URØRT

En ny og urørt dag, herlig! Jeg er superfornøyd med meg sjøl, fordi jeg kom meg på trening i går. I dag skal jeg til magikeren på Leangen fysio, så nå er det bevegelsesglede ute og går og til logoped for stemme. Her restitueres det. Jeg har litt gangsperr og det er godt å kjenne at kroppen lever. Armen stikker og svulmer litt, men det er stress.

Jeg har det siste døgnet gjort meg sjøl klar over min egen holdning i forhold til hva som er viktig for meg her i livet. Og den eneste eg trenger å bli populær ovenfor er meg sjøl. Hvis jeg ikke er stjerne i mitt eget liv, kan jeg heller ikke være det noen andre steder. Det inbefatter for meg å ikke gjøre ting som går på tvers av det som er bra for meg.

Ting som gjør meg ulykkelig skal jeg absolutt ikke være med på. For å oppnå lykke, må vi ha med oss glede med det vi gjør, hvis ikke er det dødt løp. Det kan hende i jobbsammenheng at en skal gjøre noe en ikke har så lyst til og være lojal overfor beslutninger, men da skal en ha godt betalt for det.

Det er deilig å oppdage hvor lite viktig det er for meg å eksponere på feile premisser. Å bli sparket opp på en pidestall, hvor en sjøl ikke er helt med, er absolutt noe av det værste. Da smaker ensomheten dyrt. Når du sjøl er viktig nok, trengs ikke det slike sjøleksponeringer.

Jeg tror at jeg fikk kreft fordi jeg strakk meg forlangt i forhold til meg sjøl. Mulig kreften lå latent i kroppen, men brøt ut fordi jeg gikk over mine egne grenser. Kanskje hadde jeg fått det seinere i livet, kanskje ikke. Men en hver kropp med lite motstandskraft og dermed dårligere imunforsvar, er mer disponibel for sykdom.

I dag har jeg tenkt litt rasjonellt på dette med tilbakefall. Det finnes en prosentandel der. Husker dere Baneheia saken, hvor 2 jenter ble voldtatt og drept? Alle fikk en redsel for egne barn, rundt denne saken. Men statisktisk sett, så var det liten sjanse for at dette skulle hende mine barn. Da jeg fikk brystkreft opplevde jeg en hel skare av kvinner som ble redd på egne vegne. Kreft ble plutselig en mulighet alle kunne bli rammet av. Men fremdeles er det like lite statistisk sjanse for at alle i min omgangskrets skal utsettes for brystkreft. Men alle kan godt skjekke brystene, så de vet hva som er normalt.


Det samme gjelder tilbakefallsmulighetene for brystkreft. Det er en sjanse for det, og den er liten. De fleste overlever dette her. I hvert fall så vil en redsel for det ikke gi annet en dårligere livskvalitet. Men det som kan gi livskvalitet større enn det var før kreften, er å være seg bevisst hva som er det viktigste i livet for en.


Og her er jeg blitt helt banal. En kopp kaffe på trappen med min mann, glade tilfredse barn, få være kreativ og skape nye sanger, være i god form, oppleve vakre ting rundt meg, leike og lære.
Jeg suger ikke på gamle karameller og har heller ikke gått over til kamferdrops. Jeg har bare lært meg å følge med når himmelen slår sprekker og solen titter igjennom det. Og det er mer enn godt nok.

Jeg gjør ikke ting på tvers av meg sjøl lenger, det er ikke nødvendig at alle liker meg. Jeg er god nok, og jeg gjør en god jobb for å forklare meg sjøl det. Jeg strever ikke for å gjøre en jobb, jeg tar oppgaven for det den er. Jeg trenger ikke å bli anerkjent for noe jeg ikke er. Heltestatus eller popularitet er absurde greier, som tilhører markedskreftene mer enn det tilhører oss vanlige folk. De fleste musikere er ukjente, men lykkelige, fordi de har valgt med hjerte. Vi har mye å lære der.

Men jeg er kreativt mot til å gjennomføre egne ideer, som også andre kan ha nytte av. Jeg tror på vekst og endringer og at det er alt som er. Jeg får til det jeg vil, men er god på å samarbeide og sette realistiske mål. Og størst av alt er respekten for andres opplevelser.

I alle prosjekter jeg har arbeidet i, har jeg hatt hengende en lapp på min tavle:

Prosjektets Faser:

1) ide
2) entusiasme/begeistring
3) panikk
4) Jakten på skyldige
5) Straffen av uskyldige
6) Heder og ære for de som ikke var involvert en gang.

Og dette slår til. Ikke så pussig, fordi vi har ikke alle samme holdningen, fordi vi er redde for det ukjente, fordi vi ikke kommuniserer godt nok, fordi vi mistenker andre for å ha ”skjult agenda”, fordi kampen om å bli sett blir viktigere enn å gjennomføre, fordi vi prøver å stå på andre for å bli høyere sjøl.

Det blir ikke ekte ekspressivitet.

Det ser ut til at Oppkommet får ut diktsamlingen vår til jul. Et prosjekt jeg er glad for, og som ikke jeg driver. Da kommer det to personlige ting fra meg til jul. Plate og diktsamling. Hvor det er mange andre involvert. For det er det artigste jeg vet, å være kreativ med andre og gi denne gode enrgien videre.

Ha en fortreffelig tirsdag, 14. november 2006
Betty