I en 3 barns familie er det mulig å jobbe seg i hjel, så jeg måtte bare sette meg. Heldigvis så har jeg skrivingen som unskyldning når min egen pådriver vil være aktiv. Vi er på utpakkingsstadiget etter Årdalstur, en helg med gode venner, en liten miniturne, siden vi først var på Montebello kreftsenter.
I dag var de eldste gutta på kajakktur, mens vi damene sov ut og pakket. Jeg ble rastløs og ville avgårde etterpå. Når jeg vil hjæm, er det ikke mye å vente med. Jeg elsker å kjøre bil eller mc. Så jeg startet i dag og fikk sett breen opp til Fanaråkken Bernt har geleidet turister på og dit skal han dra i September. Veiene var tørre i dag, så turen gikk bra, samt fikk vi testet vår nye investering i praksis. Gutta med to skjermer, bak ryggene våre og den ene filmen etter den andre.
Min kjære Kristin hadde lagt merke til det at jeg skulle tattovere en engel på ryggen om jeg fikk tilbakefall (og jeg skal kjempe i mot)...og det kan hende jeg slipper å face kreften igjen. Montebello uken har lært meg å være styrket og ha fokus på at jeg er frisk (det vil ikke si å være pessimistisk). Bildet er to engler fra gardinene på gjesterommet, og tattoo`en skal ikke være slik, ikke på vilkår. Det er forskjell på engler og engler. Både hun og jeg samler på sorten, men det er ikke mange vi har, vi er kresne. Kristin og jeg er veldig enige om hvordan en engel skal være. Den skal være oppreist, med vinger og det er selvsagt en kvinne. Engelen smiler, er rolig og er en trygghet. Jeg som er litt skadet i følelseslivet ("Er vi ikke alle det da?", spør Kristin), trenger å bli passet på av noe som er større enn meg sjøl. Og en engel er det. Guttene sier at vi blir til engler når vi dør og jeg kan ikke ta det fra dem, det er drømmer, tanker, bilder som er viktig. Mulig vi flesker til med tattoo uten tilbakefall. Jeg er inne i en periode for symboler.
Jeg har et forhold til motorkjøretøy og er skjerpet til de grader. Jeg digger å kjøre forbi Mercedeser og andre små dyr, med en deilig stor rød Ford Transit.I dag så ramlet roret på ene kajakken av, og Bernt fikset dette.Men han glemte å lukke igjen bakluken og vi kjørte over Dovre og ned til Oppdal med full åpning. Vi tror det har gått bra. Vi ler av oss sjøl. Livet er herlig.
<
I dag har det vært en "på veien dag" og den siste uken har eg tatt mang en viktig beslutning. Pc`en min gikk til helvete i dag, så nå er den klar for kassering. Jeg fikk Rose Tattoo i posten i dag, den siste "pain" som har flere gode låter. Jeg har sprunget, vasket hår og pusset tenner på tre gutter som var "kake" og utslitt. Bernt skal på jobb, jeg skal bake brød og igjen få dagen på skinner.
Endelig hjæmme, jeg er hjæm, æ e`her, eg e`der eg skal være i livet. Eg vet ikkje om eg ender opp her til eg dør, men eg vet at det er her eg lever.
Ytteb
God Father
for 15 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar