Kom Mai Du Skjønne Milde

En enorm trøtthet kom sigende etter 5 timer øving. Vanvittig bra gjeng og et sinnsykt trøkk i bandet. Vi bare koser oss. Rart om vi ikke skulle få noen spillejobber snart. Sylvi var innom og befestet at vi var brennaktuelle. Vi får se og høre hva kreftforeningen vil med oss i neste uke, f.eks. Nå er det mange nye spennende tanker og ideer på gang.

Jeg gikk og mediterte med en gang vi kom hjem. Det hjalp umiddelbart. Deilig at det er stille nå, hodet er fyllt opp med lyd og inntrykk. Susanne og Sigurd tok med seg Ruben ut i Vanvikan. Det blåser på Moholt, snaustrinda som det kalles. Jeg sitter og ser på været, og jeg har ingen ambisjoner om å flytte på meg en gang. Kari på Byggefeltet inviterte meg på gåtur. Ville vært bra for meg og skritt telleren, men jeg er sliten og stemmen er sliten. Den skal ikke prate noe nå.

Jeg fant skritt telleren ute ved siden av kjøkkentrappen. Jeg stresset litt for å finne den. Det er rart at vi mennesker er sånn at vi kan gå mer når vi får en dings som viser oss hvor langt vi går, så går vi for det. For å gjøre det bedre enn dagen før. I alle fall slik kan jeg gjøre det. Det beste er når jeg har eieforhold til det å gå, fordi det er bra for meg. Men der har jeg ikke. Slik er det med maten og, jeg spiser på klokken, fordi jeg ikke har et naturlig forhold til mat. Det ble ødelagt for mange år siden, og da må jeg spise slik som det er sagt og tro på at det virker.

Det er rart og sært å ta hensyn til seg sjøl. Det betyr en masse nei for tiden. Jeg holder fast i meg sjøl og tror at denne gangen går det.

John Arvid har vært på kino med Tor Inge, Per Kristian har grilletr i fjæra med Brage. Gutta som lå på trampolinen i går kveld, ville overnatte ute i natt, på trampolinen. Vi ble i fyr og flamme, men bestemte at hvis en ikke fikk lov, lot alle det være. Det er ennå litt kaldt i luften. Så ble det slik at en ikke fikk lov, så nå har John Arvid 3 overnattingsgjester på rommet til Ruben. Madrasser over hele gulvet og nattkino på denne pc`en, så jeg fikk beskjed om å skrive meg ferdig.

Natt til 1. Mai og jeg skal samle krefter. Jeg skal defroste fryser i morgen og spa litt i jorden, og ikke minst, gå i pysj så lenge som mulig.

God Natt, Betty

Nye løsninger på gamle mønstre

Det er hardt å legge om stil. Jeg tar meg selv i å hele tiden nesten be Bernt om å: ”springe opp etter ditt eller ned etter datt. Kan du legge dette i frysen? Kan du…etc ” Men jeg går selv. Det er ingen grunn til å ikke bevege meg. Det var det før, men ikke nå. Jeg forstår hvor lite bevisst jeg har vært på mine egne møsntre. De bare er der som dårlige vaner. Vaner som er like innøvd som å pusse tennene.

Og nå som jeg har vært på øving hadde det vært så godt å slappe av med et glass vin. Det skal jeg ikke. Det koster å gjøre endringer og skal jeg ha resultat, så er det nettop nå som gjelder. Tåle litt motgang, og holde fast i det jeg har bestemt meg for. I går ble det åpnet en champagne, jeg tok 5 små nippeslurker, for den champissen hadde vi planlagt i 2 år. Jeg hadde bare glemt det.

Mestringsforventning:

Tiltro til egen evne til å gjennomføre en handling. Jo mer mestringsforventning jo mer utholdende innsats.

Jeg er så vanvittig trøtt i kroppen at når jeg mediterer hver dag, sovner jeg etterpå. Så da må Bernt vekke meg etter en ½ time. Meditasjonene er gode, med flere transederinger, men jeg er totalt banket opp innvendig i kroppen. Dette skal ta tid. Jeg må huske på flere ganger om dagen at jeg har lov til å ta hensyn til meg selv. F.eks hvis det ringer på døren, må jeg tenke før jeg åpner: ”Det er lov å takke nei, selv om det er et hyggelig tilbud”. Særlig det å være sosial tærer når jeg er trøtt. Sikkert fordi min rolle har alltid vært å eksponere og bære samtalene.

Hun fysio dama har samme sort energi som meg, jeg tror ikke hun gjør så vanvittig mye. Hun bare har slik POWER i det hun gjør. Og ut av det blir det mye bra prosjekter. I dag sa Sigurd at jeg ser godt ut, så han mente at det var bra jeg sa, at jeg ikke var i god form. I dag har jeg ikke så mange steps. Jeg har stått og sunget i Buran Hus, syklet ned dit og gått litt trapper. Det er her jeg forstår at jeg har vært sjuk og at kiloene ikke slipper så lett taket. Stepdingsen er også blitt borte. Jeg har mistet den av meg, men den er en plass her i huset. I går kjøpte jeg ball til å hoppe på. Logopeden som anbefalte den som en avspenning før konserter. Hoppe sittende og synge skala opp og ned. Det funker veldig bra.

Øvingen var knall bra. To låter oppvarming, så rett på det nye. Kriger og 30 Sølvpenger. Det blir heftig øving i morgen. 30 sølvpenger er en låt til min egen indre kritiker. Den som prøver å holde meg nede. Vi har alle en liten Judas i oss, som forråder oss selv og vil styre.

Så det gjelder å holde fast. John Arvid ligger ut på trampolinen med 3 klassekompisser (som jeg har fått høy stjerne av pga blåkort innlegget mitt i avisen). De spiser godteri og ser film på PSP. Kjøkkendøren står åpen, så nå har varmen trengt inn i våren.

God natt, Betty

Klarhet

I mens Trondheim Musikk og Kulturliv spekulerer på hvem som blir den nye råkkesjefen, tørker jeg blod av vår nyoppsatte trampoline. Ruben og to karer hoppet her og albuer krasjer med neser. Jeg fikk umiddelbart samme følelsen som i fjor, av å jobbe i barnehage hjemme. Men det skal jeg ikke ha noe av i år, så her gjelder det å kjøre regler og holde fast i det som blir bestemt.

Sikkerhetsnettet er på plass og salget av brød finansierte 2/3 av det. Nå er det sparing til eltemaskin. Solgte 2 brød i går til Heidi, som er min faste kunde. Hun skulle på hyttetur til Røros i dag, og ta med seg brødet. Så da kan vi si at brødet kommer hjem til sin opprinnelse.

Råkkesjefen må være en råkkebyråkrat og det må være en som kan jobbe. Hvis ikke de velger Egil, nå når de har sjansen, så har de ikke skjønt sitt eget beste. Men det blir vel en av disse media gutta, Bjørge eller Fiskvik. Det er i hvert fall ikke meg, for jeg har ikke vært på intervju. Det er ikke noe som faller meg tungt på hjertet. Jeg har markert hvor jeg synes at jeg hører hjemme, men helst når jeg er helt restituert fra kreften.

Før dette skal jeg kose meg i hagen, trene, meditere, holde fokus på steps og hvile. Det er nærsagt en pussig greie, for før var jeg avhengig av eksponering og bekreftelser fra verden der ute. Nå gir jeg faen og det er deilig. Nå trenger jeg bekreftelsene mine, de som sier at jeg er bra nok. I går traff jeg ”den ansvarlige” for de sykemeldte på jobb, en hyggelig lunsj på Dromedar. Jeg kjenner etter samtalen at jeg er ikke noe redd for å gå over på rehabilitering. Jeg skal ikke spekulere i å begynne å jobbe nå, fordi jeg har bare et ½ års kontrakt igjen i kommunen. Eller at da får du bare 66 % av lønna (stakkars enslige forsørgere – de har ikke noe valg). Jeg skal begynne å arbeide når jeg er klar for det.

Det er mange ting som er ”of the record” som det ikke passer seg å dele her. Tanker jeg har om prioriteringer, organisatoriske rokkeringer, økonomi og hvem som har ansvar for hva, og hvilke forventninger jeg har til sjefen. Det får jeg ta i møte, og det ser ut til å bli i neste uke.
I går tok jeg kontakt med han jeg snakker med i Oslo, som er psykriater og spurte om det var greit at jeg offentliggjorde på bloggen at jeg hadde timer hos han. Det blir tullete å skrive: han i Oslo. Det var helt OK for han. Han heter Dag Furuholmen og har nylig gitt ut en bok i lag med Gunnar Cramer. Den heter: VÅG MER og kan kjøpes på nettet:

http://www.haugenbok.no

Før jeg skrev det som Eli hadde skrevet til meg, spurte jeg henne om det var greit at jeg tok det med i bloggen. Det var OK for henne. Ingen skal plutselig oppdage sitt navn i bloggen og så står det noe som de ikke vil offentliggjøre. Men jeg kan nevne at jeg har treft folk ved navn og hva vi gjorde, og positive elementer i møtet.

Jeg fikk en nydelig mail fra min arbeidskollega på MTG i går. Jeg spurte om å få ta det med i bloggen:


Kjære Betty.

Hvis du går inn på Yahoo.com og skriver frisørskolen trondheim i søkefeltet,
gjett hva som kommer som nr 1 på lista over treff??

Jo, Betty42. Bloggen din. Prøv selv, det er helt sant!
Jeg ble helt satt ut, jeg. Skulle bare se om jeg kunne få bestilt meg en
litt billigere frisørtime, og vips! Der var DU. Og det var så godt å lese
litt. Har savnet deg veldig. Kjenner meg så godt igjen, selv om jeg ikke har
hatt det på langt nær så tøft som deg. For meg har det vært litt av en
utfordring å bli mamma. fantastisk, men også veldig skremmende. For det er
jo den stemmen som maser og gnager om at man ikke duger, ikke strekker til,
ikke er bra nok, ikke fortjener etc etc. Akkurat som du beskriver. Mange
svarte timer..Men vi må bare kjempe videre, for det er jo så mye vakkert og
godt, også..

Håper vi sees snart, men ikke føl noe stress på det. Det blir når tiden er
inne.
Veldig glad i deg, du er et viktig forbilde for meg. Du har lært meg at det
er lov å slite med ting og at man kan være fantastisk selv om man har masse
mørke inni seg noen ganger.Gleder meg til å få lære mer av deg, skjønne
kvinne!

Stor klem fra Anna-Lena


Da vet jeg at noen kjenner seg igjen der ute, og da er denne skrivingen til mange slags nytte. Anna er en utrolig ung dame, som komponerer egne låter. Det er veldig bra. Hvis du vil høre noe av henne, kan du høre det på:

http://www.mindthegap.as

Jeg føler ikke noe stress, og jeg vet at våre veier krysses. Det vi har i lag, bare er der.

Brød står til heving og huset er stille. Bernt er ute og padler i kajakk med naboen Terje. Jeg skal snart synge meg opp, før å øve.
Det er en vakker dag i Trøndelag, og krokusen til naboen spirer.

Ut i det klare været, Betty

Kraft Ro Sikkerhet

Nå flagges det i flagg-gaten og, også kalt Lyckliga Gatan og Betty street. Kineserne på hjørnet fikk laget to lukket valnøtt kaker en gang, hvor det stod: Bettys street. I dag er det Magnus street, han er 9 år i dag. Det er en fryd å kjøre bilen ned gjennom alleen med alle flaggene.

Det er vel ingen tvil om at vi har ulik kapasitet vi mennesker, ut i fra hvilken jobb vi gjør med oss selv. Jeg føler at nå er jeg i vater i forhold til de behov jeg har og da er kapasiteten fin. Jeg har fokus og ut av det blir det kraft. Det er det ingen tvil om. Jeg gjør absolutt ikke for mange ting, men jeg må erobre en ro i de tingene jeg gjør. Det er mesterstykket mitt. Har jeg oppnådd det, har jeg greid mye.

Stress = kreft.

Men jeg kjenner folk som kan sitte i ro og stresse og jeg, så det å være i ro er ikke alltid en løsning på livet. Bevegelse er nøkkelen til glede. Det er lettere å navigere rett når en har valgt retning, og velger å være i bevegelse mot målet. I dag har jeg gått 5186 steps, det er inkludert en Flyt og Pilates time.

I ettermiddag kom Stein hit med sin kjæreste; Trude. Det har vært utrolig hyggelig. Hun er en veldig trivelig jente. De har satt opp trampolinen, og startet ”jumpe” sesongen. Jeg ble veldig berørt av dette møte. Hun ser ut som en som kan bli mer glad i Stein enn det vi er, og det er rart å kjenne på. For oss betyr Stein sin lykke mye.


Champagne for ny jobb og kjæreste.

Jeg nedprioriterer å skrive mye, til fordel for søvn. Bli opplagt til øving med bandet.

God kveld, Betty

Hodet Over Vannet

I dag har jeg vært på to svømminger og stort nærmere Røros Rehabiliteringsopplegget kan jeg ikke komme. Når jeg i tillegg får fanpost fra Eli, og tilrop fra Ingunn i bloggen. Ja, da går det framover folkens.

Til frokosten i dag ville guttene ha høytlesing fra de nye bøkene de fikk i går. Per Kristian var først ut og leste fra Kurt koker Hodet av Erlend Loe, og takk Erlend for at du har skrevet så gode barnebøker at min sønn har erobret lesegleden. Det er en fryd for øret og et løft for en gutt som ikke fant ut hva han ville lese. For det er jo ikke sånn at Harry Potter passer til alle, ei heller fotball, men det er en annen sak.

Ruben følgte tett opp med å lese to sider fra ”TaeKwonDo er tøffest” av Lise Blomquist. Han leser stillere, men gjennomfører det hele. John Arvid fikk boken Muffe 2 av Arne Garvang. Handler om en tenåring med skråblikk på verden og han har en spesiell humor. Tenkte kanskje at den ville fenge. John Arvid vil helst lese faktabøker og liker ikke å lese høyt. Han vil heller skrive bok sier han. Han hadde skrevet noe selv, som Bernt leste opp og han lovet å lese fra boken i morgen.

Bøkene kjøpte jeg som en oppmersomhet, fordi de alle fikk blåkort.

Jeg deler med dere det John Arvid skrev:

Knut og Trond

Knut (11 år) starter på en ny skole som han ikke er fornøyd med. Han liker ikke rektoren med det voldsomme gliset. Han klarer ikke å være venn med en eneste en i klassen, og han synes at læreren er altfor streng. Men en dag får han en ny nabo og venn som heter Trond. Men mystiske ting skjer i friminuttene på skolen. Derfor har Knut og Trond lyst til å finne ut hva som skjer.

XXX

Jeg hadde pang start, med vanngym kl: 08:30. Jeg og en meget svømmedyktig dame prater om livet og all dets betydning. Hun har vært sykemeldt i 2 år, så det er faktisk mulig å trenge lang tid. Jeg sa til henne i dag at det gikk an å se på kroppen hennes at hun har vært en svømmer, og derfor ville hun sikkert komme fort i form. Hun sa til meg at det gikk an å se på meg at jeg ville komme fort i form også, hun følgte opp med å si at det så hun på viljen min. Ja, ja. Men jeg er ingen slappfisk, selv om jeg er stor så er det muskler i meg og jeg er fast i fisken. Det skal jeg ha. Dette med dusjingen var veldig greit i dag. Jeg tror ikke det er en kjeft som legger merke til at jeg har en limpåpupp og en ordentlig. Riktignok går jeg inn på do for å kle på meg oventil, fordi garderoben er propp full av småjenter og jeg har motstand på deres reaksjoner eller jeg orker ikke stå i det, eller noe sånt.

Jeg gikk bort til Pirsenteret der min stesønn jobber, for å finne hans firma og overraske. Uten mobil, så må man finne litt ut på egen hånd. Jeg gikk feil til flere steder, men med step måleren, så gjør jo det ingenting. Til slutt gikk jeg til Eniro hvor Benedicte jobber. Jeg fikk låne hennes mobil og Stein møtte meg nede i gangen. Jeg ble med opp og presanterte meg som den gode stemoren. Det var en ung gjeng som satt der. De hadde hatt lønningspils og feiret kunde nummer ett eller annet tall. De hadde raftet på fjorden og spist ute. En litt sånn dagen derpå stemning. Men en kan trygt si at dette er et firma med ståkukmentalitet, for øvrig bare menn ansatt foreløpig, men det er en annen sak, igjen.
De skal ansette mange ennå og ekspanderer fremover.

Jeg dro på svømming nummer to kl: 11:00 og da i lag med de erfarne brystkreftopererte. Det var moro det. SÅ greit å få slappe av i en slik gjeng. Fysio dama var like på høgget og det oser energi av hele opplegget. Ganske hard trening også. De 3 siste treningene har jeg ikke sett på klokken halvveis. Det skal være slik at jeg skal kose meg i form. Med hodet over vannet på to økter, så er jeg fornøyd med innsatsen min i dag. Og ingenting er som å være fornøyd med seg selv.

Jeg har taket på ”given” denne gangen. Jeg snakket med noen damer i dag. En som sa at alle hun hadde snakket med som gikk på hormontabelettene, som jeg går på, hadde lagt på seg. Jeg sa det med veldig store bokstaver, at jeg skal holde fast, jeg skal ned i vekt NU. Berit har anbefalt en ”kur” på kommentar siden, den ligner på Røros-oppskriften. Rødvinen hver dag tror jeg at jeg må la være. For å gå ned. En ting er å gå ned i vekt med en i utgangspunktet frisk kropp. Men jeg starter etter knallhard behandling og det slipper ikke så lett da.

Jeg kunne ønske at jeg hadde helse til å drikke rødvin hver dag, røyke og snuse, men det har jeg ikke. Rus er enkelt og greit godt. Men så er det mye i mitt liv jeg definerer som rus og jeg vil ha tilbake rusopplevelsene som toppturer gir, som å mestre på isen, som å synge med bandet, drikke rødvin i helgene, men selvsagt på en glede. Problemer løser vi på andre tidspunkt. Som Knut Reinås skriver i sin bok Beruselsens porter: ”Det er grunn til å tro at folks behov for rus er blitt undertrykt og fortiet i vår kultur, at det er blitt oppfattet som noe man helst ikke snakker for høyt om, på linje med seksualdriften. All rus blir bekjempet. Og alle alkoholbrukere føler seg ”skyldige”.

Jeg sa en gang at jeg skal drikke rødvin hver fredag resten av mitt liv. Men jeg får stå over til jeg har nådd mitt nødvendige mål. Og det er veldig greit å vite at en har denne kontrollen. Når jeg blir 60 skal jeg drikke et glass rødvin hver dag og når jeg er 70 år skal jeg begynne å snuse igjen eller røyke. Jeg har ikke bestemt meg helt, men det blir bare en av delene. Mulig jeg flytter hele greien 5 år oppover, men max 5 år, for livet skal bare ikke være en uendelig reise med nøktre dager. Jeg får livskvalitet av å ha goder også.

Jeg har spurt ungene om de har sett noen fulle noen gang. John Arvid og Per Kristian har sett noen russer. Samt en vi kjenner. Hun var i selskap her da jeg var 41 år. Hun stod i gangen og snakket veldig høyt og ravet, John Arvid kom ned. Det likte han ikke, men det gjorde ikke vi heller. Det var ubehagelig det. Men fredagene i vårt hus, med pizza, vin til de voksne og brus til guttene er balsam for sjelen. Når Aun og Stein (våre store sønner 27 år og 29 år i år) er her, drikker de vin i lag med oss. Vi kan ikke og skal ikke skjule en kultur, men lære våre barn en opplagt begrensning av det meste.

Jeg må bare ta med et fantastisk sitat fra boken til Knut:

”Med ett er det som
verden står stille noen
sekunder. Alle betrakter
at støtet jeg setter,
treffer nøyaktig der det
er best. Så kommer
det utløsende øyeblikk.
Jeg kjenner at varmen
Stiger i kroppen min.
Jeg må løpe, jeg må skrike,
Jeg må vise mine tilskuere
At jeg har klart det.
I tåkehavet ser jeg at
Personer løper meg i møte…
Skuddet var perfekt.
Rusen er total. Min rus.
Vi leder 1-0”.
Jan Åge Fjørtoft, fotballspiller.

Jeg har hatt mange spennende samtaler med Knut om RUS.

I morgen kommer Stein hit med sin kjæreste for første gang. Vi gleder oss veldig. Per Kristian kunne dra i pirbadet med noen i klassen, men han ville ikke siden Stein kom hit. Det var han veldig bestemt på.

Jeg dro hjem etter svømming 2 for å hente en mobil. Jeg stakk innom butikken og kjøpte røde tulipaner (snart slutt på sesongen) til fysio dama. Jeg hadde en ½ times telefonmøte med psykriater i Oslo. Den beste i landet. Nå er kun det beste godt nok om dagene. Han var veldig fornøyd med meg i dag. Det var godt med bekreftelser på det jeg har på gang og har fått til.

Han mener at en ting er å ha kontakt med seg selv og sin egen historie fra barndommen. Men det er viktig at det ikke har styringen. Og det har ikke styringen når det blir ferdig arbeidet. Når egne behov blir tatt på alvor og en ikke lenger ”pleaser” andre. Når en jobber med den indre kritikeren, som er en innlært greie fra barndommen, og ikke lenger tviholder på den dårlige selvoppfattelsen, når en gir slipp (som å miste en gammel venn), så er det som å skifte ganglag. Han har vanvittige gode og funksjonelle bilder på sakens kjerne.

Eli skrev i dag: "Ta med deg det beste i fra barndommen og det som ikke er bra får du godta - plassere det - og lås det ned i små skuffer som du setter hengelås på - kast nøklene". Det er vel kanskje det stikk motsatte av hva jeg har gjort de siste 20 siste årene, og strider i mot det jeg har lært. Jeg tror at de menneskene som har gjort det ”harskner” til og bærer videre med seg en skam, som igjen forplanter seg videre i generasjoner. Når en gjenkjenner en følelse, en lukt, en stemning og det minner om noe gammelt, så er det synd om de ikke kan forstå hvor denne følelsen egentlig kommer i fra og intellektuellt legge det på ”den hyllen” for den typen opplevelser. Hvis det er innelåst og nøklene da er kastet, så kan du aldri finne ut hva som skjer med deg selv. Det skaper frustrasjon og psykiske plager. Når en prøver å bekjempe/flykte fra den ubehagelige følelsen, vil ubehaget bare forsterke seg. Tro mine ord. Jeg prøvde å stenge det inne og dope det ned i min ungdom. Dope vekk ubehaget det innelåste førte med seg. Da jeg fikk tatt fram det som ikke var bra fra barndommen, for å bearbeide det, (i rehabilitering midt på 80 tallet)trengte jeg ikke lenger å dope det ned/springe i fra det, for det gjorde ikke så vondt lenger. Det var ikke lenger en stikkende smerte. Det var ikke dagens smerte, men tilhørte en gammel tid, måtte ut for så å gå videre. Kanksje jeg en dag skal ta doktorgrad i hvordan takle det som ikke var bra i barndommen.Men det viktige er at det er den voksne delen i deg som styrer historien.

For skal livet leves her og nå, så må en ha tatt arbeidet med ”det gamle”. Hvis en vil være ærlig med seg selv og egne omgivelser, så er bevisstheten på hva en overfører til andre det viktigste elementet. Mine barn skal ikke pga ubevissthet bli proppet fullt av ”ikke bra nok” taper, og det hadde de blitt hvis jeg ikke hadde tatt tapene mine på alvor.

Men dette er litt viderkommende. Vi er, både Bernt og jeg drillet igjennom mange personlighetsutviklings kurs, samlivskurs og så har jeg arbeidet med mennesker som ”bærer på historier” i mange år. Det finnes mange veier til rom, mange måter å oppnå godt liv på, men det finnes bare 4 basis følelser og vi har de mer eller mindre undertrygt i oss alle.

Sinne – sorg – redsel – glede.

