Doktorgrad i Selvinnsikt

I dag har jeg måttet ta et valg på om jeg skal fortsette å skrive blogg for jeg orker ikke å late som om, eller finne på tema. Jeg må for egen del ha den personlige vrien på bloggen. Det er det jeg kan og får til. Så når livet knoter seg til, så må jeg skrive det og ikke noe annet. Uten tanke på om det fenger eller kjeder andre. Offentliggjøring av egne ting krever at jeg må tåle at folk synes de vet mye om meg, at de kan analysere meg, diskutere meg. Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet, så noe må jeg holde igjen, slik at folk ikke tolker meg i stykker, men jeg tror jeg går lenger enn i de fleste i å dele.

Når dagene er tunge, tenker jeg at det kan jeg ikke skrive, for det har jeg skrevet før. Når jeg mislykkes i egne forsøk på å miste vekt, så kan jeg ikke offentliggjøre det, fordi jeg burde fått det til, siden jeg har sagt det. Men det er faen ikke så jævla enkelt. Det koster blodslit. Og det har jeg behov for å skrive. Hvis ikke må jeg la være å skrive. Så dette jeg skriver er ikke for lettvektere. Det er for folk som våger å nære seg livet. Folk som har arbeidet med egne ting i livet.

Jeg har så lyst til å lykkes i eget liv, men jeg får det ikke helt til. Jeg tør det liksom ikke helt. Det er en gammel ”tape” som holder meg nede. En tape som sier at jeg egentlig ikke fortjener å ha det godt. Det er som å ha lært seg å sykle en gang og ikke kunne la det være. Tapen er improgramert like godt som sykling. Det er skummelt å opponere mot tapen, da kommer sinne og sorgen og hele den evinnelige tragiske historien min. Tapen sitter som en rød djevel på min ene skulder og kontrollerer at jeg ikke opponerer. Kanksje er det forpliktelsen som skremmer eller redselen for å slippe taket. For det perverse er at det er noe trygt med det gamle måten å se på seg sjøl. Da trenger jeg ikke å våge eller bli synlig på det nye.

Overvekten representerer en beskyttelse for meg. En beskyttelse mot verden. Men jeg trenger det ikke lenger. Jeg vet det. I en alder av 42 år så får jeg ikke noe gratis lenger, og siden jag fant ut at dette livet ikke varer evig, må jeg få til dette NÅ. Kiloene beskytter meg bare mot å oppnå en god helse.

Jeg tror jeg gjør jobben, men jeg vet at jeg sklir. Jeg vet at jeg jukser. For det er alltid en sammenheng mellom hva jeg putter inn og hva jeg forbrenner. Når jeg skal ned i vekt så må jeg nødvendigvis forbrenne mer enn det jeg spiser eller drikker. Alkoholen har bare tomme kalorier. Jeg går ikke ned i vekt, og da skal jeg kanskje eliminere bort alkoholen for å se om det gjør utslag på vekten.

I dag hadde Bernt og jeg en skikkelig krangel. Den var virkelig bra. Endelig. Jeg er helt enig med doktor Trond Viggo Torgersen, gode krangler gir mye. I går kveld la jeg ut noe på bloggen om ekstrimister og noe om Muhammed. Bernt var forbanna for han mente at hvis jeg skulle legge ut slike tema, så måtte det være ordentlig gjennomarbeidet. Dessuten så mente han at det var unødvendig å sitte med et glass rødvin så seint på kvelden. Jeg trengte søvnen og hvis jeg skulle ned i vekt, så måtte jeg ta det på alvor snart.

