KA VI TRENGER

I dag våknet jeg sint 05.45. Da er det bare å stå opp. Heldigvis var det trening på SATS kl: 06:35. En spinning 2 time. Spinning er egentlig gørr kjedelig, men gjør godt. Passer godt for overvektig med skadet minisk-kne. Jeg har vel for første gang i min SATS-historie begynt å kjøre litt ordentlig på sykkelen, slik at det blir treningseffekt av det. F.eks når jeg står og sykler har jeg ikke stivet av og sluppet all kraften ned i beina. Jeg har gynget meg igjennom det, så jeg må ha simulert meg gjennom timene før. Litt svett og litt fornøyd. Nå kan jeg kjøre på og virkelig føle at jeg har trent. Det er greit å gynge seg igjennom det i blant, men det er greit å ha valget. Skal kjøpe meg pulsklokke slik at jeg veit hvor jeg ligger. Jeg er egentlig ganske bedagelig og liker å more meg, så når melkesyren melder seg, sakker jeg bare av og tenker, nei jeg gidder ikke å ha det vondt i livet. Men skal jeg komme i form nå, så må jeg presse meg litt.

Min stesønn har fått jobb i dag. Gratulerer. Vi er super glad og lettet for det. Jeg tenker at han flyter litt høyt nå. Det hadde farfar blitt glad for å vite. Godt at det kom i denne uken uansett.

Grunnlaget for sinnet jeg våknet med var at jeg hadde satt i gang et styremøte med meg selv. Mange lange tankerekker og oppdagelser rundt temaet: Hva vi trenger. Jeg kjenner det store suget i magen. A- det kan være nikotin skriket. Jeg kom ikke på det. Jeg har alltid brukt nikotin i kriser eller sorg før. Da forstår jeg uroen og kan falle litt til ro med det.

”Bare si i fra hvis dere trenger noe”, er en høflighetsfrase og noe folk sier for å være hyggelig. Og det er allright og omsorg i det, men det betyr ingenting konkret. Når jeg sier det, så kjenner jeg den uforpliktende klangen og det er det. Men det jeg ikke skal er å anklage folk for at de ikke ber om hjelp etterpå. Setningen den fungerer ikke til noe som helst, annet enn en vid åpning. Grei å ha, mulig man bruker det, mulig ikke. Jeg har hørt denne setningen i et år nå og selv om det er hyggelig ment, så gjør det meg bare oppgitt. Jeg svarer: ”Jo da, det skal jeg gjøre”. Så går det noen uker og spørsmålet gjentar seg og jeg sier: ”Jo da, det skal jeg gjøre”. Tilslutt måtte jeg si at jeg trenger ikke noe. Jeg trengte å være med familien min. Jeg trengte å bli frisk. Så får jeg høre at det er vanskelig å gi oss noe. Finn opp kruttet sjøl. Jeg har ikke tenkt å lage noe dugnad på hagearbeid eller å male hus nå. Jeg skal bli frisk.

Jeg har tenkt masse på det og ikke greid å komme til noen løsning på tankene. Da har skamfølelsen dukket opp fordi jeg har blitt irritert når folk sier: ”Si i fra hvis dere trenger noe”, så ofte og ikke gjør noe av egen kraft. I tillegg kan setningen bli sagt på en slik måte, at det kan oppfattes som om det er jeg som er problemet, fordi jeg ikke benytter meg av den vid åpne setningen.



For meg er det ikke noe å forholde seg til, det er ikke et tilbud, ikke en invitasjon, ikke noe konkret og derfor lett å glemme. Da jeg var syk var det lettere å spinne videre på de relasjonene der folk bar seg selv og hadde egne behov i forhold til familien. Da kunne vi svare: Ja takk eller nei takk. Så kunne jeg spørre dem om jeg trengte noe. Jeg hadde mere nok med at jeg trengte å bli frisk.

En jeg kjenner ville lage pepperkaker med ungene mine før jul. Hun tok med deig og rullet peppernøtter med de. Jeg trodde at de skulle lage pepperkakehus og hadde solgt det inn til guttene. For øvrig hadde vi laget sånn ferdig kjøpt pepperkakehus, men ikke på mål og sånn ordentlig. Vi hadde 7 pepperkakebokser fulle av sjølkomponerte pepperkaker i tillegg. Så vi trengte det saktens ikke. Men det var positivt at noen bar seg sjøl. Hun tok ansvar for sitt eget behov for å bidra med noe når jeg var syk. Og det kan da ikke være noe vanskelig det, men du må ville det. Samme damen inviterte meg med på Kvinner på Randen i desember. Det var på hengende håret at jeg greide det, men jeg fikk det til. Hun tok igjen ansvar for seg selv og at hun ville se det i lag med meg. Jeg ble invitert i domen av en annen like før jul og den måtte jeg si nei til.

En annen tok alle 3 ungene med i Pirbadet en hel dag, da jeg var som verst. Det var godt for guttene å ha andre voksne som var opplagte og som er glad i de. Da fikk Bernt og jeg var aleine i eget hus en dag og det var godt det og. Men det går jo ikke an å si at jeg trengte at folk tok med guttene i Pirbadet. Noen har invitert guttene på overnatting når jeg har gått på kur og noen har invitert guttene aleine på middag, så jeg kunne ligge å være syk.

Når jeg er frisk så inviterer jeg på hytteturer, fjellturer, kafeturer, restaurant besøk, drikkekvelder etc. for da trenger jeg det. Jeg har tatt ansvar for alt for mange relasjoner. Det er det slutt på. Det må være likeverd. All den energien jeg har brukt på å invitere og opprettholde driven i jevne treff. Jeg har tatt ansvar for at andre har hatt behov for å treffe meg og. Dette kan jeg og dette har jeg lært meg fra gammelt av. Den gamle tapen spilles igjen. Alle de usagte behovene blir synlig og jeg opprettholder gammelt mønster å dekker behov. Tilrettelegger og gir og gir og gir.

Misforstå meg rett. Det har vært mange middagsinvitasjoner og bursdager og greier, så vi har ikke trengt å be om så mye.



Men det er ikke det jeg snakker om, det er denne evinnelige setningen: ”Si i fra hvis dere trenger noe” og klage på at vi ikke trengte noe etterpå, for så å si at det er derfor de ikke har vært der. Personene ville gjerne gi noe, men folk må finne ut av det der sjøl. Etter i dag så synes jeg at setningen bare er morsom, fordi jeg har skjønt hvorfor den har irritert meg. Irritasjonen har lagt i at den sier ingenting. Det er greit å vite at folk er åpen for å hjelpe, men det vet jeg jo fra før. Jeg vet at naboen har sukker, mel, melk, vin å låne bort. Jeg vet at jeg kan ringe hvis jeg trenger noen å snakke med. Men da er det lettere å ringe de som er egen driv i relasjonen.

En annen versjon:

”Si i fra hvis det er noe jeg kan gjøre”, er mer konkret, men fremdeles helt bakpå. Kan fungere godt i jobbsammenheng. Særlig hvis du er orientert om hvem som har kunnskapen og kompetansen du trenger for å gå videre i din oppgave, og personen har sagt det.

Denne lange veien har jeg gått for å finne friheten. Løsrive energien min og bruke den på det jeg vil. Til egen fordel, helt egoistisk. Jeg skal da bruke den på å invitere, når jeg trenger det. Men som sagt, alltid godt å ha valget. Hvis noen blir syk skal jeg gjøre ting rundt familien fordi jeg trenger å ha relasjonen for min del. Jeg har oppdaget at jeg trenger ikke å si dette til de som har stått og sagt mye: ”si i fra hvis dere trenger noe” og føler seg utenfor. Kanskje de egentlig trenger å lære seg å finne ut av hva de sjøl trenger? Ta ansvar for egne behov og formidle de. For hvorfor skal jeg det? For å belære? Skylder jeg noen det? Nei. Fordi jeg trenger det? Men jeg trenger det ikke. Jeg ville bare ha denne forståelsen og gå videre og det er egoistisk og det kjenner jeg er bra for meg. Er det ikke flott?

Jeg kan formidle det hvis jeg trenger det. Jeg har ikke ansvar for å si dette til noen og lage en masse styr av det (gjorde jeg alltid før). Det er ikke alt jeg behøver å prate om. Den dagen jeg er ordentlig fri, trenger jeg ikke å skrive om det en gang. Men det trenger jeg nå. Jeg trenger å skrive det i blog, for det gir meg en forståelse av meg sjøl. Også fordi jeg vet at det er mange som kjenner skam på det samme og plager seg selv i hjel, i stedet for å se:

Det er ikke noe i veien med deg, det er greit å ikke trenge noe, det er greit å ikke bære andre enn seg selv. Har du noen gang hørt at du er egoistisk fordi du ikke bærer andre enn deg selv. Mange mødre som er misfornøyd og klager på prioriteringer døtrene gjør for eksempel. Tar døtrene forgitt fordi de er vant til at de tar alle oppgavene. Snille piker som bare gjør oppgaver av gammel vane, biter det i seg og forsteiner sitt eget liv. Ikke rart vi damer blir sjuke. Tenker de tanken på å bryte ut av det gamle mønsteret, så får de dårlig samvittighet før det er ferdig tenkt. De gjør heller de gamle oppgavene, enn å lage bråk. For å få fred. Men det er utrolig deilig å bråke litt. Det er ikke bra å gå rundt med alle de gamle tapene og holde seg selv nede.

Det jeg trenger er ro, kraft, hvile og søvn.
Jeg trenger å komme i form.
Jeg trenger å trene.
Jeg trenger å holde fast i matopplegget.
Jeg trenger mer penger.
Jeg trenger å skrive.
Jeg trenger å øvesynge hver dag.
Jeg trenger egne grenser.
Jeg trenger å være tilstede som mor.
Jeg trenger å gi det lille jeg har av overskudd nå til min familie.
Jeg trenger selvstendige venner.
Jeg trenger å godta meg selv og mine egne grenser og behov.

Etter kreften har jeg oppdaget at all energien jeg har brukt på at andre skal bli ivaretatt etc. kan brukes til ro i eget liv. Karriere. Nå egne mål for kropp og sjel. Jeg kan ikke gjøre som før. Alle har et eget ansvar for egen lykke. Alle har ansvar i alle relasjoner. Det er ikke slik at jeg skal løfte folk så de kan finne opp kruttet og gi meg noe. Det er ikke slik at jeg skal hjelpe de som er friske og 20 år eldre enn meg. Jeg skal hjelpe der jeg trenger å hjelpe. Der ubetinget kjærlighet har vært drivkraften. Og selvfølgelig der noen ber om hjelp.

Det er mye jeg har lært meg av å ha vært sjuk. Skal jeg ha en nær relasjon til svigermor, ble mye av grunnlaget lagt da svigerfar var syk. Det hele er en prosess av hva jeg sjøl tåler, hvor jeg er i eget liv og hva jeg sjøl er villig til å gi. Jeg ringte min svigermor i dag og sa at jeg trengte å bo hos henne natten før begravelsen. Jeg trenger å være i huset der min svigerfar bodde. Jeg trenger å ha fokus på han. Jeg trenger ikke å snakke om meg selv og svare på masse om min kreftopplevelse. Det er klart at det må jeg jo, men jeg trenger mest å ha fokus på sorgen over et tap.

Hun var jo fri til å si nei, om hun trengte noe annet. Men det var helt OK. Per Kristian og Ruben ønsker å bo hos søskenbarnet sitt. Vi får se om Per Kristian godtar å bo der aleine. Han som er i panser form for tiden. Vi kan ikke ødelegge den framgangen nå. Vi trenger alle å gi noe i en slik sammenheng, så gjelder det å finne ut hva en vil gi som kan gi den andre noe. Vi har funnet ut vi kan bidra med at svigermor kommer seg til hytta i påsken. Bernt og Stein kan følge hun opp dit. Fyre opp og sitte hele kvelden og prate om svigerfar. Det er i hvert fall et forslag.

I dag etter treningen snakket vi masse om Molde. Ruben er veldig bekymret for at farmor må gå på butikken aleine. Og som han sa: ”Når hun skal dø, hvem skal kjøre henne da?” Vi prater og prater og prater og jeg skriver og skriver og skriver. Bernt har fått kondolasjoner fra ene søstra mi. Jeg har fått hilsner fra jobb. Folk tenker på oss, det gjør godt.

Det skal bli godt å komme seg til Molde og være i lag med familien der. I dag måtte jeg ringe fysio og be om at hun ikke endrer mål på strømpen til arm. Det gikk så vanvittig fort der i går. Så kjapt har jeg aldri vært igjennom en time før. En time på 10 minutt.

Jeg fikk disse versene av Petter til jul i fjor. De passer bra i dag. Min svigerfar var en som våget å si i fra og det må vi gjøre vi som er i live, så vi ikke føler oss levende døde.

Våg å være.

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør.
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn -
Er reddere enn deg.
Der hvor alt er gått i lås -
Må noen vise vei.

Våg å være sårbar.
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står.
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om -
og velger veien selv.
Kanskje den som gjør deg vondt -
Er svakest likevel.

Våg å være nykter.
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil.
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt.
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er-
og at du er sann.

Hans Olav Mørk

God kveld og takk for følge så langt, Betty

Takk til livet!

Det er blikkstille i huset. Guttene er på svømming med Bernt, som kom hjem fra Molde i 15:00 tiden. Jeg vurderte å bli med på svømming, men jeg har allerede trent i dag. Jeg trenger å være litt for meg selv nå. Jeg har lagt på sofaen og bare vært stille, men jeg trenger å skrive for å gå et steg videre i prosessen. Jeg har kjent et snev av skamfølelse, fordi jeg velger å skrive i stedet for å bare være eller brette tøy eller noe annet fornuftig, men jeg greier å gi faen i det. Jeg har ikke hatt vondt i magen i dag, før skamfølelsen meldte seg. Da kom den kastende inn som et jerngrep i magen.

Det som har rørt seg i tankene er sorg. Det startet på treningen kl: 11:30. Det startet med at jeg tenkte på begravelsen. Det skal bli godt å være i Molde og ha min svigerfar i sentrum i lag med alle andre slektningene på den siden. Jeg tror det vil komme veldig mange folk. Han var et gjennomgående godt menneske. Dødsannonsen var veldig fin. Jeg synes det var flott at de hadde tatt med kallenavnet hans også. Og et vakkert dikt:

Kjære, lytt til mørket
Når vår dag er gått.
Natten nynner
Over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket
Oss av stor og smått.
Mer, kan hende,
Enn vi har forstått.

