Vålådøler

Det er noe helt magisk med denne plassen, i hvert fall for meg. Vi er jo her hver påske og da er det fullmåne som kjent. Der er så sinnsykt vakkert akkurat her. Det er et enormt sunt og godt aktivitetsnivå og det er fritt for voksen fyll og støy. Det er som om jeg kjenner at her har det vokst opp mange storheter i løypene.

Ved middagen i dag tenkte jeg at dette er ikke siste gangen. Det tenkte jeg nemlig to timer før. Ikke siste gangen for oss, men siste gangen for nabolagets ekskusjon ut hit. Det er tross alt 7. året. Men stemningen er riktig god og dette stedet gjør noe magisk med alle og enhver. Og noen har nevnt neste år allerede. Jeg har bestilt huset for neste år. Det gjorde jeg ved ankomst. Vi skal hit uansett. Jeg trakk kredittkortet for 4 dager i Olandergården 18000,- svenske kroner, så fordeler vi det ved hjemkomst. Det var avtalen i år. Jeg tenkte at neste år kan jeg fylle huset med gamle venner, men det kan hende det holder hardt. Naboene ser ut til å holde på tradisjonens pris. Blir det Vålådalen for 8.gang med gata er det en sensasjon.

Det var masse snø her i år, og turen inn hit fra Åre tok 37 minutt når Bernt kjørte. Ved ankomst fikk jeg en varm klem av Tina og hun spurte om det gikk bra. Denne omtanken kan gjøre meg litt forvirret, for det hender at jeg glemmer at jeg har hatt kreft og vært igjennom et helvete fra året som var til dette. I fjor gikk jeg og haltet her i påsken og forstod ikke riktig hvorfor jeg var så bakpå. 6 uker seinere fikk jeg svar på det.
Jo nærmere jeg kommer datoen for ”dagen jeg fikk diagnosen kreft”, jo mer tenker jeg rundt dette året som har gått. Tiden har snurret av gårde og jeg har surret med, uten fotfeste, uten styrke, uten jobb og trening, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på bedre tider. Det har vært en vanvittig prøve for en aktiv dame som meg.

Jeg føler meg kollosalt privilegert som er her igjen. Nå er det kveld. Ruben ligger på rom med Bernt og meg. De to andre på rom med Stein. Jeg er for meg selv nå og trenger det mye mer enn før. Ting blir aldri det samme. Rett før middagen kom sjefen, kokken og barmesteren bort til meg og hilste. Vi føler oss priviligerte og velkomnte. Men så er vi en fast inntekt for de. Vi har også dratt med to vennepar som bor andre steder på ”bruket”. Samt at det kommer en nabofamilie til i morgen. Gymsalen er inspisert, brukt og den hadde fått seg et ansiktløft, blant annet buldrevegg. Olandergården var nymalt.

Jeg må bare fortelle om en pyton opplevelse i går. Vi var hos Grande frisør, på Valentinlystsenteret. Jeg har brukt de fordi det er lettvindt nært, men det argumentet holder ikke lenger. Jeg var lynings forbannet to ganger på samme plassen i går. Kl. 13:00 fikk jeg time til Per kristian og John Arvid. Jeg hjalp guttene å si hvordan de ville ha det. John Arvid skulle ha samme frisyren. Den var helt knall til han. Klippet på Røros. Vi var jo så fornøyd. Per Kristian skulle klippe seg litt kortere, fordi håret var blitt tørt etter bading og soling. På Røros fikk han den beste frisyren han noen gang har hatt, men dessverre så var det blitt ”trollat”.

Jeg gikk meg en tur. Da jeg så John Arvid spurte jeg: Hva har skjedd her? Han var pinn kort på håret. John Arvid svarer at hun hadde spurt hvordan han ville ha det, og hun hadde sagt at det sikkert var tøft med kort hår foran. John Arvid bestemmer over sitt eget hår, det er ikke det, men han hadde prøvd å forklare at han kunne ta pinnkort under luggen, slik at den lå bedre bakover. Ellers ville han ha samme frisyre. Gutten er vakker uansett, det er ikke det, men hva med å høre etter. Jeg er så lei av dårlige håndverkere. Kanskje tenkte hun at når moren er borte skal jeg spørre hva han egentlig vil etc. Ikke vet jeg, men det hele ble bare trist. John Arvid kler kort hår, men det var rett og slett en dårlig klipp, ujevnt oppå hodet.

