Skadet

Jeg bruker å si at jeg er litt skadet. Det var fra tidlig beinsav, men ikke så veldig interessant historie. Men det som kan være interessant er at det ligger i cellene mine nå. Hvis jeg begynner å bli glad i noen, så har jeg lyst til å skyve de vekk. Det er tryggere for da blir jeg ikke sviktet. Og det som egentlig er så perverst, det er at dette er gamle tanker og følelser. Det har ingenting med dagen i dag å gjøre.

For jeg har testet det ut i mitt voksne liv, blitt glad i noen og så dro de sin vei, og det gjorda da ikke så vondt. Ikke verre enn at det tåles. For sånt tåles når en er ”blitt stor”. Det er på høyde med å slutte å røyke, for det går det og, bare du får litt tid på deg. Livet går videre, og nye mennesker kommer til, som du blir glad i og som fyller på med noe annet.

Livet består av møter som kommer og går. Og det svir litt og gir litt. Og det må vel til, for å få gaven å ha nærhet til noen. Så er det tilfellene hvor du tror at det var nært og så oppdager du at det var det faen meg ikke, men så ble det til en erfaring det og. En erfaring rikere. Det registreres.

Det som kan gjøre jævli vondt, det er hvis folk oppfører seg som rævholder, og i det ligger jeg baksnakk og nedbryting av ditt navn og rykte. Ondsinnethet tar tid å komme over. Men går det og, så lenge man lever det ut og ikke lar det størkne i blodet. Hvis du sitter fast i sårhet på at andre ikke oppfører seg bra mot deg, er det bare deg selv som råtner opp innvendig. Det er bare å blåse de ut og gå videre. Verden er full av hyggelige mennesker, det gjelder bare å se de.

Kroppen min husker den ”lille Betty”, som opplevde svik, som barn rett og slett ikke skal oppleve. Og de fleste historiene har jeg lagt bak meg. Det henger noen igjen. Som for eksempel at en kjæreste til min mor, banket meg så grundig opp at jeg lå på sykehuset i en uke. Brukken kjevebein og nese. Sydde i ansiktet. Rotfylte en tann. Blåmerker over det hele. Jeg husker jeg lå på et operasjonsbord og det stod masse folk i frakker rundt meg og sa: ”stakkars barn”. Jeg husker følelsen jeg fikk da, jeg var trygg og jeg fikk omsorg.

Men det var ikke så jævli å bli banka opp. Det kunne jeg saktens tåle. Selvsagt hadde jeg fu?ket han opp og kallt han en: Deep-pocket and autofellating shitbag (jeg lærte mye av min engelske pønke venninne (cockney) som var der da det skjedde). Men det værste var at mora mi lovde at han aldri skulle hjem til oss mer, og da jeg skrev meg ut fra sykehuset 1 dag før avtalt, kom hjem og han var der! Da falt min verden i grus og jeg ruste meg sønder og sammen.

Jeg har problemer med å stole på folk den dag i dag, pga de fuckings idiotene. Men hva hjelper det meg å dvele ved dette her, ingen verdens ting enn at jeg sikrer meg mot å bli såret, og det er for dumt, for det sårer aldri på samme måten.

Jeg tåler ikke tanken på urederlighet, jeg makter ikke tanken på at folk lover og lyger. For det vekker til live denne storyen, følelsen av å ikke bety noe. Ja, jeg vet. Det har ingenting med dagen i dag og gjøre. Og når jeg erfarer at noen lyver i dag, så tåles det, det er ikke mitt problem om de ikke holder ord. Det er deres eget. Derfor er min konklusjon, at jo flere slike erfaringer jeg får som voksen, jo mer ser jeg at det ikke føles slik det gjorde den gangen.

Jeg ville aldri greid å ikke holdt ord til mine unger. Jeg holder mitt ord til alle jeg lover noe. Så noe bra kom vel ut av dette og da.

Så en grei konklusjon, er kanskje at jeg må saktens bli glad i flest mulige, slik at jeg kan erfare at det ikke svir så for jævli som jeg tror, om de går. Jeg er voksen nå og det tåles.

Dette har vært en steinhard dag, fordi jeg går og kjenner. I tillegg har jeg hatt noen oppgaver for mye, kjenner behov for å sove det bort, la meg klokken 21 i går kveld og tror jeg følger det opp i dag. Nå er det November og det mørke gjør hva det kan for å få styre.

Det er ikke lett å være helt bestandig,

Betty