Sex og samliv

Det er temaet vi har hatt i dag, og ikke vet jeg om dere som leser har pratet noe særlig om det i dag eller i det siste. Men det er ikke så dumt å gjøre det eller ha fokus på det. Best av alt er det vel å gjøre det, men det trengs da noen dialoger på det i blant.

En ting er i hvert fall sikkert, går du på cellegift så føler du deg ikke særlig sexy. Uten øyenbryn m.m. Noe av håret var det praktisk å bli kvitt, men det tok vekk en del av identiteten. Og med cellegiften kom en enorm slitenhet og det er jo ikke farlig at sexlivet står litt ”på vent”, så lenge det er en avtale.

Men etter sykdom så kommer lysten og sexlivet skal taes opp igjen. Jeg kunne tenke meg hele sex-uker. I hvert fall helger. Det hjelper på humøret. Det er lett for at partner prioriteres langt ned på listen, og alltid etter ungene. Men min teori, som sikkert er mange andre sin også, er at jo bedre foreldre har det, jo bedre har ungene det også.

Marianne snakket om oppgaver som er rulletekst, og lengst nederst stod det å være kjærester, og øverst stod barn, venner, arbeid, hus og så kom partner. Hvis vi setter Partner øverst er jeg sikker på at det vil ungene akseptere for at vi skal ha det bra.

Det er liksom lov å kjenne at sex er viktig. Nærhet gjennom sex er viktige bånd. Vi snakket om forskjeller på kvinner og menn, at menn kan gå rett på sak og kvinner må prat først. Jeg tror ikke dette stemmer helt lenger. Det var kanskje slik før, men damer kan også være råe. Jo mer selvtillit vi får, jo mer føler vi oss frie.

Det å ha en pupp har aldri seksuelt vært et problem. Snarere kan jeg tenke meg at det er ”det skjekketrikset”. Det siste året har jeg kledd av meg klær for ørten menn, riktignok leger, men alle sier at jeg har et kjempefint arr og det virker ikke som det er så vanvittig merkelig.

Det skal selvsagt bli godt å få operert på plass en ny pupp, også ordner de på den andre puppen. To spretne pupper er ikke å forakte for min stand og med en selvtillit av en annen verden, så kan de forskjellige andre damer ha Armani briller, cellulittfrihud og 3 pupper på ryggen. Jeg føler meg finere enn noen gang, før jeg har fått den nye puppen.

Det hele kom enkelt og greit til meg da, jeg skjønte at livet kunne bli forkortet. Jeg besluttet å kjenne meg bra, være fornøyd og nyte livet. Det er ikke rart at jeg sier at kreften er det beste som har skjedd meg. Det skjedde noe umiddelbart etter operasjonen, en nærhet jeg aldri har kjent før.

Men selvsagt man går ikke rundt og ønsker seg syk, men når en er det, har vært det, så gjør en automatisk så godt en kan. En trussel har okkupert kapasiteten, men det går an, å snu det hele til det beste.

Ved sykdom endres samspill, vennskap blir sterkt, roller blir annerledes. Noen ganger kunne jeg kjenne at når Bernt gav meg en klem, ble jeg redd for at det skulle være noe mer. Da er kommunikasjon bedre enn noe annet. Han måtte vente på meg, for jeg var syk som faen. Det kan godt hende han ønsket seg en hula hula dame med bastskjørt som kunne sprite han opp littegrann, men jeg hadde ikke noe villdyr i meg.

Men nå er jeg frisk og viril som faen, og jeg har ikke vært deppa en dag etter kreften. Også når jeg sluttet å bekymre meg, så frigjorde det litt plass til noe annet. Jeg har sant og si aldri vært så fornøyd eller følt meg så fin som eg gjør no. Men noen dager når slitenheten slår til, da synes eg at eg ligner på en amerikansk overvektig turist, treig og vuggen. Men det gjør vel dere alle en gang i blant, selv med en halvvering av vekten.

I dag var det også forelesning med en vakker mann, Sigbjørn Smeland (onkolog). Han tar seg av all statestikk og driver forskningen inn i en fremtid. Han snakket om: Slegging av eggstogger, høste egg og ”banke sæd”. Han snakket om prostatakreft og bivirkninger av behandling. Han snakket om overlevelse – livsforlengelse –livskvalitet og om at de stanser kreften. Det er et utviklingstrekk i tiden. Nobelpriser viser til det. Han snakket om rehabilitering av kreftpasienter, og om trening, I dag har jeg fått bekreftet at det jeg gjorde på Røros var feil, jeg ble bare simpelthen utslitt. 4 treningsøkter om dagen, rart at ingen stoppet meg.

Han snakket om Cancer Survivorship, som ikke har fått et godt norsk ord. Jeg foreslår: KREFT OVERVUNNETHET. Han sa at det viser seg at kreftpasienter er dykrig på å velge seg partnere, det handler om en verdiorientering.

Vi fikk han inn i en liten gruppe etterpå, og spurte og gravde. Montebello, for en vakker plass, proppet fullt av mennesker som har kompetanse av ulike slag og ungene trives jo bare verre.

Bernt og jeg har vært i byen en tur i dag. Godt å kjøre ut av ”kreft-boblen”, men vi er skjønt enige om at dette er helbreding.

God kveld,
Betty