Han syntes at bok ideen og måten jeg ville starte den på var genial, og da var denne dagen bare en av de beste.

Bernt og jeg var på skolen og så Ruben sitt trinn opptre. De var alle utkledd som troll. Før syntes jeg det var strålende bare fordi han opptrådde. Nå syntes jeg at det var et kvalitativt løft, ja, nesten magiske øyeblikk i stykket. Det var virkelig bra. Jeg ble så grepet at denne ”Tellefsen-gråten” kom tilbake og da de sang Sør-Afrikas nasjonalsang Nkosi Sikelel’ iAfrika (Gud velsigne Afrika), da var jeg fortapt og lykkelig for at vi var der. Ruben gjorde en god figur.

Etterpå var det slitsomt. Det er alle spørsmålene, sjø. Jeg ble invitert av Belinda ut for å spise og kino i morgen. Men det må jeg bare glemme. Men særdeles hyggelig forslag og det skal jeg huske ta med meg til bedre dager. Nå er det bare beinhard fokus på bedre helse.

Bildet er etter dagens forestilling.

Jeg har gått 4944 steps til nå, jeg...tok 3 runder på stuen og ned i fryseren med 2 brød, nå er det 5017 steps i dag. Dette utgjør 3.01 km og forbrenning av 278 kcalorier. Ja, også to timer med hodet over vannet da.

God kveld, Betty

En jobb å gjøre!

Jeg har en jobb å gjøre. Det er å komme i form. Det skylder jeg familien min, og ikke minst meg selv. Koste hva det koster. Det betyr søvn, rett mat og til rette tider, trim, alkohol bare ved milepeler, trim, fokus, fravær av folk som suger, gå i trapper, meditere, hvile.

Dette tenkte jeg på trimmen i ettermiddag nede på Piren. For første gang var jeg på brystkreftoperertes gymtime og det var riktig artig. Jeg fikk den samme gråt-følelsen som jeg fikk da jeg var på konsert med Arve Tellefsen på Stolav like før jul (Betty 42: Kveld, 21.12.05. Julemysteriet). Der satt jeg med alminnelige mennesker og det eneste vi hadde felles var at vi var sjuk. Jeg svelgte og svelgte fordi fiolinen til Arve boret seg inn i sjelen min. Jeg satt på første benk i lag med de andre brystkreftopererte som den gangen gikk og tok strålebehandling.

I dag var det bare mange damer som strålte. Vi stod på rekke og rad og danset oss igjennom timen. Det kjentes ut som å være i en liten familie. Jeg visste hva disse damene har vært igjennom, og det gjorde det hele så sterkt. Det er som om de alle har bestemt seg for å være i fokus i eget liv. Treneren er fysio dama, og hun er jo bare helt utrolig. Da jeg så den trente kroppen, så tenkte jeg: Det her skal jeg også få til. Hun har det humøret og det poveret og det er fordi hun holder seg i form, og det koster, for alle.

Timen var topp. Jeg prøvde vekt i venstre arm for første gang. Litt skummelt. Det stikker og jeg får sånn plutselige ondter i armen, men det må prøves ut. Vekten var 0,9 kilo. Hvis armen tåler det, vil vekten være bra, for muskelen kan ikke dovne bort helt. Trimprogrammet mitt på pc`en har tatt kvelden, men det er veldig nyttig å ha på dagen.

Kokingen i kroppen gav seg etter noen timer i dag. Overskuddsfølelsen varte ikke så lenge. Jeg dro for å handle bukse til Ruben, hver sin bok til guttene og mat. Da de to første butikkene var tatt, var jeg helt gåen. Jeg traff Marianne i bokhandleren, hyggelig, men jeg var helt ferdig. Svettet villt og skalv i kroppen, dessuten skulle Per Kristian komme hjem fra skolen og jeg hadde lovet å være der da. Vi måtte bytte en bok, vi dro til butikken igjen og da var jeg fullstendig brukt opp. Vi valgte bort matbutikken. Han sa: ”Du kan gå og meditere, mamma, så gjør vi lekser”. Da vi kom inn døren, satt jeg meg ned ved pc`en, da sa han: ”Sa jeg ikke at du skulle ta en pause?". Barn tar tidlig ansvar folkens. Han vet at hvis jeg hviler, så er det best for alle.

Bernt ringte og sa at de hadde funnet klokken til John Arvid. Da ble han glad. Jeg dro for å hente den og gikk også på trimmen. I dag har jeg gått 4300 steps til nå, det utgjør 2,58 kilometer og 238 kcalorier er brent. Og det inklusiv trimmen. Hallo – jeg tror vi mennesker rører oss mindre enn vi er klar over. En vanlig dag med en vanlig trimøkt forbrenner ikke mer enn to ekstra brødskiver. Det er jo helt vanvittig. Det er ikke rart at kilo ikke løsner. Vi må være i bevegelse, folkens. I morgen skal jeg slå dagens rekord i steps og det uten å stresse.

I Bergen har de konfirmant til helgen. Flaks at jeg fikk vite det. Jeg spurte om noe rundt bryllupet i sommer. Vi skal i hvert fall få sendt noe. Det minner meg om å være tilstede med ungene mine i hverdagen, plutselig er de konfirmanter. Per Kristian har vært på elevkveld og har storkost seg. Et lykkelig barn dro og en like lykkelig kar kom tilbake. Deilig. John Arvid vil ikke bli med, men bra at de kan gjøre forskjellig. Ruben har kjørt en knallhard krig mot oss. Vi vant. Han skulle til Markus. Det fikk han lov til hvis han gjorde ferdig alle leksene først og ikke ble ferdig for seint. I morgen er det korunderholdning på skolen og da forsvinner leksetiden. Han drøyet det og ble ferdig først kl: 20:00. Han var rasende. Etter knallhard hyling i sofaen kom han for å bli strøket på ryggen og sammen ringte vi til mammaen til Markus for å avtale at de skulle avtale en annen dag på skolen. Det viste seg at Markus uansett ikke hadde kunnet i dag pga fotball.

Skal jeg greie å bygge overskuddet er det mange ting jeg må kutte ut fremover. Jeg kan f.eks ikke se Thomas sitt band på fredag kveld, da vil jeg ikke klare øving lørdagen. Sånn er det dessverre, jeg hadde sett frem til den. Jeg kan ikke se tog mandag 1. Mai for det koster å møte på gamle kjente. Dessuten har jeg ikke de store minnene fra årenes 1.Mai tog. Det Bernt husker best fra tidligere 1. Mai tog var at en av de tidligere elevene fra kollektivet på Selbu spyttet etter oss. Kanksje jeg skal dra den historien en dag. Jeg må også kutte ut syngingen på barneskolen 17. Mai. Jeg må spørre guttene om jeg kan få være hjemme. Det er så sinnsykt krevende med alt folket som spør og spør. Foreldreorkesteret er morsomt det, men alle møtene og spørsmålene er tappene. Telefon er veldig tappende for meg, i hvert fall når det skal snakkes personlig. Jeg må treffe folk der det er bevegelse, ikke stillstand.

Nå er kl. 22 og jeg har gjort mitt for denne dagen.

Betty

”Tiden må passe på alt selv. Det er ingen som sier: ”Nå kommer natten, nå nå du huske å skru av solen og heise stjernene opp på himlen”. Gerhard Stoltz

Jording

To netter med skikkelig hvile og jeg kjenner livet koker i årene igjen. Det er skummelt bra og jeg tør nesten ikke la det være slik, av redsel for å miste det trygge slitet. Det vante, det safe, det som holder meg nede, slik at de som sa en gang at jeg ikke dugde til noe kan få rett i sine spådommer. Tenk deg så truende å miste et gammelt verdens bilde. De var jo tross alt voksne da jeg var liten. Nei, Betty ikke la de bestemme. Ikke la de få rett. Jeg må finne ut av denne ”ha det bra greien”, slik at jeg kan ha det slik over lengre tid, og ikke måtte fjerne meg fra det med å sabbotere. Jeg merker at når det går bedre, har jeg ideer og oppgaver for en hel arme, og må stoppe opp for å ikke snuble i mine tanker.

Vi søker alle etter nye høyder, men hvem er opptatt av å ha kontakt med bakken? Øyeblikket her og nå, og ikke langt inni neste gjøremål. Det som er slitsomt for meg med øyeblikket, er at det tvinger meg til å kjenne på hvordan det har vært, fordi det å være i øyeblikket er annerledes enn å stadig flykte. Når jeg lever i nuet, så kjem det fram det gamle greiene som ikke egentlig duger til noe som helst, og jeg må i gang og erkjenne. Det stresser og det er slitsomt i lengden. Derfor er det deilig å flykte, gjøre ting, trene mye, arbeide mye, rus eller sove.

Jeg synes det er en fryktelig vanskelig oppgave jeg har fått utdelt. Kombinasjonen av restitusjon og nok bevegelse. Mulig jeg stresser litt når jeg først begynner å røre mye på meg. Før kl. 09 i morges hadde jeg gått 1040 steps, også gikk jeg under 1000 steps på en hel dag, mandag. I går gikk jeg 3032 steps og det var inkludert en trening, men ikke svømmingen da. Målet er 10 000 steps om dagen. Jeg skal si det er ikke rart at vi ikke forbrenner. Jeg trodde jeg var mer aktiv enn dette. Nå skal jeg i hvert fall ta alle trappeoppgavene.

Denne dagen er viet til sangen. Jeg må synge meg opp før helgen og jeg må gjøre det når naboene er på arbeid. Jeg har en gjøre liste jeg kan følge. Jeg elsker slike gjørelister, særlig når oppgavene er krysset ut, det er så greit med alt som er gjort liksom. Må lister er det værste jeg vet. Det gir meg aversjoner.

Jeg har en ”ta kontakt” liste. Der er det navn på folk jeg bryr meg om som jeg skal kontakte når jeg har ”rom” i meg sjøl. Det står to personer på den listen, som jeg tror er viktig for meg å få kontakt med for å komme videre i livet. Det er en sangpedagog og en gammel pensjonert lærer. Jeg sendte et kort til han fra Gran Canraia, for jeg ønsket meg at han skulle følge med på bloggen. Jeg skal ta kontakt når tiden er moden, og det er snart. Jeg har nemlig funnet ut formen på boken jeg skal skrive. Det frigjorde mye. Jeg vet at det er hardt arbeid og mange bøyger for å skrive en bok, men nå skriver jeg i hvert fall fortere etter mye blogtrening.

Da jeg fylte 40 år hadde jeg 3 lister. Lyst til å invitere -listen, må invitere-listen og ikke lyst til invitere-listen. En i gamle bandet mitt sa at han håpet at han aldri havnet på en slik ”ikke lyst” til invitere liste. For personer som har vært grenseløst inkluderende som meg, er en slik liste helt nødvendig. Det ville stått langt færre der i dag. I hvert fall 30 av de 110 som var på 40 årsdagen ville ALDRI ha blitt invitert i dag. Til det har det skjedd for lite eller for mye. Avhengig av hvordan du ser det. Mer i bok.

Like interessant kan en ”må” liste være. Hvorfor i all verden må vi invitere den ene eller den andre. Bernt vil ikke ha en tradisjonell 50 årsdag med masse ”må” gjester. Han vil bare dra på tur med gode turvenner. Han sier at nå er han voksen og vil bestemme selv, og gi der det er noe å få.

Jeg har ikke fått bakt brød for jeg mangler ingredienser. Guri var her og kjøpte brød i går, og gav meg en fin svart jakke. Nå skal jeg være fysisk aktiv. Stryking av klær men sangøvelser til, det er toppen det!

Betty

Harald Hårfagres Lovnad

Han klippet ikke håret før han hadde samlet Norge til et rike. Jeg skal ikke skli på mat eller drikke før jeg er under 90 kilo. Morgenvekt. Det kan hende at noen tenker at det er lett, men det er det ikke. For det har jeg forsøkt siden november en gang. Dvs et ½ år. Om 14 dager skal vi samles gjengen fra Røros og har jeg ikke greid det til da, så har de sjåfør på byen. Hvis jeg greier det før det, skal jeg ”spare” anledningen til vi skal møtes. Hvis ikke dette går, har behandlingene knust kroppen min fullstendig innvendig.

Når jeg er under 90 kilo er neste målet 87,5, men det får vi ta siden.

Jeg får så vondt i magen når jeg prøver å hjelpe 3 gutter på forskjellig nivå med lekser samtidig. Men det er ikke annet å gjøre, enn å stå i det. Jeg har eliminert bort ”venner med hjem” etter skolen i dag og jeg har satt John Arvid på stuen. De to andre på kjøkkenet. Jeg har sagt at vi må komme langt i leksene for å få frisvømming etter svømmekurset.
Ruben arbeider seint og de to andre spør hele tiden. Jeg må avvise John Arvid for å få han til å tenke sjøl. Per Kristian hadde leselekse på internett. 5.trinnet hans har norges tøffeste barneskolewebside: http://www.eberg.no . Gode arbeidsvaner og ro i kroppen er de største utfordringene barn har i dag.

Etter 1. Mai skal de bruke rommene sine til lekser. Så får jeg gå imellom der. Gleden ved å lære noe er i hvert fall etablert. I dag har Per Kristian om kroppen. Hvor lages sædcellene? Og hvilke forandring merker guttene i puberteten. Ruben sitter og gaper og følger med samtalene om tisser som vokser, om hvite flekker i sengen. Om hormoner og damer etc. Akkurat nå skal han skrive om hva som skjer når et barn blir til. Han tør ikke å skrive det. Jeg snakker disse ordene som noe helt vanlig, jeg ønsker at de skal få et avslappet forhold til kroppen sin.

Nå har jeg laget mitt eget Røros program. I dag har jeg vært på den kommunale treningen, pilates og skal på svømming med gutta i byen. Vaskelhjelpen vår er tilbake fra Thailand – hurra. Hun har vært borte i 3 uker. Det merkes, men det er ok å ta tak i vanlig husvask sjøl av og til. Da gjør vi det skikkelig grundig. I går lå jeg på kne og skurte vaskeromsgulvet. Skikkelig arbeid helt i grunnrommet. Det viktigste rommet i huset. Vaskehjelpen vår sender penger til hele familien. Hun betaler for sønnens skolegang og morens sykehusbehov. Hun kunne fortelle om en tante som hadde tatt brystkreftoperasjon. 3 måneder sykemelding med lønn, etter det er det ikke mer penger å få.

Jeg dro da vaskehjelpen kom. Jeg dro til en innramminsbutikk med et genialt navn: List og hempe. Leverte inn et bilde som Bergens Tidende tok av meg og Ote (som spilte i Norske Budeier) da vi var 15 år. Jeg kaller det for ungdomsfrustrasjonen. Masse kraft og energi. Så leverte jeg et som lignet p oss, men en voksenfrustrasjonsbilde. Gapende, sinte kvinner. Stilig.

Jeg traff Egil på Dromedar, vi pratet band, jobb og personlig. Jeg gleder meg til helgen, for da har BBBB øvingshelg. Det skal bli moro. Nye låter og gode greier.

John Arvid la igjen klokken sin i garderoben på svømmingen og han er veldig lei seg. En klokke er bare en ting, men i grunnen er en slik ting veldig personlig. Han hadde fått den av farfar som han sa. Bernt og John Arvid dro ned for se etter den, men fant den ikke. Vi skal ringe i morgen også. Jeg kan trives med at vi svømmer sammen hele familien. Da forholder vi oss til hverandre hele gjengen. Vondten i magen slapp taket nylig. Nå vil jeg i grunnen bare sove. Kunne egentlig lagt meg kl: 20.


Legger ved to motivasjonsbilder av meg sjøl. Jeg skal på topper og jeg skal på breen igjen:




God natt, Betty

Doktorgrad i Selvinnsikt

I dag har jeg måttet ta et valg på om jeg skal fortsette å skrive blogg for jeg orker ikke å late som om, eller finne på tema. Jeg må for egen del ha den personlige vrien på bloggen. Det er det jeg kan og får til. Så når livet knoter seg til, så må jeg skrive det og ikke noe annet. Uten tanke på om det fenger eller kjeder andre. Offentliggjøring av egne ting krever at jeg må tåle at folk synes de vet mye om meg, at de kan analysere meg, diskutere meg. Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet, så noe må jeg holde igjen, slik at folk ikke tolker meg i stykker, men jeg tror jeg går lenger enn i de fleste i å dele.

Når dagene er tunge, tenker jeg at det kan jeg ikke skrive, for det har jeg skrevet før. Når jeg mislykkes i egne forsøk på å miste vekt, så kan jeg ikke offentliggjøre det, fordi jeg burde fått det til, siden jeg har sagt det. Men det er faen ikke så jævla enkelt. Det koster blodslit. Og det har jeg behov for å skrive. Hvis ikke må jeg la være å skrive. Så dette jeg skriver er ikke for lettvektere. Det er for folk som våger å nære seg livet. Folk som har arbeidet med egne ting i livet.

Jeg har så lyst til å lykkes i eget liv, men jeg får det ikke helt til. Jeg tør det liksom ikke helt. Det er en gammel ”tape” som holder meg nede. En tape som sier at jeg egentlig ikke fortjener å ha det godt. Det er som å ha lært seg å sykle en gang og ikke kunne la det være. Tapen er improgramert like godt som sykling. Det er skummelt å opponere mot tapen, da kommer sinne og sorgen og hele den evinnelige tragiske historien min. Tapen sitter som en rød djevel på min ene skulder og kontrollerer at jeg ikke opponerer. Kanksje er det forpliktelsen som skremmer eller redselen for å slippe taket. For det perverse er at det er noe trygt med det gamle måten å se på seg sjøl. Da trenger jeg ikke å våge eller bli synlig på det nye.

Overvekten representerer en beskyttelse for meg. En beskyttelse mot verden. Men jeg trenger det ikke lenger. Jeg vet det. I en alder av 42 år så får jeg ikke noe gratis lenger, og siden jag fant ut at dette livet ikke varer evig, må jeg få til dette NÅ. Kiloene beskytter meg bare mot å oppnå en god helse.

Jeg tror jeg gjør jobben, men jeg vet at jeg sklir. Jeg vet at jeg jukser. For det er alltid en sammenheng mellom hva jeg putter inn og hva jeg forbrenner. Når jeg skal ned i vekt så må jeg nødvendigvis forbrenne mer enn det jeg spiser eller drikker. Alkoholen har bare tomme kalorier. Jeg går ikke ned i vekt, og da skal jeg kanskje eliminere bort alkoholen for å se om det gjør utslag på vekten.

I dag hadde Bernt og jeg en skikkelig krangel. Den var virkelig bra. Endelig. Jeg er helt enig med doktor Trond Viggo Torgersen, gode krangler gir mye. I går kveld la jeg ut noe på bloggen om ekstrimister og noe om Muhammed. Bernt var forbanna for han mente at hvis jeg skulle legge ut slike tema, så måtte det være ordentlig gjennomarbeidet. Dessuten så mente han at det var unødvendig å sitte med et glass rødvin så seint på kvelden. Jeg trengte søvnen og hvis jeg skulle ned i vekt, så måtte jeg ta det på alvor snart.

Jeg ble fornærmet og la meg uten å si et ord. Jeg stod opp igjen i morges før vekkerklokken ringte. Han hadde forbanna rett og det var kjipt å bli vippet ut av ”min egen rullestol”. Han tok til og med i fra meg ”krykken”. Da ungene hadde gått på skolen tok vi en slik herlig høyrøstet variant av en krangel. Jeg sa at jeg følte at han bestemte over meg, men han hadde rett, det jeg hadde skrevet var helt elendig, så jeg tok det bort igjen. Jeg fikk ropt at jeg var så inni helvete trøtt og at jeg ikke hadde kontroll på kroppen min. Han fikk sagt at han var redd for at han skulle bli lei av sytet om kroppen og mente at jeg måtte ta det på alvor. SÅ sa han unnskyld og da fyrte jeg meg opp på det. Det var vel for faen ingenting å si unnskyld for. Stå for det du sier da man.

Jeg fortsatte med at jeg ser bra nok ut som stor også. Det var han enig i, men ikke i lengden. Det er det ingen som gjør og det hindrer deg i å gjøre de tingene du synes er gøy. Plutselig er du bare satt ut av de aktivitetene du liker. Det er sant. Jeg har ikke slått hjul på plenen i fjor sommer. Det gjør jeg hvert år. Jeg har ikke tatt salto på trampolinen. Jeg gikk ikke på bre. Jeg var ikke på noen fjelltopper. I fjor tok jeg cellegift, men det gjør jeg ikke i år. Så nå har jeg ingen unnnskyldning. Nå kan jeg ikke ta ut sykkelen min ennå, for mc klærene for liten. Jeg kan ikke drive å kjøpe alt til denne vektklassen.

I morges var jeg hos fysio dama og jeg har time igjen på torsdag. Jeg fikk prøve en pumpe som presset luft oppover armen min. Kanksje jeg skal få en slik hjemme. Jeg var hos vektdama på Risvollan etterpå. Jeg hadde gruet meg skikkelig. Jeg hadde ikke gått opp. 95,6 kilo. Dvs 0,1 ned. Veide meg på innpust ha ha.

Vi pratet heftig en ½ time. Bernt kom på slutten, fordi nøkkelen min stod fast i bensinlokket og jeg fikk ikke til å starte bilen. Jeg fikk et pedometer av henne, hvor målet skal være å gå 10 000 skritt om dagen. Jeg har gått 813 skritt i dag, som utgjør 45 kcalorier i forbrenning. Den har nok registrert litt dårlig fordi den stod på skeiva i lommen, men det viser jo hvor lite vi forbrenner når vi er i ro. Ryggen min er mye bedre, så det blir mer fart på det i morgen.

Vi snakket om at tabelettene jeg skal gå på i 5 år, demper østrogenet. Jeg får en mindre andel kvinnelige kjønnshormoner og når jeg da legger på meg så setter det seg rundt magen. Fetter rundt magen er mer flyktig og dermed farligere enn annet fett. Det løsner og går over i blodet, setter seg på åreveggene og kan resultere i hjerte-kar-sykdommer. Studeier om kreft og overvekt viser klart at overvekt øker risiko for kreft. En kartleggingsstudie gjort av 40 000 kvinner i Tromsø, viser at det er sammenheng mellom brystkreft og metabolsk syndrom, innebærer usunn kolestrolprofil, høyt blodtrykk og insulinresistens. Forskerne tror at den økte kreftrisikoen er pga overvektige kvinners fettvev. Det øker nemlig østrogenproduskdjonen, som igjen øker risiko for kreft.

Jeg var hos Øivind og snakket om personlige tinger. Jeg handlet etterpå og dro så hjem og fant leksegutta i gang. Middag var laks. Det var deilig å ha Bernt rundt seg i hele ettermiddag, vi har komt litt videre i ”bytte rom” prosjektet. En på jobben til Bernt hadde himlet med øynene da Bernt måtte dra og hjelpe meg med bilen. Det usagte trykket er et maktspill som mange bruker. Safet å si hva du mener med å himle med blikket. Men som regel er det folk som har mer nok å arbeide med selv.

Nå er det natt og tid for hvile. Det er også en del av jobben jeg må gjøre, hvile. God kveld, Betty

Karosserirust

Rød bilen er fin den. En ekte Ford Transit, med plass til alt. Vi har aldri hatt så lite problemer med en bil før som den. Bare pinlig når en nabo eller noen sitter på, for den er møkkat etter hvert. Verken Bernt eller jeg vil gjøre det til eie. Det står ganske langt nede på listen over ting som må gjøres. Også kan den høres, det er en egen klang i gamle biler som det feiler et eller annet. Nå er det midtre del av eksosrøret. Vi får håpe den går noen år til. Rusten er utapå og ikke inni.

Sjøl har jeg hatt stiv rygg fra nakke og til korsrygg i hele dag. Jeg har gått slik jeg ser meg, som gammel dame med krok rygg. Skikkelig karosserikropp. Voltaren tar det ikke, da er det bare å halvere tempoet og sove tidlig i kveld. Bernt og John Arvid er på kino med en gjeng. John Arvid som har invitert. Han tok statestikk metoden og fikk klaff på 3. og 4. forsøk. Ruben og Per Kristian er på badet og jeg har et kvarter til saken.

Bernt og jeg har flyttet inn på Ruben sitt rom, så nå har dette prosjektet snudd. Det blir ikke bare mer og mer utflytende,men retunerer inn i nye systemer. Halve jobben er å sitte tilbakelent i en stol og finne nye steder for klær og bøker. Belter, vesker og leker. Etablere lure ordninger. Jeg kaster masse skrot. Vi får ikke noe av det med oss i graven likevel. Ting som blir igjen er ting av verdi. De vi har lagt noen kroner i.

Jeg får aldri nok av å være i fred å tenke. En merkelig sak, jeg som var overvettes sosial før. Jeg trenger fred og åndelig føde. Jeg skulle en tur på kirkegården i dag, men ryggen vil ikke gå noen sted. Kari ringte. Hun har flyttet inn på byggefeltet ved siden av og hun var sikker på at hun hadde hørt at jeg hadde kjeftet opp noen studenter i natt. Vel, det kunne vært, men det var det ikke. Jeg skal vandre dit en dag til uken.

I kveld har vi sett litt mer på bryllupsvideoen. Mange hilsner der, som er laget til oss, som er gode å ha med i dag. Guttene mine er blitt bedre kjent med slekten min igjennom en video, riktig nok, men hva mer kan jeg tilby? De er i hvert fall fornøyd. De vil gjerne treffe oldefaren sin. Han er nærmere 90 år og bor i Sandefjord, om han lever. Det er jeg ikke sikker på, men siden ingen har sagt noe annet må jeg regne med det. Han er en sær kar, som ble adoptert bort fra sine biologiske foreldre da han var 12 år. Det er det eneste jeg vet om han, i tillegg til at han er en god seiler, en bra optiker, en sta kar og en morsom farfar som kilet oss under tærne når vi var i C.A. Larsensgate 9.

Cecilie var her på middag og hjalp til med noen løft oppe. Vi har planer til Bernt sin bursdag og jeg kan ikke bruke bloggen til å fortelle. Han følger vel med tenker jeg. Det er underlig å ikke vite hvem som leser blogg. Jeg kan ha tanker om hvem som gjør det, men egentlig ingen aning. Det er også befriende, fordi jeg tar ikke hensyn, men utleverer heller ikke andre. Men det er klart at folk må stå for det de gjør i lag med meg, for jeg nevner navn på bloggen. Cecilie sa at hun hadde lest litt blog, men syntes at det ble for langt. Igjen, jeg har ikke skapt dette for å tilpasse meg andres ønsker og behov. Slik har jeg vel alltid vært i livet. Det er derfor det aldri blir en REAL STAR av meg. Jeg innordner meg for lite.

Men det er helt greit, det er det som er den deilige sannheten. Som Spacecakes sang en gang: ” Jeg selger ikke ræva for en karriere”. Folk tror kanskje jeg er en ekshibisjonist som ikke kan slippe til andre, men slik er det bare ikke. Jeg kan gå i graven med å ikke ha selgt en sang, dikt eller plate. Kanksje vil noen si det er fordi det ikke er bra nok det jeg lager, men nei, det er det. Når vi har konsert har vi 300 faste tilhengere i Trondheim og vi må jo tro de.

Hvis jeg hadde takket ja til platekontrakt ”den gangen” i 1989, så hadde jeg ikke spilt med de gutta jeg spiller med i dag og det er det som er av betydning. Hjemmebanens hemmelige koder igjen. Ta vare på det som er bra for deg. OG IKKE LA SEG FRISTE AV DET ENKLE. Det er ikke kollegaer som besøker deg lell, når du er 70. Det er de du har etablert som venner. Hvis du intervjuer en 70 åring i dag og spør hva ville du gjordt mer av i livet som gikk, så ville garantert ingen ha sagt: vært mer på jobb. Men gjort mer av det nære. Lest mer bøker. Vært mer med venner. Vært mer nær selve livet etc. Men vi skal selvsagt gjøre vårt arbeid. Jeg elsker å gjøre et dagsverk og betaler min skatt med glede. Mitt år i min boble i kampen mot kreften har vært helt perverst,men jeg har lært det helt utrolige. Jeg var opptatt av hjemmebanen før, men ser nytten av å være hel og ekte ennå mer. Den energien får jeg kun i nærvær med det helt nære, ekte, i kontakt med kjærligheten. Der jeg er verd noe i kraft av å produsere ingenting, men bare være. Igjennom det kan vi vokse, bli store, bli hva som helst, gjøre hva som helst, bety hva som helst og mestre hva som helst.

John Arvid entret døren og har gjenfortalt filmen til prikke. Vi har ledd oss nær fordervet. Nå er det natt og hverdagen starter i morgen. Kvarteret ble 3 kvarter, men hva gjør vel det. Tiden er bare en opplevelse likevel, så lenge det ikke går ut over andre.

God natt, Betty

Bit Livet i Låret

Det er lørdag og russen har fest på marken foran oss. Jeg har åpen dør og vindu for å få inn musikken. Det lærte vi på Bakklandet, å ikke irritere oss over at andre hadde det moro, men la oss begeistre med. Dessuten spiller ungdommen gammel musikk som Åge og Dum Dum. Akkurat nå er det svenske Karola.

Jeg går opp og ned trappen og inn og ut døren. Jeg bærer ut deler til Rubensengen med den ”friske” hånden. Det er god trim. Har nylig vært på SATS med Heidi, sykkel og mage/rygg. Det gir treningsglede å gå med henne som er utadvendt som meg. Det hele blir ikke så selvhøytidlig da.

Jeg forstår bedre hvorfor jeg ofte kommanderer andre i familien til å gå opp og ned trappene med ting for oss. Det startet på Bakklandet, da jeg hadde bekkenløsning, jeg bar Per Kristian i magen. Da måtte Bernt fly i trappene for meg. Det har siden blitt et mønster. Nå trenger jeg trimmen og gjør det sjøl. Jeg må virkelig ta meg på tak, bite livet i låret og ikke ty til gamle vaner. Grunnen til at jeg helst ikke vil gå opp og ned trapper, er at jeg starter på nye oppgaver i de rommene jeg kommer inn i. F.eks nå trengte jeg en pause og da setter jeg meg ned med pc`en. Hvis jeg bærer noe ned i kjelleren, så starter jeg å brette tøy. Det er uendelige oppgaver over alt. Jeg lar meg avlede.

Men dette er en klar oppgave for å holde fokus på det jeg holder på med. Gjøre ferdig en ting om gangen. Pauser er greit det, men da heter det det liksom. Derfor skal jeg gjøre meg helt ferdig som sykemeldt. Jeg skal etablere nye vaner og bunn i meg selv, slik at jeg fremstår helere enn noen gang. Det er nemlig bare hjemmebanen som egentlig teller. Det er der vi henter krefter, blir sett og elsket. Det trimmes det, der tegnes det, der skrives det, der elskes det, der gjøres det husarbeid, lekser, kos, meditasjon, trivsel. Der er venner, der er de som bryr seg. Der kan vi være de vi er, sårbare individer. Der er vi god nok uansett.

Påskekiloene er borte. Det tok meg 3 dager. Armen min er ganske ok i dag. Vi startet dagen med drenering og det funker bedre da. Jeg venter hver dag på om jeg er innvilget grunnstønad, for det er dyrt å kjøpe inn hanskestyret.

I dag har jeg solgt et brød, i går to stykker. Nå har jeg fast bestilling fredag og lørdag. Moro. Skal prøve å levere ferskt, men hvis ikke, så blir det fra fryseren. Det begynner å bli litt cash på brød børsen. Marken tørker opp ute, så da blir det sikkerhetsnett til trampolinen for pengene om 14 dager.

Jeg har nå arbeidet en time. Satt cd`er inn i våre nye IKEA cd reoler. Et gedigent prosjekt til 398,- kroner. To reoler. Det ble et mye lettere opplegg for å ivareta cd`ene. Jeg hører masse garage musikk. Oppdaget et band som heter Gluecifer, en demo jeg har fått på jobben til Heidi for et år siden. Jeg var der og plukket demoer fra en kasse. Tøffe låter, minner meg litt om Waterboys og Tom Petty, en krysning der. Musikk gjenspeiler følelser og dette bandet harmonerte med min sinnstemning i dag. Spiller Losing End nå.

Ruben skal sove hos Magnus i natt og det passet bra. Det er enkelt og greit ikke seng til han her. Han hadde nok gitt alt for å sove mellom oss, men så rager Magnus høyt på hans prioriteringsliste også. De er begge rolige og sterke av natur. Magnus har talent for alt. Han må bare ville det. Han banker alle de andre gutta i teknikk på ski, fotball, game cube etc. Men det hele er ut i fra han vil. En sånn energi type. Han får til det han vil. Han er en av firerbanden.

I påsken viste det seg at firerbanden nærmest er sagablott. Livet går videre av seg selv, for disse gutta også. Ruben er i alle fall minimalt med firerbanden. Det er deilig å se at Ruben ikke plages av det, han er en ener i sitt liv. Jeg har mye å lære av Ruben. Han hever seg ikke over ting, han er hevet over. Og han møter verden med respekt. Jeg fikk svar fra læreren til Ruben i meldeboken. Han hadde klådd på blåkortet under gymtimen og hun måtte derfor dra inn kortet for en stund. Han hadde fått det igjen også. Læreren til Ruben er en åpen og direkte dame, jeg liker henne godt.

Vi har spist kveldsmat. Kylling som alltid og i hvert fall når Ruben ikke er her. Han hater kylling og bruker å få pølser i stedet. Han skulle ha taco i kveld. Det har vi aldri laget her.

Under kveldsmaten satt jeg på bryllupsvideoen av Bernt og meg. Vi giftet oss i 1992, med en bolle i ovnen. Bryllupet var planlagt et år i forveien og at jeg var gravid, var en tilfeldighet. Domkirken var fyllt til randen. Vi hadde 110 gjester. Ellers så hadde Adressa et oppslag samme dag, så kirken var full av nyskjerrige trøndere. En busslast med østerikere gjorde det hele pompøst. Faren min som fulgte meg opp kirkegulvet virket utrygg og nervør. Men det var vakkert. Gud det var vakkert.

Per Harald Kårstad, som har spilt keybord i BBBB, laget film om BBBB og nå jobber i nrk, filmet. En grusom video vi har forresten. Den ble aldri redigert. Jeg har ikke vært bort i verre filming noen gang. Det hele skulle klippes. Men inn kom vi kl 15 den 20.06.1992. Når min far og jeg har passert Per Harld, så jeg i dag at jeg også har hatt sprettrompe. Jeg sa i dag: ”Se den flotte rompen jeg har da”. ”Hva sa du?” spurte Per Kristian. ”Jeg syntes at jeg var fin”, sa jeg. Han var enig. Han sa at jeg var like fin i dag som da og skjønte at det var vanskelig å slanke seg. Det heløe var vakkert,

Jeg gråt under kveldsmaten. Jeg greier ikke å la det være. Jeg prøver å si at jeg gråter av lykke og glede, men det virker ikke. John Arvid liker det ikke. Han ønsker seg at når han konfirmerer seg at jeg skjerper meg og ikke gråter fordi det er hans dag. Da må jeg virkelig jobbe med meg selv.

Vi så sangen til Ann-Lill. Hun sang Amazing Grace med Morten på trompet. Det var vakkert. Det skar bare ut pitte litt en liten gang, men resten var topp. Enda hun gikk opp en oktav på siste verset. Fantastisk. Jeg gråt av takknemlighet i kveld. Ann-Lill, de andre kan si ka de vil, du har bidratt med mye godt i mitt liv.

