tirsdag 28. november 2006

HVA ER EN FAR 2

Det er veldig illegalt å si noe om hva det har gjort med deg å vokse opp uten en farsfigur. Det er som om jeg formelig kjenner rødstrømpene på nakken, eller disse ”vi mot resten av verden kvinnene” eller de som gjerne vil si:”Er du ikke ferdig med oppveksten din snart?”.

Mest av alt tror jeg vi beskytter våre mødre. For det er ikke til å stikke under en stol at mange kvinner kjører makt i skilsmissesaker. Eller forteller hvor udugelig far er til sine barn, og så tror vi på det. De trenger ikke å si det en gang, du kjenner trykket. Mye av udugeligheten ligger i begges evne til å håndtere seg selv i forhold til hverandre.

Jeg har sett mange nydelige mennesker forvandles til arrogante, knallharde herk, som spyr ut gallen sin med en slik forakt, at det er rart at de har vært i stand til å ha sex med mennesket de skilte seg fra. Og det er ikke greit verken for dem selv eller for ungene. For meg er det ingen sak å høre på dette, for så vidt (blir bare påminnet gamle dager), men det må da være jævli vondt. For det er et spill. Klart, det gjør da vondt å skille seg fra et menneske uansett, hvort du satset alle korta på en. Taps-, skylds- og sorgfølelser forveklses inn i nye situasjoner, som utsoeiler seg i: ”Dumming, dumming sjøl”. Og det går begge veier, det er ikke fritt. Stein, min bonussønn, har sjøl skrevt i sin blogg om de forbudte tema. Nye liv fornektes i egen uoppgjort gammel gørr.

Grunnen til dagens: Hva er en far 2, er fordi Trine kommenterte i min blog, og jeg ble inspirert til å være med en stund til. Hun skriver at hun ikke har møtt faren på 20 år, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan en mann kan klare å holde seg unna barn og barnebarn. Hun hadde fått en mail på sin 40 årsdag. Hallo! En mail, da mann! Det sier noe om hjelpesløsheten. Men for Trine, så er det vel som for meg, fokus på der en får, og ikke der en ikke får. Og det går utrolig greit i en alder av over 40 år. Men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg brukte 20 år til psykolog for å bli kvitt gamle savn. Hadde jeg ikke gjort den jobben, så hadde jeg aldri blitt nøktern, det kan jeg skrive under på. Likevel dukker faren min opp i en drøm, men denne gangen kjente jeg at jeg ikke bar noe savn i meg. Ingen klandrebehov, ingen barnslige ”onter”, som kunne svi. Jeg er fri!

I dag skal jeg henge med NRK til STOLT, og så skal jeg i tattoo-sjappen igjen. En annerledes og ny dag.

Som Trine skriver: November synger på siste verset denne uka, tenk!

Det er veldig greit,

Betty

2 kommentarer:

Anonym sa...

Joda - en dårlig oppvekst kan man bære med seg som voksen, og noen gang forklare visse reaksjonsmønster som ikke alltid er like "rasjonelle".

Bitterheten er uansett lite konstruktiv, dessuten kler den meg ikke så godt...

Når det kommer til stykket, så ser jeg at jeg ble ikke så verst til menneske likevel.

Betty - takk for at du deler!

Betty Boom sa...

Hallo Trine.

Dette ble en kjempefin dialog mellom meg og deg.

Jeg er også fornøyd.

Takk for at du deler sjøl!!!

Betty