Jeg er på en reise!

Jeg er ute og flyr i tankene, drømmer meg bort, inn i min mp3. Jeg har det bra med det. Det er begrensa hvor lenge jeg greier det, så da må jeg forholde meg til at jeg er ute og reiser aleine. Jeg har reist mye i livet aleine. Jeg liker det ikke. Det gir meg minner og følelser fra de aleine reisene jeg har hatt. Det startet i 4. klasse for da begynte jeg mine bussreiser til skolen. 2 busser til og to busser fra. Jeg tok to busser til skolen fra 4. klasse og ut ungdomsskolen, med avbrekk på et halvt år. Den gangen kjentes bussen bra, fordi jeg greide å drømme meg bort. Men dessverre er jeg ikke like flink til det lenger. Jeg fikk høre at det var negativt å drømme. Men drømmene mine var fine de, for man drømmer alltid om noe som er bedre, enn det som faktisk er.

Psykologen min sier det, at bussen i barndommen var tryggheten min. Busssjåføren kom alltid presis og tok meg med. Uten å stille krav eller spørsmål. Han bare kiket på meg og forstod. Jeg var ensom, flink og stille.

Jeg kjøpte meg en kopp kaffe i togkafeen. Lunken, og dama var sur som bare det. Jeg takler ikke det noe særlig. En mann brøt meg ut av min aleinehetsfølelse, smilte til meg og sa: ”Gratulerer med prisen”. Jeg tok frem det store Betty smilet, for jeg ble så glad: ”Takk skal du ha”. Han satt med to damer og jeg fikk lyst til å sitte meg ned, men jeg tror at han var modig som sa det, og tenkte kanskje at han forstyrret meg, mens jeg fikk bare lyst til å rope ut: Snakk med meg!

”Var du der?” spurte jeg. ”Ja, jeg satt langt fremme og du sang så bra, det enorme trøkket du har”, svarte han. ”En slik kraft bor i oss alle svarte jeg, det gjelder bare å få tak i det, holde fokusen og få det ut”, svarte jeg i håp om noe mer. En av damene spurte: ”Hva snakker dere om?” Han tygget på det jeg hadde sagt og svarte meg: ”Jammen du får det virkelig til. Jeg har ikke opplevd maken til trøkk. Gratulerer igjen”. ”Joa, det var gøy det der”. Hun damen ble utålmodig og spurte igjen:”Hva?”

Jeg gikk tilbake til min vogn, til min plass, til meg selv, mens jeg sa: ”Du får kjøpe platen da! Det går til en god sak!” Jeg gir meg aldri. Sak.Sak.Sak. Men det er bare sånn jeg er. Platen står aleine og blir god nok i seg selv, og ikke alle skal kjøpe den fordi det går til en god sak, men kanskje simpelthen fordi de liker bandet.

Jeg hørte mens jeg gikk at han forklarte damene hva vi snakket om og jeg smilte meg igjennom 3 vogner. Bevegelse drar meg også ut av følelser, for ensomhetsfølelsen jeg kjenner på, er gamle greier som tyter ut. Og det skal bare et knips til, så kan jeg stenge de av.

Men det er egentlig interessant å bli kjent med det. Betty 43 år, voksne damen, sitter på et tog og har følelser inni seg som en forlatt 14 åring.

Jeg liker å være aleine, men det er noe annet enn å kjenne på denne aleinereisefølelsen. For den dukker opp på tog, buss, båt og fly. Ikke i bil eller på sykkel, fordi da er det aktivitet.

Hvis jeg hadde sitter her med deg, så hadde jeg ikke hatt det sånn. Kanskje jeg hadde nevnt det, eller fortalt en historie fra da, men jeg hadde ikke kjent så mye på det, som jeg gjør nå.

Jeg ser ut vinduet og prøver å se noe nytt, for å ta styringen på følelsene jeg sitter med. Jeg kan se det vakre og kjenne meg hel, stolt og sterk. Men 14 åringen har tatt et grep og vil ikke slippe taket helt.

