lørdag 1. juli 2006

Forsterkning

Det er ikke annet å si enn at det var godt at Bernt kom. ”The love of my life” er her. Vi holdt oss harde og ventet med å legge oss til han kom og det merkes. Per Kristian tyr til tårene og får angst av alt som skal skje. Han forstår ikke helt programmet. Bernt og jeg har følgt de til dagens poster og det ser ut til å gå bra. Vi har en halvtime, som jeg gjerne skulle brukt til noe annet enn å skrive, men vaskedamer flyr rundt oss og Bernt har ennå ikke pakket ut, så skrivebehovet får være i sentrum.

Montebello, kreftsenteret vi har i Norge. Nå er vi ufattelig mange familier her. Voksne, med små og store barn. Dette blir en uke av betydning. Det berører meg sterkt at vi alle er her fordi kreften rammet oss, det er det vi har felles. Jeg ser at det gjør oss ydmyke og tilstede. Det er en annen respekt ute og går, eller så er det bare slik jeg opplever det eller forstår det. Det spiller jo egentlig ingen rolle, så lenge det er en forsterkning av det gode i livet.

Jeg svelger tårer hele tiden, men er lykkelig og. Takk for alt dette fine. Først når jeg ble syk, fikk jeg behov for å leve lenge. Eller først da tenkte jeg på at jeg var dødelig og kunne miste alt dette fine. Uansett så ville det ikke bli verst for meg, men for ungene som trenger sin mamma. Selv om Bernt elsker meg høyt, så kan til og med han finne en ny en. Tap av en person er nok verst for dem som er i oppvekst. Men sånn sett så kan jo et ”ikke tilstedeværende menneske” i sitt liv, også være et tap for en annen. Så jeg har bare bestemt meg for at guttene skal huske at jeg var tilstede og fornøyd med meg sjøl.

I want them to remember their childhood, but I want them to live for now and not think about the past with pain. Life can be hard enough even without. To have a mother that have had cancer is a hard experience for a child. “Who`s gonna love me and kiss me good night, if you leave me, mother?”

So it might be that I kiss them too much and tell them every day that I love them. They are worth my breath and my heart and my soul and my life. They have my respect for just being, without having to be good at anything. What have they learned about life and this period whith a mom with cancer, although a sick family, because the cancer made rings in the water.

Try to hide away from all of this is to try to cut through the ocean with a knife.

Familien og alvorlig sykdom, foreldres reaksjoner og mestring

Nå har vi vært på et foredrag med en dame som kunne det hun skulle kunne, Marianne Straume. Vi fikk slippe til litt, og godt er det, ellers hadde vi bare svelgt tårer. Og jeg er utrolig glad for at jeg skriver min blog, for ellers hadde jeg hatt mye jeg skulle sagt, mye på og for mitt hjerte.

Det er mange reaksjoner på å få kreft og vi var igjennom de alle sammen. Det som var nye ord for meg i dag var at kreften er en trussel som tar opp kapasiteten. Denne trusselen er forbigående og kapasiteten kommer tilbake. Det merker jeg særlig nå om dagene. Jeg føler meg så frisk av og til, at jeg nesten ikke får sove av glede. For min del sitter jo bare kreften i hode per no, dvs bare i tanker. Jeg er frisk, jeg er fri, men det har endret livet og det er mye og vi er mange som skal bearbeide. Lymfesystemet mitt er bokstavligtalt borte og jeg mangler en pupp. Kreften har gitt ringer i sjøen.

Hun fortalte om hvordan de snakket med barna og vi voksne skal lage anonyme lapper til barne/ungdomsgruppen, som de skal svare på seinere i uken. Stilig. John Arvid kom til auditoriet for å spørre om noe, jeg ble redd for at han var redd, men han ville bare finne badebuksen. Dette ser ut til å gå bra.

Kreften har vært en omveltning som har truet, men som jeg nå kjenner er en seier. Jeg vant for faen. Jeg vant. Jeg er en KRIGER.

I tillegg har jeg greid å utvikle flere egenskaper med full fokus på det friske og dagen i dag. Og evnen til å skryte av meg sjøl og ikke bry meg om hva andre måtte ha av tanker om det, særlig hvis de er negative. Jeg har greid å slutte å gjøre andre sine problemer til mine og fridd meg fra de som bare ”suger”.

