Karosserirust

Rød bilen er fin den. En ekte Ford Transit, med plass til alt. Vi har aldri hatt så lite problemer med en bil før som den. Bare pinlig når en nabo eller noen sitter på, for den er møkkat etter hvert. Verken Bernt eller jeg vil gjøre det til eie. Det står ganske langt nede på listen over ting som må gjøres. Også kan den høres, det er en egen klang i gamle biler som det feiler et eller annet. Nå er det midtre del av eksosrøret. Vi får håpe den går noen år til. Rusten er utapå og ikke inni.

Sjøl har jeg hatt stiv rygg fra nakke og til korsrygg i hele dag. Jeg har gått slik jeg ser meg, som gammel dame med krok rygg. Skikkelig karosserikropp. Voltaren tar det ikke, da er det bare å halvere tempoet og sove tidlig i kveld. Bernt og John Arvid er på kino med en gjeng. John Arvid som har invitert. Han tok statestikk metoden og fikk klaff på 3. og 4. forsøk. Ruben og Per Kristian er på badet og jeg har et kvarter til saken.

Bernt og jeg har flyttet inn på Ruben sitt rom, så nå har dette prosjektet snudd. Det blir ikke bare mer og mer utflytende,men retunerer inn i nye systemer. Halve jobben er å sitte tilbakelent i en stol og finne nye steder for klær og bøker. Belter, vesker og leker. Etablere lure ordninger. Jeg kaster masse skrot. Vi får ikke noe av det med oss i graven likevel. Ting som blir igjen er ting av verdi. De vi har lagt noen kroner i.

Jeg får aldri nok av å være i fred å tenke. En merkelig sak, jeg som var overvettes sosial før. Jeg trenger fred og åndelig føde. Jeg skulle en tur på kirkegården i dag, men ryggen vil ikke gå noen sted. Kari ringte. Hun har flyttet inn på byggefeltet ved siden av og hun var sikker på at hun hadde hørt at jeg hadde kjeftet opp noen studenter i natt. Vel, det kunne vært, men det var det ikke. Jeg skal vandre dit en dag til uken.

I kveld har vi sett litt mer på bryllupsvideoen. Mange hilsner der, som er laget til oss, som er gode å ha med i dag. Guttene mine er blitt bedre kjent med slekten min igjennom en video, riktig nok, men hva mer kan jeg tilby? De er i hvert fall fornøyd. De vil gjerne treffe oldefaren sin. Han er nærmere 90 år og bor i Sandefjord, om han lever. Det er jeg ikke sikker på, men siden ingen har sagt noe annet må jeg regne med det. Han er en sær kar, som ble adoptert bort fra sine biologiske foreldre da han var 12 år. Det er det eneste jeg vet om han, i tillegg til at han er en god seiler, en bra optiker, en sta kar og en morsom farfar som kilet oss under tærne når vi var i C.A. Larsensgate 9.

Cecilie var her på middag og hjalp til med noen løft oppe. Vi har planer til Bernt sin bursdag og jeg kan ikke bruke bloggen til å fortelle. Han følger vel med tenker jeg. Det er underlig å ikke vite hvem som leser blogg. Jeg kan ha tanker om hvem som gjør det, men egentlig ingen aning. Det er også befriende, fordi jeg tar ikke hensyn, men utleverer heller ikke andre. Men det er klart at folk må stå for det de gjør i lag med meg, for jeg nevner navn på bloggen. Cecilie sa at hun hadde lest litt blog, men syntes at det ble for langt. Igjen, jeg har ikke skapt dette for å tilpasse meg andres ønsker og behov. Slik har jeg vel alltid vært i livet. Det er derfor det aldri blir en REAL STAR av meg. Jeg innordner meg for lite.

Men det er helt greit, det er det som er den deilige sannheten. Som Spacecakes sang en gang: ” Jeg selger ikke ræva for en karriere”. Folk tror kanskje jeg er en ekshibisjonist som ikke kan slippe til andre, men slik er det bare ikke. Jeg kan gå i graven med å ikke ha selgt en sang, dikt eller plate. Kanksje vil noen si det er fordi det ikke er bra nok det jeg lager, men nei, det er det. Når vi har konsert har vi 300 faste tilhengere i Trondheim og vi må jo tro de.

Hvis jeg hadde takket ja til platekontrakt ”den gangen” i 1989, så hadde jeg ikke spilt med de gutta jeg spiller med i dag og det er det som er av betydning. Hjemmebanens hemmelige koder igjen. Ta vare på det som er bra for deg. OG IKKE LA SEG FRISTE AV DET ENKLE. Det er ikke kollegaer som besøker deg lell, når du er 70. Det er de du har etablert som venner. Hvis du intervjuer en 70 åring i dag og spør hva ville du gjordt mer av i livet som gikk, så ville garantert ingen ha sagt: vært mer på jobb. Men gjort mer av det nære. Lest mer bøker. Vært mer med venner. Vært mer nær selve livet etc. Men vi skal selvsagt gjøre vårt arbeid. Jeg elsker å gjøre et dagsverk og betaler min skatt med glede. Mitt år i min boble i kampen mot kreften har vært helt perverst,men jeg har lært det helt utrolige. Jeg var opptatt av hjemmebanen før, men ser nytten av å være hel og ekte ennå mer. Den energien får jeg kun i nærvær med det helt nære, ekte, i kontakt med kjærligheten. Der jeg er verd noe i kraft av å produsere ingenting, men bare være. Igjennom det kan vi vokse, bli store, bli hva som helst, gjøre hva som helst, bety hva som helst og mestre hva som helst.

John Arvid entret døren og har gjenfortalt filmen til prikke. Vi har ledd oss nær fordervet. Nå er det natt og hverdagen starter i morgen. Kvarteret ble 3 kvarter, men hva gjør vel det. Tiden er bare en opplevelse likevel, så lenge det ikke går ut over andre.

God natt, Betty