Jeg har forklart John Arvid hele storyen og sagt at vi går ikke dit noe mer. Jeg har sagt at han er fin på håret nå. Han kler nemlig alt. Men det er rett og slett en prinsipp sak. Jeg har gått dit for ofte i forhold til klippeferdighetene de har, men det er dette at det er så tilgjengelig. Jeg føler at jeg med full rett kan si det slik, jeg har tross alt gått et år på frisørskolen og jobbet på Hair i Trondheim. Jeg har også drevet egen privat praksis. Gutteklipper kan jeg.

Per Kristian så grei ut. Han hadde styrt det hele selv, og håret hans så sunnere ut etterpå. Så der fikk frisøren litt gratis. Det er ikke akkurat OK frisører`s ansattes resultater jeg ser på, men noe de har gjort har vært greit. Men ALDRI noe mer enn det. På Røros var jeg stor fornøyd og på ferie klippet jeg meg storfornøyd.

Ruben og jeg hadde time seinere på dagen i samme salong. Jeg prøvde å ringe rundt til andre frisører for å ordne time til oss uten å lykkes. Så vi tok til takke, det skulle være to nye frisører fra samme plassen. Det var spikeren i kisten for Grande frisører for oss. Hun som skulle klippe meg har jobbet der i 20 år. Hun klippet mitt korte hår helt inn til skallen på sidene. Det ser helt latterlig ut. Det minner meg om cellegifttiden, da jeg kunne se inn til hodet. Hun mente at det bulte ut på sidene. Bak tok hun nærmest ingenting og det var der hele hår problemet satt, fordi det krøller seg der. Foran prøvde hun å skjule det grå området jeg har med å la være å klippe, mens jeg sa at jeg ønsket gråfargen fram. Jeg får lyst til barbere det hele av.

Jeg bare lurer på om det er min evne til å formidle som er dårlig. Jeg ble rett og slett ikke hørt. Hun spurte hvor vi skulle i påsken. Jeg svarte Sverige. Hun snakket om isfiske, snøscotere etc. Jeg tenkte at hun kan snakke faget bedre enn klippefaget. Jeg ser ut som om jeg har prematurhode nå. Så spurte hun om det var jeg som var i avisn og søkte på råkkesjef jobben. Ja, svarte jeg. Så de har brukt et ungdomsbilde av deg da. Bildet tok de i fjor, svarte jeg. Herregud skulle jeg sitte lenge i stolen og vente på at hun skulle bli ferdig? Jeg kjente at dette ikke ble bra.

Det fine med hår er at det vokser ut, men Grande frisør må jeg ikke gå til mer. I syden fikk jeg en kjempeklipp (uke 11). Hun snakket mindre. Jeg er glad for at dette betyr noe for meg. Før har jeg vært mye likegyldig til slikt. Det er jeg ikke mer.

Jeg har vært oppe i stuen en tur. Bodil bød alle damene på Baileys, bare jeg tok i mot. Jeg får bekreftet at damene ikke har noe drikkekultur sammen, men vi har det hyggelig og i morgen skal vi på dametur. For meg er det det samme. Guttene mine har ikke kjørt slalom i dag og er sugen på det. Mange av de andre guttene kjørte i dag. Jeg kunne tenkt meg en familiedag, men bøyer meg for flertallet. I fjor hadde vi langfredag og lørdagen som voksen tur dager. Det var veldig bra. Gutta hadde lørdagen og da hadde vi damene ansvar for påskeeggjakten. Det blir sikkert flott årets opplegg også. Men jeg må legge meg for de vil ha avgang kl 09:30.

God kveld. Betty.