mandag 17. desember 2007

Høytidens fattigdom

Det er en del barn som ikke gleder seg til jul, og for å si det sånn, jeg skjønner de. Nå tenker jeg ikke på ekstrem utgavene av julekvelder, der spriten tar overhånd kl 17, far kaster ut juletreet og mor pelmer presangene etter han osv. Jeg tenker på de som bare går rundt med en konstant ubeskrivelig klomp i magen, og ikke helt får tak i hva det er. Jeg har også hatt det sånn. Og det hender jeg har det sånn.

Det kan like godt være barn som vokser opp med karriere foreldre, som skal ha alt det ytre i orden. Som baker smultringer og lager rull, sinte og sure, som er dødsstresset til siste time, og som skal ha retten til å si, at de gjør alt dette for barnas skyld, og barna blir fortalt at de er bortskjemte, har alt og får alt, og samtidig så pøser de voksne på, videre i samme ånd (om det nå engang kan kalles en ånd).

Så er det oss voksne som går rundt og kjenner på våre gamle sår, som blir kjempetrøtte og må arbeide med oss sjøl for å ikke bli kvelt av trøtthet, inntil vi skjønner at det er sorgen som må slippes fram, igjen, for hundrede gang, den samme gamle følelsen, som vi fikk den gang. Sårene som aldri gror, men som er lettere å leve med, når vi forstår at det er sorgen som må fram. Vi prøver å dytte den vekk, med høy aktivitet, for å holde oss i gang, og så brister hele fasaden og opp kommer historien. Forventningene, luktene, skuffelsene, de er der som klare bilder, ennå livet blir eldre og bedre.

Så kommer jobben med å ikke overføre egne sår til neste generasjon, at man er såpass i kontakt med seg sjøl at vi forstår at de har retten på sine opplevelser, at våre tap ikke skal bli deres ansvar. At min trøtthet er noe jeg må ordne opp i, og at deres glede og forventninger, skal få være ubesudlet.

Når vi finner ut alt dette, når vi har gitt oss sjøl retten til å være litt trist som voksnen, når vi gir oss sjøl den forståelsen og muligheten til å sørge ferdig denne steinharde klompen i magen, da letter trykket, da slutter vi å synes synd på oss sjøl og åpner opp igjen for den gleden, som egentlig ligger der i førjulstiden.

For den voksen som ikke forstår hvilken fantastisk gave det er å få lov til å feire jul i lag med sine barn, har rett og slett ikke skjønt noen ting. Julen er ikke en tid vi skal greie å komme oss igjennom, barn ønsker seg aller mest av alt fornøyde og trygge voksne som ikke lar seg spise opp av eget taushet, eller halvsure meldinger igjennom hele adventstiden. Barn ønsker seg ikke reine kjøkkenskap, eller 7 sorter, de ønsker seg at vi er tilstede. Og i dette ligger den egentlige rikdom, i kontakten.

Og sånn går no dagan,

Betty
nesensin

9 kommentarer:

Kari Aspenes sa...

Takk for tankene dine som spinner videre sammen med mine!

Klem
Kari

Anonym sa...

Ja, sånn går no dagan. Fint skrevet:) Klem, Randi

Dame sa...

Det var fint skrevet Betty, hvor det lille barnets skuffelse og den voksnes evne til å ta ansvar for seg selv skinner igjennom. Jeg vet jeg er priviligert, for jeg har bare gode juleminner. Men også vi får jobbe litt med, og være bevisst på at jula skal være tilstedeværelse med barna og ikke nødvendigvis 7 sorter. Takk for påminnelsen og alt godt til deg og dine i jula.

Anonym sa...

Fint skrevet og en viktig påminnelse..

Jeg tror heller ikke at barn vil ha voksne som gir barna dårlig samvittighet for alt slitet de må gjøre "for deres skyld", og som mer eller mindre høylydt blir minnet på at foreldrene "ofrer seg" for barna.

Nå, mange år senere drømmer jeg om at jeg kunne sagt til min mor: Slutt å ofre deg for meg, slutt å gjøre "det beste" for meg og oss hvis det gjør deg så sliten, hvis du blir så deprimert av det. Jeg vil heller ha færre kaker, færre leker, færre ting og bryr meg ikke så mye om støvet. Men jeg vil ha en mor som tydelig kan sette seg ned sammen med meg og leke med et smil om munnen, uten å være stressa i kroppen for å være på vei til et nytt ærend, en ny forpliktelse.

Og det er jo akkurat det du sier så bra Betty! Takk!

Oi, dette ble lengre enn jeg trodde. Innlegget ditt trigga noe i meg her...

Hvorfor lar vi oss styre så veldig av alt det vi selv pålegger oss som "forpliktelser"?

Betty Boom sa...

Kari: takk sjøl, for inspirasjon.

Randi: håper du har det fint.

Nora: Det er i grunnen ikke noe galt med 7 sorter, men når det går utover humøret så smaker det ikke særlig godt gitt :) I lige måde.

Betty Boom sa...

Serendipitycat:

Vi omgikkes.

Takk sjøl, synes du sier det bra sjøl også. Det underlige er hvor godt slike minner sitter fast, og hvor mye makt det er i det tause trykket og all oppofrelsen, som ikke fører til noe annet enn reine skap.

Marit sa...

jeg har utsatt julaften til 2.juledag jeg, for da kommer mamma og pappa hjem fra gran c., og da er jeg litt som et lite barn, det er ikke riktig jul uten dem! :) og da trenger ikke huset være pynta til jul engang. bare jeg får glade ansikter og litt gløgg, er jeg fornøyd. fin post, betty!

Lilly Craft sa...

Jeg blir kvalm av ribbelukta. Jeg har vage minner. De er ikke noe å syte over. Mine foreldre drakk aldri. Men julaften var en pine alikevel. De voksne var grinete i lang tid i forvegen.

Selve julaften skulle alle være så glade, liksom. Men så gikk jeg rundt å maste hele dagen på de pakkene og fikk kjeft fordi jeg bare var iveien. Ribbe minner meg om at jeg er i veien. Jeg kan enda den dag i dag ikke steke ribbe. Jeg orker ikke lære det heller. Jeg tenkte kanskje kalkun var tingen i år? Men jeg har en fantastisk 16-åring hjemme som har tilbudt seg å steke ribbe sammen med sin venn mens vi er i kirka og synger. Hun vil helle være hjemme å lage maten mens mor er ute på jobb.

I dag er jeg er verdens heldigste!

Betty Boom sa...

Marit: Takk skal du ha. Jeg håper mine barn opplever det slik du gjør og har gode minner og følelser for jula når de blir store, ihvertfall jobber jeg med å legge til rette for det. Men man vet jo aldri egentlig hvilke sår de får....

Lady: Kanskje ribben lukter bedre i år da, og smaker bedre når du kommer hjem til den etter jobb, for datra di sier med dette, at du ikke er i veien.