Bit Livet i Låret

Det er lørdag og russen har fest på marken foran oss. Jeg har åpen dør og vindu for å få inn musikken. Det lærte vi på Bakklandet, å ikke irritere oss over at andre hadde det moro, men la oss begeistre med. Dessuten spiller ungdommen gammel musikk som Åge og Dum Dum. Akkurat nå er det svenske Karola.

Jeg går opp og ned trappen og inn og ut døren. Jeg bærer ut deler til Rubensengen med den ”friske” hånden. Det er god trim. Har nylig vært på SATS med Heidi, sykkel og mage/rygg. Det gir treningsglede å gå med henne som er utadvendt som meg. Det hele blir ikke så selvhøytidlig da.

Jeg forstår bedre hvorfor jeg ofte kommanderer andre i familien til å gå opp og ned trappene med ting for oss. Det startet på Bakklandet, da jeg hadde bekkenløsning, jeg bar Per Kristian i magen. Da måtte Bernt fly i trappene for meg. Det har siden blitt et mønster. Nå trenger jeg trimmen og gjør det sjøl. Jeg må virkelig ta meg på tak, bite livet i låret og ikke ty til gamle vaner. Grunnen til at jeg helst ikke vil gå opp og ned trapper, er at jeg starter på nye oppgaver i de rommene jeg kommer inn i. F.eks nå trengte jeg en pause og da setter jeg meg ned med pc`en. Hvis jeg bærer noe ned i kjelleren, så starter jeg å brette tøy. Det er uendelige oppgaver over alt. Jeg lar meg avlede.

Men dette er en klar oppgave for å holde fokus på det jeg holder på med. Gjøre ferdig en ting om gangen. Pauser er greit det, men da heter det det liksom. Derfor skal jeg gjøre meg helt ferdig som sykemeldt. Jeg skal etablere nye vaner og bunn i meg selv, slik at jeg fremstår helere enn noen gang. Det er nemlig bare hjemmebanen som egentlig teller. Det er der vi henter krefter, blir sett og elsket. Det trimmes det, der tegnes det, der skrives det, der elskes det, der gjøres det husarbeid, lekser, kos, meditasjon, trivsel. Der er venner, der er de som bryr seg. Der kan vi være de vi er, sårbare individer. Der er vi god nok uansett.

Påskekiloene er borte. Det tok meg 3 dager. Armen min er ganske ok i dag. Vi startet dagen med drenering og det funker bedre da. Jeg venter hver dag på om jeg er innvilget grunnstønad, for det er dyrt å kjøpe inn hanskestyret.

I dag har jeg solgt et brød, i går to stykker. Nå har jeg fast bestilling fredag og lørdag. Moro. Skal prøve å levere ferskt, men hvis ikke, så blir det fra fryseren. Det begynner å bli litt cash på brød børsen. Marken tørker opp ute, så da blir det sikkerhetsnett til trampolinen for pengene om 14 dager.

Jeg har nå arbeidet en time. Satt cd`er inn i våre nye IKEA cd reoler. Et gedigent prosjekt til 398,- kroner. To reoler. Det ble et mye lettere opplegg for å ivareta cd`ene. Jeg hører masse garage musikk. Oppdaget et band som heter Gluecifer, en demo jeg har fått på jobben til Heidi for et år siden. Jeg var der og plukket demoer fra en kasse. Tøffe låter, minner meg litt om Waterboys og Tom Petty, en krysning der. Musikk gjenspeiler følelser og dette bandet harmonerte med min sinnstemning i dag. Spiller Losing End nå.

Ruben skal sove hos Magnus i natt og det passet bra. Det er enkelt og greit ikke seng til han her. Han hadde nok gitt alt for å sove mellom oss, men så rager Magnus høyt på hans prioriteringsliste også. De er begge rolige og sterke av natur. Magnus har talent for alt. Han må bare ville det. Han banker alle de andre gutta i teknikk på ski, fotball, game cube etc. Men det hele er ut i fra han vil. En sånn energi type. Han får til det han vil. Han er en av firerbanden.

I påsken viste det seg at firerbanden nærmest er sagablott. Livet går videre av seg selv, for disse gutta også. Ruben er i alle fall minimalt med firerbanden. Det er deilig å se at Ruben ikke plages av det, han er en ener i sitt liv. Jeg har mye å lære av Ruben. Han hever seg ikke over ting, han er hevet over. Og han møter verden med respekt. Jeg fikk svar fra læreren til Ruben i meldeboken. Han hadde klådd på blåkortet under gymtimen og hun måtte derfor dra inn kortet for en stund. Han hadde fått det igjen også. Læreren til Ruben er en åpen og direkte dame, jeg liker henne godt.

Vi har spist kveldsmat. Kylling som alltid og i hvert fall når Ruben ikke er her. Han hater kylling og bruker å få pølser i stedet. Han skulle ha taco i kveld. Det har vi aldri laget her.

Under kveldsmaten satt jeg på bryllupsvideoen av Bernt og meg. Vi giftet oss i 1992, med en bolle i ovnen. Bryllupet var planlagt et år i forveien og at jeg var gravid, var en tilfeldighet. Domkirken var fyllt til randen. Vi hadde 110 gjester. Ellers så hadde Adressa et oppslag samme dag, så kirken var full av nyskjerrige trøndere. En busslast med østerikere gjorde det hele pompøst. Faren min som fulgte meg opp kirkegulvet virket utrygg og nervør. Men det var vakkert. Gud det var vakkert.

Per Harald Kårstad, som har spilt keybord i BBBB, laget film om BBBB og nå jobber i nrk, filmet. En grusom video vi har forresten. Den ble aldri redigert. Jeg har ikke vært bort i verre filming noen gang. Det hele skulle klippes. Men inn kom vi kl 15 den 20.06.1992. Når min far og jeg har passert Per Harld, så jeg i dag at jeg også har hatt sprettrompe. Jeg sa i dag: ”Se den flotte rompen jeg har da”. ”Hva sa du?” spurte Per Kristian. ”Jeg syntes at jeg var fin”, sa jeg. Han var enig. Han sa at jeg var like fin i dag som da og skjønte at det var vanskelig å slanke seg. Det heløe var vakkert,

Jeg gråt under kveldsmaten. Jeg greier ikke å la det være. Jeg prøver å si at jeg gråter av lykke og glede, men det virker ikke. John Arvid liker det ikke. Han ønsker seg at når han konfirmerer seg at jeg skjerper meg og ikke gråter fordi det er hans dag. Da må jeg virkelig jobbe med meg selv.

Vi så sangen til Ann-Lill. Hun sang Amazing Grace med Morten på trompet. Det var vakkert. Det skar bare ut pitte litt en liten gang, men resten var topp. Enda hun gikk opp en oktav på siste verset. Fantastisk. Jeg gråt av takknemlighet i kveld. Ann-Lill, de andre kan si ka de vil, du har bidratt med mye godt i mitt liv.

Jeg hørte igjennom talen til min far, etter at guttene hadde takket for kveldsmat. Et av 10 000 lys går opp for meg hver gang jeg slipper til min egen historie. Han sa blant annet: ”Før hun begynte på folkeskolen stod hun opp, kledde på seg, tok ranselen på ryggen og hvis hun husket det, vekket hun meg. Et fantastisk barn. Hun organiserte den gangen og, når jeg kom hjem fra jobb, stod hun med mange barn i gaten og ventet. Vi skal til kiosken i Sandviken. Du må kjøre, Pappa”. Et fantastisk barn. Han gjentok det veldig mange ganger i talen. Så sa han videre, og mange ganger: Men hun hadde meninger. Gud, hun hadde meninger.

”Hun meldte seg inn i Statsraad Lemkuhl Venner. Bangiroene kom til meg. I 1992 betaler jeg for siste gang, så forandrer jeg adresse, da må du betale Bernt”. Alle lo. Det var en deilig tale. Bankgiroene kom første gang til han da jeg bodde hos han som 14 åring. Jeg overførte alt til hans/vår adresse.

John Arvid kom og slengte begge hender rundt mine skuldre akkurat nå, kysset min nakke og sa: god natt. Jeg svarte: ”Jeg er så glad i deg!” Han sa: ” Det vet jeg”, og vandret videre. Jeg får håpe de har en ro, en egen indre ro på alt det de føler.

Min far snakket videre om mormoren min som en fantastisk kvinne. Om brevet han hadde fått fra sin egen mor i 1973. Brevet tok han 3 dager å åpne, 3 måneder å lese. 15 år å forstå. Jeg kunne få lese det hvis det gikk dårlig med Bernt og meg. Slik har han alltid vært. Åpen men dog så lukket. Raus men dog så tafatt. Rik men dog så fattig.

Jeg fikk et kyss av min far en gang, som jeg aldri kommer til å glemme. Det var et kyss på pannen. Han holdt ansiktet mitt fast og jeg kjente at han syntes at jeg var bra nok.Jeg skrev en stil om det kysset på gymnaset og fikk 5+. Jeg mente selv at stilen var verd en 6 `er. Men vi er forskjellig. I alle fall står det for terningkast 6 hos meg ennå. Han bodde på Skansemyren etter at våre veier skiltes i byen. Jeg bodde hos han som 14 åring, vi måtte flytte fra Minde til midtbyen i den tiden og så videre etter det. Da skiltes våre veier. Jeg er sikker på at han ikke aner hvor det ble av meg den gangen. Han var travel med sin egen verden. Nach spillene ble for mange og ville, ennå han var en sønn av sin far, en ekte håndtverker med fagbrev. Han kunne sitt arbeide og utøvet det med respekt og menneskene/kundene med omhu. Han så alle, untatt sine egne, de ble for nære, for vanskelige og for krevende.

Jeg har ikke noen dårlige minner med min far. Bare at han ikke var der, at jeg ikke fikk være sammen med han. At han ikke orket meg. At jeg var for mektig. At han sa: Dra hjem til din mor. Jeg likte ikke å være med på skihelgene, for det var så sinnsvakt mye drikking og de voksne forsvant liksom. Han var streng, men det var til å leve med og egentlig litt deilig. Men han så aldri sine venner slik vi så de. Vi fikk hasj og kokain og jeg ble stengt inne på bakrom for å lære. Syke år spør du meg. Jeg vet ikke om han vet det, men en av de er død nå. Det er han jeg kaller pornokongen. Han andre vandrer rundt som en levende mannsgris enda.

Bryllupsvideoen vil alltid være en vekker. Jeg greide å samle de alle i familien. Til hva og for hvem og hvorfor? Det må fuglene vite. Jeg vet at det var min greie å få til den gangen. Jeg var ”limet” etter farmoren min, men hun døde av det på 80 tallet. Jeg fant ut at ”lim”oppgaven ikke var verd det. Håper du tilgir meg farmor. Jeg kjenner lukten av deg ennå. Jeg kjenner hvordan det kjentes ut å sitte på ditt fang og skli ned fra dine glatte kjoler. Jeg må ta vare på meg og mine og leve. Min mormor døde av brystkreft da hun var 63 år. Hun var fjernere som menneske for meg, mer akademisk tror jeg. Jeg tror hun kanskje har vært mer redd for å være glad i noen, enn farmor, men det gjetter jeg. For hun døde da jeg var 3 år.

Ære være kvelden og en god natts søvn, Betty