Denne ydmykheten til livet har tatt tankene i dag. Jeg har fått tilbake denne enorme følelsen av takknemlighet til livet. Jeg lever. Jeg slapp å være deltager i min egen begravelse som den første etter kreften. Jeg skal leve videre. Jeg så i speilet på treningen at ansiktet mitt var helt forvridd, jeg så bort på treneren. Hun smilte og jeg smilte inni meg et sted og da fant jeg roen. Hennes mor har hatt brystkreft og gått igjennom hele prosedyren for 7 år siden. Det var gøy å trene, men det er langt igjen. Kroppen vugger, men jeg trener på et vis. Jeg kjenner ikke denne ”ikke flott” følelsen mer. Dessuten er jeg på kjent arena. Og det er ikke lenge til kroppen slipper taket nå.

På bordet står stearinlysene på etter middagen. Fine gule påskelys og et rødt som er for farfar. Vi har bildet av han på bordet og snakker om han til alle måltid. I morges snakket vi om at Farfar alltid sov under Per Kristian og at han og Farmor passet på de når jeg ble operert i fjor. Da spilte Farfar og Farmor kort og særlig vri åtteren, fordi han sa at det hjalp mot vondt i magen, og det gjorde det, sa Per Kristian. En av guttene sa at det var synd at han døde for han gav oss alltid penger. Alt må sies, tenkte jeg. Det er vel ingenting som er feil å si, når en takler sorgen.

John Arvid kiker på meg og spør meg om jeg er lei meg nå igjen. Grunnstemnningen er litt trist, men den er fin og den må våre der for å kunne gå videre, sier jeg. Uansett så har jeg kjent denne enorme gleden over at jeg skal få leve videre. Min svigerfar som så mange ganger sa: ”Det var ikke du som skulle hatt kreft Betty. Det skulle vært meg. Jeg har levd et langt liv”. I dag har jeg tatt inn det han sa og han unnet meg alt godt og han kunne også si det. Jeg kjøpte jo en flisjakke for pengene jeg fikk av han. I dag har jeg angret på at jeg ikke kjøpte noe som varer evig.

Dette er min andre reelle sorg over tap jeg har hatt i godt voksent liv. Først var det Arnfinn. Mitt første møte med en god sorg. Da også var det sjokkartet. Påkjørt, borte. Det var julen 2002. Sorger som er vonde har jeg arbeidet masse hos psykolog med. John Arvid spurte meg ved frokosten i dag om jeg kom til å sørge hvis min mor eller far dør. Dette har jeg tenkt mye på selv og spurt psykologen om hundre ganger. Kanskje det er da denne skremme saken til mor min slår til: ”Bare vent og se…”

Jeg har spurt om jeg kommer til å angre på at jeg ikke bar relasjonene i familien og ikke dekte de usagte behovene. At jeg ikke tok hånd om all misnøyen og prøvde å lage det ”festlig”. Den gangen jeg kom fra Bergen og hadde feier min far sine 50 år. Da ramlet jeg inn døren i Trondhjæm og kastet opp i timevis. En annen gang låste jeg meg inne på min mor sin do og snakket med Bernt i mange timer. Jeg gråt og sa at jeg aldri skulle dit igjen. Da var jeg 33 år. I Bergen aleine med Per Kristian og John Arvid. Det startet ved tenårene og det gav seg aldri. Behovet mitt for aksept og for å formidle: Ta ansvar for eget liv. Vær fornøyd. Ikke plag meg med dine problemer. Rydd opp i de sjøl. Ikke be meg om å bære mer enn jeg skal. Bær deg sjøl etc.

Jeg har fått høre mange ganger at jeg burde vokse opp og skjønne realitetene, ikke ”skape meg”. Skyld og skam har preget formidlingen fra den voksenverden, slik jeg ser det. Jeg kan i grunnen bare formidle hvordan jeg har opplevd det. Andre kan synes at opphavet mitt er fantastiske mennesker. Og det er de jo og. Men for hva og for hvem?

Misfornøyde kvinnemennesker er det absolutt verste jeg vet. Hun på Selbu kunne være sur og rope: Når har noen tenkt å invitere henne på en kopp kaffe? Hun som hadde gjort så mye for oss. Skam og skyld. Skyld og skam. Det er ikke mye forskjell på de voksne damene i mitt liv. Kanskje forskjellen var at den ene var betalt for å være i lag med meg og den andre ikke. Det skjedde mye nødvendig revolusjonerende på Selbu med meg, men det er mange sin ære. Olina og Gunnar var der i hverdagen.

Bernt sier at faren har ofte vært irritert på ham for det han mente og omvendt. Men han har aldri vært i tvil om han har vært glad i han. Jeg har tvilt mye og dette har jeg gått noen runder til psykolog med. Og for å svare John Arvid sa jeg: Sannsynligvis ikke. Jeg har sørget og sørget hos psykolog for det jeg ikke hadde. Så den sorgen har jeg tatt. Kanskje jeg vil støtte mine søsken når det skjer. Kanskje så sier noen at jeg kommer til å angre bittert på at jeg ikke ”bar” relasjonene. Kanskje det. Den som lever den får se. Men jeg tror at for å kunne sørge så må kjærligheten være størst av alt.

Min farmor døde en julaften på 80 tallet. Farmoren min som var ”limet” i familien, døde alt for ung. Jeg var også et slikt ”lim” før i tiden i familien og når ”lim” forsvinner, så skjer det skremmende lite gitt. Jeg måtte gi slipp eller så hadde ikke jeg heller blitt gammel. Min bestefar døde da jeg var ca. 23 år. Jeg var mye hos ham på slutten, sorgen var helt grei. Han bodde hjemme hos min mor på slutten og jeg opplevde at han tok plassen søsteren min og jeg skulle hatt. Men mor min fikk kjøpt et stort hus da, et stort hus med nesten ikke noe plass, slik jeg husker det. Mormoren min døde av brystkreft da jeg var 3 år.

Thomas i bandet han kjenner så mange folk som ser koselige ut. Jeg sa det til han i går og han svarte at det er jo dem som er verd å kjenne. Jeg har tenkt masse på det i dag. Jeg har greid å riste av meg de som ikke var fornøyd med meg eller som jeg oppførte meg underlegen til.
Sant å si så kjenner jeg ikke folk som jeg opplever som negative mer. Det er lurt å få slippe folk som rakker ned på en. Jeg lot de stjele selvfølelsen min.

I dag fikk jeg 3 unger ut døren før kl: 08:00. Ikke verst. Jeg var hos fysio kl: 08:10 for å ta mål. Vi var rask i gang og jeg var bestemt og målrettet på formidling av armen. Den gjør søkke vond. Strømpene til en pris av 2250,- kr blir utslitt etter 6 uker. Hvis strømpen har vært av i 1 ½ time og jeg for eksempel har gjort kjøkkentjeneste, stikker det og armen er tung. Ødemet i håndflaten har vært borte en stund, men er på tur tilbake. Jeg blir ikke så redd lengre. Jeg forstår at dette er til å leve med. Litt sårt at det er stivt som en stokk for tiden, men kanskje det har med allmenntilstanden å gjøre? Ikke vet jeg. Hun jeg var til er veldig proff og dirigerer timer som hun tenker, at det skal være. I dag tok målingen 10 minutt. Hun kjente ikke etter på armen min og en ting er sikkert: Jeg tigger ikke.

Jeg kledde raskt på meg og sa: God påske. Hun sa: I lige måde. 10 minutt. Jeg tok tiden. Vel, men hun bestiller kompresjonsstrømpe og hanske til meg og det er fint. Hun er veldig ålreit, ikke noe med det. Kanskje hun er litt lei av alle de brystkreftopererte damene som blir evige pasienter? Hun sier at jeg skal ta kontakt ved behov, men det har jeg gjort. Det føles som jeg har vannsamling under armene og på ryggen. Jeg blir nervøs av å bli avhengig av folk. Hvis jeg hadde bestemt hadde jeg vært der en gang i uken til jeg var trygg. Jeg skal da faen meg ikke være pasient hele livet.

Denne tiggende følelsen har ingenting med henne å gjøre. Jeg tror det har en sammenheng med at jeg før har tigget om å bli sett, likt og elsket. Da jeg var fattig, tigget jeg penger. Jeg blir kvalm når jeg kommer i kontakt med den følelsen igjen.

I dag sa jeg god helg til Thomas. Snakk om å være fjern. Jeg kjente en helgefølelse. Jeg har ikke hatt ordentlig arbeid/helg følelse på et år. Kanskje det var fordi Bernt skulle komme tilbake i dag, kanskje fordi det var utrolig gøy på øving i går. Eller at jeg er sliten og trenger en sovemorgen. Det ble ikke i helgen og det blir ikke de nærmeste dagene gitt.

I dag kom Tordis og fam. innom og jeg skulle sette på tevann. Jeg tok vannkokeren og satt den på kokeplaten og det ble et skikkelig styr med gjennomlufting og vasking. De blir med på påsketur og det skal bli kjempebra. Jeg sendte mail til forloveren til Bernt om tapet av faren. Han takket meg tilbake. I dag har jeg snakket med han 3 ganger på telefonen og det om påsken. De blir med. Kjempehyggelig.

Min forlover, Kristin ringte tvert hun hadde lest det i bloggen og sendte blomster. Vakkert! Jeg fikk et fint dikt på mail i fra hun som ansatte meg i kommunen:

Døden er ikke så skremmende
Som før.
Folk jeg var glad i
Har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.
Kolbein Falkeid.

Det er en slitsom tid for oss, men samtidig en vakker ei. Det fine med sorgen er at den kom nå. SÅ godt plassert. Etter ferien som vi alle nøt godt av. Før påsken og lenge før Bernt sin 50 års dag. Sant å si så har min svigerfar gått bort på et tidspunkt som var hensynsfullt for oss alle. Mange måneders smertehelvete kunne det blitt for han. Han slapp å bli pleietrengende.

Jeg var innom Dromedar etter trening og lunsjet. Kjetil er helt konge der. Han tipset meg om at det går an å gå inn på:

http://www.coffeekids.org/store

og kjøpe seg kul t-skjorte hvor det står:

It`s 8 o`clock in the morning. Do you know where the coffee come from?

En organisasjon som hjelper barn som plukker kaffebønner. Jeg har vært inne og bestilt allerede. Orange tøff langarma t-skjorte.

Det skal nevnes at min svigerfar også var kontaktperson for Fagforbundets barneby i Angola, SOS barnebyer. Det står i dødsannonsen at like kjært som blomster er en gave til dem. Dette bestemte han før han døde. Verden har mistet en stor personlighet med høy arbeidsmoral og med grunnleggende gode verdier.

God kveld, Betty

Power

I dag startet jeg med en steinhard klomp i magen. Lå våken fra kl:05:00. Var redd for å forsove meg. Armen er et helvete når jeg vokner, og da er det aktivitet og øvelser som hjelper. Jeg mediterte og tok yoga øvelsene. Da kommer pusten i gang. Vekket 3 trøtte gutter. Jeg savnet veldig Bernt sitt gode humør. Jeg prøvde å løfte mitt eget humør, det gikk ganske greit, helt til Per Kristian slo Ruben over ansiktet. De kranglet om noe helt usaklig. Jeg hevet stemmen fra hakk 2 til hakk 5. "Er det nødvendig å slå? Bare de som mangler ord slår. Lær dere å snakke sammen". Jeg var ilsint. John Arvid blir god på å hjelpe til når Bernt er borte. Han bærer klær opp fra kjelleren, tar ut søppel, lager matpakke etc. Uten å spørre.

I dag har jeg bare møtt power-folk. En helt utrolig dag sådan. Gutta kom seg avgårde til skolen. Det hele var tilnærmet normalt. Espen og Magnus kom for å hente Ruben. Erlend og Elisabeth kom for å hente Per Kristian og John Arvid går aleine. Jeg fikk en 1/2 time etter deres avmarsj og strevde for å samle meg til å møte på Risvollan kl: 10:00. Det er mange uker siden jeg har møtt livsstilsveilederen min. Jeg veide meg:

95,7 kilo.

Men jeg har endret en hel masse. Jeg står i start gropen på noe. Jeg har fått til å etablere å spise ofte og lite. Jeg har endret på noe opp i hodet. Jeg forklarte henne "fråtse - behovet" som oppstod da svigerfar døde. De kvikklunsjene gjorde ikke godt en gang, og jeg stoppet da jeg forstod hva jeg gjorde. Vi pratet en hel time og det var veldig ålreit. Hun syntes at jeg så frisk ut og at jeg strålte mere og sa at jeg var på rett vei. Det kjenner jeg faktisk. Det er ikke slik lenger at jeg lar være å spise for å gå ned i vekt eller eller for å straffe meg selv. Jeg spiser oftere og mindre enn noen gang og jeg vet at dette er nøkkelen. Det underlige er at jeg stort sett aldri har kikk behov, ikke brus behov, ikke søtbehov etc.

Jeg dro til STOLT, der var det en ny energi i lokalet. Det "pulset" litt mere. Det stod en ny bak disken. Alltid en utfordring for meg, skal jeg hilse, skal jeg la være? Lars var i siget og laget kanonkaffe. Det ble en barrista av han, og han har holdt fast i at STOLT skulle overleve de 2 første harde årene. Bra jobba! Kristin H. ringte og jeg fikk en lang prat med henne. Sjelden. Avtalen min dukket opp og det ble nesten 3 timer med nye tanker, ideer, engasjement og driv. Hun hadde vært på konsert med BBBB i Juni i fjor og hun likte BBBB vedlig godt. Nå skulle vi endelig prates. Hun hadde noen spennende konsept ideer vedr. band, forelesninger, kalender - etterhvert bok. Det finnes noen nøkler her. Hun skal komme på BBBB`s første felles øving i uke 17.

Da hun gikk traff jeg tilfeldig A.L. fra Grethe Roede. Det var veldig hyggelig. Artig å fortelle om mine oppdagelser, og om det "friske" nye. Jeg ringte Bernt og han har det bra med å gjøre praktiske ting i Molde. Egentlig kan han bare være der hele uken, så har jeg plass til alle 5 gutta nedover. Men han får bestemme sjøl hva som er best for han. Vi fikk pratet bort siste rest av klompen i magen. Sannsynligvis sovnet min svigerfar bare og det er veldig fint å tenke på. Ruben er overbevist om at farmor har sagt god natt til han og så døde han. Jeg liker å tro det også. Han har sikkert vært helt utslitt mannen. Han har hatt mere vondt enn vi har skjønt og mere vondt enn han har klaget. Per Kristian har hatt en god samtale med sin lærer i dag. De har vært ute og vandret og pratet om livet og døden. Jeg er hele tiden spent på om Per Kristian får seg en trøkk og om han takler dette. Det ser veldig bra ut. Det er jo en naturlig ting å dø, som min svigermor sier. Ihvertfall når en er gammel. Kanksje Per Kristian bare rett og slett forstår det og skiller mellom at farfar døde og at jeg hadde kreft.

Hjemme var Per Kristian og Msgnus i gang med lekser. De gikk på butikken og handlet for meg. Veldig bra. John Arvid holdt seg unna når de skulle gjøre lekser. Ruben kom seint hjem. Stein kom for å sitte barnevakt. Vi spiste middag i lag. Tomatsuppe med kylling og grønnsaker til de store og med pølser til de små. Belinda var innom med blomster fra familien. Bodil var innom med blomster fra dem. Masse omsorg og hilsner til Bernt og oss. Dette lindrer den store klompen. Jeg sendte mail til mine søsken om at Bernt har mistet sin far. Jeg har ikke ork til å ringe når det er så lenge siden vi har pratet i lag. Timene går så fort unna og jeg må ha fokus på de nære ting. Men jeg fikk gitt beskjed via mail i tilfelle de vil kondolere Bernt. Det er sårt at mine familierelasjoner fra bergen ikke fungerer, og det merkes godt i slike situasjoner. Det er visst vanlig at svigerfamilie sender en bårebukett ved begravelse. Det vil i grunnen være rart om de gjør det, når de ikke etterspør hvordan det går med meg. Men alle forsøk er jo verd noe. Iallefall kan det lindre noe for dem selv.

De i Selbu har vi ennå ikke hørt noe i fra. Rart at de har så begrenset kapasitet at de ikke evner å bry seg. Jeg har hørt at hun har bedyret for andre hvilket tap det var å ikke ha kontakt med meg. I rehabilitering lærte jeg å sloss for mitt. Men skomakerens barn etc. Vi har ikke merket noen form for omsorg i prosessen vi nei. Sjølopptattheten som råder, og det er en flott generell anerkjennelse å si slikt utad og andre steder. Men som sagt, i all offentlighet, vi har ikke blitt kontaktet. Nok trykk og blekk på dette. Det skal bli en interessant bok, hva?

Videre liste over powerfolk i dag. Stein tok over roret her hjemme. Jeg dro på øving med bandet. Vi treftes på chocco Bocco, solsiden og dro så til øvinglokalet. Vi jobbet med de to siste nye låtene. Det ble veldig bra. Vi var bare kompet, Jomar, Thomas, Broder, Sigurd og jeg, og det er best slik når nytt skal på plass. Vi kakler nok som det er. Kriger og 30 sølvpenger er enda mere i live og lever nå snart sine egne liv. Det er fryktelig spennende å skape noe som aldri noen har fremført før. Å høre at noe nytt blir formet til, at vi enes om gangen i det og at det læt bra. Kriger ble irsk/russisk inspirert og 30 Sølvpenger er teatralsk, dramatisk og sint. Jeg er veldig fornøyd med tekstene på disse to i forhold til melodienes kraft og utrykksmuligheter sådan. 30 sølvpenger trenger kraft og det trøkket har jeg til å gi den. Kriger har høy allsangfaktor og teksten har vi jobbet mye med. Kuttet ord etter ord etter ord for å sitte igjen med kjernen og det som skal bli sagt. Det var godt å treffe de igjen, det blir som en liten familie.

Stein hadde ordnet på kjøkkenet. Bakt brød. Gjodt lekser med alle 3 guttene. Så jeg er superfornøyd med denne dagen. Jeg har hatt det som plommen i egget i dag. For igjennom de vi kjenner blir vi til. Stein er på flørt med en jente og jeg er overglad på hans vegne. Så gjelder det å ikke bli for ivrig. Han tar det ihvertfall med ro. Hun høres spennende ut. Det er alltid verd å vente og ha ro, for da treffer en den beste.

God natt, Madam Betty

For en helg

Det er kveld. Vi har lagt oss alle fire, samtidig. Bernt dro til Molde med buss i dag. Vi er helt gåen. Kanksje den mest aktive helgen etter nyttår med bortoverski i går og nedoverski i dag. Og i tillegg har vi mistet far, farfar, svigerfar. Jeg har hatt en svær klomp i magen i hele dag. Jeg hadde klompen i går også, den gikk over på tur. I dag tok klompen større plass og gjorde vondere. Hver gang jeg stod aleine i skiheisen ringte jeg Bernt som satt aleine på bussen til Molde. En pervers ting å være på slalom egentlig. Men et riktig valg overfor guttene. Hver gang John Arvid så meg snakket vi om farfar og om det å være lei seg. Så vi hadde det fint, samtidig som vi hadde det tungt.

Det var vanskelig å finne et fristed for sorggråt i Vassfjellet. Jeg stoppet egentlig bare skiene, hang over skistavene og skrek i røret til Bernt. Jeg måtte lage litt lyd for å få bort det stikkende trykket i magen. Det hjalp. Smerten i magen kom og gikk avhengig av hvor mye jeg fikk være i fred og tenke på at min mann mistet sin far og jeg mistet en som var glad i meg. Den første av våre foreldre døde.

Jeg hadde på meg Bergansjakken jeg kjøpte i Juli 2005. Jeg fikk da penger av min svigerfar. Han ville at jeg skulle kjøpe noe fint til meg selv, også sa han at det var han som skulle hatt kreft og ikke jeg. I dag har han vært død et døgn og pga kreft. Det er voldsomt, litt sjokkartet, for det gikk så himla fort. Vi hadde sett for oss en fin vår med ham. Han dro til Molde på tirsdag med fly. Ingen av oss har skjønt hvor dårlig han var. Jeg har har hatt så vondt i magen i dag at jeg har lurt på om jeg skulle ringe til noen og prate. Det trengte jeg ikke. Marianne hadde lest blog. Hun ringte og kondolerte. Som hun sa, han fant nok en ro inni seg da han kom til Molde. Når man finner en ro, så slapper man av. Det var nok det han gjorde og da sa kroppen takk for seg.

Min svigermor var hos ham kl 2030. Ingen tegn til at han skulle dø. En time seinere var han borte, Det vil si at om hun hadde gått på do eller en luftetur ut, uten mobil, så kunne han vært dø når hun kom tilbake. Livet og døden treffer inn på sine egne tidspunkt.

I går spiste jeg chips (...og jeg som ikke liker det en gang) og sjokolade. I bøtter og spann. Jeg kjente ar det var gamle måten å løse tøffe ting på. Jeg kjente det store svarte hullet inni meg og døyvet det med mat. Det hjalp ikke lenger. Så jeg peiset i meg alkohol i mengder også. Tett rødvinsdrikking kalles det. Jeg har hatt lyst til å frotse i mat i hele dag. Jeg har prøvd å bli kjent med fråtse lysten og den sier meg at fyll opp lagrene, nå blir det krise.

Nå sover gutta. Jeg må slutter av for jeg er stupings,som Perran sier. Han har prøvd snowboard i dag. Da inponerte han. Tok de på, stod prøven i heisen. Gikk av heisen uten å dette og koste seg med sine fall nedover. Jeg ser snart dobbellt, jeg er så trøtt. Jeg prøvde å begynne på en bok vi fikk i går av Guri, Berlinerpoplene, men det er umulig å konsentrere seg. Jeg er ferdig nå.

Heidi var innom og hentet noen brød, slik at hun kunne steike de. Jeg ser om pittelitt dobbelt. God natt Bernt. Din far var ikke redd for å dø. Han slapp alt det værste av det vonde. Gud gi oss styrke til å stå.

God natt, Betty

For en dag

Bernt sin far døde lørdag 25.03.06 kl.21:30.
Kondolerer.
For en dag.
For en mann.
Han har spart oss for mangt og meget.
Han var stor.
Han var snill.
Han var glad i oss.

Jeg voknet i morges med en følelse av uro. Armen min var stiv som en stokk og trengte flere runder med yoga på gulvet før den ville bli litt gjenkjennbar. Jeg valgte å ligge å stirre ut av vinduet for å se at det var en nydelig blå himmel. Min plan var SATS kl 15:00, så jeg tenkte å sove videre. Verken armen eller ungene ville at jeg skulle sove. Ruben kom inn med telefonen kl 09:30, Jon inviterte oss på tur (beste venn til Ruben). Herlig. Gutta hadde masse motstand. Men jeg skjønte med en gang at det var toppen å komme seg ut i guds frie landsskap.

Vi bokstavligtalt kastet oss rundt. Før det, rakk jeg å tenke at denne putehaugen mellom Bernt og meg var fullstendig ubrukelig. Både på Røros og på Gran Canaria var putene bedre. Jeg vet ikke om grunnen var putene, men armen min er heavy å samarbeide med. Kunne ønske jeg kunne hjelpe meg selv bedre. Jeg har masse motstand på at jeg er avhengig av hjelp for å få en funksjonell arm i fremtiden. Jeg kikket bort på Bernt, som lå bak de store pute haugene, barrikaden mellom han og meg,og snorket. Jeg skulle så gjerne ha vekket ham, for min del, for å bli hjulpen. Jeg hater at jeg trenger hjelp for en fysisk ting. Det minner meg om den gang da, og om mørkt begjær. Bernt sier at jeg kan slappe av og spørre. Men noen gang spør jeg og så glemmer han det og da er det for jævli å tigge igjen.

Det minner meg om den gang da det ikke var armer som holdt rundt meg, og sa at jeg var noe verd. I mange år var det ikke et spor av fysisk nærhet til verken kreti eller pleti og det var vanskelig å bær. Hele kroppen skreik og var fyllt av mørkt begjær. Slik føles det med armen.

Jeg kan ikke bare hjelpe meg selv. Jeg må lære meg å be om hjelp. Og jeg synes jeg ser at hvem som helst ordner med armen min. At hvem som helst spør meg om å få hjelpe meg. Jeg vil ikke ha hvem som helst inntil min kropp. Jeg vil ikke ha hjelp av hvem som helst, selv om jeg trenger hjelp. Dette er kjempe trist og vanskelig innimellom. Jeg er ingen hvem som helst.

I kveld var Aun og Stein her og jeg elsker de kveldene vi er en "hel" familie. Da er vi 7. Gutta kunne dødd for deres viten og krøller sine kropper i fosterstilling på mine stesønners fang. De er forgudet av store og små. Mulig de liker det, men vi elsker det og det er betydningsfullt at de er her. I kveld var det helt spesielt. Under kveldsmaten snakket vi om farfar. Vi formidlet til mine tre sønner at farfar er syk. Vi sa at han ville dø fra oss, at han ikke var redd for å dø, at han kanskje ville leve denne våren.

Ruben bestemte seg for å ringe. Han trengte å si at det fantes piller mot alt. Han ville si til farfar at han hadde lovet han sommeren. Vi ringte farfar sin telefon. Ingen svarte, etter 37 sek. la vi på. Vi ringte farmor sin telefon, hun svarte. Ruben la ut at han ville at farfar holdt seg i livet, det hadde han lovet og at det fantes piller etc. Farmor sa at det var for seint med piller. Hun ba om å få snakke med Bernt. Da sa hun at hun hadde fått beskjed om å komme så fort som mulig. Min svigerfar døde mens hun var på vei til sykehuset.

Ingen av oss var der. Jeg sa til Bernt at han skulle ha dratt fredagen. Jeg snakket med min svigermor kl 22:00. Hun var lei seg for at hun ikke hadde vært der da han døde. Ingen av oss var der. Det gikk så fort. Men vi var der hele tiden likevel. Vi 7 satt og snakket om han. Han levde og lever og ånder i våre hjerter. Bernt drar til Molde i morgen.

I dag dro vi til SIIM og parkerte der. Vi gikk til Movollen i lag med to gode nabofamilier. Voksen gutta hadde med hver sin pils til forsterkning. Jeg ba de om å huske meg neste gang. Det var påskefeeling og varme. Noen av oss gikk tilbake hele veien. Jeg tok av meg skiene utenfor mitt hus. Pussig. Da hadde jeg tilbakelagt 1,5 mil i trøndersk skog. Det var en vakker dag. Jeg tenkte mange ganger: FOR EN DAG, og det ble det.

Kjære John. Takk for det vi har i lag. Du respekterte meg fra første stund. Du sa at du likte meg og at verden var bedre med meg i. Takk John, Takk for alt det fine. Din styrke er med meg, for alltid.

Love, Betty ,,, vi er i sorg ,,,

Forsterkning

Dagen går så fort at jeg rekker ikke å sminke meg. Jeg hadde planer om å pynte meg til fredagen, men er det knapt med tid, så da kuttes det minst viktige. Jeg har ikke sminket meg på en uke. Jeg skal skjerpe meg. For som min mor sa en gang til meg: "Det hjelper med sminke på deg". Knusende den gangen. Jeg føler meg helt fin uten sminke. Og nå som jeg er brun er det et ikke problem i allefall. Men jeg synes det er moro å sminke meg. Nå har jeg satt meg ned med et glass rødvin og en pc for å ikke stresse. Vinen heter Grand`Arte og er portogisisk. Koster 99,90 kr. Alvorlig god. Jeg har vært super sosial i dag og det tar på. Startet dagen med flyt/pilates og en sykkeltime. Det var givende og jeg ble glad. Det blir jeg stort sett alltid av å røre meg. Jeg dro på polet etterpå og handlet inn forsterkninger til helgen. Der så jeg at det fantes marsipanlikør og da er påsken reddet. Det og egglikør. Jeg gleder meg. Vi skal for 7. året dra med naboene (6 familier) til Vålådalen i Sverige. Et gammelt skianlegg for svenske skiutøvere. Fantastisk plass, hvor jeg har lagt igjen mye av meg sjøl.

Lunsjet hos Bodil. Guri kom også dit. Hyggelig. Det er veldig greit med konkrete invitasjoner. Da kan jeg velge det og velge når det blir nok, hvis jeg har forstått når det er nok da. Da jeg gikk ut av døren kom Kristin kjørende og to nye givende timer er tilbakelagt. Hun leser blog hver dag. Det er moro at folk følger med meg. Det blir alltid litt mindre lesere de første dagene etter at jeg har opplyst om ståa på bloggen. ALLE kan gå inn på SITEMETER (finnes i høyre marg) og lese statestikk til siden. Der ser dere hvor mange lesere det er i snitt og hvor i verden de befinner seg. Ganske tøft. OG, det gjør meg glad.

