Tip Top

Jeg kjøpte Dum Dum Boys sin cd i dag på Rosebykjøpesenter. Det er klart jeg har store forventninger. Jeg hørte igjennom starten på alle låtene på vei bort til kirkegården, ikke en eneste traff meg umiddelbart. Det er nesten så jeg blir redd for at det ikke skal være bra. Jeg trenger liksom at de holder stand, da henger musikkverden sammen for meg. Det minnet meg om den nye euroen, som er blottet for Norges kart. Sverige og Finland ser til sammen ut som en slapp pikk med en tung pung. Jeg trenger at rock verden viser muskler og holder stand. Jeg blir utrygg hvis den også viser at den svikter. Dum Dum holdt nesten. Gitar riffet de startet med gav Darkness lyd, men på slutten var det for mye Jan Eggum feeling. Da får jeg hetta. Bergenskulturen står ikke på ønskelisten min. Prepple var råere enn før, Norges kuleste rockevokalist, men hva hjelper vel det når tenningen er borte.

Men nå er jeg 1 av 100 000 kjøpere og det er ikke meg de blir rik på eller søker som publikum. Det er ikke meg de etterlyser eller har sans for verken musikalsk eller som bekjent. Den tid er over. Det var vel heller jeg som presset meg på mer enn at de satte pris på mitt selskap, den gangen på 80 tallet. Men det var ikke jeg som ba om å bli ”tatt hånd om”, det gjorde de av fri vilje. Så der var det en redningsplanke i livet mitt. Forresten, så skriver jeg kanskje med den "litt lave selvfølelse pennen", for jeg spilte i to band på den tiden med de "hippe" folka den gangen og jeg tvang dem ikke. Jeg spilte mer av låtene etterpå og guttene likte best Gå På Vannet, og Tip Top traff meg. Det rare er at etter å ha hørt ”Lys og varme” i kirken, så tenker jeg at alle vil ha det gode gamle kjente som vi har forhold til, som når oss, som er skrevet i de sekundene av komponistens liv, hvor det kreative fikk taket på tiden.

Det var tredje gangen vi var på kirkegården, og det var rett sånn. I går var vi der to ganger. Gravleggingen og en gang etter, for å se at de hadde lagt jord over. Guttene mente at det måtte gjøres skikkelig og heldigvis var det ordnet der da vi kom. Alle kransene var dandert over. Det var veldig vakkert og det snødde da. 3. gangen altså dagen etter, stod der to mennesker ved graven, det var hans naboer. Vi praetet mye med de. Han pratet med tårer i øynene – det er mange som har mistet en venn.

Gårsdagens tittel betar meg mye. Den delikate balansen. Det er mange kapitler i bare de tre ordene. Balansen mellom dagens sorg og den gamle ubudne sorgen, som bare kommer når det røyner på. Balansen mellom alle i sorg. Alle som hadde et forhold til han som døde, uten at vi har så mye felles egentlig. Balansen mellom det usagte trykket i enhver familie og det som reelt blir sagt. Det finnes regler for slikt. Det finnes redsler som styrer kropper som igjen styrer folk til å stenge av. Det finnes sorg i alle kroppene, og respekten for hver sin måte å ta den på skal være der. Det er ikke alltid vi får det til. Nok om det (mer i bok).

Jeg har laget en sang som heter: Venter på livet. Den dedikerer jeg ofte til de tre mest misfornøyde damene jeg har kjent i mitt liv. En ting er mishandla kvinner, en annen ting er kvinner som mishandler omgivelsene med sine bebreidelser, beklagelser, sine egosentrerte hensikter, sine involveringer basert på eget behov, sine hjelpesløsheter, sine misfornøydheter og sine uberabeidete sorger.

To av disse kvinnene har jeg vært avhengig av i mitt liv. Ja, på en slik måte at jeg hadde ikke levd om de ikke hadde vært der. I tillegg har begge disse kvinnene masse likhetstrekk, som f.eks å si at jeg ikke duger til noe, ikke kan få til noe, at jeg er bare selvopptatt, ikke kan organisere, at jeg ikke er til god nok hjelp for de, ikke stiller opp nok, at mannen min ikke er håndverksmessig bra nok for deres behov, at han har for mye kunnskap og at det er kjedelig etc. Mange ganger har jeg tenkt at dette er sikkert bare stemmer i mitt eget hode og rein innbildning og fantasi. Og når jeg har kommunisert dette med vedkommende, så har de selvsagt aldri sagt det. Men la oss si de snakket sant og ikke jeg, de har ihvertfall gitt meg opplevelsen av å ikke være noe verd. Dessutenså sa den ene: Jeg synes at du er bra nok, det er bare det du gjør som ikke er bra nok.

Men jeg har mange vitner. Mannen min, søstre, venner som har fått likedanne beskjeder av samme personer som vi kjenner,og etter hvert ungene, så må jeg forstå at det er ikke meg det er noe i veien med. Jeg er faktisk helt i orden. Det er de som ikke fikser livene sine, som må holde andre nede.

Jeg vet jo at bitterhet kan ta overhånd i noens liv og at virkeligheten kan endres til noe som er i dens favør. For eksempel fikk jeg høre i dag at den ene av disse kvinnene har ringt rundt til mine omgivelser og sagt at jeg ikke vil se henne resten av mitt liv. Jeg svarte: ”Hvis jeg hadde sagt det, så hadde du visst at det var sant. Spør Bernt om det er sant. Det har jeg aldri sagt. Aldri hatt behov for å si. Jeg tror på tilgivelse og på forsoning. Men jeg blir overvettig skuffet over mennesker som tar seg bryet med å ringe rundt å sverte meg. Da er det en maktkamp på gang. Da jeg var 18 år kjempet jeg som husokkupant for ”all makt til ingen”. Jeg forstår nå hvorfor. Noen mennesker lever i et maktspill, i en dragkamp om hvem som har rett, hvem som skal gi seg, hvem som sa hva, hvem som skylder hvem hva. Hvorfor i all verden ringe og si slikt? Og så aldri spandere en telefon til mine sønner eller mann. Merkelig. Og om jeg skulle ha sagt det, hva hindrer dem i å ta kontakt. Bære egen rolle. Kjempe for noe? Jeg vet veldig godt hva jeg har sagt. Bernt stod ved siden av meg da jeg sa det og.

I de misfornøydes verden finnes ikke vokabular for at vi kan oppleve ting forskjellig og at vi har ulike måter å løse livet på og ulike behov, samt ulike reaksjonsmåter og ulike sår å plastre. Det finnes bare en virkelighet og det er til den misfornøyde. Den som ikke lenger blir dyrket som en dronning. Dem som ikke blir beundret, pleiet og ønsket.

Men for all del, i all respekt, ydmykhet og som en takk for livet til disse kvinnene, det fungerte så lenge jeg trengte det og var det underlegnet. Jeg skal aldri sette, det disse kvinnene gav meg, på en dårlig hylle, for det fortjener de ikke. Det fungerte så lenge jeg ikke krevde å bli likestilt og trengte hjelp. Så lenge jeg godtok relasjonene som de var.

Det er klart at de må si noe slikt om meg, for jeg kan være et reelt tap for folk som jeg trodde var glad i meg. Jeg er handlekraftig, god til å samarbeide, god til å lese behov og ivareta behov og flink til å realisere oppgaver. Jeg er god på ivareta. Det er klart at jeg blir et tap for folk som liker å sitte å klage på verden.

I helgen har det vært mange kokker på kjøkkenet. Da har jeg meldt pass. Jeg er god til å lage mat. God på å se oppgaver, men jeg melder meg like godt ut, når for mange skal bidra. Da kan jeg heller kose meg sosialt og ”vise muskler” en annen gang. Jeg greier ikke med unødvendige kamper lenger. Mulig jeg blir ansett som lat, det vet jeg ikke, dessuten er det bare tanker jeg får når jeg ikke hjelper til. Ingen har sagt det, men jeg klarer ikke overeksponerte roller i enkle oppgaver. Mitt behov for å hjelpe kan ligge på mange plan, gjerne i en god samtale. Da tar jeg vare på eget behov også.

Min oppgave er å slippe taket i håpet og gi plass til den gamle sorgen. Jeg skal ta det hele til psykolog en gang og til den gode gamle etter Arnfinn, i Trondheim. Tanketerapi hjelper, men her må det heavye virkemidler til, det vet jeg. 20 års trening har gitt innsikt og erfaring.

Jeg nevner forresten at tirsdag 18.APRIL kommer vi på tv med vårt sommer prosjekt. Kl. 19:55. UT I NATUREN med NRK. De ble med oss en uke på ferie i uke 31 2005. Da hadde Halsa prosjektet som Tove og Guri startet 10 års jubileum. Hvis jeg har lesere som ikke vet hvordan familien ser ut, har de sjansen da. Vi er veldig stolte over våre ferier og våre tur prosjekter.

Apropo ”de misfornøyde” så har jeg måttet prate med den beste profesjonelle i Oslo. Han sier at alle barn som får lite skaper en desperasjon i seg etter å få det lille som er å få. Hvis det pittelille blir borte er det det samme som død. Barn som får mye kjenner ikke denne desperasjonen. Jeg vet at jeg har hylt og skreket etter å få det pittelille. Det var min måte. Andre har svelgt sine ord og sine kamper. Jeg vet ikke hva som er best. Antagelig er begge deler like skadelig, avhengig av hvordan omgivelsene takler deg. Men noe blir ødelagt inni deg uansett, når du blir trakket på eller oversett. Dette ødelagte, blir med hele livet.

I all min sjølopptatthet, så kjente jeg i helgen at ingen spør meg hvordan det går med mine biologiske familierelasjoner. Jeg har ikke så mye fint å berette, men jeg har et hig etter å bli sett ennå, dessverre. Det er jo godt å snakke selv om forholdene ikke er av verden. Men det gikk et lys opp for meg i dag, da jeg fikk vite at den ene av de to misfornøyde hadde et maktspill på gang som satt meg i et dårlig lys. Men jeghar jo søstre jeg kunne sagt litt om, men det var disse forventningene. Jeg kunne jo tatt ansvar selv og snakket om det. Men jeg vet jo at det ikke er rett, og at bare blir sårt. Jeg får bare arbeide videre med å styrke meg selv, og ikke falle sammen selv om andre har foreldre som er der. Det er ikke sikkert at alt er så bra der heller, selv om de ihvertfall er i lag. Jeg måtte ha en pause fra Bergen, ellers ville jeg hatt kreft lenge før.

En misfornøyd en, hadde gravlegging av en for noen år siden. Bernt kan huske at han ikke var bra nok til å få drikke kaffe med presten og co., så han måtte stå ute og vente mens jeg serverte. Fy faen så underkuet jeg har latt meg være. Han husker at vi tilrettela for deres sorg. Mens vi løp forskremte rundt og tilpasset oss. Underlig at vi som voksne mennesker har valgt å være i det.

Jeg har sagt i fra til de misfornøyde at de ikke skal kritisere min mann mer, ikke mine barn mer etc. Bernt gir ikke misfornøyde energi, ble det sagt. De misfornøyde får ikke noe igjen for å være i lag med intellektuelle folk som ham, mine barn ikke er bra nok, ikke går han ene fort nok i fjellet, og måtte ut av fellesskapet av den grunn. Da er det egentlig synd på den voksne. Det drives et innviklet spill, som det er vanskelig å komme seg ut av gitt. Spillet må også spilles rett og da må vi alle være enig i hvem som er "ut" og hvem som er "inn". Og er du på innsiden, så er ikke dette et problem, men er du frøset ut, er veien tilbake "bøyd nakke".

Jeg gleder meg til jeg blir stor og sterk og kan levere boken.

Vi var på graven i dag og. Det var veldig vakkert. Bernt og moren pratet masse. Jeg og ungene så på andre gravsteder i tillegg. Per Kristian mente at gravsted var det beste stedet for matematikk, norsk, geologi og historie. Yggdrasil heter boken deres. Vi regnet på når de døde, kontra når de ble født og fant ut hvor gammel de ble. På barnegravene fikk vi litt problemer, for der var det graver vi ikke behøvde å regne på en gang. Det stod bare en dato. Det var sterkt i disse dager for oss. Norsk undervisningen kunne være å plukke opp alle setningene som stod på gravstøttene og lage dikt av det, samt at det gikk an å tenke på andre ting som skjedde i det årstallet som var skrevet. Jeg håper han husker å formidle disse kreative ideene til sin lærer.


Jeg har hele mitt liv sloss mot løgn og bedrageri, hvorfor skulle jeg nære meg det selv? Jeg har aldri fått til å bli med i maktspill. Dvs. jeg har tydeligvis valgt å være offer en stund. Så i all offentlighet igjen: Jeg har til og med tilbydd meg å hjelpe de misfornøyde meg å snakke om deres opplevelser, men blitt slått hånden av. Det er mange måter å vinne egen fokus på. De som vil kjenne meg vet at jeg er ”fra levra”. Jeg har lyst til å rope i blant: "Det var ikke det jeg sa!!!!" Men jeg gidder det ikke. Velger folk å tro på de, så er det deres sjebner og ikke min. Hvis jeg/vi var et reelt tap for dem, så hadde de vel sloss for det. Det har ikke skjedd. Tro mine ord. Jeg fikk riktignok et dikt fra den ene da jeg ble sjuk og en telefon fra den andre, som jeg ikke giddet å svare på. Det får da være grenser, når jeg blir nektet adgang i jula og ikke fikk komme på dit verken da eller når jeg spurte om hun ville ha meg der for samtale i i starten på 2005. Jeg blir for nær, for farlig, for truende, for krevende, for ærlig.

De får ikke trakke på familien min lenger.

Jeg har hatt en pratsom dag. En vidunderlig sjelden dag, og meste parten av tiden har jeg pratet med min mann og min svigermor. Jeg kunne vært der og vært der og vært der, men vi har hver våre liv. Hun har en utrolig spennende oppvekst og historie. Hvis hun ikke skriver om det, så må jeg kanskje gjøre det en dag. Hun er barn av sin tid, som min svigerfar. Barn av oppvekstvilkårene den gangen. Det er lett å forstå når noen deler det med meg.

Jeg leste en bok i Molde: Svalbard fangst familien på 79 grader nord. Om familien som oppholdt seg et år på Svalbard. Den viktigste formidlingen for meg var:

Den viktigste ting du gi ditt barn er:

RØTTER OG VINGER

Jeg har sjøl skapt meg begge deler selv og jeg tror at jeg gir guttene mine det spennet.

Jeg kan si unnskyld til mine barn hvis jeg tar feil og jeg har like mye å lære av dem, som dem av meg.

Nå er det kveld. Vi er i Trondhjæm. Vi er hjemme. Det er deilig. Det betyr trim, trening og trivsel og påske og kos og ski og egg og lese og le og leike.

Jeg bøyer meg i takknemlighet for at jeg er så inderlig priviligert! Jeg vet om noen som elsker meg.

God natt, Betty