For en dag

Bernt sin far døde lørdag 25.03.06 kl.21:30.
Kondolerer.
For en dag.
For en mann.
Han har spart oss for mangt og meget.
Han var stor.
Han var snill.
Han var glad i oss.

Jeg voknet i morges med en følelse av uro. Armen min var stiv som en stokk og trengte flere runder med yoga på gulvet før den ville bli litt gjenkjennbar. Jeg valgte å ligge å stirre ut av vinduet for å se at det var en nydelig blå himmel. Min plan var SATS kl 15:00, så jeg tenkte å sove videre. Verken armen eller ungene ville at jeg skulle sove. Ruben kom inn med telefonen kl 09:30, Jon inviterte oss på tur (beste venn til Ruben). Herlig. Gutta hadde masse motstand. Men jeg skjønte med en gang at det var toppen å komme seg ut i guds frie landsskap.

Vi bokstavligtalt kastet oss rundt. Før det, rakk jeg å tenke at denne putehaugen mellom Bernt og meg var fullstendig ubrukelig. Både på Røros og på Gran Canaria var putene bedre. Jeg vet ikke om grunnen var putene, men armen min er heavy å samarbeide med. Kunne ønske jeg kunne hjelpe meg selv bedre. Jeg har masse motstand på at jeg er avhengig av hjelp for å få en funksjonell arm i fremtiden. Jeg kikket bort på Bernt, som lå bak de store pute haugene, barrikaden mellom han og meg,og snorket. Jeg skulle så gjerne ha vekket ham, for min del, for å bli hjulpen. Jeg hater at jeg trenger hjelp for en fysisk ting. Det minner meg om den gang da, og om mørkt begjær. Bernt sier at jeg kan slappe av og spørre. Men noen gang spør jeg og så glemmer han det og da er det for jævli å tigge igjen.

Det minner meg om den gang da det ikke var armer som holdt rundt meg, og sa at jeg var noe verd. I mange år var det ikke et spor av fysisk nærhet til verken kreti eller pleti og det var vanskelig å bær. Hele kroppen skreik og var fyllt av mørkt begjær. Slik føles det med armen.

Jeg kan ikke bare hjelpe meg selv. Jeg må lære meg å be om hjelp. Og jeg synes jeg ser at hvem som helst ordner med armen min. At hvem som helst spør meg om å få hjelpe meg. Jeg vil ikke ha hvem som helst inntil min kropp. Jeg vil ikke ha hjelp av hvem som helst, selv om jeg trenger hjelp. Dette er kjempe trist og vanskelig innimellom. Jeg er ingen hvem som helst.

I kveld var Aun og Stein her og jeg elsker de kveldene vi er en "hel" familie. Da er vi 7. Gutta kunne dødd for deres viten og krøller sine kropper i fosterstilling på mine stesønners fang. De er forgudet av store og små. Mulig de liker det, men vi elsker det og det er betydningsfullt at de er her. I kveld var det helt spesielt. Under kveldsmaten snakket vi om farfar. Vi formidlet til mine tre sønner at farfar er syk. Vi sa at han ville dø fra oss, at han ikke var redd for å dø, at han kanskje ville leve denne våren.

Ruben bestemte seg for å ringe. Han trengte å si at det fantes piller mot alt. Han ville si til farfar at han hadde lovet han sommeren. Vi ringte farfar sin telefon. Ingen svarte, etter 37 sek. la vi på. Vi ringte farmor sin telefon, hun svarte. Ruben la ut at han ville at farfar holdt seg i livet, det hadde han lovet og at det fantes piller etc. Farmor sa at det var for seint med piller. Hun ba om å få snakke med Bernt. Da sa hun at hun hadde fått beskjed om å komme så fort som mulig. Min svigerfar døde mens hun var på vei til sykehuset.

Ingen av oss var der. Jeg sa til Bernt at han skulle ha dratt fredagen. Jeg snakket med min svigermor kl 22:00. Hun var lei seg for at hun ikke hadde vært der da han døde. Ingen av oss var der. Det gikk så fort. Men vi var der hele tiden likevel. Vi 7 satt og snakket om han. Han levde og lever og ånder i våre hjerter. Bernt drar til Molde i morgen.

I dag dro vi til SIIM og parkerte der. Vi gikk til Movollen i lag med to gode nabofamilier. Voksen gutta hadde med hver sin pils til forsterkning. Jeg ba de om å huske meg neste gang. Det var påskefeeling og varme. Noen av oss gikk tilbake hele veien. Jeg tok av meg skiene utenfor mitt hus. Pussig. Da hadde jeg tilbakelagt 1,5 mil i trøndersk skog. Det var en vakker dag. Jeg tenkte mange ganger: FOR EN DAG, og det ble det.

Kjære John. Takk for det vi har i lag. Du respekterte meg fra første stund. Du sa at du likte meg og at verden var bedre med meg i. Takk John, Takk for alt det fine. Din styrke er med meg, for alltid.

Love, Betty ,,, vi er i sorg ,,,