ja, det tror jeg.

Hva følte du med engang du fikk vite at det var mulig at du hadde kreft?

Jeg følte avmakt. Litt lammet. Litt redd. Jeg tenkte: Jeg vil ikke være en sorg eller et minne. Jeg vil se mine barn vokse opp.

Har du forandrer deg noe etter at du ble syk?

Ja, masse.

Hvordan var det for deg i den perioden du var syk?

PYTON OG BRA

Hvordan var det å fortelle det til familie, slektninger og folk på jobben?

Slitsomt! De ble redde og.

Har du/dere vært åpne for spørsmål fra folk dere kjenner, eller har det vært veldig vanskelig?

Greit nok.
Mange har vært opptatt av informasjon, ikke av oss. Det har skuffet oss. Voksne er ikke så flinke til å være nære, hvis de ikke har balanse i egne følelser.

Har det vært vondt å ha kreft?

Nei.

Hvordan har det vært å gå på cellegift?

Pyton vondt.

Har du følt deg uvel etter en kur?

Ja

Er du redd for å få kreft igjen?

Ikke så mye.

Har du følt deg dårlig mesteparten av tiden, eller har det vært OK en god stund.

Ok, mange fine stunder, særlig med mine barn.

Hvordan var det å ha kreft?

Merkelig. Trøtt hele tiden.

Hvorfor må de som har kreft være sykemeldt?

For å bruke kreftene på seg selv og kjempe imot sykdommen og bli frisk.

Hcvordan føler man seg når man har kreft?

Jeg følte meg trøtt.

Hvor mange prosent er det for at 30-40 år gamle voksne kan få kreft?

Vet ikke.

Tenker dere mye på hva ungene deres tenker?

JA

Prøver dere å ikke gråte når barna deres er tilstede?

NEI

Hvordan foregår cellegiftbehandlingen?

På sykehuset. Jeg satt i en stol og fikk nål i armen, satt der i 2 timer og dro hjem.

Fikk du/dere mye støtte av familie?

NEI

Av venner?

JA

Er det store muligheter for å få kreft?

Nei og ja, mest nei.

Er det noe man kan unngå for å fa kreft?


Ja og nei, mest ja.

Ikke røyke, ikke stresse. Ikke formye av noe.


Hvor mange tanker hadde du når du fant ut at du hadde kreft?

INGEN. Litt etter hvert tenkte jeg: Dette er værst for barna mine.

Hvordan har du det nå?

SUPERT. Nært meg sjøl, familien og livet.

Hvordan fikk pappa kreft?


Holder dere noe skjult for meg?

NEI

Blir mamma helt frisk?

Jeg er helt frisk.

Hvorfor måtte dette skje oss?

Vet ikke, men vi har lært mye.


Det er ikke akkurat svarene som er spesielle her. Det er de mange tanker og spørsmålene fra barn og ungdom som kom frem, som er bra.

Ha en god dag,
Betty


Kreften!
Sykdom knugetMeg til beinetReiv og sleitOg laget sårDype groperVoldsomt levenMerket megI dette år.Huden sveiBlodet størknetKroppen skreik:Gi meg fred!Inni megEn stemme svarte:Du skal ennåLitt mer ned.Døden talteDaglig til megJeg er svaretHelt til sist.Husker atJeg tenkte tanken:Det er godtÅ være frisk.Alt på dypetGav meg styrkeTiden jobbetFor mitt vel.Livets underTroens styrkeTenker ofteFor meg selv.Livet nytesNå i stundenDype storeÅndedrag.Hvert et vindpustJeg nå kjennerSanser livetHer i dag.

Betty (april 2006)

Searching For Gold

A woman got to do what a woman got to do. Today we had to be with our children in a park. They loved every minutt of it. But Ok, I admit it was good to get away from all this cancer talk. I locked forward to it as well, it was just that it was so bloody warm and because of the radiation I had I have to wear a lot of clothes. The tattoo don`t need much sunshine as well, but I just had to walk with shorts some of the day.
Searching for gold



The difference between a man and a boy, is the price of the toy

This day has been hot as hell and my arm has been hurting (straff for at jeg gikk uten kompr. Strømpe I går). One days like this I just want someone to cut of my arm and fuck the wound, so I can be healed. Tone (45) and me (42). A good meeting. She has fighted against cancer since she was 15 years old. She has the power and she gives me hope.

