lørdag 29. desember 2007

Jeg er ikke redd mere!!!!

I dag løsnet klompen i magen, og det var som å skru av en bryter. Kan sammenlignes med å slutte å røyke, du går og trør og venter på at abstinensen skal gi seg. I dag fant jeg nøkkelen og løsningen og denne posten er en del av dette.

Det er greit nok med presangspøkelsene og de gamle julespøkelsene fra tidlig liv, men jeg har hatt et tredje spøkelse, som er fra nyere tid, som løsnet i dag. Riktig nok så setter det seg ikke så godt i et voksent liv, men likevel har dette spøkelset vært heavy kost å bli fri.

Nå har jeg kommet godt inn i boken til Trond Kirkvaag og han lærer meg noe om retten til egen historie, selv om det berører andre. Søskenene hans blir også tatt med i hans historie og etter som jeg har skjønt, så var ikke broren fornøyd med dette. Han mente at Trond måtte legge fortiden bak seg, og at det ikke var så ille og blablabla.

Grunnen til at jeg ikke har eid min historie er at jeg har vært redd for hva dette spøkelse kunne finne på, for hun er i stand til det meste, ifjor laget hun rykter som nådde meg, som sa at det hadde "tiltet" for meg, at jeg var innleggelsesklar, folk kunne bare lese bloggen og forstå det. Men psykologer sier at det er ingenting galt med meg annet enn at jeg har blitt kraftig manipulert, latt meg styre og at jeg satt fast i hennes verden. Det er mange som mener dette og som har forlatt henne av den grunn. Jeg snakker om en person som har sviktet hele familien Johnsen også. Men nå kan hun ikke skade oss mer, hun kan ikke svikte oss mer, og da er jeg fri. Hun vil selvsagt prøve, og taktikken er å bruke omgivelsene som er manipulert, til å synse hennes meninger, og så agerer de med hat, men nå kjenner jeg ingen i hennes omgivelser og i tillegg har jeg styrket meg til å tro på min egen historie.

Denne posten er ikke hevngjerrig, derfor kan jeg skrive den. Denne posten er en bekreftelse på at jeg bestemmer i mitt eget liv. Denne posten må til for at jeg skal tøre å lykkes i mitt liv, ta meg retten til å leve mitt liv og tro at jeg er bra nok. Denne posten må til for alle mennesker som ikke tør å opponere mot folk som styrer de. Dette grusomme kvinnemenneske var aldri fornøyd med noen, ingen som brydde seg om henne, sur og gretten, dominerende og manipluerende. Vi var livredde. Det var noe galt med måten vi snakket på, måten vi tok plass på, måten vi taklet livene våre på, at vi ikke brydde oss om henne, hun truet seg til vår oppmerksomhet. Jeg har tenkt på om jeg skulle lage ett kapittel i en sjølbiografi om tiden med dette spetakkelet, men jeg vet ikke om det er verd det, men siden boken hadde innholdt noen stygge sår, så ville hun blitt med antagelig.

Det utrolige er at vi utad og offentlig oppførte oss fullstendig underlegne og at hun var redningen vår, alt for å få skryt eller litt positiv feedback, vi var rett og slett skremt til vett! Hun gjorde noe bra for oss den gangen vi trengte hjelp, men det skulle vært like mye ære til de andre som jobbet der. Og vi gikk med på at de andre hun hadde jobbet med var feige, som ikke orket å jobbe med henne mer, at de hadde så mye ubearbeidet selv at de ikke hadde teft til å jobbe der. Utrolig! Men de gjorde en kjempejobb!, så det er sagt!

Min opplevelse er at min kraft ble for truende for henne, så hun måtte bestandig dytte meg ned, få meg unna hennes lys, slik at hun fikk fokusen aleine. Hun kuppet arbeidsplassen min, og fortalte hvor dårlig jeg gjorde alt osv. Hun sa at mannen min var uten ryggrad, som ikke tok et oppgjør med ekskonen sin og hun pratet drit om alle. Vi som er ute av hennes klør kunne laget kilometervis med historier om dette.

Saken er at jeg fikk nok, og sa i en telefonsamtale at hun var det mest misfornøyde menneske jeg noen sinne hadde møtt, at hun bestandig var grinat og aldri fornøyd. At hun tok æren for alt, at de andre som hadde jobbet med henne følte seg mindre verd en skosålene sine, etter hennes hersing med de. Jeg syntes virkelig at jeg gjorde henne en tjeneste. Jeg står for hvert et ord. Det var så godt å få revet seg ut av det klamme grepet hennes. Jeg fikk løftet meg, med selvrespekt. Mottrekket hennes var at familien Johnsen ble nektet i det årlige juleselskapet, som vi alltid gledet oss til. Jeg burde jo ha skjønt det, den svei, og den kom mitt i jula og hun visste hva hun gjorde, hun som har dypdykket i våre gamle sår, visste at dette ville slå meg helt ut, men egentlig i ettertid, så ser jeg at hun har gjort oss en stor tjeneste, har ikke savnet henne en dag, og så sjølopptatt som hun er, så kan det hende at hun ikke forstod hva hun gjorde der. Hun skulle straffe meg, og tok med guttene og det hele, men de ville til slutt ikke være i lag med henne, for hun var aldri fornøyd med de, som gutta sa.

Jeg skal ikke grave meg inn i all djevelskapen hennes i Betty42, men hun har bedyret for verden sin uskyld, men oppegående mennesker tror henne ikke. Jeg gir forøvrig faen i det også. Dama har ikke fortjent noen medaljer ihvertfall. Hun var en vi stolte på, skadeskutt som vi var og trengte voksne (den gangen) hun utnyttet dette til det fulle. Hun hadde feilt motiv i bånn for å hjelpe andre folk, og drivkraften skjønner hun ingenting av, så hvorfor bruke tid på dette?

Jo, for i dag skjønte jeg at jeg ikke turde å eie min egen opplevelse av dette. Nå tør jeg det. Jeg ble aldri bra nok, og gjorde alt for å bli sett og elsket, skadet som jeg var den gangen. I dag skjønte jeg at jeg har sittet fast i hennes oppfattelser av meg, Hennes edderkoppnett virker ikke mer, at jeg bestemmer sjøl, at de jævla båndene til henne er revet bort og at jeg er fri nok til å skrive dette.

Da jeg fikk konstantert kreft, så forstod jeg at det var hun som var kreften, rett og slett. Da ba jeg henne om å pelle seg av "bussen min", hun har ikke løftet en finger for å holde kontakt med guttene heller.

Men saken er her og nå, at jeg skriver dette, uten å være redd. Hun må bare prøv seg. vatn på gåsen og tralala.

Til alle dere som sitter fast i relasjoner som ikke er bra for dere, sitter fast i relasjoner til mennesker som får deg til å tvile på deg sjøl, kvitt deg med de, det er ikke verd det!

Jeg er ikke bitter, bare fri. Og det er herlig. Brukte ingen krefter på å skrive dette, kunne hakket videre med glade fingre.

Jeg er stolt og fornøyd nå,

Betty

17 kommentarer:

Anonym sa...

Dette var sterke saker Betty. Skjønner godt hva du snakker om, og det er en viktig erkjennelse. Vi vet hva dete handler om og kjenner igjen den lammende følelsen som dette "fenomenet" kunne gi oss.Vårt eget ansvar vil mange si, og det er sant nok, men de har ikke levd nær nok den kraften det her er snakk om, uten empati og uten grenser. En kjempeerfaring, men kostbar. Håpløst dersom man ikke kunne si til seg selv:"Hva kan jeg lære av dette?" Jævlig, men på en måte ubetalelig..... Sånn er det. En vis mann sa en gang at man får ikke det man fortjener...., men det man behøver. Mulig det??

Betty Boom sa...

gk: ..."ikke levd nær nok den kraften det er snakk om". Godt sagt, og vi må tilgi oss sjøl at vi ikke skjønte. Jeg forstod ikke hva som var feil, før ungene mine ble hersa med på samme måten og jeg ble sjuk av det.

Ja, jeg kan vel tro at jeg har behøvd denne lange veien for å tøre å lykkes i mitt eget liv.