Jeg hørte igjennom talen til min far, etter at guttene hadde takket for kveldsmat. Et av 10 000 lys går opp for meg hver gang jeg slipper til min egen historie. Han sa blant annet: ”Før hun begynte på folkeskolen stod hun opp, kledde på seg, tok ranselen på ryggen og hvis hun husket det, vekket hun meg. Et fantastisk barn. Hun organiserte den gangen og, når jeg kom hjem fra jobb, stod hun med mange barn i gaten og ventet. Vi skal til kiosken i Sandviken. Du må kjøre, Pappa”. Et fantastisk barn. Han gjentok det veldig mange ganger i talen. Så sa han videre, og mange ganger: Men hun hadde meninger. Gud, hun hadde meninger.

”Hun meldte seg inn i Statsraad Lemkuhl Venner. Bangiroene kom til meg. I 1992 betaler jeg for siste gang, så forandrer jeg adresse, da må du betale Bernt”. Alle lo. Det var en deilig tale. Bankgiroene kom første gang til han da jeg bodde hos han som 14 åring. Jeg overførte alt til hans/vår adresse.

John Arvid kom og slengte begge hender rundt mine skuldre akkurat nå, kysset min nakke og sa: god natt. Jeg svarte: ”Jeg er så glad i deg!” Han sa: ” Det vet jeg”, og vandret videre. Jeg får håpe de har en ro, en egen indre ro på alt det de føler.

Min far snakket videre om mormoren min som en fantastisk kvinne. Om brevet han hadde fått fra sin egen mor i 1973. Brevet tok han 3 dager å åpne, 3 måneder å lese. 15 år å forstå. Jeg kunne få lese det hvis det gikk dårlig med Bernt og meg. Slik har han alltid vært. Åpen men dog så lukket. Raus men dog så tafatt. Rik men dog så fattig.

Jeg fikk et kyss av min far en gang, som jeg aldri kommer til å glemme. Det var et kyss på pannen. Han holdt ansiktet mitt fast og jeg kjente at han syntes at jeg var bra nok.Jeg skrev en stil om det kysset på gymnaset og fikk 5+. Jeg mente selv at stilen var verd en 6 `er. Men vi er forskjellig. I alle fall står det for terningkast 6 hos meg ennå. Han bodde på Skansemyren etter at våre veier skiltes i byen. Jeg bodde hos han som 14 åring, vi måtte flytte fra Minde til midtbyen i den tiden og så videre etter det. Da skiltes våre veier. Jeg er sikker på at han ikke aner hvor det ble av meg den gangen. Han var travel med sin egen verden. Nach spillene ble for mange og ville, ennå han var en sønn av sin far, en ekte håndtverker med fagbrev. Han kunne sitt arbeide og utøvet det med respekt og menneskene/kundene med omhu. Han så alle, untatt sine egne, de ble for nære, for vanskelige og for krevende.

Jeg har ikke noen dårlige minner med min far. Bare at han ikke var der, at jeg ikke fikk være sammen med han. At han ikke orket meg. At jeg var for mektig. At han sa: Dra hjem til din mor. Jeg likte ikke å være med på skihelgene, for det var så sinnsvakt mye drikking og de voksne forsvant liksom. Han var streng, men det var til å leve med og egentlig litt deilig. Men han så aldri sine venner slik vi så de. Vi fikk hasj og kokain og jeg ble stengt inne på bakrom for å lære. Syke år spør du meg. Jeg vet ikke om han vet det, men en av de er død nå. Det er han jeg kaller pornokongen. Han andre vandrer rundt som en levende mannsgris enda.

Bryllupsvideoen vil alltid være en vekker. Jeg greide å samle de alle i familien. Til hva og for hvem og hvorfor? Det må fuglene vite. Jeg vet at det var min greie å få til den gangen. Jeg var ”limet” etter farmoren min, men hun døde av det på 80 tallet. Jeg fant ut at ”lim”oppgaven ikke var verd det. Håper du tilgir meg farmor. Jeg kjenner lukten av deg ennå. Jeg kjenner hvordan det kjentes ut å sitte på ditt fang og skli ned fra dine glatte kjoler. Jeg må ta vare på meg og mine og leve. Min mormor døde av brystkreft da hun var 63 år. Hun var fjernere som menneske for meg, mer akademisk tror jeg. Jeg tror hun kanskje har vært mer redd for å være glad i noen, enn farmor, men det gjetter jeg. For hun døde da jeg var 3 år.

Ære være kvelden og en god natts søvn, Betty

Stillhet Støy

Det er tid nok i fjellet.
Ingenting distraherer, ingenting forstyrrer.
Tanker modnes og høstes.
Og spirer til nye visjoner blir sådd.
Man inspireres til å dvele litt ved det som var.
Og det som kommer.
Ofte i ly av vissheten om at livet, når alt kommer til alt,
Jo leves best når man tar seg tid til det.

Jeg glemmer det aldri. Vi var 4 damer på tur i Rondane. Vi skulle gå til Rondeslottet, men været slo seg vrangt. Vi dro til Rondane Spa etter en strabasiøs tur, hvor vi valgte å snu og vi satt oss til bords den første kvelden etter massasje, bad og drikke. Der stod diktet du leste som et bordkort på min brikke. Jeg falt helt i staver for alt det vakre. Jeg har bært det på meg siden. Jeg har alltid visst hvor disse ordene har vært i mitt hus. Nå vet jeg at de ligger i bloggen. Noen ganger er livet nært, særlig i fjellet.

I dag hadde Jomar spysykt barn, men stakk innom for å se på sengen. Vi skal skru den i fra hverandre i morgen. I dag har jeg sløvet. Det er så vanvittig mange ting å ta tak i, at jeg måtte velge de bort alle. Det går helt fint. Jeg var på kurs i data med Trondhjæm Kommune. Veldig OK, og veldig slitsomt. Dro opp til Kristin på Byåsen. Fredag er hellig i heimen, så det er rart at jeg greide å rive meg løs. Men jeg er bare så glad for at vi er på nett igjen. Det har gått år uten kontakt, fordi vi var styrt av noen andre. Underlagt av det Marianne beskriver som ”det kvinnemenneske i Selbu”.

Jeg har sett Halsa opptaket 16 ganger, nøyaktig. I dag 3 ganger. John Arvid spiller det om og om igjen og sier hver gang det starter med Guri sin kommentar: Tove, er du ved neste sikring?:”Programmet skulle handlet om oss”.

Jeg svarer: ”Jammen det handler om oss”. John Arvid svarer:” ”Neste år skal jeg også på breen”. Han satt seg ned og skrev følgende:

---

Halsa

Hver eneste sommer reiser vi til Furøy-camping på Halsa. Teltboing pleier å være mye billigere, enn hytteboing. Og det er kiosk, lekeplass, lekeslott, trampoline, sjakkbrett, bordtennis, fotball, fisking, bading, drage fluging. Mange forskjellige aktiviteter som man kan gjøre på halsa. Noen ganger fisker vi på neset ved campingplassen, og noen ganger fisker vi på båt (som vanlig). Vi pleier hvert år å gå på tur til halsatuva, men sjelden uten barn. Voksne pleier å gå på bretur, i svartisen. Svartisen er norges nest største bre og det er der vi pleier å gå på bretur. Det finnes også en annen tur for voskne, det er turen til blokktinn som er 1032 m.o.h.

I år 2006 skal jeg gjøre en utfordring jeg ikke har gjort i de 7 årene jeg har vært på halsa. Det er bretur som jeg ikke har gjort, men skal gjøre for første gang på neste Halsatur.

John Arvid.

---

Jeg tar meg selv i å hver dag åpne debatt siden i avisen for å se om jeg har fått noe respons på innlegget mitt om blåkort. Som sagt så takler jeg ikke så godt å bli ignorert. Egil i bandet mitt, sier at teite innlegg er bare å la stå for seg selv. Det henger sammen med gamle opplevelser å ikke takle. Det er en skade jeg har rett og slett har. Jeg har gått mye inn i meg sjøl, på om det handler om ønske om å bli mer eksponert eller sett. Men det gjør ikke det. Det blir bare sårbart fordi jeg får følelsen av å henge i luften, aleine. Men for å få reparert skaden, så må jeg finne ut årsaken til å ikke takle ignorering. Jeg kunne jo bare latt være å stikke hodet frem, det er jo sikreste måten å ikke bli konfrontrert med gamle følelser på. Men da må jeg slutte å være Betty og det har jeg ikke noe ønske om.

Dette bunner i å ikke oppleve meg selv som bra nok. Jeg har hørt det så mange ganger da jeg var liten. Jeg kunne ytre en mening, men ikke få noe svar. Helt til den voksne hadde saftglass med sprit opp i på bordet. Da var jeg en idiot som bare tenkte på meg selv og de sprøe ideene og vennenne mine etc. Da fikk jeg svar så det holdt. Det var fra pønketiden. Jeg så ikke spiselig ut. Det gikk jeg inn for også.

En påske tok jeg sjansen på å reise til Geilo etter min far. Jeg bare banket på hyttedøren til han og dama hans, mor til min bror.
Min far er ikke blant de ti værste som sagt, han leide en hytte til meg og Stein, min ungdomskjæreste. Men langt fra dem, slik at han slapp å se oss, for vi så så jævli ut. Han viste med hele kroppen at han verken orket eller ville snakke med meg.Det stod forresten i Dagbladet det året, at Bettypønkeren var observert på ski. Om kvelden gikk Stein og jeg på en uteplass. Vi fikk ikke servering fordi vi så så jævli ut. Vi ble kastet ut. Vi knuste noen ruter. Dagen etter, da ble vi snakket til av faren min. Endelig sett, liksom.

Jeg har tusen slike opplevelser og jeg skal gjøre de mer sammenhengende i en bok en dag. Fordi det er interessant hvorfor vi velger den atferden vi gjør for å bli sett og ikke ignorert.

Som voksen trenger jeg ikke lage noe mer dramatikk enn å observere når jeg får opplevelsen av å bli ignorert. Det kan være helt irrelevant, jeg mener, personen som gir meg opplevelsen behøver ikke å ha det som hensikt en gang, det bare blir en opplevelse i situasjonen.

Det kan jo hende at noen venter på hva jeg synes om NRK opptaket av Halsa i blogform. Det har jeg ikke kommentert ennå. Siden jeg kommenterte tidligere i blog at filmfolka gav meg en opplevelse av å bli ignorert, så kan det hende at noen er særlig interessert i det. I hvert fall så er det to forskjellige greier. Det å få en slik opplevelse av å bli ignorert, kontra det profosjonelle jobben som ble gjort.

Vedrørende den personlige ignoreringsdelen, så har jeg kommet litt lenger med meg selv på den også. Det jeg husker var at jeg sa at jeg kan ordne musikk til programmet hvis det trengs. Nærmest som en morsom greie, med et snev av alvor, for det var sannhet i det. Jeg har grublet på hvorfor jeg ikke har det bra med det, men det er fordi at jeg ikke fikk noe svar. Jeg ble bare ignorert. Ignorering gjør slik at jeg får tanker om at dette er arrangert, fordi de tror at jeg ikke kan holde meg unna når det er et kamera her. Sannsynligvis så var årsaken det at NRK har egen musikk som de bruker,og ikke noe i mot meg (For øvrig eier de opptak til fire BBBB låter). Det forstår jeg og. Men jeg belyser her at alle har et ansvar for å være tydelige og at det utydelige gjør noe med oss. De kunne til og med sagt: Er du vittig?Eller Nei, dette programmet skal handle om Guri og Tove, ikke om deg. Hva som helst, bare ikke det tause. Det jeg kaller for det tause trykket, det gjør meg gal. Hvis du har vokst opp med en passivt aggresiv person, som tok alt ut i fylla, så skjønner du dette.

Sånn høflighetsmessig kunne de ha spurt hva slags musikk tenker du på da, men nei. For eksempel så arbeider Sigurd Saue med Arne Nordheim og han har et prosjekt med Finni nå, hvor de programmerer musikk som skal spilles sammenhengene et ½ år, til en kunstutstilling som går i New York. Sigurd er stor, den beste musikken for han er avslått vifte. Og det etter doktorgrad i akustikk.Det er liksom ikke punken jeg så for meg. I musikk verden er det en kultur på å bidra i hverandres prosjekter. Hvis BBBB har en spillejobb, har vi med et oppvarminsband for at de skal få tilgang til et annet publikum enn de fanger ellers. Så her ligger det vel en skjør del i meg, redsel for å ikke bli oppfattet som bra nok.