Jeg haiket meg rundt i Europa da jeg var 18 år. På hvert sted dopet jeg meg slik ned, eller røykte meg så skev at jeg kunne sitte på samme plassen i dagesvis. Når jeg kom til meg selv, dro jeg videre og traff nye mennesker som hjalp meg meg med å få tak i det eg trengte for å dope meg ned. Så satt jeg der, til jeg greide å ta et grep og gå videre.

I Berlin var det annerledes. Det satt jeg pisseskev i en leilighet i en uke, så ville jeg være med. Jeg regsitererte så vidt menneskene rundt meg, de snakket til meg, de snakket med hverandre om meg. Så jeg tok inn at de ville ha meg med. Vi gikk i et demonstrasjonstog, fordi en punker hadde blitt drept året før, på denne dag av politiet. Det var godt å føle tilhørighet og at vi var sammen om noe. Vi knuste byens butikkvinduer da politiet prøvde å stoppe demonstrasjonen. Jeg løp som en gal, husker eg. Pelmet steiner mens jeg lo og skrek. Jeg ble dratt inn i en pub av gjengen som huset meg. Der drakk vi oss full, jeg pratet og pratet, helt til jeg røykte meg skev. Da ble jeg stille igjen.

Nå ringer jeg Thomas! … Det gjorde godt!

Tilbake til toglivet. Jeg har okkupert 4 seter og har flyttet meg mot kjøreretningen. Jeg vil ikke at folk skal kike mellom setene, på det jeg skriver. Sannsynligvis er de ikke der at de gjør det, men jeg tror det, og da får jeg ikke til å skrive. Merkelig, for dette har jeg tenkt å legge ut på internett, men ingen skal se når jeg skriver. Ja, ja. Jeg har ting i alle setene. Slik er jeg overalt jeg kommer. Jeg fyller opp de metrene som er rundt meg, med egne prosjekter.

Over gangen sitter en ung mann i militærklær. Han passet på tingene mine men jeg var på do. På returen spaserte eg forbi mitt eget sted, og da måtte eg le. Og det er ikke så naturlig å bare le uten å forklare, så jeg forklarte hvorfor jeg lo, og han sa:”Åja” og det er ikke akkurat den store responsen, så jeg taster videre.

Jeg har fått Tono penger i år, så de har jeg med meg på en giro utbetalingsblankett. Men dit jeg skal er det knapt nok en butikk. Så kan hende jeg kommer hjem igjen med de par tusen. Jeg har så vanvittig lyst på et stereanlegg. Vi trenger også en ny tv. Men når man skal bruke noen tusen, så må de tusenkronersbehovene veies opp mot hverandre, og det er mange av de, gitt. Vi diskuterte dette i går, vi ble invitert på middag til den sprekeste av damene i gaten, med familie. Det er bedre å legge i litt og få kvalitet, enn å kjøpe ting som ikke funker lenge.

Det sitter en dame på andre rad, hun snakker i telefonen og har nesten ikke stemme. Kols eller noe. Vet ikke, men jeg blir helt opphengt. Det grøsser i meg. Så nå skal jeg mp3`e og drømme meg bort litt. Jeg har funnet en ny drøm jeg kan drømme. Ute er det slaps og det regner litt. Men jeg klarer å bryte igjennom dette.


Jeg er fremme. Jeg har ommøblert rommet allerede og pakket ut. Det er to rom og et bad, og jeg har valgt rommet nærmest badet. Det skal bo en dame jeg ikke kjenner, med meg her. Litt nedtur, men det tåles. Det kan jo hende at det kan bli bra, men hvor skal jeg da synge? Vi får lage en plan. Jeg skal introdusere en fin løsning for oss begge. Det regner bergensere i Lillehammer i dag. Jeg er sulten som en ulv, får se hva de har å servere.

God lørdag til dere som følger med meg på min reise,

Betty