I går gikk jeg skitur med Øivind i vårløypen. En vakker dag med godt følge. Det er fantastisk å få puste, slite litt og skli framover med fart og feeling. Det gjør meg glad. Vi deler litt fra den vanvittige prosessen vi hadde i tragediens forgrind og det blir en bra bok. Ellers så går livet framover for oss også. Han jobber med Husfliden, stilige greier. En av de veldige gode egenskapene til Øivind er at han aldri har vært redd andre sin kunnskap, men snarere satt pris på og vist respekt for at andre kan noe. Som den gang han ansatte Tordis og meg i Måljobbing/plakatjobbing. Jeg tror at en av grunnene til suksess var at han fikk flinke folk til å jobbe for seg. Vekst og overskudd preger tiden da. Avdelingene ekspanderte og det hele var på rett vei i forhold til det øvrige tiltak i landet (som er store produksjonsenheter) . De største som overlever her også. Jeg fikk vite at en med baristasertifikat fra STOLT har fått jobb på STOLAV, kjøkkensiden. Stilig. Vi visste tilfeldigvis hva vi holdt på med.

Ellers så funderer jeg på hvordan jeg skal skrive historien og mine opplevelser uten at noen skal fortelle meg eller resten av verden at min versjon er feil. Ingen personangrep og ingen diskusjon vil jeg ha etter å ha formidlet mitt. Jobben min er vel bare å skrive ut i fra egenopplevelse igjen. Det handler vel også her om at jeg ikke tør å stå for mitt i frykt for å bli tatt rotta på eller ikke likt. Men det handler om overgrep fra den betalte sosialarbeider verden og vi er mange med meg. Jeg gleder meg til å slippe en bombe eller to.

Det som er ekte kan ikke framstilles som noe annet.
Det som ikke er ekte skifter alltid valør. Ø.K.

Jeg vil dele en drøm som gjorde godt. Jeg drømte at jeg var fadder til Märtha Louise sitt 3. barn og at jeg satt bak et svært skrivebord da barnet ble døpt. De andre fadderne stod bak meg. Kong Harald holdt blikket mitt under hele dåpen. Dronning Sonja holdt barnet. Jeg følte meg veldig verdig og viktig etter den nattens søvn. En underlig oppreist følelse. For min del tolket jeg at jeg ble viktig nok i eget liv. Kristin bekreftet dette. Hun har tilegnet seg masse kunnskap om drømmeverdenen. Spennende. Jeg holdt nesten på å bli avvledet fra å gå på dåpsfesten fordi en venninne av Märtha ville bli kjent med meg. Märtha fikk meg til å følge med til festen. Dette gav meg en vekker på at jeg alt for ofte gjør ting for andre sin del og ikke for min egen. Jeg stoppet.

Egil i bandet ringte og det ble en fin samtale. Vi har kjent hverandre i snart 20 år. Av og på riktig nok, men dog. Det er godt å ha gamle gode relasjoner, særlig hvor vi har skapt mye i lag og reist mye i lag. Det gjør meg glad.

Jeg har hatt en uke fri for sjøldetruktive tanker. Jeg har vært fornøyd med kroppen min. Noen ganger har jeg merket at den er for tung, men det er noe annet enn å ikke like meg selv. Når jeg ikke har disse tankene, strever jeg mindre med livet mitt.Jeg har ikke kjent den idiotiske skamfølelsen. Når jeg har oppdaget det, så har jeg ikke skammet meg fordi jeg ikke har skammet meg, som jeg gjerne kunne gjordt. Det gjør meg glad. Når jeg har slike dager synes Bernt at jeg er roligere, mere sexy og tiltalende. Mere erotisk. Så skal jeg tøre å stå i det og være nær det. Men det er enklere når jeg ikke er sliten og oppspist av å dekke andre sine behov.

Bernt sin far er sliten og skikkelig sjuk. Mine svigerforeldre har 50 årsbryllupsdag i dag. I dag tok svigerfar MR på hodet. De er redd for at det har spredd seg dit. I tilfelle skal Bernt dra til Molde kjapt. Da kan det hele gå fort. Vi skal være tilstede i prosessen og være støtte der vi kan.

En smerte som kan deles, tapper sin kraft. Per Frick Høydal.

Jeg har lest ørtenogfjaksen mail. Det er litt å ta igjen etter mange uker off. Nå skal jeg lage Pizza og kose meg med familien. Endelig helg og en typisk Johnsensk fredag hjemme. Det er nydelig vær i dag og. Mine stesønner kommer lørdag i stedet for i dag.

God helg. Takk for følget. Betty

Gleder og Begjær

Når du nekter deg selv gleder,
gjør du ofte ikke annet enn å
lagre begjær i et dypt skjulested
i deg selv.

Kahil Gibran

`STAR`ved kjøkkenbenken

Torsdag 23.03.06
Selv om jeg har skrevet bort faren min, så ligger det å ulmer bak i hodet. Selv om jeg ikke skriver om det og ikke tenker på det når jeg skriver, så er historien min dratt fram litt mer enn før og det preger tankene av og til i hverdagen. Også når jeg sover. Jeg kan drømme ønskedrømmene mine eller returnere i tid. Det river ikke i sjelen min lenger, men det gjør noe med meg. For hver gang jeg drar fram historien min og da selvsagt i deler, forstår jeg meg sjøl litt bedre og aksepterer de valgene jeg som barn var nødt til å ta.

I alt for mange år har jeg gått rundt med en sorg og en klump i magen og ikke sagt noe eller gyldiggjort mine opplevelser, for å beskytte andre mot meg selv. Hva i all verden har jeg å tape på å dele min historie? Jeg har tenkt at kanskje de involverte aldri vil ha noe med meg å gjøre, hvis jeg sier hvordan jeg opplever eller har opplevd det. For det har nemlig vært min erfaring hittil. Når jeg har prøvd å dele mine opplevelser med de det gjelder, så har jeg blitt irettesatt, stoppet, korrigert, ugyldiggjort, blitt kalt vanskelig, ”din søster har hatt det værre”, ustabil, ”du er da så sterk” eller ”du overdriver”. Dette m.m. gjør slik at jeg har tvilt på min egen versjon av opplevelsene mine. Tvilt på meg sjøl og min egen rett til å oppleve. Men etter 20 år hos psykolog har jeg skjønt at det er ikke meg det er noe i veien med. Jeg er bra nok. Jeg har bare hatt et jævla dårlig støttesystem rundt meg i de mest sårbare årene i mitt liv, nemlig som barn.

Det skal bli knallhardt å skrive bok. Ikke fordi jeg er styrt av andre, men fordi det er som å røske opp sårene og stikke kniver i det. Men jeg skal gjøre det, fordi det hjelper meg selv og jeg tror at mange andre går rundt og legger lokk på sine egne historier. Ugyldiggjør dem. Jeg kan be deg om å gi faen i andre og ta vare på deg selv. Livet er for kort til å ikke ha det bra og det er for kort til å la seg underkaste andre. Men viktigste grunnen er at jeg med å skrive tar meg retten til å tro på min egen historie. Respekterer meg selv. Gir meg selv den anerkjennelsen og omsorgen at jeg aksepterer meg selv som den jeg er, med mine sår og mine opplevelser. Mange ganger har jeg fått høre at andre har det verre og jeg har prøvd å si det til meg selv også, men det funker ikke. Det gjelder ikke. Mitt liv og mine opplevelser har verdi og gyldighet og måtte til overflaten for å jobbes med, for å kunne slippe taket i håpet. Håpet om å bli elsket av opphavet. Håpet om at ”en dag da vil de forstå” etc. Slippe taket og bli fri.

Jeg fikk et AHA da jeg møtte broren min som er utsatt for samme ignorering. Da skjønte jeg at det var greit at jeg også syntes det var vondt. Han er mellom 20 og 30 og sier at det er for seint nå. Det var da jeg var liten jeg trengte ham, sier han. Han var i 30 års dag til vår felles søster en gang. Jeg var der ikke fordi dette var etter denne 50 årsdags opplevelsen, hvor jeg fikk beskjed om at han aldri ville se oss igjen og jeg greide ikke å stille i bursdag til søstra mi, der han var også. Det ble for vanskelig. Broren min fortalte at faren hadde ikke snakket til han hele kvelden. Jeg hadde vært forgrått i månedsvis etterpå. I bryllupet til søstra mi, stålsatte jeg meg og tenkte at jeg ikke skulle bry meg om jeg ikke ble snakket til. Bernt og jeg var toastmastere, så oppgaven gjorde at jeg holdt meg til det praktiske. Faren min sa to hyggelige ting til meg den kvelden. Han sa at det så ut som om jeg hadde det bra og han takket meg for jobben jeg gjorde for søstra mi. Mora mi ignorerte meg hele kvelden, selv om jeg prøvde på kontakt. Jeg sa at hun var fin i kjolen hun hadde på og jeg gratulerte henne med dagen. Selv når jeg skriver dette, kan jeg lure på hva er det jeg har gjort som er så gale? Har jeg drept noen og fortrengt det? Det eneste jeg opplever er at jeg har krevd å få være meg.

Jeg brølte da jeg var liten, det vet jeg. Jeg ropte på alt jeg opplevde som feil. Jeg skrek at de voksne fikk være voksne. Jeg skrek til slutt engang at jeg skulle danse på min mor sin grav. Den historien dro hun opp og dro opp og dro opp igjen. Jeg tålte ikke at de voksne klaget eller var sur eller tung eller sovnet på sofaen etter 3 saft glass med sprit i (jeg hater saft den dag i dag) og noen piller. Jeg hylte til typer som min mor hadde, de drakk henne full bestandig. Da fikk jeg høre at jeg var sjalu- Jeg tålte ikke at lillesøstrene mine måtte ha det slik. En gang fikk jeg så vanvittig juling at jeg lå på sykehus en uke. Han knuste kjeven min og ødela en tann. Han sparket meg i ansiktet og magen når jeg lå nede. Det er faen ikke rart at jeg var sint på voksenverden.



Jeg måtte opereres om natten. Jeg husker at jeg opplevde det som omsorg at mange mennesker med frakker stod rundt sykehussengen og sa: ”Stakkars barn”. Det var godt. Det var godt å være på sykehuset. Moren min kom dagen etter med tante. Hun stinket sprit. Det husker jeg. Hun lovet at han aldri skulle få komme hjem til oss noe mer. Jeg dro fra sykehuset dagen før planlagt og gjett hvem som var der? Jeg knuste en diger vase i gangen og løp min vei, mens hjertet mitt hamret. Det sviket kommer jeg liksom aldri helt over.

Uansett så er jo sannheten at de tar ikke kontakt, selv uten at jeg har delt min historie og da kan det jo være det samme med den tanken. Det å offentliggjøre mitt betyr å slippe taket på håpet helt, ikke stykkevis og delt. Håpet på at det skulle bli annerledes og at de skulle forandre seg. Men igjennom historisk lang fartstid hos psykolog, skjønner jeg at det skjer aldri og at det store svarte hullet er det ingen som kan fylle.

Det er slutt på å be om å få bensin på stengte bensinstasjoner.

Jeg har landet med begge beina i min egen virkelighet. Det er ved kjøkkenbenken jeg hører hjemme for tiden. Brød skal bakes hver dag og det hjelper meg å strukturere tid og tanker. Jeg skal engang for alle etablere en endring på matsiden. Brødbakingen gjør slik at jeg setter meg selv inn i andre mattanker. Planlegger middag. Handler inn gode råvarer etc. Det gjorde jeg i syden og. Vi spiste bare en middag ute alle 5, en middag ute bare Bernt og jeg og 2 lunsjer ute for alle. Resten ordnet vi selv. Jeg har ikke begynt et nytt liv etter denne ferien. Det bruker jeg å gjøre. Med løfter om å slutte å snuse, gå ned ex antall kilo, begynne med ditt og enda mer slutte med datt. Jeg har bare fortsatt prosessen jeg er inni. Jeg tror ikke ernæringsfysiologen blir så veldig imponert på mandag, men jeg tror hun vil si at jeg er på rett vei. Snusen har jeg vært uten siden Juli nå. 8 måneder. Det går kjempe fint. Det var første syden tur uten forresten. Jeg fikk lyst til å ta meg en røyk, men gjorde det ikke.

Sjefen min ringte i morges. Jeg har glemt av avtalen med han. Jeg lot meg styre av det fine været og var skiklar. Han hadde dobbelbooket, siden jeg ikke hadde svart han på mail. Før Røros laget jeg en del jobb avtaler. Skulle skyte fra hoften, starte på toppen og øke etter hvert. Sannheten er at jeg hadde startet på null og ramlet ned til minus tjue. Garantert. Ola er vennligheten selv og han skal ringe meg en annen dag. Da jeg hadde lagt på, begynte jeg bare å strigråte. Jeg kjente på at jeg stod ved kjøkkenbenken og de skulle på presentasjon av en ungdomsundersøkelse og film fra MTG skulle bli vist der. Jeg har ikke sjanse til å greie å gjennomføre det nå. Det er jævli sårt å bli så sinnsykt satt ut, vedkjenne seg det og stå i det.

Jeg har musekapasitet og det lille jeg har må gå til familien. Det hadde jo vært morsomt å bli løftet litt av andre, men det snakket vi om på Røros. Det er noen typer som ikke blir utsatt for overraskelser og jeg er en av de. Folk er vant med at jeg fikser og ordner. Og jeg skal i hvert fall ikke være sur for det, slik enkelte andre i Selbu blir. Jeg kan selv for at jeg er en som vil ha kontrollen. Mitt uttrykk til omverden ”jeg ordner selv” er et sterkt uttrykk. Jeg vet det. Jeg vandret rundt på kjøkkenet, tok ut oppvasken, stt i en ny og gråt. Det var en god gråt. En sånn voksen god gråt. Jeg syntes litt synd på meg sjøl. Jeg har også lyst til å være ute og krige. For hver dag som går, så forstår jeg hvor jævla sjuk jeg har vært, fordi for hver dag blir jeg mer og mer reparert.

Jeg så Mikkel fra Stargate i avisen. Han har alltid hatt vinnerkraft. Han gjør det han sjøl tror på og skaper ting som det blir noe av. Jeg gikk på Ringve gymnas i lag med han. I alle fall det gav meg en følelse av å være utenfor alt for tiden. Mitt forhold til musikk for tiden er at jeg blåser i røret mitt for å trimme stemmebåndene. Jeg er utenfor mitt eget nettverk, uten mobil stort sett. Batteriet virker en stund hvis jeg holder telefonen helt i ro. Nok til å lese sms. Men det er deilig å være uten. Hvorfor i himmelens navn skal jeg være tilgjengelig for tiden? Jeg har jo ikke plass til andre sine ting allikevel. Dessuten tar telefon alt for mye tid og som sagt tidligere, å snakke om sykdom er ingen favoritt for tiden. Det suger krefter. Da er det kjekkere å treffe folk. Telefon er for korte samtaler og da for å lage avtaler. Med mindre noen trenger hjelp selvfølgelig.

Jeg var hos fysio i går. Jeg lurte på om jeg skulle starte i bassenggruppen for brystkreftopererte. Den timen er full. Jeg kunne få komme i dag, men jeg valgte skitur i stedet, med dette været. Hun fysio damen er veldig hyggelig og veldig flink. Hun sier at jeg ikke vil få noen knekk i etterkant. Hun mener at jeg har tatt de nedturene og gitt plass til det livet bydde på under behandling. Hun synes at jeg har gjordt en kjempejobb. Jeg er enig med hun, men det er hyggelig og godt å høre. Det er noen som har sagt at jeg vil få en knekk siden, og: ”bare vent å se” uttrykket. Det var gullkornet til mora mi. Bare vent til du blir voksen, så skal du få se. Jeg venter og venter og regner meg som ganske voksen, men hva er det jeg skal få se?

Fysio dama mente at jeg bare kunne ringe hvis jeg trengte henne. Det er jo en fin åpning, men jeg foretrakk å lage en avtale. Det er en trygghet for meg. Avtalen ble styrt til etter påske. Jeg merker at hun mener at jeg skal gå der sjelden. Og siden hun har monopol og greie på ødem, så innordner jeg meg dette. Jeg for min del kunne tenke meg å gå der en gang i uken, hver 14.dag til jeg var trygg på armen. I dag for eksempel er denne pinne stiv. Men jeg er flink med øvelser og Bernt kan hjelpe meg. Jeg diskuterer ikke dette med en jeg er helt avhengig av.

Fastlegen min syntes det var moro at jeg skrev blogg. Han er typen til å kunne gå inn og lese og kanskje følge med. Jeg merker fort om mennesker liker dette og responderer på det. Jeg for min del synes det er et privilegium å få følge dagene til Marianne og Ingunn. Jeg blir veldig godt kjent med dem og lærer masse om dem og meg selv. Flere skulle ha skrevet blog. Det er mange verdifulle historier som ligger i bortgjemte arkivskap, som Ingunn skrev om.

Jeg var på samtale på skolen for Per Kristian i går. Hun syntes det var herlig å få tilbake en sprudlende og rullende gutt. Vi skal samarbeide tett for å få han på bedre gli faglig. Slike arbeidsjern og slik lærer som blir glad i ungen din er en gudegave. Per Kristian liker ikke å skrive, pga at han skriver litt feil. Han vil at alt skal være rett. Gode tilbakemeldinger og bekreftelser på at han er god er en løsning vi skal effektivisere.

Jeg var på Green-House home party i går kveld med to naboer. Det var veldig hyggelig og jeg fikk kjøpt meg en bukse og noen gensere. En orange genser med stjerne på den venstre puppen og `STAR`på ryggen.Kjempe bra. Bernt syntes det var helt topp. Jeg måtte gi tapt for min egen avgjørelse om å ikke kjøpe klær for 90kilos klassen. Det ble helt nødvendig. Jeg har gått i stykker den ene av to bukser. Det ble en dongeribuske og den er deilig å ha på seg. Jeg kjenner to ting nå. Den ene er ”gitt opp” følelsen og den andre er aksept følelsen. Jeg er der jeg er, til hodet og kroppen finner roen og samarbeider om å gi slipp på kiloene. ”Gi opp” følelsen er helt uinteressant og jeg gir meg ikke over til den.

Nå skal jeg på skitur om en ½ time. Øivind blir med. Jeg gleder meg. På fredag kommer mine stesønner på Pizza. Jeg gleder meg. Det er mye å glede seg til her i verden.

Livet er rikt!

Betty

Fra Bienes hemmelige liv:

Dronningen er for sin del den samlende kraften i kolonien. Arbeiderne merker det svært raskt dersom hun blir fjernet fra kuben. Etter noen få timer, eller enda mindre, viser de umiskjennelige tegn på dronningløshet.

Mennesket og innsektene

Gitanos På Trøndersk Jord.

Da har jeg akkurat gjenvunnet kontrollen på kjøkkenet onsdag morgen 22.03.96 kl. 09:53. Røros brødene står til heving. Stuen ble bombet mandag kveld kl. 24:15, da hadde vi vært på reise nesten et døgn. 5 flyplasser, forsinkelser og ut og inn av securitas alle stedene. Kofferter, ting og tang ligger strødd, og det tar garantert en uke før vi er på plass. Min svigermor holdt på å dette om da vi rant inn døren og slengte alt fra oss midt på stuen. Det hadde sikkert vært mere praktisk med kofferter nede på vaskerommet, mente hun, men det er ikke det, for da blir det trangt der og alt som ikke er klær må opp likevel. Stuen er en grei mellomstasjon for alt. Guttene stupte i seng og sovnet på flekken. Foruten Ruben, han hadde en hylerunde på at det var så kaldt hjemme. Han holdt på å fryse ihjel, mente han. han måtte klappes i søvn. Han hadde ikke blund på øynene siden 04:00 mandag morgen og tenderte til hyperstresset.Vi fant fram reisegaver og spratt opp 43 likøren og alle senket skuldrene. Hverdagen begynner ikke før havregrøten står på bordet. Svigermor som har mann på sykehus fortalte om ståa og vi om ferien. To flotte uker.

Jeg skal starte salg av hjemmebakt brød snart. Jeg må bare ha noen tenkedager på det organisatoriske rundt det. Om jeg skal selge en dag i uken, om jeg skal fryse de, hva de skal koste etc. En ting er sikkert, og det er at jeg skal spare pengene til først sikkerhetsnett til trampolinen, så til en ny kenwood chef maskin. Den vi har tar bare 2 brød og den er lånt fra Bergen på sånn evig lån. Men jeg er lei av å låne og vil eie, så jeg vil gi den tilbake. Så kanskje det skal bli en tørrdrakt, ski og sånn kan jeg jo fortsette hvis dette går bra. Kanskje trekke om sofa, ja gud hvet hva jeg kan gjøre med pengene. Kanksje blir jeg drit lei av hele prosjektet etter kun kort tid, men iallefall er det veldig nyttig dette bake brød prosjektet for fokusen på mat. Nå spiser jeg hver 3. time og da går alt så meget bedre. Jevnt blodsukker og trenger ingen kikk. Jeg har lagt på meg 2 kilo på turen. Det er første gang jeg har lagt på meg så lite på tur. Per Kristian ble helt forferdet da jeg sa det. “Lagt på deg? Du har jo trent hver dag”. Da måtte jeg bare le. Jeg var egentlig ganske fornøyd med bare 2 kilo. Likørene koster kilomessig mere og mere for hvert år. Og så ble det noen flere øl. Men øllene kan telles på to hender.

Jeg skulle gjerne visst om de på Røros smører med olje eller margarin i brødformene. I dag tok jeg en av hver, for å se om det blir noe forskjell. Jeg fikk foressten to brev ved hjemkomst. Brev er dyrebare og sjeldne. Hvem er det som skriver brev i våre dager da? Jo, en av damene, hun som var “limet” i gjengen på Røros har sendt meg bilder og noen ord. Jeg skal huske å få lest boken hun har skrevet, Jorden rundt med framsteg, Flem. Tekoppen jeg fikk av henne og en hun som fant kraften sin på Røros, stå rved siden av datamaskinen nå. Så fikk jeg takkebrev for gave som ble gitt til Tove som disputerte i februar. Tema: blodkreft. Masse artige bilder. Som sagt jeg skulle vært der, men prioriterte og lærte. Jeg blir fryktelig stolt av damer som orker å ta et så stort samfunnsanvar å bli spesialister på et felt. Det er nok et blodslit bak enhver slik oppgave. Med 3 barn i tillegg så står det jaggu respekt av innsatsen. Hun var helt ugjenkjennelig på bildene, skikkelig pyntet. Vi bruker jo å treffes på Campinglivet på Halsa og der er det skjorts eller fjellklær stort sett, så det er moro å se pynta folk.

2.mai 2006 sender NRK film om Halsa gjengen. Vi hadde 10 års jubileum i fjor, og NRK følgte Tove og Guri med deres familier og venner igjennom hele uken.

Det er skikkelig fint vær ute, noen få minus grader og masse snø, og jeg skulle gjerne ha vært på ski. Det var egentlig planen, men jeg har time til fysioteraput kl 12:30. Et helt ubrukelig tidspunkt i forhold til å gå på ski. Avtalen ble gjordt før Røros og jeg må til profesjonell hjelp nå. Det klomper seg inn i armen. Dessuten må jeg måle opp til ny kompresjonsstrømpe og hanske. Det blir en forbruksvare i livet mitt. Dyrt sådam 2250,- kroner hver gang, hver 6. uke. De går rett og slett i stykker. Det irriterer meg at det bare finnes en som kan lymfedrenasje i Trondhjæm. Det er en til på sykehuset, men hun har ventelister som lange vonde år og time der er bare “ in your dream or in your next life”. Det er greit at fysioterapauter har monopol på området, men det hadde vært praktisk om det var flere som kunne det. Så hvis ikke fysioterapauter vil ta ødem videreutdanningen, så kunne andre fagfolk fått muligheten. Ergoterapauter f.eks. Jeg var på spinning 0635 i morges, så jeg fikk en trimtime som start på dagen. det er alltid godt, selv om noen trimtimer kan være tunge.

Jeg er helt for monopol. Ta f.eks. Vinmonopol. De skaffer til veie masse sorter vin og utvalget er enormt. Mange utsalgsstedet har de også. Åpningstidene er ikke så rævgæli lenger heller. Det er kanksje en dum ting i forhold til EU, det åpner opp for salg av vin og sprit i alle butikker. Jeg gir ikke mye for de 10 vinsortene vi kunne velge i mellom på Sparbutikken på Gran Canaria. På vinmonopolet har de eksperter som kan vin også.


Det var pang i gang i går. Jeg var hos legen og fikk rekvisisjon til fysio og forlenget sykemelding. Jeg aner ikke når jeg skal begynne å jobbe, men jeg aner at det ikke er nå. Jeg snakket med en fyr på jobben til Bernt i går. Han hadde brekt nakken for noen år tilbake, ved å sykle inn i en trailer. Han hadde startet på jobb for tidlig etterpå. Han følte seg så pigg og lykkelig etter operasjonen. Hjemme i sofaen hadde han følt at han kunne greie alt, men fikk sjokk da han begynte på jobb. Det ville jeg også gjordt. For noen av oss, er aktiv sykemelding tullete. Da må vi skjermes fra prosjektene vi står i og brenner for og være fysisk en helt annen plass. Det var han enig i. Søstra hans hadde operert for brystkreft et ½ år før meg. Hun startet i jobb 1 måned etter stråling. Nå et ½ år etter var hun helt utslitt og skikkelig pumpet når hun kom hjem fra jobb. Hun startet fortidlig. Her gjelder det å ikke brenne opp kruttet for tidlig, skjønner jeg.

Jeg var hos “damen som hjelper oss” som Per kristian sier etterpå. Hun stoler på kraften sin og ved hjelp av henne får jeg til i større grad å stole på min kraft og mine valg. Hun anbefaler meg øvelser i forhold til å bli fri gammelt gørr. Hun anbefaler meg veier å gå. Hun kom igang og snakket om 11 og 12 årsalderen min. Pussig. For jeg har i det siste skrevet masse om den tiden. Hun hjalp meg å forstå hva som skjedde den gangen. Særdeles nyttig for meg og min helbredelse. Per kristian har fått masse hjelp til å forstå seg selv. Uten at vi har brukt så mye ord. Som hun sier: “Det er ikke alt som skal prates om Betty”.

Gutta var på svømming i går og jeg fikk lagt bak meg noen meter i Pirbadet også. Det er et godt tilbud der. Vi frisvømte og leika oss etterpå. Jeg tok rusjebanen med de to eldste. Jeg var helt gåen etter alle trappene opp og rusjingen var skummel. Ved slike anledninger forstår jeg at formen er bånn i forhold til før. Det er ikke bra å bære på denne vekten. Men det bekymrer meg ikke så mye. Jeg vet at jeg går ned hvis jeg holder ut. Jeg stoler på at dette matopplegget virker tilslutt og at kroppen slipper taket etterhvert. Kropp tar tid å reparere.

Heidi kom med tulipaner som velkomsthilsen til oss. Det er noe uniqt med den damens omsorg og
engasjement. Vaskehjelpen har ryddet og vasket inn i kjøleskapet også. Svigermor og mann dro hjem i går. Han er ferdig med ståling. Jeg traff han i går på sykehuset. Han er dårlig etter strålingen og beina har hovnet opp. Jeg holdt han lenge i hånden og sa at jeg ønsket meg at han holdt seg her sammen med oss, at de to fikk en fin og smertefri vår sammen og at jeg var glad i han. Han tok hånden min opp til munnen sin og kysset den. Han gråt litt og da var jeg sterk og følte meg elsket. Han var bekymret for kona si, men hun vil klare seg og vi er jo her. Det finnes knapt noe så selvstendig som henne. Men kanskje han har sorg for tiden han ikke får i lag med henne. Det var et veldig godt møte for meg. Jeg er glad jeg dro dit. Bernt dro dit etter jobb for å hilse på ham før de dro til Molde. Bernt er veldig inni prosessen. Det er klart at etter å ha hatt barn på sykehus et år og en kone som har hatt kreft, så tør du å være nær egne følelser og andres følelser i slike faser av livet. Han prater mye om det og jeg føler meg veldig heldig som har Bernt som mann, en mann som tilstede i eget liv.

Den siste dagen i syden var guttene med på det vi har kallt for kveldssvømmingen. Det var etter at alle de andre hadde forlatt bassengområdet og det var ikke tillatt å være uti lenger. Våre sønner kommer aldri til å gjøre noe ulovlig, for de synes at det er helt forferdelig når vi gjør det. Men til og med badevakten vinker og blinker til oss nå og da synes de det var greit. Det store var å dukke etter 1 cent. Den har rette størrelsen og rette fargen. 1 euro blir ikke det samme. Det er utrolig hva 2 uker gjør med svømmeferdigheter. Tilogmed jeg tror at jeg lever til neste år. Jeg føler med frisk og jeg tenker oftere på ny pupp operasjon og kneoperasjon. Kneet plager meg ikke før jeg har gått langt, men jeg må jo tilstrebe at jeg kan gå fjellturer i fremtiden.

Gitano stod det på surfbrettet våres, som vi hadde sendt med flybagasjen. Når Bernt sa det så trodde jeg ærlig talt at det var en hyggelig hilsen på en klistrelapp fra de arbeidene på samlebåndene. Jeg tok det som et kompliment, siden jeg vet at det betyr sigøyner. For vi er jo litt på farten med våre ting her i livet. Jeg fikk se bokstavene som var skrevet med penn på brettet og med 3 utropstegn bak. Det var ment nedlatende. Jeg ble litt lei meg da jeg oppdaget det. jeg trodde verden hadde gått videre gitt.

Bernt er blitt skikkelig brun. Også har han fått sånn rød portvinsnese. Kanskje han blir innviet i gatas portvinsklubb nå. Meg kjent så er han den eneste som har drukket seg sanseløs og kastet opp et døgn pga portvin. Vi har lekt oss masse med ord her, alkoholen fører med seg noen kroppslige ord som - - -portvinsnese
-ølmage
-rødvinsalkoholisme
-sprittryner
-drinkekoner
-stresswhisky
-nervepinne
-basispromille
-grunnpromille
-fløyelsrus

Bernt var på ungdomsskolemøte i går. Der hadde rådgiveren bedt foreldrene om å snakke med barna om alkohol, narkotika og røyking. Jeg gjorde det tvert med John Arvid. Han lurte på om ungdomsskolen bare var fyll, siden det var det som ble nevnt. Trinnet blir splittet fullstendig opp, men han kommer i klasse med en kjent ihvertfall. Ungdommene får ikke lov til å velge hverandre.

Per Kristian har vært overaktiv de siste døgnene og har blitt skikkelig støl eller gangsperr, som jeg har lært han at det heter. Mere aktivitet gjør at det går over, så nå har han vært overalt. Og i tillegg oppdaget at det er sant. Han har profilert skikkelig på ferien. Han er i strålende humår og glemmer mye av kroppen sin. John Arvid er litt deppa fordi det ble skole, svømmekurs, klatring, ski og snø da han kom hjem. Vi må alle få sørge litt ferdig. Ruben har vært en engel etter at vi dro inn alle euroene hans og sa at han fikk kjøpe seg ROLLERS som Perran, mot at Perran fikk 250 nkr ved hjemkomst. John Arvid ville ikke ha rollers, ennå han kunne trengt de mest for balansetreningen sin skyld, men han nektet. Han har brukt sine euro på caps og spart noen han har fått underveis av oss.

Vi har skjekket om andre enn oss har vært inn på bloggen fra Gran Canaria. Vi ser jo ikke hvem som er inne på sidene, bare hvor mange som kommer fra hvilke by og vi har rimelig kontroll på egne klikk. Vi gav adressen til hun superselgeren og til Amigo. Ingen av de har vært der. Hun ringte oss hun selgeren. Men vi fikk “ristet” hun av oss til slutt. Vi ser at det er mange fra Røros som følger oss ennå. Skulle gjerne visst hva tempen var der i kveld. Her er det ca 20 pluss, ja. Så da er det vel en forskjell på 40 tenker jeg. John Arvid går oss litt på nærvene. Han erter og klør på brødrene. Vi spør hvorfor. Han sier han har lyst til å være like tøff som Tor Inge og ikke en sånn dum nærd. De andre guttene på trinnet er også tøffere, de banner, de er populære. John Arvid føler seg ensom og at han har mistet vennenne sine. Ingen spør etter han etter at jeg ble syk. Han har ikke blitt invitert på liggebesøk til noen etter at jeg ble syk, da gjelder ikke Jørgen fordi der er det foreldrene som inviterer. sier han. Eller at Tordis inviterer han på kino. Han har avslørt at det alltid står en annen mamma bak de invitasjonene han får fra andre gutter. Dette må han bære selv også, får han liker å være mye aleine. Men sorgen kan jeg møte han på og prøve å finne noen praktiske løsninger på problemene.

John Arvid er en vakker nærd og det er vondt å se på hans ensomhet, som også er selvvalgt. Jeg påstår, gi han 5 år og han er den vakreste nærden blant jenter. For tekke det har han. Vi kan ikke gå veien for han, men vi skal alltid være der og støtte. “Jeg bringer bare ulykke”, sier han. Hvis det er 13 til bords så dør alle samme året. fredag 13. betyr ulykke, sier han.Han er født 13.09.92. Det var en søndag og mitt i kirketiden. Den største dagen i mitt liv til da.

Ruben har roet ned det maniske. Ingen tvil om at det å være oss 5 har hjulpet på ro rundt oss alle. Han er uansett en kraftfull fyr. Han har pratet mye om trioen i gaten. Det plager han at når de er på besøk, så går de alle 3 plutselig uten å gi beskjed til han. Vi får hjelpe han å finne noen praktiske løsninger på dette.

Det rant tiden ut gitt. Jeg må springe.

Gitanos lenge leve!!!

Betty

CUARENTAY Y TRES

fredag 17.03.06

Jeg har fått meg en ny yndlingslikør. Nemelig 43. Cuarentay y tres. Passer bra for meg som blir 43 år i år. Det er en spansk tradisjonslikør basert på en tradisjon som kom med romerne for 2000 år siden. Den består av 43 ulike urter. Som nevnt tidligere, veldig sunn. Bernt liker den også. Solen har gått ned igjen og sjøspruten står i kampsteinene nedenfor. En herlig lyd. Det har regnet i dag og det blåser masse. Ganske flott å se på båtene som må arbeide seg igjennom bølgene. Det skummer hvitt på havet. Endelig litt vær. Selvsagt badet vi i dag. Vi og en håndfull andre. Badevakten ved bassenget vinket ivrig til oss, men det er klart at med et slikt vær, så er sjøen morsommere å bade i enn bassenget. Boken min er nesten lest ut, jeg prøver å lese de siste sidene sakte, spare på de. Tok dessverre bare en bok med.

I dag på trening fikk jeg klemmer på begge kinn av alle spanjolene og ønske om hell og lykke i livet. Vi hadde spinning og mage/rygg om hverandre. Jeg tok så mange situps at jeg var sikker på at jeg skulle kaste opp. Jeg var ikke supermotivert for å gå i dag, men det var den siste treningen og jeg er glad jeg gjorde det. Bernt kom hjem fra sin solo fjelltur, glad og fornøyd. I morgen skal vi alle vandre i fjellet her.

Vi har satt oss på hjerteøya og spist is i dag. Da savnet vi Linda og Ragnar og familien. Sist vi satt der var vi i lag. Hun selgeren har vært på Bernt i dag, for å fortelle oss hvor lurt det er med poengsystemet. Uheldigvis fortalte hun Bernt i September at vi ikke hadde bruk for poengsystemet fordi vi bare hadde 10 000 poeng, og at vi skulle snakke om poengsystemet da vi kom ned. Dette var klart et salgstriks, for vi valgte bort å kjøpe poengsystemet for en særdeles liten sum da og den retten har vi nå mistet. Vi må ut med mye for å komme inn i poengsystemet nå. I mellomtiden har Bernt funnet ut at poengsystemet er nøkkelen til alle byttemuligheter her, og at 10 000 poeng kunne gitt oss flere uker i den gamle delen av anlegget. Han føler seg lurt.

Alt er bra her, foruten selgerne, sier Bernt. De undervurderer intelligensen på folk og unnlater å si detajer som har betydning for deres videre salg og fortjeneste. Typisk selgere. Enten de selger bibler, forsikring, alarmsystemer, boliger, etc. Det er samme ulla hele gjengen. Her fungerer generalisering. Jeg har ennå til gode å møte en selger som har beholdt verdighet. Men vi er fornøyd med det vi har og har ikke behov for å være grei med noen her. Jeg synes litt synd på noen av selgerne. Litt gått ut på dato. Alt er bra her, bare du slipper selgerne. Jeg tror at de tror at folk er naïve. Jeg ville gjerne låne penthouse til Bernt sin 50 års dag, det er en smal sak å ordne med poengsystemet. Låne poeng for neste år f.eks. Siden vi ikke valgte den billigvarianten av å kjøpe poengsystemet, så kunne hun dama ordne dette for oss, sa hun. Men uten poengsystem kan du ikke oppgradere eller nedgradere i leilighetsstørrelser. Du må ta den størrelsen du har kjøpt. Dette er en sånn yrkeshemmelighet liksom. Her er du en vare, ikke en person. Omtrent som i punkmiljøet, enten er du “sliten nok” eller så er du en pappajente.

Selgerne referer til en “Synnøve historie”. Jeg er sikker på at det er Halsa-Synnøve som har gjennomført det. De sier at en dame fra Bodø vasker alle klærne før hun drar her i fra og står på terassen og stryker klærne før hun legger de i kofferten. Jeg er nesten villig til å vedde at det er henne. Jeg må sjekke det ut ved anledning.

Til høyre på terassen ser vi Teide. Pico del Teide. Det høyeste fjellet i Spania og som ligger på Tenerife. 3718 meter. Spanjolene sier at fjellet er hellig. Akkurat nå ser det ut som en svær pupp med rosa luft rundt. Det er kveld på venstre siden av terassen og lysere på den høyre. Spennende. Fjellet har snø på seg nå.

Vi er en samlet gjeng som har to dager ferie igjen. Vi er helt i modus og helt i kontakt med hverandre. I morges gjorde vi masse lekser igjen og i dag har vi fått unna en del postkort. Før i tiden kunne jeg skrive 90 postkort på en uke. Jeg har fått allergi og har helt sluttet. Jeg orker simpelthen ikke å messe typiske ord på kort. Plutselig kan jeg komme på en eller annen og velge et kort fordi,og ikke derfor. Skjønner?

Det er fredag, det er vin og det er pizza. Igjen det er Johnsen`s regi. Det er deilig å være familie. Det forutsigbare og det vante gir beskyttelse. Det er med sikkerhet alltid en armkrok der, som kjennes ut som å komme under en vinge. Det er ro og det er forventning om å lade batterier. Hver eneste kveld har vi lagt oss før kl 24:00. En kveld lå vi å leste til 00:30. I går så vi et program om World Trade Center. En mamma til to gutter og en mann hun var glad i, valgte å hoppe fordi det ble for varmt på kontoret. Hun var i etasje 92 i den andre bygningen. Hun hadde ringt sin mann da fly nr.2 hadde smelt i bygget hun satt i. Hun skjønte at hun ikke kom seg ut. Hun takket for alt og ba dem om å ta vare på hverandre. Hun sa at hun var glad i dem. Hvor tøff går det an å bli? Livet er her og nå, bestandig!!!! pronto, pronto, betty.

P.s.Må bare nevne at jeg slo på mobilen min etter 8 uker av. Det rant inn noen sms`er, jeg tror de eldste er slettet av seg selv. Iallefall lurte Ulf på hvordan jeg har det, og det er deilig å bli husket og spurt. Batteriet i mobilen er gått i stykker, så jeg går bare inn og skjekker den av og til fra nå. Det er min arbeidsgiver som har spandert mobilen og jeg spør ikke om ny nå. Jeg som i tillegg skal søke meg ny jobb d.s.

Lørdag 18.03.06

Det er deilig å være midt i Mars og kjenne varmen på huden. Kanksje de gjør det i Trøndelag også. Det hjelper ikke meg så mye på det å slappe av om det er varme somre hjemme f.eks. Hjemme er det tusen ting å ta seg til uansett. Dette året jeg har vært sjuk var jeg i ro. Sommer som vinter. Så kanskje det lærte meg å kunne gi faen i oppgaver når jeg er frisk. Jeg får håpe det. Her nede slapper jeg virkelig av.

I dag har jeg tatt masse beslutninger. Vedrørende alle livsområdene mine og prioriteringer sådan. De skal jeg ikke dele her, delvis fordi jeg har en indste grind jeg også, men også fordi jeg ikke får noe særlig til å skrive i fremtid, om noe jeg ønsker skal skje. Men jeg er god på å realisere det jeg drømmer om. Jeg er en handlingens kvinne. Jeg er heller ikke noe særlig god på å skrive om sex. Men jeg er gjerne aktiv der også. En ting kan jo være sagt og det er at sex er ofte bedre når kroppen min er stor enn når jeg er 20 kilo mindre. Jeg kan føle meg mere erotisk når jeg er stor. En merkelig sak, siden jeg så veldig gjerne ønsker meg ned i vekt.

I Trondheim er jeg med i en skrivegruppe: OPPKOMMET. Der hadde vi en oppgave en gang, skriv om APPELSINER. Så leser vi historiene høyt etterpå. I allefall, så var det en av damene der som skrev et erotisk innslag om det å skrelle en appelsin. Fantastisk. En annen skrev om hvordan det var å være i et rom fyllt med appelsiner. Jeg skrev selvføgelig noe så kjedelig som om damene som står på torget og selger appelsiner, og som ikke får solgt noe mye, fordi vi alle bare opererer med plastkort og ikke kontanter. Forsåvidt ble min versjon grei den, men jeg blir veldig fasinert når noen kan skrive helt annerledes. Det er veldig nakent å skrive. Det er veldig utleverende, uansett om du skriver om fjellturer, appelsiner eller relasjoner. Jeg er dessverre ferdig med boken jeg leste. Bienes hemmelige liv. Forfatteren snakket om hullene som livet har hulet ut i oss. Om det store svarte hullet også. Du kan ikke skrive om det, uten å ha kjent det, det er helt umulig. Det er jeg sikker på. Det er veldig få mennesker som snakker om “det store svarte tomme hullet” inni seg. Jeg gjør det ofte.

En oppdagelse er at når jeg skriver blog, så trenger jeg ikke snakke så mye om det lenger. Det dekker et behov for å være personlig, kall det gjerne privat. Så nå kan andre dele mere om sitt til meg. Jeg har funnet ut igjennom det å ha vært helvetes sjuk at jeg skal aldri slutte å være meg, eller hele tiden drive å endre på meg for at andre skal ha det bedre med meg. Jeg skal fortsette å være Betty som deler av meg selv og av livet. Gir du med vesntre hånden, så får du igjen med den høyre, tror jeg. Jeg skal aldri slutte å tro det. Hvis jeg får leve lenge så har ikke de viktigste møtene skjedd ennå. Det finnes noen vi skal møte underveis i livet som gir av seg selv. Slik at du ikke føler deg tappet i møtet. Så har vi ulike grinder, stengsler og forsvar å jobbe med. Derfor trives vi ulikt med forskjellige.

I dag gikk vi fjelltur. Jeg er sinnsykt glad i denne øyen. Er det legalt å si i Norge? Buskene ser ut slik jeg forstår de fra Bibelen. Vi gikk til et fjell med et kors på. Litt klatring og deilig å komme seg ut av lekegrinden vår. Jeg oppdaget også hvor den norske skolen lå. På turen tenkte jeg på faren min. Kanksje særlig fordi boken sluttet med at hun tenkte på faren sin. En far hun aldri fikk noe kjærlighet ifra. Hver jul fikk hun en pysjamas og noen appelsiner, men aldri det hun ønsket seg. Jeg har tenkt alt for masse på faren min i livet mitt. Jeg har vært innvadert av å tenke på faren min og det har smertet. Det var Arnfinn som fikk bort disse vonde følelsene mine, da han levde. Han gikk på ryggen min, mens jeg kastet ut grådige hyl og masse sorg. Sorgen over å miste en drøm om en far som elsket meg. Sorgen over å miste en far som jeg ikke hadde, ant enn i drømmene. Sorgen over å vente hver jul om det kom noe spesielt i posten, om han sendte meg bursdagsgave, om han ringte og sa at jeg betydde noe etc. Det skjedde aldri. faren min har egentlig aldri gjordt meg noe fysisk vondt, men han gav faen og det er egentlig så jævla fysisk vondt at du aner det ikke. Jeg har hatet han for det. Jeg ba på mine knær da jeg var 11 år om jeg kunne få bo hos ham. Da jeg bodde hos han som 14 åring og han da var 34 år og ung mann på byen “lust for life”, så var jeg ensom likevel. Da jeg var 16 år tryglet jeg om hjelp. Jeg fikk lov til å arbeide i platesjappen hans. Det gav meg et forhold til musikk og et fellesskap med punken.

Jeg arbeider med at det ikke skal bety noe at vi ikke betyr noe for min far. Jeg kan ikke være far for faren min. Det hjelper ikke om jeg tar ansvaret, slik jeg prøvde på i mange år, uten å lykkes, for moren min. Jeg hadde et framstøt med å arrangere overraskelses 50 års dag til faren min i 1993. det var den kvelden han sa at han aldri ville se meg igjen i sitt liv.Riktignok fikk jeg et par ullvotter i julegave år 2003. Året etter fikk jeg en ulllue. Jeg har nesten brukt det i stykker. I fjor sendte han penger som jeg kjøpte gaver til gutta for. Jeg skal vel være fornøyd, men det er en streng inni meg som aldri slutter å verke, selv om den er blitt betraktelig ubetydelig i hverdagen. Faren min er far til min halvsøster på 12 år og det får han til, men han får ikke til å være morfar til mine barn? Vi lager våre egne sannheter og min er at han gir en god faen. Han bryr seg rett og slett ikke. Det er ikke viktig nok for ham. De betydningsfulle voksne i livet mitt har vært for sjølopptatt til å ta et nesteansvar eller et eget ansvar for sine roller. Det er rart at det er blitt folk av meg. Det mener jeg virkelig. Hvorfor er det så jævla vanskelig å elske meg? Og hvis jeg er så jævla vanskelig, hvorfor skal de straffe mine barn. Tiligi de Gud, de har ikke peiling på hva de gjør. Jeg lurer meg på om de andre her på ferie tenker som meg? Om de har noen begrederlige relasjoner de bærer på, om de er ufri der de ligger på sine solsenger og tenker? Kanskje er det min bok de leser om noen år?

Nå går solen ned. Vår nestsiste solnedgang for denne gang. Jeg holder fast i solen med blikket mitt til den er helt borte. Nå endrer alt seg. Sjøen er urolig ennå, men det har vært sol hele dagen. Bernt har padlet i havkajakk og er strålende fornøyd. Vi har vandret i minigolfparken som de har arbeidet på som maur hver dag her. I kveld skal vi på markedet for siste gang. Uten kjøping. I morgen kveld er det pakking.

“All things must pass” George Harrison

Adios, Betty

Solnedgang med skyer

Hver dag har vi studert solnedgangen. Den er forskjellig hver gang. Det finnes ikke to make noen gang. Ennå så like de kan se ut. Gutta har lært seg å takke solen for dagen som har vært og si: vi sees i morgen. Tiden mellom solnedgang og soloppgang er innhenting av hvile for så å produsere nytt liv. Nye tanker. Nye ideer. Nye møter. Mitt møte med kvelden og solnedgangen blir å takke gud for alt det vakre. Slik jeg alltid gjør når jeg svømmer i havet. I kveld var det tendenser til bølger og litt vær. Litt lyd og litt mere farge, i tillegg til det magiske. Vakkert! Tro meg eller la det være, jeg kan se at jorden er rund fra terassen vår. Det er nesten ikke til å forholde seg til, men buen er der. Vanvittig!

I dag etter treningen var jeg innom internett kafeen for å sjekke ståa på bloggen. Johnnegutt satt der og surfet på nettet. Sprøtt å treffe sin sønn i en internettkafe på Gran Canaria gitt. Jeg har omtrent 20 lesere i snitt per dag. Jeg synes det er veldig bra. En ny en fra Østerrike har lastet ned masse sider. Noen lesere har jeg fått fra Ingunn sin blogg og noen i fra Marianne og Mona. Når jeg ser på deres statestikk, så ser det ut til at de får noen fra min blogg også. Dette er bra. Dette er folkemakt. Ingen forlag som skal bestemme om det vi skriver er bra nok til å publiseres. Det bestemmer vi sjøl, vi som skriver blogger og vi som leser blogger.

Jeg leste i Marianne sin blogg at hun er operert og kvitt masse smerter. Jeg ble så glad at jeg ropte: Hurra. Tårene trillet av glede. John Arvid gikk ut av kafeen i protest. Han orker ikke å se at jeg skriker, som han sier. Nyheten ble for stor til å takle uten noe oppstyr og uten noen følelsesmessige reaksjoner. Dessuten hadde jeg vært på trening med hun Arriba damen og hun avsluttet med: Go out and give your boss a punch og hun var 100 % seg sjøl hele timen og det inspirerer. Marianne visste ikke hvor hun skulle snu seg og takke, og vendte takken til Gud. Det gjør jeg og. Det finnes mye som er større enn oss sjøl.

Jeg er så glad for at jeg slipper markedet i kveld. I går kveld var vi der. Perran kjøpte seg rulleskøyter til joggeskoene og begynner å bli ganske god. 40 euro og verd det. Han sklir rundt i leiligheten og dekker på bordet, lager mat, tar av bordet, mens skøytene blinker i bevegelse.

I dag har jeg vært på to treninger. Først Boddy Pumping som var morsomt. Så vann aeorobic, som også var lænt. Jeg var skrubb sulten etterpå og kastet innpå sandwitch og Cervesa som Bernt hadde ordnet til meg. Livvakten som er ved bassenget hver dag (en livvakt på hvert basseng), bemerket at jeg var i treningshumør igjen og at Bernt ikke trente. Bernt er egentlig en ganske lat type. Han kan gi an inn når det gjelder, men han hater vanlig trening. Det er sikkert derfor han kommer til å bli eldgammel. Han er en sedat, pedantisk og belest type som rører seg når han liker å røre seg. Han føler seg aldri presset til noe som helst. Om noen damer eller kamerater kommenterer det, blir han bare enda mere avvisende på å gjøre det han ikke liker. Jeg må leve med det. Det plager meg heller ikke. John Arvid lurer på hva en helgen er. Bernt svarer: “En sånn som meg, alt for snill. Derfor blir vi helgener”.

I morgen er det 3 dager igjen bare. Grøss. Samtidig som hverdagen skal bli fin for kropp og sjel. Bernt har endelig kjøpt seg en ferie bok, så trenger han ikke å ha sosial kontakt hele tiden. Selvsagt er det en bok om det spanjolene ikke vil snakke om: Massegravene som er blitt åpnet de siste årene, masse vold og brutalitet regjerte borgerkrigen 1936 til 1939 og i Franco tiden som kom etter, fram til 1975. De har spøkelser i Spania også. Så jeg må parrere historie og årstall og spenninger rundt dette. Jeg får mye gratis historie gjennom Bernt sine særinteresser. Han koser seg og ler av historiske hendelser, som f.eks at i Franco sin lit de parade dukket det opp en ½ million mennesker. Ikke for å ta et siste farvel, men for å forsikre seg om at han var død. Det dukket ikke opp noen statsoverhoder av betydning enn Pinochet fra Chile i hans begravelse.

Jeg synes det begynner å bli pinlig at vi ikke er med i EU. Vi vil ikke dele vår rikdom med noen. SV vil at de rike skal betale mere skatt, men vi skal ikke dele med andre land. Vi betaler akkurat like mye til EU nå, som vi ville gjordt om vi var med. Vi er litt på innsiden likevel pga markedstilgang, tollavtaler, passavtalen (schengen), men vi har ingen medbestemmelse. Vi står på gangen, slik jeg gjorde på skolen. Svein til Marit som var her i går, hadde jobbet aktivt for å få Norge inn i EU. Han kunne bekrefte mange av våre tanker på dette. Det er bare så vanvittig å være Europas rikeste land og så være “høy på pæra”.

Nå er det 3 land igjen som har EØS avtale. Island, Lichtenstein og Norge. Vi har en vetorett der som vi ikke bruker pga konsekvenser. Hvis vi sier oss i mot et vedtak, blir det stoppet for alle 3 land og da har vi ikke noen avtale mere. Derfor er Norge aldri uenig i noe som helst. Skjønner? Svein mente at Island ville gå inn i EU før oss og da var det oss og Lichtenstein. Sveits, som ligger i navlen på EU, forhandler sine egne avtaler.

Nå er det kveld. Gutta er ferdig med lekser for lengst. Perran kjørte forbi med et glass vann i hånden for å pusse tenner på do. De møtte noen norske gutter i dag, så Bernt og jeg holdt oss i nærheten. Vi fikk ikke noe særlig kontakt med foreldrene. De var to par og da er det sosiale behovet dekt opp. Men vi har roen og hver vår bok nå. Da triller timene fort skal jeg love. Klesutvalget mitt er begrenset. Den hvite skjorten revnet så den var kasteklar. Fremdeles nekter jeg å kjøpe klær til denne størrelsen. En shorts får holde. Jeg vet at jeg blir glodd på av flere grunner og at det ihvertfall ikke er pga riktig kledd, pen eller slank. Men nå får det bare være det samma. Det er jeg som skal leve med meg og du som skal leve med deg. Jeg er ikke like rask å dømme andre lenger.

Bernt har pakket til fjelltur i morgen tidlig kl. 08:00. Alle har lagt seg ned for natten. Jeg følger rolig etter.
Lev vel, Betty

HOY

I dag har jeg vært tilstede. Det finnes dager der jeg får til å være helt og holdent der jeg er og ikke i fortid, fremtid eller i drømmer. De øyeblikkene er de beste. I tillegg er jeg helt på min egen hjemmebane igjen og da spiller det ingen rolle om andre damer har sprettromper, Armani briller eller tre pupper. Da er det powerbetty som gir faen. I dag var det Bernt som hadde kjent at vi ikke var helt velkommen blandt noen solsenger ved bassenget, og jeg la ikke merke til det. Herlig, du! Egentlig tror jeg folk bryr seg veldig lite om hva andre holder på med. Ihvertfall gir jeg faen i andres opplegg, men jeg er veldig var for trykk. Dvs. folk som er tung eller trykker “ikke deler, men bruker stillhet som makt etc.”Bernt snakker veldig høyt, særlig hvis han føler at jeg kritiserer han litt sånn halvskjult. Det tåler han ikke. Han kunne like godt hatt en megafon da, for alle hører hva han sier likevel. Når han synes at jeg er vakker, så roper han det også ut. Begge deler gjør meg brydd og det er vel hele meningen. Bernt tåler ikke sånne halvkvelte misfornøydheter eller fornøydhetskrav. Han mener vi alle er ansvarlig for vår egen lykke. Og det hele skal deles tydelig. Han forstår liksom ikke sånne “snakke med blikk” greier. Godt er det.

Vi flyttet oss fra ene bassengstedet til et nytt. Mor, far og sønn (Italienere) lå ved siden av oss på det nye stedet. Noen ganger kan jeg imponere meg sjøl med min frimodighet. Jeg har hatt to lange samtaler med italienere uten at de kunne et ord engelsk og min italiensk begrenser seg til: Torino, ski, Est, vino, tinto, bella. Likevel fikk jeg sagt at hvis deres handicappete sønn ville bade, så var jeg mere enn behjelpelig med det. Jeg fikk sagt at jeg er skikkelig fornøyd med ferie baggen min. Den kjøpte jeg på Smartklubb. Det er en ryggsekk, hvor nederste delen er kjølebag og øverste delen er gjennomsiktlig stoff. Jeg har kontroll på det jeg har oppi. I hele ferien har jeg alltid hatt isende kaldt vann, eller en kald øl til Bernt eller brus til gutta. Hver kveld heller Bernt vann fra stor dunk (jeg kan ikke ta tunge løft lenger) på små flasker. Disse flaskene legger jeg i fryseren, om morgenen setter jeg de på benken. Etter noen timer glir de ned i frysebaggen og vi har isende kaldt vann hele dagen.

Ellers lurte hun på hvorfor jeg ikke solte meg. Pga manglende språkkunnskaper viste jeg arret der brystet mitt har vært. Og mere trengtes i grunnen ikke: AAA – operation, sa hun. Kvinner i Italia får vel brystkreft de også antar jeg. Og fra kvinne til kvinne, der var vel ikke så mye mere å si. Forresten, så var det kvinnedagen her. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal synes om dagen. Jeg synes at vi kvinner stort sett, i Norge, kan velge fritt. Gjennomsnittskvinner i Norge tjener i snitt mindre enn menn, men har dette med kjønn å gjøre eller har det med yrkesvalg å gjøre? Det finnes kvinner i andre land som har langt mindre muligheter enn kvinner i Norge. Hvis vi hadde brukt dagen til fordel for og med fokus på dem, hadde dagen hatt en funksjon. Med all respekt for alle damene som blir banket opp av mannfolkene sine rundt i Norge. Vi kan gjerne ha fokus på valgene disse kvinnene gjør også. Men at vi skal bruke millioner av kroner på å sende sms rundt i hele landet, som bare telenor tjener på, for å gratulere hverandre med at vi er av et kjønn, får jeg ikke helt til å svinge. Enn hvis menn gjorde det samme?

Ruben har lært seg å svømme skikkelig og svømmetrener nå. Vi er 5 aktive personer i vannet. Det å leik seg i vannet er en kul ting, men svømmetrene er egentlig like kjedelig som å jogge. Jeg kan like intervall trening i vannet og kjører endel beinspark lengder. Men utover det er vann bare kos egentlig. En egen verden under. Vi har tatt masse undervannsbilder.

På stranden i går kom det en sterkt svaksynt mann med følge dit vi var. Vi er som regel ved en side av stranden, ved en molo. Vi må ha noen steiner rundt oss. Jeg studerte måten de ivaretok hverandre på. De var norske. Han gikk ut i vannet, men snudde og strakte ut hånden etter henne. Hun ropte at dette greier du selv. Jeg greide ikke å dy meg og sa: “Nå har du 10 steg igjen så er du på det tørre. Så telte jeg ned i lag med han og jeg lurte han ikke”. Hun sa tusen takk. Han snudde og gikk ut igjen og badet masse. Vi delte litt om livets erfaringer. Hun sa at han ble mere avhengig av henne enn han behøvde.Han hadde også hatt kreft. Det er utrolig hva du kan få igjen med å gi en liten bit av deg selv. Den svenske (litt for god for oss familien) som vi hadde prøvd å få kontakt med i dagevis på stranden kunne bare ha det så godt. De giddet knapt nok å se på oss. Enda vi hadde barn som bygde sandslott og leikte i strandkanten, så var de voksne bare utilnærmelig. Deres tap, ikke vårt.

Snekkeren som bygde kafe STOLT kom gående med sin kone. Det er en skikk at folk går fra ende til annen på stranden. Betryggende at en så dyktig snekker har andel i Anfi. Han har bygd Dromedar Bakklandet, Norde, Stolt og er nå i gang med å snekre under Moxnæss klinikken. Preben som har funnet på noe spennende der, med matservering. De var nyskjerrig på min historie og han lurte på STOLT sin historie. Jeg gav ham “the elevator pitch” versjonen og sa: Kjøp boken når den kommer ut. Les nøye i kapittel 6. Tragediens forgrind. Eller kapittel 7. Dolket av egne. Så pratet vi om is og øl og litt brystkreft, ja, bare siden han lurte på hvorfor jeg var fullt påkledd.

Det står mange tomme leiligheter her, så presset på ukene kan ikke være dimensjonert på høyde med det selgerne sier. Vi smiler litt av selgerne, fordi vi noen ganger får opplevelsen av at de vil sende en hastesak på oss. Kjøp eller løp, eller løp og kjøp eller hva det var. Vi vet hva vi har og hva vi vil ha og da er det ikke vanskelig å avvise. De får nok god provisjon på salg som gjøres på stedet. Ett er sikkert t uansett så får du det du betaler for her.

Jeg har fundert en del rundt Det Nytter mens jeg har vært her. Jeg har hevdet overfor Bernt at jeg gjorde sikkert Det Nytter for å tekkes de i Selbu. Bernt mener at det er ikke så enkelt. Det Nytter aksjonen 2001, Lillehammer var en flott sak, men for hvem? I dag mener jeg at aksjonen var for å vise fram hvor dyktige fagfolka har vært i feltet RUS. Så lenge jeg var med, var det ikke en kjeft fra tidligere rusmisbrukere som egentlig etterlyste et slikt forum. Tidligere rusmisbrukere har arbeidet så mye med eget liv, egne holdninger, egen evne til å takle hverdagen at de trenger ikke et ex miljø, men å integreres i det vanlige samfunnet. greia var at at organiseringen av Det Nytter kom fra folk som jobber i feltet.

Retten til å hatt en fortid og eie en framtid, ble det sagt. Ingen eier framtiden. men alle kan ta et ansvar for eget liv framover, sier jeg. Jeg tror at hadde det vært et behov for et nettverk for tidligere rusmisbrukere, så hadde dette blitt etablert gjennom Det Nytter. Det har ikke blitt slik. RIO finnes. Det er ikke slik at tidligere rusmisbrukere higer etter aksept i samfunnet. Hvis meningen med Det Nytter var å endre menneskers holdninger til tidligere rusmisbrukere, så er jeg virkelig glad jeg trakk meg. Det er en for stor oppgave i dette livet. Hvis du som tidligere rusmisbruker ikke blir ansatt pga din fortid og har de samme kvalifikasjonene som andre, så skal du enkelt og greit ikke jobbe der.

Hypotese: Exgymnasiaster går ikke rundt og kaller seg exgymnastiaster. Hvorfor ikke? Det har ingen hensikt.

Så lenge egen aksepten blir funnet, så trenger du ikke alle andres. Nei, Det Nytter var for å vise fram hvor flinke de har vært de som har arbeidet med rusmisbrukere. De som har ruset seg, trenger å få slippe “å stå for” fortiden bestandig. Ihvertfall kunne velge om de vil fronte den selv. Bernt har gått på NTNU. Det er omtrent like interessant. Forøvrig så har jeg med i cv`en mitt opphold på kollektiv. Det er vel knapt noen bedriftsledere i landet som har så mange personlighets utviklingskurs som meg. Det å vise at du er et menneske i vekst og endring er et pluss uansett. Riktig nok brukte jeg Det Nytter til å ta et oppgjør med skammen. Skammen over å ha sittet i fengsel, rust meg etc. Det var slik at jeg var aldri rusmisbruker nok. Slekt mente at fordi jeg ikke hadde brukt heroin, så var jeg ikke rusmisbruker. Er det slik at mennesker ikke kan være alkoholikere med mindre de har drukket Vodka eller hjemmebrent? Er det ikke slik at en rusmisbruker er en som har misbrukt rus for å komme unna hverdagen, ansvar og forpliktelser? I allefall så ruste jeg meg fordi livet gjorde så jævla vondt. Det smertet hele tiden. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for meg selv eller med ressursene mine. Det var deilig med flukten rusen gav. Helt til det ble for slitsomt.

Det som er viktig, synes jeg, er hvordan her og nå og de valgene vi gjør i hverdagen for eget og andres liv virker. Det ble det sagt at vi hadde en forpliktelse overfor de som kom etter. Være veivisere for folk som var i tiltak. Akkurat, være noe for andre og ikke for en selv. Helt idiotgreier og tilbake til den gang da, før vi begynte å ruse oss. Skyld og skam hvis vi ikke ville, så fikk de oss til det. Når vi engasjerte oss, fikk vi masse støtte av de “betalte” i feltet. Det var litt sånn: “Enten er du med oss eller så er du mot oss”. Marianne kunne ikke stille av helsemessige årsaker på Det Nytter-aksjonen 2001, hun ble ekskludert av hele kollektivmiljøet av den grunn. Ta den igjen du.

Jeg gleder meg til å skrive bok om løgn, selvbedrag, om statistikk, om å bli skremt til vett. Om skam som klypetang rundt hjertet. Om frigjøring av egne krefter. Om livet. Om oppvekst og betydning. Om opprør og bevegelse. Om reparering og retning. Om trygghet. Om å bli elsket. Om det å tøre å elske. Om barnas rett. Om det jeg har lært av mine barn. Om utdanning. Om løsrivelse fra tragiske relasjoner. Om tragediens forgrind. Om STOLT. Om BBBB. Om MTG. Om kommunen. Om kreft. Om det gode. Om livet. Om veien videre og forventninger. Om takknemlighet.

Der slo de av nattlyset på terassen og gresshoppene stoppet tvert med sine lyder. Naboen har det kjempehyggelig på terassen og jeg savner mine venner i Årdal akkurat nå.

Hasta la vista, Betty


Dronningen er for sin del den samlende kraften i kolonien. Arbeiderne merker det svært raskt dersom hun blir fjernet fra kuben. Etter noen få timer, eller enda mindre, viser de umiskjennelig tegn på dronningløshet. Mennesket og innsektene.

Arriba

Onsdag 15.03.06

Jeg er muttens aleine i leiligheten og det er utrolig godt. Jeg sitter ennå og speider utover havet og hodet produserer tanker. Det er greit å få meditert av og til, så hjernen får hvile. Jeg har hatt meg en “down”, det ble plutselig nok sol. Armen min er stiv som en stokk. Dette puppegreiene er noe styr. I sted ringte vaskehjelpen på. Jeg gav henne en seddel. Hun gikk med bøyd hodet og tittet ikke opp en gang. Det var da svært til sjenanse, ikke bra. Ettrpå skjønte jeg det hele. Jeg har ikke på meg løsbrystet og det så sikkert rart ut for en ung dame på 25 år.

Jeg bruker mye energi på å holde igjen. Jeg som er vant til å eksplodere i havet, nå må jeg drive og kjenne etter og ta signaler. Det er greit, men det er sårt. Jeg elsker jo å bare kunne kaste meg ut i det. Jeg vet ikke om vannet er for kaldt for armen, men det begynner å stikke i armen når jeg er uti. Det hadde vært så bra med en våtdrakt. Det finnes løsninger på det, og til trøndersommeren skal det ihvertfall ordnes.

John Arvid, min frosne sønn, har begynt å snorkle og det er helt herlig å se på. I går lånte vi en sykkelbåt og godt ut i havet så hoppet han uti. Hele 8 ganger. Jeg ble helt vill, filmet og tok ca 20 bilder. Per Kristian løsnet til slutt og da var det ny bilde og filmrunde. Det var like stort å se han løsne på dette. Han glemmer kroppen sin og alle disse “innbilte” plagene sine. Mye av det jeg opplever fysisk er sikkert innbilt også, men det hjelper ikke det, så lenge det kjennes ekte ut. Der er Perran og jeg like.

Før treningen i går, var “downen” påtrengende og da er trening best uansett. Vi var mange og gjenkjennelses faktoren hjelper på humøret det også. Amigo har sluttet fikk jeg beskjed om. Det var merkverdig. Hun gav ikke noe signal om det, kanksje de må gå på dagen her? Jeg vet ikke, hadde nok med mitt eget uansett. Hun nye treneren er bra hun også. Hun sier hele tiden: Arriba. Og det er et stilig ord og betydningsfullt akkurat nå. Det er utrolig hvor stygg jeg kan føle meg når dette humøret setter inn. I tillegg så kan jeg skamme meg over at jeg syntes at jeg var fin dagen før, for jeg var jo 90 kilo da og. Så skammer jeg meg fordi jeg skammer meg og jeg hater disse følelsene som hemmer meg. Det er som å bli satt 30 år tilbake.

En gjenklang fra oppveksten henter meg inn. Det var liksom aldri lov å være fornøyd. Vi kunne gå på “tå hev” for å sondere terrenget og innstille humøret våres til mor. Slik at det ikke ble bråk. Hvis jeg var i godt humør, ble det alltid bråk. Først når alle var litt gretne var vi i vater og livet var som det skulle være. Godt humør kunne terge den misfornøyde klangen som fulgte oss uansett hvor mye vi flyttet fra det. Særlig terget det hvis vi hadde vært i lag med far og var i godt humør. Og dette kan stemme med at vi har det sinnsykt bra her. Denne leiligheten med det åpne havet er det beste jeg noen sinne har opplevd noen gang og selvsagt, av gammel vane, må jeg justere dette med å finne noe å være misfornøyd med.

Jeg gikk inn på internettkafeen etter trening. Jeg fikk kjapt lest det Ingunn og Marianne har skrevet i sine blogger. Jeg håper Marianne fikk operert i går. Hun trenger det veldig. En sinnsyk utfordring å være levende som dødssyk over så lang tid. Kan ikke si at det hjelper å si at andre har det værre enn min lille “down”, men det hjelper å kjenne empati og vite at noen er der ute og bryr seg. Jeg om dem, dem om meg. Og uansett så er denne “downen” bare en liten skrens i forhold til før kreften. Det blir aldri så tungt lenger som før. Også finner jeg fort tak i hvorfor “downene”kommer og da er det lettere å rydde på plass og få orden i hodet. Da kommer kroppen fort etter. Jeg ser at en Mona har anbefaling til min blogg fra sin blogg. Takk for det. Jeg fikk hilsen fra Eli i dag, og hun leser bloggen min, skjerfet hun strikket på Røros er med på Gran Canaria. Jeg har en del smykker med meg på tur. De er utvalgt med tanke på hvem jeg har fått de i fra. da har jeg en del av relasjonens kraft med meg, føler jeg.

Det siste av Røros brødet er spist opp i går. Så da er det over på det hvite brødet her. Jeg har sklidd litt ut når det gjelder mat og alkohol inntak. Ihvertfall hvis jeg skal greie å gå ned, så holder ikke dette. men jeg har det for fint til å la det være. Jeg trener jo hver dag og får sørge for å ikke overspise, spise ofte og ikke skli helt ut. Vi har spist alle middagene i leiligheten, foruten en i går. Da gikk Bernt og jeg på restaurant, vi bestillte Pizza hjem til guttene. De syntes det var deilig uten oss en stund. Og vi uten dem. Vi maser litt om lekser om dagene og det er ikke populært. Det å skrive går greit, men lesingen går treigt. Men vi får da til litt.

I morges spurte Perran: “Har du sovet godt, mamma?” Det er en ubeskrivelig god omtanke. Han har glemt dette pustestyret sitt. Vi skulle hatt en uke til, så hadde det ordnet seg helt. Mye vil ha mer. Det skal bli godt å komme hjem å begynne hverdagen også. Det er tross alt den viktigste delen.

I dag har Marit og mannen hennes vært her. Hun er logopeden min og vi har treftes nesten hver uke i 1 ½ år. Det var veldig hyggelig å lage lunsj til dem. Et godt og verdifullt møte. Jeg glemte å ta bilder av det, så vi får bevare det i våre hjerter. Vi tar det hele med ro for tiden og det er godt. Gutta har utvidet sin radius og renner litt rundt på markedet og på klubbene for ungdom og barn her. Hver hele time skjer det noe spill greier og de hiver seg med på det som frister. Det tvinger fram litt språkbruk og det er nyttig skole som bare det.

Solnedgangen har nå vært. Timene som kommer er annerledes. Livet er rikt! Betty