Men jeg skal ikke belære dem noe, ei heller formidle dem noe, eller synes dårlig om dem. Jeg trenger bare en klarhet i mine egne reaksjoner og min egen atferd. Få bukt med min egen opplevelse av ensomhet. Slik at jeg slipper å tenke dårlig om meg selv. For det hele er faktisk ikke mitt problem. Det er det ikke får noen formidler noe. Mitt problem sitter harsknet fast i skjellettet, og jeg arbeider med forståelsen av det for å ikke bli fysisk syk.

Så til saken: Programmet var helt fantastisk. En nydelig framstilling av Halsaprosjektet. Musikken passet perfekt til oppstigningen av Blokktinn. Jeg kan styre meg for country delen på breopptak, men helhetlig veldig god bruk av perkusjon og andre lydeffekter for å understreke magien i det hele. Enormt godt arbeid med filmingen. Så skal det sies at de hadde egen sjerpa til å bære kameraet. Guri tok det på ryggen for dem. De hadde fanget stemning, vær, folket. En kommentar på bloggen var at det var for mye ekstremsport og lurte på hva som ellers skjedde. Men der er jeg uenig. Prosjektet er startet med tanke på å vandre på bre, det er derfor det ligger der det ligger. Men bra at de tok med bildene til Terje fra felles barnetur for alle over 8 år(som Bernt og jeg ikke fikk med oss gikk av stabelen - 2 triste unger stod igjen, men Per Kristian fikk seg en bretur i stedet). På rulleteksten stod det at Terje hadde tatt alle bildene, men et av bildene de brukte hadde jeg tatt, det av John Arvid som jeg legger ved i dag. Og et av bildene var Bernt sitt. Men pytt, detaljer. Ikke lett å få med seg alt heller, med en så stor gjeng.

Jeg synes at det var veldig bra at de hadde god filming av damene på breen. At det var ordentlig og ikke sånn pingleklatringframstilling. De hadde tatt noen shoots av stilig klatring. Som kvinne og deltager på Halsacampen ble jeg fryktelig stolt og takknemlig over å være en del av denne gjengen. Det var Guri som inviterte oss inn. Hun gav oss en tilgang på hele sin venneflokk og et fantastisk landskap. Pga henne har jeg oppdaget at dette landet er langt og at det er vakkert der nord. Jeg svanet de alle og gleder meg til alle møtene igjen. Sånn kroppsmessig er jeg ikke restituert til Halsa. Det er litt frustrerende, men også motiverende. Jeg skal på bre igjen og jeg skal på Blokktind, en gang.

Så var det mange som ikke ble synlig på skjermen, men jeg tror en fra hver familie var representert i programmet. Fellessangen viste tilnærmet alle fra 2005 utgaven av Halsa. ”Hvor blir det av akevitten?” kommentaren min kom to ganger. For meg var ikke det noe must, men det er vel sånn jeg framstiller meg sjøl der. Underlig greie, når jeg er den som har tidligere i mitt liv erklært å ha hatt rusproblemer, så er det slik jeg framstår. Men, men om 100 år er alt glemt. Bernt var mye med og det var særlig moro for oss, så klart. Han har fått mange mail og telefoner fra klatreklubben og andre interesserte som har sett han. Bare ikke fra noen i hans eller min familie. Rare greier.

Det ligger mye arbeid i et program gitt. Det ligger mange klokketimer i arbeidsinnsats bak 23 minutter på fjernsyn. Det kommer i reprise en dag. Jeg skal varsle, hvis jeg får det med meg. Ellers så kan det sees på nettet. Som sagt, så kan jeg programmet ganske godt allerede. Nå er det på igjen. Dvs 17.gang. Jeg avslutter bloggen og går ut av kjøkkenet hvor filmen ruller. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert eller synes at jeg er representert for lite. Men etter så mange runder har jeg behov for noe annet enn å tenke fortid og fremtid.

Legger ved et dikt jeg har fått av Guri. Det har jeg også alltid bært med meg og visst hvor var i huset mitt.

Nord

Se oftere mot nord
Gå mot vinden
Du får rødere kinn
Finn den ulænte stien,
Hold den.
Den er kortere
Nord er best
Vinterens flammehimmel,
Sommerens solmirakel.
Gå mot vinden
Klyv berg
Se mot nord
Oftere
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen


Hei då, Betty

Øyeblikk

Solen varmer i kjøkkenruten
Vi drikker kaffe på vår tram
Jeg har snakket om grønt i hagen
Om vårens sprengfulle spiretrang
Det vokser vilt når det først tar taket
Det trenger stell for å temmes ned
Det er et øyeblikk med min kjære
Som bare vi kan minnes med.

Jeg ser det snille i dine øyne
Jeg ser at brynene vokser vilt
Jeg ser at nesen har skiftet farge
Og at huden din skrukker til
Du er deilig og du er vakker
Du er den jeg vil leve med
Det er godt å få kjenne varmen
Og vi er to som eldes te`.

Det er morgen og det er stille
Vi sitter tett og vi puster ut
Det er sekundets snev av lykke
Og forelskelsens trygge sted
Det er næring til hele dagen
Det gir liv til alt som gror
Det er et bilde på Moholts perle
Det er stedet, hvor vi bor.

Betty, fredag 21.04.06 kl: 09:05 (tok 10 minutter).

Ståkukmentalitet

I dag har jeg treft sjefen min. Veldig hyggelig. 1 ½ time på Dromedar. Det jeg fikk sagt i korte trekk var at jeg vil jobbe i et prosjekt som har ståkukmentalitet. Et prosjekt som har baller, slik at jeg som kvinne slipper å skaffe meg noen. Jeg vil jobbe i et prosjekt som har et klart mandat med fokus på vekst og ikke stillestand. Han fortalte litt om sitt arbeide, om hva han tenkte og det ser ut til at vi skal møtes hele gjengen i neste uke. Det er greit, slik at vi får avklart retning og mål, innsatsnødvendighet og ikke minst økonomi. Jeg mener at vi skal pakke sammen MTG med verdighet. Kanksje en skal sette MTG på sparebluss, og kjøre mini MTG, siden ingen har meldt seg som eiere/sponsorer for 2007, men det blir uten meg. MTG trenger ikke en ambisiøs leder da. Vi får ta noen avklarende avgjørelser i neste uke.

Jeg startet dagen på Pirbadet. Bedriftshelsetjenesten har leid det varme bassenget, med en fysioterapaut til trener. Kl. 08:30 danset jeg i vannet til musikk. Det var fantastisk. Det nærmeste jeg kunne komme Røros rehabilitering og bevegelsesglede igjen. Jeg følte meg helt hjemme. Jeg var et ”tilfelle”, et slags ”kasus” i trygge omgivelser. I lag med et 10 talls andre langtidssykemeldte damer som danset i ring. Etter timen snakket jeg med fysio damen og vi ble enig om et opplegg for meg.

Jeg var rett på prateren med damene om forskjellig. En som hadde vært sykemeldt i 2 år. Hun hadde jobbet i svømmehall før. En energifull dame, vi lo lett. Så fortalte en dame om en venninne av henne som var brystkreftoperert og hadde tatt alle lymfene, fått elefantarm og var uføretrygdet. Jeg trenger ikke slike historier sånn egentlig. Folk spør meg om jeg er friskmeldt. Det blir jeg om 5 år, svarer jeg. Jeg er frisk i dag og det er max av det dere andre vet også. Så pratet jeg med en som jobbet i barnehage. Hun fikk blog adressen også. Det hele var en positiv opplevelse fra A til Å.

Underlig dette, men det er jo der jeg er i livet, og da er det bare å være der, og ikke utgi seg for noe annet.

Vi har spist pizza fra Dollies i dag, for å forenkle middagsbiten og for å ha fokus på husting. Å starte et omrockeringsprosjekt føles som et uendelig landskap. Det tar aldri slutt, så det er bare å ta det med ro. Bernt er god på å kose seg med det. Når jeg begynner å bjeffe, ”ta ditt og gjør datt” og sånn, da har jeg gått over noen trøtthets grenser. Jeg har fått dreisen på mediteringen igjen etter påsken. Veldig gode transederinger og ordentlig hvile. Jeg har en høy lyd i meg, som John Arvid ikke liker. Den er en sånn ”jeg har strekt meg for langt lyd”. Da spør han om moren min laget sånne lyder. Den ligner på hennes misnøye lyder og de har jeg hørt ja. Da sier jeg sorry til han.

Jeg var på Cabina i dag og brukte penger. Det ser Bernt først når han leser blog, så du kan si at dette er en test om han følger med når han leser. Det var godt å kunne ligge ned og ta vare på meg selv. Hudtime som det heter, med massasje. Den venstre siden som ikke har pupp, har begynt å få en vond nakke og skulder. Systemet merker vel at noe er borte. Cabina har vært stedet mitt siden de startet, i 15 år i allefall. Jeg hadde en skikkelig kvisehud som de hjalp meg å få bukt med.

I neste uke skal jeg til fysio og jeg må forberede en lekse. Jeg går med konstant trykk i armen og det vil jeg ha hjelp til. Riktig nok så får jeg hjelp av Bernt når jeg ber om det, men det er ikke riktig at dette skal være en greie mellom Bernt og meg. Det har ikke så mye med nærhet eller sex å gjøre, men en helbreding og en drenering av en arm. Det er ikke så veldig opphissende at det gjør noe.

Etter Cabina dro jeg til Heggstadmoen for å tømme søppel. Det er et fantastisk system der, og jeg har veldig respekt for de som arbeider med slikt. De gjør en vanvittig viktig jobb for oss. Det er orden der. En kar kom bort til meg og sa: ”Bare papir skal dit”. Jeg svarte: ”Ja, men det vet jeg ser du”. ”Hvorfor legger du papp der da?” spurte han med et sånt trønderflir. ”Takk skal du ha”, sa jeg og sa at jeg trengte sikkert litt hjelp til sortering av det andre avfallet jeg hadde også. Vi snakket om Brann og Rosenborg og jeg hang med så godt jeg kunne. Vi lever i et materialistisk samfunn. Vi har så det holder, det er det ingen tvil om.

Jeg har ikke avsluttet påsken helt. Vålådalen var vellykket i år også. Nok snø til at trekket ved husveggen var åpent. Bildet du ser er av Per Kristian som koser seg i slalombakken. Taterfamilien fra lyckliga gatan eller flagg gaten, som vi går under, kjørte i trekket de to siste dagene, nærmest fritt for andre. Voksne og barn, opp og ned og det var stadig trygt i bakken. Jeg fikk meg et sjokk da jeg skulle betale regningen, fordi da fortalte Tina at de skulle bygge personalboliger av Olandergården. Jeg følte meg litt snytt, fordi de ikke hadde sagt det noen dager før, slik at vi kunne tatt en gravskål eller kjent litt etter på at det var siste året i ”huset våres”. Jeg stod noen turer i trekket for meg selv og ble litt trist inni meg.

Jeg formidlet det videre og det var snedig å følge med hvordan folk tok det. Noen binder seg til folk og hus, andre gjør det ikke. Jeg kjente at dette var en mulighet til å kjenne etter på om jeg ville fortsette med påskeprosjektet, det var jo en mulighet til å hoppe av. Jeg startet dette før jeg første gang var på Halsa, så det er ikke noe blåkopi av det prosjektet. Vålådalen er bygd på behov for å være sammen med noen i påsken. Og for meg er det en fortsettelse av det, fordi gevinsten ved hjemkomst er stor og ikke minst at det er alvorlig artig for alle i 4 dager (litt slit og, men det er verd det).

