Jeg har funnet meg en stikk kontakt her nede ved et svømmebasseng, for batteriet ble brukt opp på turen. 6 harde timer tok turen fra Trondhjæm og til Mesnalien, transit med kajakker på taket. Veiarbeid forsinket oss grusomt. Jeg kjørte forbi mange småbiler. John Arvid blir nervøs når jeg gjør det, men det er eneste måten å holde seg våken på, med litt aggresiv kjøring. Det er steikende varmt her jeg sitter ved bassengkanten. Snedig til å være meg, jeg som simpelthen elsker vannet.
Tattoo`en krever fravær fra klorvann og såpass får jeg ofre. Før jeg fikk kreft ville jeg tenkt alt jeg går glipp av, nå tenker jeg all denne tid som skal komme. Jeg skal bade hele resten av livet. BATH FOREVER.
Dette er et vakkert sted og de som jobber her er vennlig og aktiv. Jeg får selvsagt denne sosionomfeelingen (ikke bra – spøkelser fra gamle dager). Av de som skal være gjester her, så er det selvsagt en nordlending med barn vi har fått kontakt med. Det er mine gutter og de som bader.
Norge mitt Norge. Det er ikke farlig å bli syk i Norge. Det sier jeg ennå. Erfaringen er ennå røde løpere over alt, bare jeg ikke får en rød løper til graven. Eller det kunne jo vært fint, men jeg ønsker meg så inderlig å få leve.
Jeg går her og svelger min gråt litt sånn innimellom, John Arvid merker det godt og sparker meg i siden. Det er av takknemlighet og fordi jeg er sammen med folk av samme slaget. Det er forskjeller på oss, men vi er her av samme grunnen. Vi er rammet av kreften. Kreften rammer både 20 og 60 år, fattig som rik, tjukke og tynne, store og små, kreften har ingen begrensning.
Det er kanskje derfor det er så lett å akseptere det. ”Hvorfor meg?” tenkte jeg ”Hvorfor ikke meg?” er like sannsynlig. Det er 3 av 5 det rammer, og resten kjenner de som er rammet.
Det er her jeg skal være nå og styrke meg opp til å tåle kampen. Kampen mot tilbakefall og kampen om retten til å få leve. Dette er noe for en kriger.
Og jeg som elsker og hater institusjoner. Jeg har mange å se tilbake på nå. Hit ville jeg aldri dratt om ikke jeg ble rammet av kreften, og jeg ville aldri ha hatt de møtene jeg nå skal inn i. Men det er som Elton (Tattoo World) sa: ”Vi får de møtene vi trenger på veien”.
Endelig begynner det å bli litt kjølig. Solen er på vei ned. Det er Lillehammer, det er Mesnali, det er sommer. Det er deilig å få være et annet sted, men Trondhjæm er byen jeg er glad i.
Egentlig skulle jeg ha kommentert rompebildene, kanskje jeg skal få til det framover. Hvis du ser på KENT sin side, så er personene omhyggelig omtalt. I hvert fall så er Rompebilde 3 egentlig også rompe nr 4 denne gang. De eminente er Kenneth og Marianne. To viktige mennesker i mitt liv som ennå ikke er fyllt de 30.
Nå er det kveld og jeg har hatt 3 gutter tett inn på kroppen i en uke. Nå gleder jeg meg til Bernt kommer og løser meg ut, for det spørres og behoves hele tiden. Særlig når vi kom her, utryggheten som blomstrer. Nå kuler de an ned med hver sin game boy og en cola. Jeg har svelgt ned 3 slurker vin, takk Gud for at du gav vinen til folket.
John Arvid spør og han spør, men noen ganger sier han bare:”Det er ikke noen vits i å spørre deg, jeg spør heller Bernt med det samme”. Joda, Bernt er kunnskapens mann, men han sier jo om meg at eg er klokest av de alle. Den kunnskapen eg har kan være usynlig for mang og det er mange som aldri vil se den. Det blir som de som har klatret på tinder, de vet hva det er og trenger ikke lese om det. De som aldri har prøvd det ut, vil heller aldri forstå det. Slik er det også med sosialpedagogisk arbeid. Kunnskap om mennesket og muligheter for vekst. Det vrenger seg når noen tar det i munne.
Per Kristian savner pappa. Han blir ikke helt rolig før han er her. Dette oppholdet vil bli full uttelling for han. Han som fikk angst når jeg fikk kreften. Han synes at dette er et fint sted, men venter på tryggheten hans i livet.
Ruben flyr rundt og ordner seg. Akkurat som å se meg sjøl. Han er fornøyd med alt som blir hans vekst, men gnager når noe går i mot han.
Det værste jeg vet er det usagte trykk, og når noen snakker med blikket. F.eks så kan du få spørsmål som: ”Hva skal du nå?” Det kan sies på 1000 måter. Underforstått: Er du helt idiot, eller har du virkelig tenkt å gjøre dette i mot meg. Da kan jeg bli lynende sint, fordi dette er så forbanna uforpliktende og anklagende og appelerer til skam, og jeg skal aldri skjemmes mer. Moral er heller ikke noe særlig.
Jeg kan ikke fordra at noen kjører makt med å sitte og sture eller sende ut stikk eller doble meldinger. Jeg er ferdig med det, totalt finito. The ende. Eller for eksempel sitter de å suger etter å bli sett eller vil at andre skal være ansvarlig for dem. Jeg kan ikke utstå det, jeg blir kroppslig sjuk og det har jeg vært formye.
Så til dere som ennå holder på å innordne dere disse mønstre. Det er ikke så dumt å slutte, i hvert fall hvis du har vurdert det eller det irriterer deg eller begrenser deg eller du lar deg undertrykke. Du vil sikkert ikke vite hva jeg synes om det og hvorfor jeg tror jeg sitter her på Montebello. Men vi må alle gå vår egen vei. Vi må alle finne ut av det.
Nå skal gutta få låne pc til film. Jeg skal legge bloggen ut når jeg får tilgang på nett.
God helg,
Betty ”…on the yellow bridge road”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar