..slukker sorgen.
Ny dag, nye mulgiheter. Jeg følger med litt på diskusjoner vedrørende nominering til ny blogg tittel. Denne gangen snakker vi om Tordenbloggen og det er sonitus som arrangerer det. Jeg verken fisket stemmer eller stemte på noen forrige gang. Jeg får ikke til dette helt. Det ene er at jeg følger ikke med på bloggene så godt, det er mye annet i en travel hverdag. Det andre er at hvis jeg skulle nominert noen, så måtte det være en personlig blog med fullt navn. Jeg har mest sansen for at folk er synlige med sine meldinger.
Og tema som ikke tåler dagens lys, kan holdes privat eller hos psykolog eller noe sånt. Med mindre vi snakker om store overgrepssaker, som trenger dagens lys og som andre kan lære noe av. Sånne ”knullet og kvelt” blogger kan jeg godt være foruten, og selvsagt er de anonym, ellers vil de vel bli nedrent av andre tullinger. En ting er at de erfarer og skriver om sex på en slik måte at jeg blir kvalm, men når de i tillegg forteller meg at jeg ikke har skjønt noen ting, da blir det bare for dumt. Da har jeg brukt tiden min feil og jeg tar meg sammen. Kan hende jeg trakker litt jeg og, uten noen rett til det. Det er ingen som har bett om å bli oppdratt på sine blogsider. Så jeg prøver å holde meg for god til det. Det er ikke alltid vi innfrir som mennesker.
Bloger som legger ut private bilder, som ikke er ment i offentligheten eller oppfordrer til å legge ut bilder av for eksempel Muhammed, skyr jeg.
Noen kan virke som om de skriver for en liten privat blogverden. Som om de skriver til hverandre. Jeg er ikke inviet i disse. Men jeg kommenterer av og til og synes jeg får noen hyggelige meldinger fra oppegående bloggere av og til. Jeg startet med dette for å ha en arena å dele mine erfaringer på fra hverdagen, hvordan jeg taklet kreften og så gav det en sinnsyk skrivetrening. Nå skriver jeg for meg og for deg.
Jeg klorer meg fast til min plan om full restitusjon, for når alle drar ut døren om morgenen, kjenner jeg suget etter et friskt fraspark i denne verdenen. Jeg bryter med på brøddeig, sang og blogging. I dag skal jeg debutere på Stram Opp time på SATS, med nytt kne. Det blir som en stor happening. Før dro jeg dit som om det var en magnet som trakk, nå må jeg planlegge, kjenne motstand og hele jævla pakken.
Men jeg er akkurat der jeg skal være, det er bare det at det er November. Som om November eier en annen kraft enn de andre månedene. Og jeg må holde meg dobbelt så fast, fordi måneden er en storm med sterke vindkast. Jeg står oppreist, men kjenner hvordan elementer river og sliter i meg. Og hele jævla pakken handler om ”å være god nok”.
Å surre rundt her og restituere meg er en ensom greie. Det er greit, for denne ensomheten har jeg valgt. Nå er det bare noen uker til solen snur og jeg skal få operert denne nye puppen på plass og så skal jeg søke meg arbeid. Kreftforeningsturneen blir i denne perioden også tilbakelagt, så arbeidsledig blir jeg aldri.
Det er jo en fantastisk greie å få se at ungene står mer og mer støtt, leiker masse ute. Ser lyst på livet og finner sine egne veier å gå. Igjennom tilstedeværelse har vi oppnådd mange seire denne høsten.
Jeg holder ennå fast i å gå ned i vekt. Det går bare ikke jævli fort. Jeg har sagt at jeg skal gi beskjed i bloggen når jeg er under 90 kilo, men det lar vente på seg, men jeg er det bevisst. Ikke fortvilt, men utholdende. Jeg har også sagt at jeg skal notere når vi som familie blir invitert ut på tur for første gang i år. 10 måneder er gått. Bernt sier at jeg har elefanthjerne på sånt, på hva folk sier (ikke på det man tror de sier) og på tall. Men i tillegg til elefanthjerne, så har jeg nå et år med blog. Om hundre år er allting glemt, men om 50 år, så kan en av sønnene mine slå opp på en vilkårlig dato og se hva vi foretok oss.
Ok, ha en fin mandag!
Betty
God Father
for 15 år siden
5 kommentarer:
November er tøff, den suger energi, og man behøver dobbelt av alt som heter viljestyrke og pågangsmot... Det kan nesten kjennes litt ut som om kreften har sneket seg tilbake til kroppen, fordi man må jobbe såpass mye for å holde det hele igang.
Trener hos Berit Aunli ( husker du henne? Stor på 80-tallet, ski, ol osv.) og det hjelper på. Kjenner at ting begynner å fungere igjen, kroppen tåler at jeg tar den helt ut.
Hvilken tur er det du skriver om? Er det invitasjoner det står på, får du en her: Hele familien Betty B er herved invitert ut til landlig idyll, hyggelige mennesker og dyr, sjø, god mat og drikke, og ellers alt som måtte passe. Ok?
November varer ikke evig - du står han av!!
Si meg Marit. Har du hatt kreft du og? Og for hvor lenge siden?
Takk for invitasjon. Det må vi se å få til en gang.
Vedr. det jeg skriver om ang. invitasjoner, så er det særlig turer i gata vår. Vi er knallgod på å inkludere, men opplever ikkje å bli inkludert i de fellesskapene som er. Det sies at det ikke er noe fellesskap, mulig det. Det er ihvertfall vi som har "bært" de gangene vi har vært med folk på tur dette året. Jeg bare synes det er helt utrolig.
Betty
Lang historie kort: Gikk nok med sykdommen en stund uten at jeg skjønte hva det var, skyldte på stress, lite fysisk aktivitet og frisk luft.. Plutselig i starten på 2006 gikk det raskt nedover, var bare helt tømt for alt... Det var da jeg sa til min kjære "det kjennes ut som om jeg dør sakte" at han fikk jaga meg avgårde til lege. Ble operert i underlivet i mars, og får nå etterbehandling i form av hormoner..
Legen sa at det ble oppdaga akkurat i siste liten, så jeg er en av solskinnshistoriene..!
Hei Betty. Har lest bloggen din en ukes tid nå. Du kjenner ikke meg, jeg kjenner ikke deg. Forvillet meg inn hit via en lang rekke linker på andre blogger.
Ville bare si at jeg liker å lese det du skriver. Mange fine tanker og refleksjoner rundt hverdagslige ting, som jeg kan kjenne meg igjen i tross av at jeg bare er halvparten så gammel som deg.
Tror internett trenger en stemme som din. Lykke til videre.
Marit: Da er vi to solskinnshistorier. Ålreit å være det!
Bloggekollega: Hyggelig og takk for kompliment. Hvor kan jeg finne din blog da?
Betty
Legg inn en kommentar