Så fra nå av kan vi unne oss mennesker rundt oss, som er fornøyd med oss :) Godt Nyttår med det samme.

trine40 sa...

Nemlig - har ikke annet å tilføye enn nok et utropstegn!

Brukte lang tid på å lære jeg. men nå skal jeg sparke den siste nissen av lasset jeg også.

Godt å lese i vinternatta, nå skal jeg sove.

Betty Boom sa...

Trine: God morgen.

Og det kjennes helt fantastisk ut å slippe fri. Plutselig, så "kan jeg", eier mitt liv. Innvendig frihet er undervurdert :)

Ingen skal noen gang igjen få trykke meg ned!!!! Lykke til, Trine!

Anonym sa...

Flott skrevet Betty! En må tilgi seg selv for at en ikke forstod hva og hvorfor en lot seg herse med. Hvorfor en ikke gikk før, når en visste at...
Selv opplevd en smiskende, manipulerende, ååååå så søt og hyggelig bitch i arbeidslivet. En alvorlig angstreaksjon. Flink til å bite tenna sammen! Plikten til jobben, framfor plikten ovenfor sitt selv. Men "hevnen" tok jeg i offentlighet i kontorlandskapet da hun "å så hyggelig å se deg igjen" Jeg var da sykmeldt og måtte dit en tur . Mener du det, sa jeg undrende. Hun stammet litt for det var jo... Du høres ikke sånn ut, sa jeg. Snudde meg, mens jeg ristet på hodet over denne dama som fortsatt ikke skjønte at hun var gjennomskuet for lengst. Jeg og hun kunne fint høre kommentarene fra resten av kontorlandskapet. Hørte du, hun tok igjen med henne!
Og jeg, jeg visste at jeg var ferdig med å bli dolket i ryggen der!
Jeg er i prosessen med å skape meg et nytt liv!
Godt nytt år, Betty! Liv

GundaM sa...

Wow....
Ja,det er Ann Lill jeg mente. Skal inn dit etterpå.

Hva skal jeg si..?Har ikke lest boka til Kirkvåg men han var en av landets flinkeste menn!Og broren har vel et annet liv...

Tilgi og gå videre er vel min greie her på moder jord. Skal man gå å gnage på all skit`n blir det tungt.
Har og en søster,vi har samme oppvekst samme "greie" vi sleit med.
Hun går tredje året hos psykolog og snakker,snakker og snakker. Får det ut som hun sier...Vi treffes innimellom men jeg blir helt matt.Det hjelper ikke sitte snakke dritt om en som har gjort en ugalt, ikke når han ikke er der...En bruker seg opp på det.Jeg prøver å få henne til å tilgi,komme seg videre men det ser faktisk ikke ut som hun vil.Hun vil dvele ved denne dritten og blir mere og mere grå....

Vet ikke hva dette har med innleget ditt å gjøre,fikk det bare ut;)
Men flott du løsner ankeret og sliter deg løs fra slike mennesker som ikke respekterer og ser deg for den du er.

Sterk og flott som du er trenger du bare folk du "plukker" selv om du skjønner, håndplukker...

Jeg ble så forbanna av et herskermenneske på jobben at jeg slutta.På dagen.
To uker etterpå slutta to til.
En dame kom innom meg på jobb like før jul og lurte på om jeg hadde vært på den plassen jeg jobba tidligere"Der er sååå trivelig der!" sa hun.
Du sku ha hørt meg da og sett mine røde kinn ;)

Ha en flott dag i regnet der ute!!!

Betty Boom sa...

Liv: "...framfor plikten ovenfor seg selv". Ja i håp om at ting kan endre seg så er det utrolig hvor utholden en kan være. Fint at du har fått parkert henne, hjelper å hevde sin egen rett, og det er ikke hevn en gang, det er et ærlig, ekte forsøk på å ivareta seg selv, men kan gjøre "sånne" svarskyldig. skjønner at det kan føles godt. Godt Nyttår, Liv!

Gundam: Jeg har gått 20 år til psykolog og det betyr ikke at det er bortkastet tid, eller dårlig psykolog. Vi har forskjelleige sår. Det betyr heller ikke at jeg har lyst til å sitte og dvele i det, langt der i fra og jeg snakker heller ikke dritt, men om hva jeg kan gjøre, lære.

Jeg kjenner sorten som vil sitte fast, de ser ikke at de prater dritt engang, og blir i tillegg bitter.

Kan virke som om du og din søster tar livet forskjellig. Og kanskje ved å treffe deg, så dukker det opp et behov for å prate om felles bekjent, ikke vet jeg. Din jobb er å si i fra hvis du ikke vil ha det, ikke vil høre det, fordi det gjør noe med deg.

I og med at du var i stand til å gå på dagen, pga et hersemenneske, så har du nok en annen psyke enn søstra di. Og vi må ha respekt for forskjellene, og hun må gå den veien hun går.

Vi har gjort forskjellig i livet for å bli elsket og sett og vi får forskjellige utslag av det. For å sammenligne det med fysisk, så får noen kreft, andre magesår, noen hodepine etc. Hjernen fungerer akkurat likedan.

Men enig i at tanker må snues og at en må gå videre, men gammel dritt må forløses for å få plass til det nye, for noen av oss.

Jeg synes sjøl at jeg er ganske god på å være tilstede i livet.

Marianne sa...

Betty - bra at du setter ord på det og at det frigjør deg. At du kan slutte å skamme deg fordi du ikke skjønte hva som foregikk - det gjorde ingen av oss før vi satt i garnet. Det er ikke deg eller meg det er noe galt med - den dama er bare ikke god i det hele tatt og er en sur, gretten misfornøyd, kravstor, selvopptatt, manipulerende, narssisist brautende bulldoser som aldri vil se utfor sin egen nesetipp.

Men hun kan ikke gjøre oss noe nå, Betty - og du er bra nok og gjør en bra nok jobb med livet ditt!! Det mener i alle fall jeg!!

Snakkes på nyåret :-)

Klem Marianne

Anonym sa...

ja det var sterke saker!

Har sittet her hos deg ihvertfall under hele Ivanhoe som jeg SKULLE se... *s* og lest og surfet og fulgt linker hit og dit

Jeg har et helt annet spørsmål, er du en gammel kjenning fra eroschatten??? Nå har jeg vært hos Havheksa og Anja og det føles liksom som jeg kjenner dere derfra! Nå er det 4..5 - 6?? år siden vel men....(årene går så fort)

Uansett, selvom det ikke er deg, så må du allikevel ha et fantastisk GODT NYTT ÅR!

mvh
Mette
http://home.no.net/fotoblog

Betty Boom sa...

Marianne: Du kan få sagt det og jeg er enig i hvert et ord :I For å si det sånn, så har jeg ikke tenkt på den dama på over et år, det bare falt meg inn at det lå en ufrihet der og simsalabim sala du sala dim... okei da, kostet litt omveier og sånn, men nååååå!

Mette: Jeg har nok ikke chattet en meter i mitt liv, er ikke med i fjøboka heller. Jeg er her jeg, på Betty42 :) Godt Nyttår til deg også.

Anonym sa...

perfekt.
Kristin

Betty Boom sa...

Kristin: Thanx, my love!

Lasse sa...

Jeg er uten ord. Og bare glad du ikke er redd. Du skal være trygg!

Alice sa...

Så fantastisk sterke ord Betty! Du inspirerer meg veldig, og jeg har blitt flinkere til å gjøre det samme. Takk for alle fine skriverier som har bidratt til å gjøre 2007 til et minnerikt år! Kjempestor klem.

Betty Boom sa...

Lasse: Takk. Det var fint sagt. Godt at jeg har et langt liv på å lære :)

Alice: Tusen takk tilbake. Så glad for at du er ut i der :)

Elisabeth Augusta sa...

Yesss!
Takk for følget i 2007. Nå venter et enda friere og bedre 2008.
Nyttårsklem fra meg til deg.

merete sa...

Sterkt, - en stor oppdagelse som vil bringe nytte (har jo gjort det allerede) for framtida.
God nytt år!