God Dag! God Dag! Hvordan står det til?

Noen mennesker jeg kjenner er alltid online på mobil. De har den med seg overalt. Hvis de skal ta seg en dusj, så ligger den utenfor døren. De svarer sms`er i alle settinger. Når det piper i telefonen, så er de der tvert, enten åpner de diplayet og smiler, eller så sier de: Herregud, se denne her!

Mobilen går foran alt, overalt. Jeg kan stå og prate med en person, telefonen ringer og personen tar den og blir stående å prate i telefonen. Ennå vi alle vet at det er verdens enkleste sak å ringe opp igjen. Hva handler dette om da? Er vi redde for å gå glipp av noe? Vi rekker da hverandre til slutt.

Mobilen har trengt seg inn og tatt en plass som gjør oss tilgjengelige når som helst og hvor som helst, mer som en refleks, enn en nødvendighet.

Og jeg elsker deler av det. Bernt sitter i et møte for eksempel og jeg får levert en beskjed, som jeg ikke trenger svar på: ”Husk å kjøpe lactacyd, tomatpure og knekkebrød”. Det er sjelden at det er viktigere enn det. Noen ganger kan det være: ”Var det du eller jeg som skulle kjøre på Tae Kwon Do`en i dag?” Og det trenger jo et ganske umiddelbart svar, og som regel går det greit. Han har fått noen: ”Når faen er du ferdig?” Disse ”elsker deg” sms`ene de ramler av i hverdagen. Det svinger ikke så godt å skrive det på sms heller, synes jeg da.

Jeg er vel en sånn midt på treet tilgjengelig person. Det hender jeg ikke har rom for å prate i telefon. Da kan jeg enten si det, eller ringe opp igjen siden. På hustelefonen min ser jeg ikke hvem som har ringt,og det er veldig greit, for da kan de ha ansvar sjøl for å ringe opp igjen om de vil det.

Hvis jeg da har et behov for å formidle noe, lovpriser jeg sms delen. Da er det bare å sende en beskjed og motparten katsjer den, når motparten vil det. Men det jeg ser er at folk har mobilen tilgjengelig som bare det, for som regel kommer det kjappe svar tilbake, om det så er lørdagskveld, kl.22:00

Hvis noen tar kontakt med meg på sms og jeg oppfatter at det er et ekstensielt behov, og jeg ikke har plass til det, og har registrert det, sender jeg en melding tilbake som regel: ”Jeg ringer deg siden jeg”. Eller: ”Dette kan ikke jeg svare på.”Hvis noen er fortvilet eller i nød, svarer jeg umiddelbart. For nød går foran alt. Hvis jeg forstår at noen trenger svaret mitt, gir jeg det. Det skal ikke stå på det.

Det enkleste og det feigeste er å la være å svare på et anrop eller en sms. Det har hendt at jeg har gjort det. Det hender også at jeg glemmer å svare, fordi det er mye som skjer, men som regel er jeg nøye igjennom alle mine mail og sms beskjeder og besvarer det jeg kan. Hvis ikke jeg svarer i det hele tatt, så er det enten fordi det er vitser, masseproduserte meldinger eller fordi jeg prøver å riste personen av meg.

Det er feigt å gjøre det på den måten, men jeg har endelig lært meg det. Det er ikke alle kampene jeg skal ta lenger. Og før jeg ble syk, så var det flere av de kampene der på telefon. Folk som ringte til alle døgnets tider, skulle konfrontere meg med et eller annet. Du kjenner når folk ikke vil deg vel, men bare skal endre på deg eller er misfornøyd med deg. Feks: "Du kommer aldri hit" eller "Du tenker bare på deg selv" eller "Du kan da ikke ha det så travelt, du som ikke er i jobb". Sånne telefoner tar jeg ikke lenger. Fordi det er ikke bra for meg. Så ”riste de” av seg fungerer det. Jeg skjønte at det var greit det, fordi det nytter ikke å være underdanig, eller å prøve å oppdra noen.

Kall det gjerne ekstrem individualisme, men det var helt nødvendig for å overleve. Jeg er jo menneskelig og gir 2-3 beskjeder, for eksempel ”dette vil jeg ikke ha”. Men når folk ikke skjønner det, da kan de finne seg andre lys å være møll i.

Jeg har en venninne i Årdal, for å holde oss oppdatert avtaler vi telefonmøter av og til. Da setter vi oss ned med hver vårt glass vin, på hver vår kant av landet og prater en time. Det blir som et treff liksom. Det kan jeg synes er trivelig.

Jeg tror mange tar telefonen automatisk og kjenner ikke etter om de har plass til det. Det er egentlig respekt for den andre om en venter til en sjøl har plass til det. Så kan det hende den andre ikke har tid eller plass til det, når du ringer opp, men da kan jo et telefonmøte avtales. Da rydder en plass til det.

Hvis jeg har gjester, tar jeg ikke telefonen eller jeg gir en kort beskjed, ringer deg siden! Det nytter ikke å være på mange plasser på en gang. Jeg får ikke noe igjen for det, blir bare forvirret og stresset av det.

Når noe butter i mot, så har jeg noen faste, eller bloggen da. Kommer an på hva det er. Noen sms`er er bare vakre. Noen som strør litt omtanke på veien.

Jeg har vært igjennom sånn dritings sms sendinger. Grusomme greier. Jeg ser når jeg får slike at de sendes kl 04:00 om natten og sånn. Da er det best om det er sånne vitsegreier, og ikke et krav eller en bebreiding eller noe.

Men når folk ikke svarer meg, så skjønner jeg feigheten i det. Det er en måte å riste av seg noen det. Egentlig er det en hjelpesløshet i det, fordi en sjøl ikke greier å stå for det. Men det jeg har lært er at det er ikke meg det handler om da, det er den andres evne til å sette grense for seg selv, og være tydelig.

Og jeg inrømmer det gjerne: det er vanskelig å sette grenser og være tydelig, men jeg blir bedre og bedre på det.

Det var tirsdagstanken, ferdig med det!

Betty