...og vann.

Det var ikke det jeg sa.
Det var likevel det jeg forstod.
Da er det like fullt mitt ansvar å få deg til å forstå hva jeg sa – og ha aksept og respekt for det du forstod.

Dette er vanskelige greier. Jeg skulle gjerne gått i møte med dem som insisterer på at jeg har sagt ditt eller datt,og praktisert de linjene du leste. Men det er ikke sikkert at de er så interessert i å miste deres egen virkelighetsoppfatning av hva jeg sa.

Heidi kom hit i dag og lurte på om jeg var utsolgt. Altså om brødene ble revet bort i går. Jeg selgte nøyaltig null brød. Hun fikk med seg et varmt brød og kommer tilbake med penger til børsen min. Det var åpent for alle, men ingen kom. Det vil da si at det ikke er nære naboer eller venner som leser blog, eller? Jeg vet om to som leser blog, for de sier til meg at de er oppdatert. Den dagen i desember da jeg startet med blog, så sendte jeg mail med blog adresse til en del av damene her, kanskje noen er inne på bloggen av og til, ikke vet jeg. Men en ting vet jeg og det er at jeg hadde 50 klikk på bloggen min torsdag. Snittet ligger på 34 per dag. Jeg har ikke anelse på hvem det er som leser, men jeg vet at det er mange som går rundt med en indre kritiker, som jeg har gjort. Jeg vet at det er mange som har satt seg selv til side og uhemmet dekket andre sine behov for å bli likt og elsket. Kanskje er noen av leserne noen av dem og kjenner seg igjen. Kanksje er det lesere som liker det jeg skriver. Som liker å følge med oss på veien. Jeg takker for det. Jeg følger med noen blogger jeg og, de kan sees via min blog. Lenkene er til høyre her. Jeg trodde at det gikk an å skrive seg tom en dag, men det går ikke.

Det var en som spurte meg om vitsen med blog her en dag. For det første er det å ta folkemakten tibake. Alle kan skrive blog og alle kan gå inn og lese din blog. Helt gratis. Jeg kunne jo bare ha skrevet i Word, safet det og latt det ligge til siden en gang. Men det går ikke. Da måtte jeg ha bearbeidet materialet og kanskje jeg aldri hadde blitt fornøyd. Nå vet jeg at det jeg skriver når en eller annen hver dag og det er en drivkraft i seg selv. Skrivingen normaliserer meg sjøl og tar bort at "det er meg det er noe i veien med" tanken. Jeg er så lei av å gå å beskytte og bære på andre mot meg sjøl. Men den største eksplosjonen må komme i en bok. Jeg må holde litt igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor?

1.desember i fjor var det verdens internasjonale solidaritetsdag mot aids. Jeg opptredde i Vår Frue Kirke. Da brukte jeg felles mailadresse til alle husene (borretslaget) her jeg bor og jeg sendte ut egen mail til noen jeg er glad i. Jeg var helt på bunnen av hele behandlingsopplegget og tenkte inni meg at nå kommer de alle til kirken og opplever disse sangene i lag med meg. Jeg var helt super sikker på at benkene ville være fyllt opp av mennesker som er glad i meg. Jeg forstår jo at ikke alle kan komme hver gang vi opptrer, men det var nå disse tankene jeg hadde da. Det var folk i kirken, men lite av dem jeg hadde forventet meg. Bernt ba meg om å se og sette pris på de som var der, og …igjen…ikke bruke energi på de som ikke var der. Jeg arbeidet med meg selv og sang som jeg aldri har gjort før. Det var en gudstjeneste, som jeg fikk åpne med sangen Brevet. En vakker sang som handler om en gutt på 14 år som sender et leserinnelgg til avisen, som er et brev til faren.

Noe ble forvandlet inni meg. Jeg greide å se og kjenne og ta til meg de som var der. Vi var en liten BBBB gjeng, en liten vennegjeng, og en liten bekjent gjeng. Jeg bærer i meg bildet av dem som var der. Ellers var det personer som hadde tilknytning til temaet aids på en annen måte enn vi. Vi var bare 5 fra bandet. Egil på saksofon, Broder på keybord, Thomas på gitar og bass, Ann-Lill på kor og jeg sang. Vi tok to låter til: Nært deg og På Kanten. Sistnevnte sang var nærmest bestilt av Ingrid som lever med Marianne. Det var slik jeg fikk oppdraget i kirken. Hun hadde nevnt låten til presten, at den passet i sammenhengen. Vi sang Deilig er jorden og det er den. Det er ikke Gud, men menneskene som avler faenskapet og fiendskapet og ødeleggelsene.

Poenget var at jeg trodde det holdt å sende ut mail for å få noen til å komme. Når du har vært sjuk, så er det ikke så lett å komme på banen, ant enn å foreslå noe fellesopplevelser. Jeg tenkte at det kunne bli en ”bli frisk opplevelse”. En brystkreftopperert dame som ligger litt foran meg i løypen fikk en ”blifriskfest” av sine venner. Hun hadde sovnet med cognac glasset i hånden kl 23, gråtende lykkelig. Jeg så for meg at vi skulle vandre bort til Kjeglekroa og drikke noen øl og alle skulle være glad for at cellegiften var over. Det ble ikke slik. Jeg var sliten sjøl. Det hele var sterkt nok i seg selv. Presten Siv leste opp det jeg har delt tidligere fra Nelson Mandela. Vi tente lys i hele kirken til minne om. Guttene var med og det var rett at vi dro sammen hjem etter en slik opplevelse. Vi fikk komme tilbake og spille på julaften (beskrevet i blog før). Nå kjente jeg skamstikket, at jeg hadde ønsket meg det, at jeg publiserer det, men jeg skal velge å la det stå og kjenne på det.

