fredag 14. juli 2006

Time After Time

Tid er det jeg har aller mest av og uten unger føles tiden som et deilig hav. Jeg er skrekkelig glad i å være i lag med dem, misforstå meg rett. Det jeg beskriver er at det blir så annerledes tid, voksen tid. En tid som jeg kan fylle med knusende ro. En tid for alt.

Vi har to barn til vi, på nyfylte 27 år og eldste på 28, som vi fikk viet litt plass til uten småtasser. Vi fant en tøff jakke og bukse til Stein og gikk ut og tok noen øl. Det var superhyggelig. De beste bonussønner som tenkes kan.

Nå har jeg fått det for meg at kroppen er for stor igjen, det mener jeg jo egentlig hele veien. Det er bare det at det er lettere å leve med den innimellom, når den ikke kjennes. Når ting gjør vondt, da forsår jeg at det ikke er et poeng å være over 90 kilo. Det er helsemessig meget ugunstig. Dessuten sa hun engelen på sykehuset i går at det vil hjelpe på ødemet å gå ned noen kilo, og jeg tror det, og jeg vet det, jeg vet bare faen ikke hva jeg skal gjøre. Det enkleste hadde vært å begynne med nikotin igjen, men så er det også et nederlag. I dag har den fucking ryggen tatt over fokusen og det hele handler om overbelastning.

Hallo – dette er booringe greier, men som jeg må inn i. De fucking medisinene jeg må ta i 5 år som skal forhindre tilbakefall av kreften, stopper mange andre prosesser gitt.

Jeg føler meg fin nok, når dagene er gode. Nå skal det bli masse motorsykkelkjøring og sommerfri, så skal jeg gjøre mitt for å komme under 90 etter dette.

Det blir en fryktelig spennende høst og jeg kan ikke dele det her. Det er mange involverte og mere enn jeg kan bære aleine, men det behøver jeg ikke heller. Hjul er sparket i gang, toget har forlatt stasjonen, vi er i gang.

Nå er det ihvertfall stille rundt oss. Stillheten gjør meg nyskjerrig. Den pirrer sansene og bare er. Stillheten leiet etter noe inni meg, som eg ikkje får tak i. Eg vandrer opp og ned og blir tatt av eget stress, også plutselig er jeg inni stillheten, den bare er. Den verner om meg og den krever mitt nærvær og eg trenger det så inderlig. Eg føler meg utsultet på stillhet og hvile.

Stillheten skremmer meg ikkje som før, jeg kan være i den uten å flykte. Jeg tåler mitt eget nærvær, jeg tåler mere av livet. Det er noen øyeblikk som jeg ikke hopper over lenger. For dagen i dag er ikke som i går, de er rett og slett aldri make. Denne stillheten tvinger meg til å se det vakre. Den får meg til å være fornøyd og får meg til å føle meg god nok. Mere enn bra nok.

Stillheten ber meg om å ta ansvar sjøl og eg finner mange gode løsninger. Det hele er litt vanvittig, for eg vet at eg har løpt, eg vet at eg har rust meg vekk fra livet, med jogging og tv og mat og med dop, med nikotin, alkohol og med kaffe. Eg har ledd altfor høyt, grått en hel masse, tatt mere plass enn eg behøvde, vært bulldoser, klovn, ekstrem i det meste. Og nå trenger eg faen ikke mer enn en jævla stillhet og får verken angst eller panikk eller redsel. Men det er godt å ha noen ved seg. Eg vil aldri være uten.

Når det slår til en lyd, spisser eg alle sanser. Spenningen får meg til å puste med nesen. Stillheten gjør alle lyder så intense og sterke og nære. Det er godt å tøre å vokse.

Det er vanskelig å godta at det tar så fucking lang tid å bli bra igjen. Det er vanskelig å godta det meste. Eg hadde livet mitt så klart, med superjobb og ambisjoner til langt over halsen. Trening på SATS 3 ganger i uken. Breturer, toppturer og synging i band og i kor og superwoman for det meste. Men tross alt, når jeg landet i mitt eget fang og kreften tok over roret, så strandet eg på en øy som sa til meg: Betty! Du må sloss for deg sjøl, du må ikke springe rundt og mestre.

Så oppdaget eg alt det vakre rundt meg og tok over rattet i bussen. Jeg kastet ut de som “sugde” livshiten av meg og satset på de som så meg. Og eg har vunnet denne kampen. Eg vant over kreften, selv om eg hadde spredning. Spør meg, bare spør meg, når du ser meg på byen, eg svarer nok sannsynligvis at eg har det bedre enn de fleste! Og eg vant noen gode venner tilbake.

Livet er rikt!

Betty

Ingen kommentarer: