BOOM BOOM

Tatt av Novemberen, det er meg det. Jeg jobbet i mot og jeg jobbet for å holde hodet over vannet. Men det sprakk. Det er mer uvanlig enn vanlig, å møte veggen, men det smeller likedan som før den gang, for det. Det gjør akkurat like vondt og er akkurat like voldsomt. Men jeg blir ikke redd det. Trening gjør mester. Jeg trenger ikke snakke med noen for det. Jeg trenger fred, å være i det, og vokse videre.

Nå er oppturen startet og det hjalp å servere rakfisk og øl i kveld. Livets goder står i kø, men en må ha plass til å nyte det. Personlig kommer jeg ikke unna å arbeide meg ut av tunge ting, før jeg har plass til det.

I går rant det fullstendig over, og det startet med at jeg skulle selge meg sjøl, eller bandet for å få en realesejobb i forbindelse med platen vi lager. Jeg tok kontakt med flere spillesteder. Når jeg står der, så kjenner jeg meg som en 5 åring som ber om å få husly. Jeg føler at jeg tigger, at jeg selger kroppen min igjen, og jeg håndterer ikke den opplevelsen særlig bra. Jeg synes ikke at det er særlig profft heller. Og jeg sier det helt ærlig, jeg kan heller la være å ha konsert enn å be om å få spille et sted.

Jeg tåler godt eksponering og ensomhetsfølelsen som følger med det. Å bli sparket opp på pidestallen går an når en har noe å komme med. Det er ikke det. Men jeg fikser ikke idealisering av meg når det blir krav til meg om å være mer enn jeg er.

Jeg fikset ikke 4 enkle oppgaver og oppdager at jeg er faen ikke arbeidsfør ennå. Men egentlig er jeg ikke så sikker på det, for jeg kunne selgt mora mi, men ikke meg sjøl. Det er det som er det merkelige. Jeg har nå vært borte fra arbeidslivet i 1 ½ år og hodet/kroppen begynner å få nok av denne type aleineheten. Men hva hjelper det, når trygdesystemer er laget slik at jobber du litt, så mister du alt.

Et eksempel: Jeg kontaktet Storås puben i byen, og sa at vi skal ha releasekonsert i jula og trenger et egnet sted. Svar på sms: Nei, vi har andre planer. Jeg mener, det er første gang jeg er i kontakt med dette menneske og svaret er ikke: Hyggelig forespørsel, takk for det, men vi har dessverre allerede planer da. Det er bare en kort og kontant avvisning. Men det er ikke mer enn det som står der: NEI, VI HAR ANDRE PLANER. Men jeg er ikke laget for slike svar. Sjøl svarte jeg: ”Det var synd. Lykke til med det. Vennlig hilsen Betty.

Det koster så lite å spe på med en hyggelig melding.

Men jeg er akkurat etter min egen plan. Kneet begynner å bli skikkelig bra, så i dag var jeg på SATS og syklet en ½ time, dro på Tomatis med PK, og i morgen skal jeg til en fysio-dame for armen og en annen fysio-fyr for kneet, så er det Tomatis og sånn går no dagan. Sikkert en luksus tanke for mange, å kunne fly rundt og restituere seg. Men hver vår greie. Det er en dyd av nødvendighet for at jeg skal bli arbeidsfør igjen, det jeg gjør.

Om en uke skal jeg reise til Montebello kreftsenter, hvor ernæring og fysisk aktivitet er tema. Det gleder jeg meg til nå.

Det har blitt mer normale tilstander på antall klikk intill min blog. Nå er jeg nede i 130 klikk (sist jeg så) og da får jeg mer kontakt med blognerven i meg.

God kveld,

Betty