So I`ve walked in slow motion much of the day, or just strolling. I love some parks, like Legoland because there you can start with a beer and then you have this "Velvet Intoxied feeling" all day, and can have more space for the children (the difference between me and an alcoholic, is that I admit it). At the end of the day your children can sit and watch you taking all this rollercoasters etc. But it`s nothing like that in Hunderfossen, a little boring for us who need a kick. So the best part of the day, I was sleeping on the grass for an hour.

After that I did some serious shopping. Now I`m sitting naked and write, I just need a shower.

Good Night,
Betty
Queen size

Barns verden

En brannbil dukker opp!!!!
En skikkelig skyll
Det er sikkert at livet blir aldri det samme. Jeg er mettet sosialt og tar ansvar for det, har vært med Bernt og har sovet i dag. Jeg har gått på butikken og holdt meg litt unna. Men når jeg er på, så er jeg på, og sånn er jeg og sånn vil jeg være.
En brannmann i familien?


Det kom en brannbil hit i pausen i dag, og det ble moro. Ungene fikk holde en skikkelig kabel og det ble en vannsprut stor som en annen verden. Det er usannsynlig varmt, så det var greit å bli med å bli spylt litt.
Og med full rett, spyle mora si rompe!


This is a beautiful place with a lot of competent people, but I need to be on my own somethimes, so I`ve been walking trips around the erea. Yesterday I walked for an hour with my mp3. I have puttet on allmy favorite music, and then I`m in no need to hurry back. Today we`ve talked about childrens reactions when mother or father has cancer. They want`s to know, they need to know and you have to be concret.

Marianne Straume var på igjen I dag og snakket om barn og ungdoms reaksjoner og mestring. Hun snakket om sykehus som ikke ivaretar barns behov, på den voksne avdeling. Både IKEA og banken gjør den jobben bedre. Når du er på en avdeling for kreft, hvor er Lego`en?

Barn er egentlig ikke følelsesmessig moden nok til å takle en påkjenning som at en foreldre blir syk, men med trygghet og støtte kan de ta det bit for bit. Regulere følelser ved hjelp av å få gråte. Gjerne få si noe om egen redsel. De vil gjerne forstå hva som skjer. De vil vite. De trenger å vite og det skal være konkret.
Marianne forklarte oss at etter barna har hatt syke foreldre, blir barna mer følsomme, mer modne med den erfaringen de gjør seg.

Barna blir også mer selvstendig, nødvendigvis behøver ikke dette å være så bra. Særlig jenter tar for stort ansvar (kjenner jeg meg igjen fra jeg var liten?) og for mange oppgaver. En fare kan også være at barna ikke vil løsrive seg fra foreldre. De passer på dem. Enten så flytter de på hybel før tenkt, eller er mer hjemme enn nødvendig.
Bernt viser nye takter!!!


Dagen i dag har vært veldig mye mitt fag. Som barnevernspedagog sitter Eriksson, Bronfenbrenner og Pieget i ryggmargen. Noe annet er det å praktisere det selv og gi rom for at en familie skal vokse. Det er lett å være dyktig i teorien.

In theory there is no difference between teory and practice. In practice there is.

Det viktigste for meg av informasjon har vært at barn opplever kreft hos mor eller far som en trussel om tap, tap av vår tilgjengelighet. Men da skal jeg trøste mine barn med det, at min erfaring med kreften, er at nå skal jeg bare være enda mer tilgjengelig og tilstede i mitt liv og viktigst av alt er familien og størst av alt er kjærligheten.

Men denne langvarige slitasjen har satt sine spor, den har gravd seg inn i sjelen. Jeg er så utrolig glad for at vi så hvem som skulle settes av bussen. Noen har også trykt på knappen og bare gått av, fordi de ikke har taklet at en hel familie ble syk, de har ikke mestret sitt eget. Og ungene, ja de går i våre forspor og stoler på at vi har peiling. Det er viktig informasjon at de kan misoppfatte behandlingens bivirkning.

En ting er sikkert, i likhet med AIDS, så dør en ikke plutselig av kreften. Det er mange og lange steg foran. Gjør en det rett, så kan alle vokse på dette. Men det kan hende jeg overlever dere alle. Hvem vet? Men det vi vet det er at vi lever i dag og det er den viktigste fokus.

EN VÅT BERGENSER OG EN TØRR TRØNDERSØNN ;-)



Nå er det middag,
Betty