Jeg sitter rett og slett i førersetet på bussen min, jeg sitter og har kontroll i livet.

I`m a doer. I can now put the bad things behind me and say life is too short to not to be good. I drive my own bus now. It`s me sitting behind the wheel. I ride my motorbike with my hips, I control the bike and the road and the direction I drive in. This is faith, this is hope, this is the life.

Dette er troen, det er håpet, det er selve livet.

I`m sitting behind the RATT in my bus and can say to other people if they start talking about things I don`t like: “I don`t want to hear about that today, or I can walk away if they keep on with it. And all this I would not learned in my 42 years old life, if I didn`t became sick. It might be that I would have learned it sometime, but that could have taken time. Now I feel that I`ve learned to live life.

Joda, jeg har voknet opp og jeg ser ikke bare de som har kreft, slik jeg som gravid så alle de gravide. Men jeg vet at jeg skal legge i noe for denne sak, fordi jeg oppdaget plutselig livet. Jeg hadde det også bra før jeg ble syk. Artig leder jobb i MTG og bygget STOLT, 3 friske barn og en fantastisk mann. Men kvaliteten på min egen tilstedeværelse og det jeg får med meg, er noe helt annet i dag.

Rent fysisk, så skjedde det noe merkelig da jeg fikk kreft. Jeg ble aldeles rolig. Det var det første som kroppen min gjorde, kall det gjerne en lammelse, men også det var det noe av det gode. Lammelsen fikk jeg tatt tak i med en psykolog. Det rolige fikk meg til å reflektere over mitt eget tempo. Jeg så plutselig alt det jeg hadde, og alt det jeg ikke hadde, som jeg trodde jeg hadde. F.eks særlige venner, hvem jeg pleaset for å bli likt etc.

Kreften bare rykket meg ut, jeg måtte sette noen knallharde grenser. Særlig riste av meg klamrende relasjoner. Jeg måtte simpelthen be de om å gå av min buss, for nå var jeg syk og kunne ikke gjøre noe for dem. De ble for sjølopptatt for at jeg maktet å handle med dem. I og med at jeg satt de av, så satt de jaggu Bernt og ungene også ut, vi hører ikke mer i fra de. Så det var jaggu på tide at de forsvant.

Med det rolige, kom også kiloene. De rant på som en beskyttelse og også som et resultat av å være lite aktiv. Cellegiften knuste kroppen og jeg ble dritdårlig. Husker jeg tenkte etter en kur, bare to dager så er det værste over, men på slutten så var det bare et jevnt helvete. Det vanskeligste da var å se på Bernt, for han visste ikke hva godt han kunne gjøre. Det gav meg skyldsfølelse å være regelrett en belastning for familien, men nei. Jeg husker jeg tenkte tanken, det er dette det handler om: ”Livet i gode og onde dager”. Jeg ville gjort det samme.

Mange ganger trengte jeg bare at Bernt hørte på, og at jeg bare kunne få snakke. Han lurte hele tiden på om det var noe han kunne gjøre. ”Nei, du må bare lytte”, så gikk det en stund: ”Er det noe du trenger?” Ja, at du bare holder min hånd og kan være stille”. Han ble stresset av det, hjelpesløs kanskje.

Så langt nede har jeg aldri vært, uten å ruse meg med det samme. Kanksje det er derfor jeg kjenner meg så knusende sterk og sikker på hva jeg skal gjøre?

Å være her er som å bo i et slott. Det hvite, det vakre, det svære. Jeg skriver, jeg reiser meg opp i blant og går ut på balkongen og kiker. Per Kristian har allerede funnet seg en venn og det gjør meg glad. Her er det godt å være. Jeg synes vi som familie er ganske flink, til å finne og gjøre det rette. Det som er bra for oss alle.

Jeg skal bruke tid på denne finurlige prosess og komme tilbake som en dobbel bombe. Jeg henter frem nye sider ved meg sjøl. Jeg skal enkelt og greit seire i mitt liv, dette kan jeg klare, jeg skal vinne.

Betty

Ingen kommentarer: