V Å K E N

Det er rart å våkne kl 0430 og bare være klar for å starte dagen. Jeg føler meg ikke trøtt, bare andektig og stille. Det er lyst ute. Det ligger litt nysnø på bakken, men ellers minner det meste om vår. Naboene har vasket bilene sine, så de skinner. Jeg kjører vår i en trommel i morgen på en bensinstasjon.

Jeg har noen planer for dagen og gleder meg til å starte. Ut fra stuevinduet kan jeg se Gråkallen. Det er mye snø der ennå. Vi har en liten lomme midt i byen hvor vi bor. I verdens beste gate. Her er det herlig å vokse opp. Her er det godt å være voksen. Vi har våre forskjelligheter, og det lever vi med i våre hjerter.

Ut fra kjøkkenvinduet ser vi Moholt kirkegård og der skal jeg en gang hvile. Det er et rolig og vakkert syn. Særlig liker jeg de mørke kveldene når det er tent lys på alle gravene. Noen liker å se en kirkegård, med uberørt snø på. Jeg liker å se stier av spor mellom alle rekkene av steiner. Jeg liker å se at det myldrer av liv mellom alt det stille. Mennesker som savner sine kjære og steller med det som er siste sted.

Jeg går ofte tur dit aleine. Jeg får en ro og en kraft i møte med alt det vakre. Jeg leser på gravsteinene og forestiller meg hvem disse menneskene kan ha vært, ut i fra hvilken tid de har levd i. Jeg går alltid til Arnfinn sin grav da. Jeg føler meg heldig som har et sted å gå til for å være stille. Jeg føler meg heldig som kjente ham. Der kan jeg høre hans stemme og gå videre med bedre beslutsomhet enn da jeg kom dit.

Arnfinn var min psykolog siden tidlig på 80 tallet. Han døde på vei til jobb en desembermorgen (19.) i 2002. Det husker jeg veldig godt for det var jeg som satt og ventet på han. Den morgenen ringte jeg han på privattelefonen (eneste nummeret jeg kunne), fordi jeg var litt seint ute. Hvis han hadde han gått hjemmefra så ville telefonen bli satt over til mobilen.

Det hadde han gjort, men til et galt nummer. Jeg ringte 3 ganger og kom frem til samme feilt nummer. Jeg forklarte hun som tok telefonen situasjonen og vi kom frem til at han sikkert hadde tastet feil. Jeg sa at jeg skulle varsle han. Klokken var da ca. 09:00. Arnfinn døde akkurat da. Jeg har tenkt så mange ganger at hvis han hadde satt telefonen over rett, så hadde jeg snakket med han i dødsøyeblikket, eller kanskje det hele hadde vært ungått. At han hadde stoppet opp og trekt pusten, før han hastet videre.

Arnfinn gikk til jobb denne morgenen. Det var en sånn Desembermorgen hvor regnet pisket på bilrutene og vindusviskerne jobbet på full spreng. Han hadde gått ut i gangfeltet i Nonnegaten og en lastebil hadde kjørt på han. Han så han rett og slett ikke. Arnfinn døde sannsynligvis momentant.

Det er øyeblikkets våkenhet som telte. Arnfinn kunne ofte i trafikken holde på sin rett. Gå fordi det var et gangfelt for eksempel. Sykle foran busser fordi han hadde sin rett etc. Ingen defansiv type i grunnen. Han lo ofte når han fortalte om sine ”flakser” i livet.

Jeg satt på forværelset og ventet på at han skulle komme. Det var ikke så sjelden at han lå et kvarter etter skjema, så jeg la meg på sofaen og sovnet. Kl 09:35 våknet jeg og kjente at noe var gale. Jeg visste at det ikke var noen andre pasienter inne. Eller var det det? Jeg kjente på dørhåndtaket som var låst. Så kjente jeg på det andre. Det var til nabokontoret og til Arnfinns kollega. ”Det er noe som ikke stemmer”, sa jeg og han kom ut. Han hadde en pasient der allerede. Han var alltid tidligere og lengre på jobb en Arnfinn.

Han mente at vi måtte roe ned, avvente og sannsynligvis var det ikke noe gale. Men jeg så det på han. Han likte det ikke. Jeg dro på trening denne fredagen kl 11:30. Der traff jeg Benne. Vi dro på kafe Blåbær på solsiden og lunsjet etterpå. Siden har det bordet blitt kalt: Arnfinnbordet. Mobilen min ringte og det var hans kollega. Han spurte: ”Har du noen rundt deg, Betty?” og jeg svarte ja. ”Arnfinn døde på vei til jobb”. Benne og jeg brukte ham begge, så vi fikk tatt unna sjokket og pratet og pratet.

Det høres kanskje rart ut for de fleste, at jeg kan sørge over tapet av en psykolog. Men han her var ikke helt vanlig. Han var gjest i bryllupet til Bernt og meg, og han har hjulpet mange av mine venner. Han troppet opp før konsert i samfunnet og roet ned og giret opp hele bandet. Han var også gjest i min søsters bryllup. Han var den som greide å snu meg fra det dype mørke, det sjølfordømmende til et menneske i vekst og forandring.Jeg kjente han i nesten 20 år. Han likte når jeg fant mitt vinnende vesen. Han hadde likt min holdning til livet i dag.

Det tar tid å gjøre en forandring.

Nå skinner solen inn gjennom kjøkkenruten og en stripe med skyer henger over kirkegården. Dagen skal starte for familien Johnsen. Jeg ”poster” og møter dagen.

Ha en god dag, Betty