Hvis noen ikke liker meg, så er ikke det så gale. Det værste er når selvkritikeren i meg ikke liker meg, da er jeg ute å kjøre. I det siste har jeg likt kroppen min, det vil si i opp til flere uker har jeg ikke kritisert, ikke sett ned på, ikke kjent ubehag (ant enn ved trening) min kropp. Dette har gjort at egenidentitet, sjøloppfatning, tilfredsheten, sex, nærhet og fornøydhet har fungert. Jeg greier å se min egen kropp med øyne som ikke kritiserer meg sjøl. I dag tok jeg på meg en dongeribukse rett fra tørketrommelen, det betyr at magen og rygg fett velter litt utenfor. Et belte gjør at buksen henger på, men gir en bilring. Jeg tok meg sjøl i å like ringen på ryggen. Jeg tok tak i ”håndtakene” på ryggen og ristet litt. Jeg så i speilet at jeg smilte. Så tenker jeg at dette var ikke meningen å tenke, og så mobiliserer jeg en dato for ”slank for alltid” INNI hodet mitt. En avtale. En sånn sulteavtale som jeg alltid har laget når jeg har vært misfornøyd. Den starter etter påske. Men jeg tror ikke noe på den. For jeg er nemlig ferdig med å ha det kjipt i livet mitt. Men jeg skal ned i vekt sakte og sikkert. Det er en helsemessig gevinst med det.

Det rart å ikke ha Bernt rundt meg. Han dro på hytta med moren sin og en av storsønnene, Stein. Stein har jobb og kjæreste nå og jeg er så lykkelig på hans vegne. Bernt kommenterer alltid når jeg "bærer meg sjøl". Når jeg er fornøyd med meg sjøl så er han dobbelt fornøyd. Blikkene hans gjør meg vakker. Men best av alt så greier jeg å gjøre meg sjøl: Fin nok. Det minner meg om ferien, så lenge jeg ikke hadde noen å sammenligne meg med, var jeg tilfreds. Jeg var på trening i dag, ingen kjentfolk å spore. Jeg kjørte spinning time og mage/rygg. Litt forsiktigere enn på Gran Canaria dette opplegget. Litt kjedeligere også, kanskje. Men det må til og det er godt med alt som er gjort.

I natt lå Ruben i dobbelsengen inne på Per Kristian sitt rom og ved siden av lå Farmor. ”Jeg skal passe på at Farmor ikke dør”. ”Hva skal du gjøre hvis hun dør da?”, spurte jeg. ”Da skal jeg gi beskjed til dere,” sa han. Morgenen etter fortalte han hvordan han hadde holdt pusten for å høre Farmors pust. Min svigerfar ønsket seg at alle sønnene og hans kone skulle være der ved hans død. I ettertid tenker jeg at kanskje er dette umulig å innfri for de gjennlevende og skaper mye frustrasjon for de gjenlevende. De var ikke der, fordi det hele gikk så fort og det hele var uventet da. Akkurat da. Sykepleierne var der, sa de, men vi vet at han brydde seg ikke om dem. Sannsynligvis har det hele gått så fort at han sjøl ikke var våken. Vi liker å tro det. I alle fall har han en erfaring mer enn oss. Nå har han vist vei, så det hele er ikke så skremmende lenger.
Vi bor langt fra hverandre og det er vanskelig å ”være der” når noen dør. Det viktigste er vel at vi er der mens vi lever. Slik at minnet lever i oss, helt. Og den døde er med oss, så lenge vi prater om ham.

Jeg synes det er utrolig at jeg ikke har begynt å snuse, røyke eller overspise i sorgens dager. Jeg er ganske fornøyd med det, egentlig. Jeg er også fornøyd med at søstra til exkona til Bernt ringte og kondolerte Bernt. Bernt har mistet sin far og det må da bety noe i den verden også. Heldigvis, så gjorde det det. Min slekt er sparsommelig, men to søsken gjorde seg til kjenne. Livet har sine uransakelige veier. Guri var innom og vi slo av en gangprat. Jeg luftet temaet om disse misfornøyde kvinnemennskene. Guri kjenner hele historien og da går det sånn noe lunde greit å snakke om det. Det er nemlig et vanskelig tema å si noe om, fordi det er så mange fakta. Så føler jeg etterpå at jeg ikke fikk sagt det eller det og så kommer det en tomhetsfølelse etterpå. Den dagen jeg er helt fri fra det, skal jeg legge det hele på en hylle. Kanksje det er en hylle i en bokreol i landets butikker, eller kanskje bare en hylle i mitt indre.
Vi har hatt en ”loffe-dag”, etter at Bernt,Stein og svigermor dro. Deilig. Vi skal ”loffe” i morgen og. Eneste en tur på sykkelbanen. Jeg har fått lov til å sove litt i morgen.

Livet er rikt.

God natt, Betty

Ps. Broder og jeg har en låt på gang: Første damene. Maskinen min kræsjet torsdag. Men jeg tror jeg har den liggende på bloggen. Ds.

ps. ps. Påske - forklar meg korfor vi mennesker spikrer hverandre?
Religion er bilder. Gi meg en forklaring. ds.ds.