Jeg ble fornærmet og la meg uten å si et ord. Jeg stod opp igjen i morges før vekkerklokken ringte. Han hadde forbanna rett og det var kjipt å bli vippet ut av ”min egen rullestol”. Han tok til og med i fra meg ”krykken”. Da ungene hadde gått på skolen tok vi en slik herlig høyrøstet variant av en krangel. Jeg sa at jeg følte at han bestemte over meg, men han hadde rett, det jeg hadde skrevet var helt elendig, så jeg tok det bort igjen. Jeg fikk ropt at jeg var så inni helvete trøtt og at jeg ikke hadde kontroll på kroppen min. Han fikk sagt at han var redd for at han skulle bli lei av sytet om kroppen og mente at jeg måtte ta det på alvor. SÅ sa han unnskyld og da fyrte jeg meg opp på det. Det var vel for faen ingenting å si unnskyld for. Stå for det du sier da man.

Jeg fortsatte med at jeg ser bra nok ut som stor også. Det var han enig i, men ikke i lengden. Det er det ingen som gjør og det hindrer deg i å gjøre de tingene du synes er gøy. Plutselig er du bare satt ut av de aktivitetene du liker. Det er sant. Jeg har ikke slått hjul på plenen i fjor sommer. Det gjør jeg hvert år. Jeg har ikke tatt salto på trampolinen. Jeg gikk ikke på bre. Jeg var ikke på noen fjelltopper. I fjor tok jeg cellegift, men det gjør jeg ikke i år. Så nå har jeg ingen unnnskyldning. Nå kan jeg ikke ta ut sykkelen min ennå, for mc klærene for liten. Jeg kan ikke drive å kjøpe alt til denne vektklassen.

I morges var jeg hos fysio dama og jeg har time igjen på torsdag. Jeg fikk prøve en pumpe som presset luft oppover armen min. Kanksje jeg skal få en slik hjemme. Jeg var hos vektdama på Risvollan etterpå. Jeg hadde gruet meg skikkelig. Jeg hadde ikke gått opp. 95,6 kilo. Dvs 0,1 ned. Veide meg på innpust ha ha.

Vi pratet heftig en ½ time. Bernt kom på slutten, fordi nøkkelen min stod fast i bensinlokket og jeg fikk ikke til å starte bilen. Jeg fikk et pedometer av henne, hvor målet skal være å gå 10 000 skritt om dagen. Jeg har gått 813 skritt i dag, som utgjør 45 kcalorier i forbrenning. Den har nok registrert litt dårlig fordi den stod på skeiva i lommen, men det viser jo hvor lite vi forbrenner når vi er i ro. Ryggen min er mye bedre, så det blir mer fart på det i morgen.

Vi snakket om at tabelettene jeg skal gå på i 5 år, demper østrogenet. Jeg får en mindre andel kvinnelige kjønnshormoner og når jeg da legger på meg så setter det seg rundt magen. Fetter rundt magen er mer flyktig og dermed farligere enn annet fett. Det løsner og går over i blodet, setter seg på åreveggene og kan resultere i hjerte-kar-sykdommer. Studeier om kreft og overvekt viser klart at overvekt øker risiko for kreft. En kartleggingsstudie gjort av 40 000 kvinner i Tromsø, viser at det er sammenheng mellom brystkreft og metabolsk syndrom, innebærer usunn kolestrolprofil, høyt blodtrykk og insulinresistens. Forskerne tror at den økte kreftrisikoen er pga overvektige kvinners fettvev. Det øker nemlig østrogenproduskdjonen, som igjen øker risiko for kreft.

Jeg var hos Øivind og snakket om personlige tinger. Jeg handlet etterpå og dro så hjem og fant leksegutta i gang. Middag var laks. Det var deilig å ha Bernt rundt seg i hele ettermiddag, vi har komt litt videre i ”bytte rom” prosjektet. En på jobben til Bernt hadde himlet med øynene da Bernt måtte dra og hjelpe meg med bilen. Det usagte trykket er et maktspill som mange bruker. Safet å si hva du mener med å himle med blikket. Men som regel er det folk som har mer nok å arbeide med selv.

Nå er det natt og tid for hvile. Det er også en del av jobben jeg må gjøre, hvile. God kveld, Betty