Hva er en far?

I går kveld sovnet jeg med en sønn på hver side av meg i dobbelsengen. For en rikdom. Min eldste sønn var på kino med sin far og så siste James Bond filmen. Minsten sier: ”Du er snillere enn pappa, for du gir mer dyne”. Jeg svarte: ”Jeg tror at du har verdens beste pappa”. ”Joda, men du gir mer dyne”. Som om han trenger å forklare meg min betydning for ham, med å sammenligne dynegivning. Min sønn har to foreldre som gir dem den kjærligheten de skal ha, for å vokse seg sterke. For å ha en god selvfølelse.

I natt drømte jeg om min far. Jeg drømte at han døde på en flyplass. Jeg kom dit. Og da forvandlet min far seg til en engel. Han pratet med meg og ville forklare hvordan ting skulle fordeles etter han. Vi gikk opp i en leilighet han bodde i og jeg ble instruert rundt. Jeg gikk tilbake og pratet med hun som hadde vært der da han døde, og spurte hva som hadde skjedd. Han hadde fallt om og det siste han sa var: ”Jeg vil ha meg en røyk først”. Jeg hadde god kontakt med engelen og vi pratet som et godt team om hvordan han ønsket seg det. Jeg merket meg når jeg voknet at jeg hadde ikke kjempet for hans kjærlighet. Jeg hadde ikke ankalget han fordi han aldri var der, fordi han har egentlig alltid vært der. Men ikke aktiv i sin rolle.

Jeg har noen fine minner fra min far. Jeg likte å vekke han om morgenen. Han hadde alltid noen snille ord. Han kunne si: tusen takk for at du vekket meg. Jeg kjørte Rallybil med min far. Han tok meg med på det som han synes var gøy. Jeg husker at jeg så Flå Klypa Gran Prix med ham.
En far er betydningsfull, men mødre er alfaomega for et barn. Jada, jeg vet at mange barn vokser opp med bare en mor eller en far og det går helt fint det, i hvert fall hvis oppvekst tiden er fri for anklager av den andre part. Og vi finner oss gjerne erstatningsfigurer for en mor eller en far, eller den som barnet bor hos, finner det for barnet.

Å være mor og far er roller vi har. Og det er bare vi som har ansvar for disse rollene. Jeg har to bonussønner og de trenger også en far av og til. En far å gå på kino med, en far å speile seg i, en far som ser og en far som gir av seg selv. Alle som er i oppvekst er sulten på å ha en far eller en mor, som ser. Og som barn er du avhengig av det du får.

Det er ingen som trenger en bonusmor, hvis de har en biologisk mor. Men det kan bygges en god relasjon mellom bonusmor og bonussønn.

Jeg synes jo ikke lenger at jeg trenger en far å speile meg i. Jeg har blitt så gammel at nå hadde det vært omvendt. En far som trenger meg i tilfelle. Men jeg har en far, som sendte meg brev til bursdagen min. Men jeg blir påminnet min fars ikke tilstedeværelse igjennom mine barn. De spør: ”Har din far vært slem mot deg, Mamma?” Jeg svarer:”Nei, han har ikke det”. ”Men hvorfor ser vi han ikke da?” Et godt spørsmål. Vi har bare ikke hatt kontakt. Men innerst inne vet jeg at dette er et resultat av en dårlig håndert skilsmisse sak. Jeg har ikke behov for å endre på det, jeg har ikke behov for å anklage heller. Jeg har behov for å gjøre ting annerledes.

Jeg har ikke ansvar for andre sine roller. Vi drives alle av kjærlighetbehov, men ikke alle er like gode på å ta ansvar for egne behov. Jeg tror ikke at noen er onde eller egentlig ikke vil, jeg tror at vi mennesker kan være hjelpesløse og usikre på egen rolle. Det er her jeg mener vi alle må forstå betydningen av oss selv.

Jeg har i mange år ikke maktet å være barn. Jeg kjenner at jeg har hatt nok ansvar for å være barn. Jeg vil være mor, en voksen kvinne, som tar det ansvaret jeg skal ta, overfor mine barn, til de ikke trenger det lenger. Da har vi kanskje en ålreit relasjon, bygd på respekt for hverandres liv. Barn har aldri ansvar for sine foreldre. Men finnes det en god relasjon, kan det finnes gode møter og handlinger.

Erfaringsmessig har jeg sett mange ganger hvordan en far kan la seg spille ut på sidelinjen. Like fullt er det min mann sitt ansvar å være far for sine sønner. Barn er veldig lojale mot stemninger og den holdningen en mor har til barnets far. ”Vi mot resten av verden kvinner” kan prege barns opplevelse av far. Mange bruker unger til å erstatte en nær relasjon, og deres mislykkete ekteskap blir en stemningsstruktur i hverdagen.

Barn er lojale til sine foreldre til det ødeleggende for dem selv. Derfor må vi med respekt forstå den utrolige makten vi har over deres tanker og følelser. Vi har ingen rett til å farge deres bilde av far, eller mor. Hvis vi må si noe om det, kan vi snakke om egen opplevelse, ikke om hvordan de er. Jeg har ikke noe behov for å forherlige min far, men han har aldri sagt et stygt ord om min mor. Det har jeg lagt merke til.

At voksne ikke får til sine egne liv og oppfører seg som noen drittsekker mot hverandre, får være voksnes sak. Bær deres egen smerte! Fri et hvert barn fra den type smerte. Barn må få ha det bra med far eller mor uavhengig av voksnes status. Barn har en annen relasjon, det er en annen greie.

Nå gidder jeg ikke nevne psykopater av begge kjønn, eller folk som slår for de har ingen godt av å ha rundt seg.

Jeg har stjelt dagens overskrift fra pikemotsamtiden. Særlig liker jeg å lese kommentarene hun fikk på sin post. Det er bra at slike tema taes i blogverdenen. Alt for mange går rundt og underlagt en klautrofobisk følelse: ”Ikke lov til å ha egen opplevelse, eller kjenne det slik en gjør”. Mange synes sikkert at det er et unødvendig tema også:

See I care.

Ha en god mandag, 27. november 2006
Betty