onsdag 12. juli 2006

Blodkopi!

Blodkopi

Da har jeg hørt igjennom gamle gode Rose Tattoo sin første plate. Jeg har mange av cd`ene deres, men jeg har ikke alle. Iallefall låt nummer 5 på første LP, låten: Remedy, har akkurat det samme riffene som Kjartan i Dum Dum Boys har på en av sine låter. Nøyaktig. Blod likt. Helt make. Ergo er hele verden en stor kopimaskin og jeg skal ihvertfall ikke skjemmes. En annen har samme åpningen nøyaktig lik Metallic Hvit til Dum Dum. Bare prøv og sammenlign.

Klart vi er da beslekta, og noe skal vi alle være inspirert av. Når jeg klasker til med en cd, så må jeg skrive min inspirasjonskilder. Rose Tattoo har også riff fra Status Que og andre, så det ene tar det andre. Det var jeg som introduserte Rose Tattoo i Kjartan sin verden, den gangen, på 80 tallet, da alle bare var hektet på et speil og en liner, en pip og en flis, ikke værre. Ganske greie gutter.

Nå er vi bare fjerne vesen for hverandre. Sånne rockmusemsdyr eller vandrer på Ivar Skaar sine fester, hvis vi er så heldige å bli utplukket. Men da må du vær e”inne”, skjønner? INNE.

Og det å være en bergenser med egne låter, egen tro på det meste, tro på meg sjøl, det er til besvær i en rock verden i Norge. Det er ikke plass til damer som meg, nesten ikke i den verdenen. En og annen kan stå for at de liker meg, men det er en sjelden en.

Og det har ikke noe med låtene å gjøre, for de fleste har ikke hørt en vet “damn shit”, de refererer til det andre sier: “Leke hus” eller “Beauty”, sistnevnte fordi der spilte Prepple. De vet faen ikke om det er bra eller dårlig. De bare antar. De har aldri hørt oss live eller på plate.

Den gangen jeg var noe, liksom, da alle hilste på meg, var den gangen Prepple spilte bass og Øystein Hegge (kineserne) spilte keybord. Det var tider det. Det minner meg om god natt sangen jeg synger for mine gutter: “ Send den drømmen som du sendte i går natt, jeg var stor jeg var politi jeg stod på vakt. Alle guttene de var så redde, tok av luen sin for meg, ja den drømmen, ja, den drømmen likte jeg”. Det var litt slik. Jeg kunne skli inn på alle fester eller gutta bøyde av, fordi jeg spilte med Prepple eller Øystein. Da jeg bodde med Prepple, ble det hele litt perverst. Da gikk damene “adunders”, de tålte det ikke, jeg ble et hat objekt og de skjekket han for alt han var verd.

De gode gamle dager. Det er litt sånn når du blir gamlar: “Du angrer ikke på de du har pult, heller på alle de du aldri pulte”.

Poenget her er, at du er noe på byen, hvis andre definerer at du er noe. Har jeg noen gang brydd meg? Skriver bandet mitt gode låter? Som sagt vi spiller i august, nærmere bestemt på en lekter i Ila, fredag 25.08.

Jeg definerer hvem jeg er selv og det gir meg styrke. Jeg var på et sånt kollektiv en gang og skjønner nå at der kunne jeg bli ødelagt. Det er greit å ta rusen bort, men å gi slipp på egen identitet, det er farlig. 3 tattoveringer måtte bort, for sånt hadde ikke damer, i stedet for å lære oss å leve med det. Men som sagt de 3 tok jeg ikke som nyktern. De to jeg har igjen er meg, som nyktern. Og bomsemerke, som står for rus og faenskap er ikke noe særlig å bære.

Personlig del (ikke for de sarte): Det er kveld og jeg har stått i dusjen. I dag kom endelig den store sorgen. Den som jeg har ventet på. Som sier at jeg ikke er så unormal. Jeg har ikke brydd meg om at jeg har mistet et bryst, men i dag kom det veltende over meg som en stor skylling, endeligen. Jeg gråt og jeg gråt og det var den gråten som vi tåler. Den var god fordi den har en ydmykhet i seg for livet. Jeg lever, men jeg mangler et bryst.

Hendene mine kjente etter. Det har vært en kamp og det er et tomrom der, et bryst som jeg hadde på kroppen. Nå er det bare luft. Og det føltes så tomt og så uendelig slitsomt. Alltid sterk, alltid berredt, men alltid på sliten. Endelig kom sorgen!!!!

Jeg lukket døren og gråt til jeg var tom. Tom for all lyd og tårer. Jeg har lyst til å hate kroppen min, men har ikke evne til å gjøre det. Jeg må leve med de altfor mange kilo. Jeg har ikke sjanse til å kjempe mer. Ikke ennå. Jeg er sliten.

God kveld,
Betty

Ingen kommentarer: