VIBRATIONS

Jeg er dødsinspirert av boka: Zahir og har mange tema å ta tak i der i fra. Men så ble jeg dødsinspirert av et foredrag med Inger Thune. Og så har jeg gått tur før frokost og trimmet en time styrke, og nå er det snart lunsj.

Nå var valgets kvaler dusjen eller tasting. Så her sitter jeg, i all min iver etter å formidle. Morgenturen var helt kongelig. Vi gikk igjennom Tyrilitunet og hilste God Morgen der, tok en liten Lusia runde i mørkret og gikk svette til frokost.

Så springer vi innom rommet for å skifte, og ut igjen for å lytte. Jeg var litt bakpå, men jeg ville ikke ha mistet det foredraget for noe (ok, spørs hva tilbudet hadde vært). Men mennesker som setter griller i hodet mitt, er det beste jeg vet.

En skulle nesten tru at når en skrev hver dag, så ble en tom en gang. De beste postene mine, synes jeg sjøl, er når jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive, da blir det som å gå inn i et ukjent land. Nå som jeg skulle sagt ditt og datt, så floker det seg til for meg. Men jeg vet at jeg kan gi faen og det er en fin åpning å ha. Det er ingen som har noen tidsfrister her og ingen gitte tema. Så det er alltid spennende for meg sjøl og, hva jeg ender opp med å poste.


Lunsj.
Ferdig lunsj.
Gått tur.
Foredrag om fatigue/trøtthet. Da orket jeg ikke mer, jeg gikk og tok meg et bad og har hatt en halv time med avspennning etter det. Om et kvarter er det program igjen og jeg får ikke vært nok aleine.

Det er mange som har lest Kvinner og Klær her og spør meg om prosjektet Lykke. Jeg får mye kred. for at jeg startet opp dette, fordi det trengs et offentlig brukerperspektiv. Vi kan si noe om hva som har nyttet for oss, og hvor det er mangel på informasjon. Inger Thune, overlege som holdt foredrag fortalte at i Sverige var bedrifter flinke til å gi penger til kreftforskning. De kunne si: Vi gir en halv million, hvis staten gir det også. Røkke har blitt forespurt av henne og Grete Waits om å støtte hennes forskning om kreft og fysisk aktivitet. Det er ikke så mye fart i de rike i dette land. Det er forbanna rart, når vi er verdens rikeste land. Folk som er villig til å jobbe 80 timer i uken for forebygging av kreft, får ikke av vår overflod til forskning. Hun har spurt kreftforeningen i 1989 om å få starte opp en gruppe for fysisk aktivitet blant kreftsyke. Hun ble betegnet som en maser. I New Zeland fikk hun starte opp, og det kom gode resultater av det, sa hun.

Når ikke overleger får fokusen, må brukerperspektivet inn. Folk vil ha en nær og personlig historie, og det er en sånn historie som kan sprite opp de som får kreftdiagnoser. Egenverd, fokus på hva som virker, hva er gunstig videre osv.

Jeg merker meg at folk er ganske sinte på kreftforeningen som legger ned omsorgsbiten og omtrentlig bare har forskningsfokus. Jeg kjenner mange forskere etter hvert og de er oppgitte av kreftforeningen på at de ikke blir ivaretatt. Brystkreftopererte er sinte på Anne Lise Ryel som forteller oss at brystkreft var liksom ikke noe problem. Rett i jobb og tjo og hei. De mener at når hun har fått brukerperspektivet, så kunne hun ha bekket opp dem som ikke fikser det like godt.

Inger Thune fortalte meg at cèllegift endrer stoffskiftet, og at en kan gå opp i vekt, selv med høy aktivitet. Hun hadde i sin karriere (20 år) aldri møtt noen som har greid å gå ned i vekt, mens de gikk på Nolvade?. Vel, jeg har gått ned 10 kilo og skal ta 10 til. Det må jeg, ellers blir det ikke noen ny pupp. Jeg bare skal ned i vekt!!!!!!!

Jeg sa at jeg elsket og isbade og at jeg hadde fått forbud mot det, pga lymfeødemarm. Gå og bad, sa hun. Prøv det ut. Hun sa vi kunne trene med vekter. Stillestand var det værste for lymfeødemarm. Hun mente at landets leger måtte slutte å formidle denne skremselspropagandan. Hvorfor vet de ikke det hun vet, når det er forsket så mye på det. Folk her blir forbanna på manglende informasjon på sine hjemsteder.

Hun viste mye statestikk og noen diagram. Damer som var i puberteten i andre verdenskrig, har mindre brystkreft enn ellers. Dette gjaldt også annen type kreft. Det var spekulert i om det hadde med antiokydanter å gjøre. Det ble spist mye blåbær den gang.
De fleste studier i verden viser at fysisk aktivitet beskytter mot brystkreft. Så det gjelder å ta seg tid i livet til det som gir opptimal gode forhold til kroppen. Sex ble også nevnt som en god aktivitet, og dermed også forebyggende mot kreft. Så hva venter vi på?

I boken Zahir, som kan oversettes til besettelse, eller noe som fyller hele ens sinn, møter jeg en mann som ikke har mot til å skrive en bok, og det har ikke jeg heller. Jeg gjør alt mulig annet enn det. Jeg skulle reist til fjells et år, uten mobil og mailkontakt, så skulle jeg fått skrevet noe ned. Men det er usannsynlig at det går an, som 3 barns mor. Eller er det bare en unnskyldning jeg lager meg for å ikke ”ta jobben”?

Jeg har jo sagt at jeg ikke skal utsette noe i livet mitt, og hvis noen hadde gitt meg et år igjen å leve, så ville jeg skrevet en bok med en gang. Det er ingen som skal bestemme hvordan jeg skal leve, men et ansvar har jeg for mine gutter. Så kanskje jeg skal tøre å satse på at jeg blir eldre. Kanskje jeg ikke er moden nok en gang, til å skrive en bok. Men jeg vet at jeg har ikke motet. Jeg også bærer mine arr som medaljer. Kanskje jeg greier å skrive den gang, jeg har klart å tilgi.

Jeg også har kjempet et helt liv. Kjempet mot kranglinger etter mine foreldres skilsmisser. Kjempet for retten til å være et barn. Kjempet for retten til å slippe å være voksen som barn. Kjempet for å slippe å være del av de voksnes problemer etter havarert ekteskap. Kjempet for punken, okkuperte hus, mot dopen, for dopen. Kjempet for min rett til å være meg sjøl. Kjempet for å bli nøktern. Kjempet for en utdanning. Kjempet for min fortidligfødte sønn som lå et år på sykehus. Sondematet i 5 år og hadde oksygenslange nesten like lenge. Jeg har kjempet i jobben for å bygge opp noe jeg tror på og kjempet mot kreften.

Det er kanskje nok kjemping for meg nå. Jeg vil gjerne bare nyte livet mitt og få lov til å ha det litt lettere. Og jeg er i gang med å få det til. Jeg gjør ikke ting som ikke gir meg gode følelser. Jeg slipper til livet litt som det er. Mer og mer, etter hvert som jeg tør og unner meg selv det. Ting er ikke så farlig lenger, for jeg har meg selv.

Nå er det noe gruppegreier. God kveld,

Betty