Kraftfulle Uten Grenser

I går blåste det fra alle kanter her på snau Strinda, i dag er vinden stille. Huset er stille og det er blikkstille i gaten. Det gir en stillhet inni kroppen. Jeg leiter etter sommerens bøker i hyllene våre, og har stor glede av å ha fått meg briller med styrke tilpasset mine øyne.

Jeg sitter på kjøkkenet og klokken er 5 om morgenen. Solen er høyt på himmelen her nord. Det er vakkert. Landet vårt er langt og lyset blir klarere og sterkere jo lengre nord du kommer. Mange mennesker får ikke med seg det.

Det er kraftfullt og uten grenser. Akkurat som vi mennesker kan være, men det er dette vi frykter. Vi er ikke redde vår egen utilstrekkelighet, den holder oss nede og forteller oss at “vi er ikke bedre”. Det vi frykter er at vi kan lykkes og er kraftfulle mennesker uten grenser.

Det er lyset inni oss som skremmer oss mest, ikke mørket. Mørket har en knipetang rundt hjertet i blant, som gjør slik at vi tviler på oss selv. Lyset i oss, er i skyggen av et mørke.

Etter kreften kjenner jeg at mitt liv er fantastisk. Jeg vil ikke miste dette. Jeg vil ikke være et

minne eller en sorg, jeg vil leve! Dette tenkte jeg aldri over før. Jeg brukte mere energi på å bli sett av “de rette”, istedet for å se de som så meg. Nå ligger energien i å være tilstede.

På Montebello var det et stort tema hos alle, hvordan en oppdaget de menneskene som satt på bussen. Din egen buss i livet. De fleste hadde blitt overrasket over sine venner og skuffet over familie. “Ikke gi meg vag hjelp” er et hefte kreftforeningen har gitt ut og handler om akkurat

dette. Hvor er du i livet når en venn blir truet av kreft? De redde holder seg unna.

De som er redde sine egne følelser greier ikke å bidra med noe. En av de vi møtte på Montebello fortalte at naboen gikk inn hvis han gikk ut og naboen ungikk blikket. Så hadde de møttes på butikken en dag og naboen spratt rundt reolen, travel med handlevognen. Han hadde følgt etter og trengt han opp i et hjørne med sin egen handlevogn og spurt:”Hvorfor prøver du å unngå meg?” Hvor han hadde svart: “Jeg vet ikke hva jeg skal si”. Og det er bedre å si det enn ikke noe.

Men det er ennå rart, ennå faren er over, at folk som en er vant til forholder seg, ennå ikke får det til, når det er gått året. Greien er vel at de fleste relasjoner jeg har, har vært på mitt iniativ og da blir det sannelig ikke mye tilbake.

Jeg innrømmer det at jeg fikser ikke relasjoner som “suger” og de som gjør det vet at de gjør det, men vil ikke se det. Jeg greier ikke forholde meg til folk som skal ha retten til å kjenne terminologien og ikke ta ansvar for seg sjøl. Det suger.

Og noen har jeg rett og slett satt av bussen. Folk som trenger oss for å holde oss nede hører ikke til mer i mitt liv og de vet det. Jeg vedder på at de sitter der og sier at det er jeg som har tørnet. Men slik vil alltid de som svikter, forsvar seg.

Ungene har hatt stor utbytte av Montebello. De reflekterer over personer som har stått dem nær, dette året vi var i en krise. De snakker også om dem som ikke gjorde noen ting, og de snakker om spesielle situasjoner. Per Kristian hadde pratet om: “Noen mennesker som engang var snille, men som ikke er snille lenger, de sa at jeg måtte bestemme meg, selv om jeg fikk angst, ennå de visste at mammaen min var blitt syk. De hjalp meg ikke”. John Arvid sin traume på de samme var: “Jeg fikk ikke være med på tur, for de syntes ikke at jeg gikk fort nok og så sa de da jeg gråt, at jeg ikke skulle stå der og sippe”. Ruben har hatt en ny liten runde med sorg, han sier: “Det var synd at farfar døde”.

Så har de vokst på det gode de har fått og tante Kristin er det aller aller beste. Hele Montebellooppholdet løste opp i en knute inni dem, og jeg ser at de kan gå videre i livet. De vil bli sterke.

Her jeg sitter så alt for tidlig, drikker kaffe og taster på tastaturet, så tenker jeg: “Skal jeg legge dette jeg har skrevet i arkivet?” Men nei, hvis du som har lest har en ørliten glede av å les det, så er det fordumt at disse ordene støver ned i en pc. Da er det bedre at disse ordene får møte dagen og leve i noen.

Vi er kraftfulle uten grenser!

Ha en god dag,
Betty