Jeg fikk låne en nøkkel av Tina og gikk å så på rommene vi hadde det første året i år 2000. Jeg satt meg ned på en stol der, kjente litt etter, lånte doen der og tenkte at jeg er ikke ferdig med dette. Jeg gikk tilbake med nøkkel. Satt av 8 firmannsrom og 2 hus på tunet for påsken 2007. Så får vi se. På hjemturen traff vi Kjetil, som er Bernts forlover og dama. De var sammen med oss i påsken. Vi avtalte Vålådalen neste år og at vi skulle bo i et av husene på tunet. Jeg har fått en påmelding til allerede fra utenfor gaten. Samt at en familie i gaten sa…vi er sikkert med neste år også, uten at det er en forpliktelse. Jeg dro hjem og skrev bestillingen på mail til Tina.

Når jeg kjenner etter så er jeg veldig glad for de påskedagene. De beveger et miljø. Jeg har alltid likt å være en del av store fellesskap, hvor vi bidrar med det vi kan. Med all min institusjonserfaring, så er dette det nærmeste jeg kommer med hele familien. Samtidig blir vi ikke robbet for penger der. Vi spiser oss mette og lyklige, flirer og svetter. Det er ikke noe fart på brødsalget mitt, så i kveld skal jeg driste frem en mail til gata. Det blir "reply-all" fordi Heidi allerede har takket for en trivelig påske til oss alle.

I morgen kommer Jomar fra BBBB hit og plukker opp noe greier for gutter under 8 år. Jeg skal på datakurs i byen og besøke Kristin (min forlover) etterpå. Jeg skulle egentlig hjelpe henne med en prosjektoppgave, men den ble skrinlagt. Det virker som om alt arbeid er prosjektbasert fortiden. En fin måte å spare penger på og få statskassen til å betale. Det gjelder bare å formulere søknaden slik at den stemmer med giverens krav, det er en kunst som er mulig å beherske uten å lyge. "Hva er årets ja-ord?"Samtidig frir det oss fra å ta stilling til når og hvor mye vi vil/skal satse selv.

God kveld, Betty

Emosjonell Inkontinens

Jeg hentet overskriften fra en kommentar på forrige innlegg. Herlig. Det er akkurat det jeg lider av, og med tanke på det jeg tenkte å lufte, passet det veldig bra. For øvrig ble brødet bra og hele huset er spadd fram. Jeg har ting på gang i 3 rom nå, i tillegg til vanlig bretting av tøy og middag og slikt. Det er gøy. Jeg skal kjøre på søppelfylling i morgen, etter at jeg har vært på bedriftssvømming og hatt møte med sjefen min.

Per Kristan er en lykkelig ung mann, John Arvid gjør lekser uten å presses. Han fikk bake brownies i dag. Ruben var en lykkelig gutt i påsken, så starter skolen og han blir stresset og sur. Hva er dette for noe? Jeg har skrevet melding til læreren i kveld, som for øvrig er en dyktig dame. Direkte og åpen og det liker jeg veldig godt. Ruben sa at han hadde vært urolig i gymmen i dag og da hadde læreren sagt at hun kanskje måtte dra inn blåkortet. Dette likte ikke Ruben. Og jeg må stive av for å ikke si noe negativt om hele blåkort systemet til han. Blåkortet får meg til å se rødt.

Jeg ser hver morgen i avisen om noen har svart på innlegget mitt, men nei. Det var kanskje en dum dag å få det i avisen på, mandag i påskeuken. Men jeg har fått telefon fra oppvekstkomiteen og mange private mail. Så jeg vet at jeg er ikke aleine. For øvrig har jeg fått spørsål om hvorfor jeg ikke skrev at alle guttene mine har blåkort. Det sier seg selv, hvorfor. Ok, nå har jeg skrevet det.

Jeg har tenkt igjennom hardcore kvelden i Vålådalen. Noen sier at jeg tenker for mye på saker og ting, men da faller det på plass og jeg synes at det gir mening da. Det er som å komme over en hindring og gir større pusterom etterpå. Jeg fikk tilbakemelding på at jeg hadde vært aggresiv på en gatefest for noen år siden, og at en av gutta da hadde blitt redd. Vi var akkurat de samme som satt den natten også. Jeg har grublet på ordet aggresiv, fordi det er noe negativt ladet med det. Sint er en helt uskyldig greie i forhold. Det jeg har kjent etter på og husker er at jeg følte meg presset og invadert. Jeg husker at jeg spurte om vi kunne la være å snakke om meg.

Vi satt på den gatefesten og drakk masse alkohol. Kombinasjonen mellom å snakke om private ting og alkohol fungerer dårlig for meg. Det suger det. Vi startet med å snakke om religion og før i tiden kunne det trigge noe veldig. Det gjør det ikke lenger, merkelig nok. Jeg trenger ikke belemre noen med min tro og ingen trenger å overbevise meg om noe annet enn det jeg er overbevist om. Hver vår greie.

Jeg husker at jeg følte meg litt fastklemt. Jeg lot meg invadere. Det er nemlig en merkelig greie at enkelte menn skal snakke om ”mine ting” når vi har drukket. Jeg kjente ikke noe sug etter å dele den gangen. I Vålådalen var det annerledes, fordi der følte jeg at jeg valgte det selv, selv om vi hadde drukket. Det var lenge siden vi hadde pratet og det hadde skjedd mye i mitt liv. Da var det deilig med litt plass. Jeg merker fort forskjellen på om praten er mitt ønske eller en sånn oppramsing av gamle tinger.

Jeg har tross alt snakket med voksne myndige menn i en hel tidsalder. Helt edru, en gang i uken i 20 år. Så mitt behov for å lufte mine ”jobbetinger” i fylla er ikke av all verden. Jeg husker hvordan vi satt, hvem som satt til venstre og hvem som satt til høyre. Jeg husker at jeg opplevde det ubehagelig. Jeg sa ingenting om den følelsen, så jeg kan ikke belemre dem det. Jeg kjente samme følelsen som da han pornokongen i Bergen (har jeg fortalt om ham? – han er død nå forresten) var i nærheten, lammet. Egentlig startet det å prate med trygge fagfolk på Utekontakten i Bergen. Da er vi opp i 25 år. Men de første årene var mer sporadisk. Jeg har også vært på 9 personlighets utviklingskurs og blitt grillet, kjørt, most og bygd opp igjen. Der var lederne to menn. Der var hovedparolen: Hvis 10 personer sier at du er en hest er det bare å spise havren.

Det var litt deilig å finne ut at det var den pressa følelsen som tente meg og eventuelt gjorde meg aggresiv. Da var det en grunn og grunnen fant jeg. Da er det mulig å gjøre noe med det. Neste gang skal jeg prøve å peile inn på deres liv i stedet for at mitt er så sinnsykt tilgjengelig tema. Jeg har tross alt jobbet som veileder for ansatte med sosialfaglig bakgrunn i flere år. Jeg har også i flere år jobbet med helgeseminarer med mennesker som ønsker endring og vekst. Det er rart om ikke jeg skulle kunne bruke det litt mer privat også.

Det er en underlig greie at i noen miljøer, så har jeg opplevelsen av å være et ”litt sånn tilfelle”. Et resultat av en vanskelig oppvekst, som har karet seg til en utdannelse, etter at jeg fikk hjelp på Selbu og traff en mann med fast høy inntekt. ”Heldig var hun”, liksom. I et annet miljø er jeg Betty som har sitt eget band, som har spilt med Prepple Houmb og Øystein Hegge. Bergenser som buldrer seg frem. Lager egne låter og står på. I Jan Eggum sitt leksikon stod det: En av landets få kvinnelige band ledere. I et tredje miljø er jeg Betty som leies inn pga lederegenskaper, som har kunnskap og klokskap i forhold til særlige tema. Som har engasjement, drive og kan håndtere flere baller i luften. Bettyen som har erfart og vist at det er mulig å endre. Og det hele er jeg som gjør. Hva er det jeg gjør, som gjør det så forskjellig?

Jeg er gift med en kunnskapsrik mann, det skal sies. Det betyr ikke at jeg ikke vet. Noen ganger kan det virke som om folk tenker at Bernt har plukket opp en som trengte ham. Vi har ganske så likeverdig relasjon. I år fyller han 50 år. Jeg holder på å skrive tale til han. Den skal jeg legge ut på bloggen når det hele skjer. I alle fall så kan jeg trygge de som har denne versjonen av oss , at Bernt synes jeg er den klokeste han har møtt i sitt liv. Så det så.

Det var kveldens ord. Jeg skrev det på 15 minutter. Jeg rekker ikke å angre. Men det er ikke noe vits i angre på noe jeg har gjort, så det gjør jeg ikke. Jeg angrer heller på alt jeg ikke har gjort, men det er det heller ikke vits i å gjøre, siden jeg kan gjøre det siden.

God kveld, Betty


PS. Det å spille i band er uansett den største og viktigste erfaringen jeg har gjort i livet mitt. Samarbeid med dyktige og kompetente musikere, moro, turne, plate, eksponere, slippe andre til, skape, svette, dele, gi og få. DS.

Rosa Parks

I samlingen modige mennesker som tør stå for det de tror på, rager nok Rosa Parks høyt.

Se :
http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article653203.ece

http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/10/25/447428.html

En stor kvinne.

B.

Ytringsfrihet og Ytringsansvar

Startet dagen med sykkeltime på SATS, herlig. Brød står til heving og jeg har vasket i to kjøkkenskap. Det smussregner ute og det gjør slik at våren kommer raskere til oss. Marken blir merkbart grønnere for hver dag. Jeg fryder meg over at hverdagen er begynt. Det er så mange gjøremål jeg gjerne vil ta tak i. Jeg gleder meg til å gå inn i hage prosjektet, og den gleden har jeg ikke kjent siden vi flyttet inn hit.

Det som jeg må holde igjen er tanken på alt vi trenger, eller skape behov etter hvert som jeg ordner, vasker, rydder. Kunsten er vel å bevare det funksjonelle og ha nye ideer til måter å bruke det på. Fine glass til knapper. Gjennomsiktlig vase til pyntebånd. Men det meste koster. Slik som sengen til Per Kristian, den blir Ruben sin nå. Etter at Per Kristian har gått i søvne så får vi ikke han til å ligge i etasjesengen sin. Men innkjøpet blir en og ikke to. CD reolen på stuen er et gammelt skap jeg fant i en kontainer en gang. Den er malt opp og er tøff, men ufunksjonell til cd`er. Den går opp en etasje og inn kommer Ikea cd reoler, Ta Ta. Det er dyrt å gå hjemme. Men jeg skal holde meg i skinnet.

For to dager siden fikk jeg en mail, som jeg har lest mange ganger. En redaktør for et blogforum, som lurte på om hun kunne legge ut noe av det jeg skriver i dette forumet. Hun trenger egentlig ikke å spørre, fordi blog er offentlig. Men hun hadde fått pepper en gang og ville sjekke ut, siden det jeg skrev var såpass privat. http://sonitus.org Det er antagelig uvant at noen er så private, og det er min styrke å kunne være det. Jeg er ikke så privat når jeg prater med folk lenger, eller i hvert fall i mindre grad enn før, fordi det krever at lytteren ”er der” og de fleste temaene er ikke festmat. På trening snakker vi om trening. I gaten snakker vi om barn. Opplevelsen av møtene jeg gjør, hva møtene gjør med meg er best i skriftlig form. Jeg har noen få jeg prater privat med. Det gjøres helst i likeverdige relasjoner slik at jeg ikke føler meg ribbet etterpå.

Men jeg er god på å være personlig og respondere på andre sitt. Jeg er ikke redd for tema. Det er ikke bra å gå rundt å bære for mange tanker for seg selv. Nå som livet har dreiet seg om pupper, kreft og behandling har det vært litt mye privatsnakk, eller ujevnt i møtene jeg gjør. Folk lurer jo på hvordan det går og det er fint, men jeg ble litt lei av å være den som skulle prate om sykdom. Men nå har jeg regulert det ganske bra etter hvert.

Når andre velger å være privat i skriftlig form er det et privielgium å få lese. Ta for eksempel Marianne og Ingunn sine blogger, som jeg har linker til. De inviterer oss inn i sine liv, viser sine sårbarheter og de gir temaene ansikt. Det å kjenne fortvilelse, hjelesløshet, styrke, glede, sinne, redsler etc. er ikke noe som ”det er sikkert bare jeg som kjenner” lenger. Det er ganske normalt å kjenne, oppdager jeg gjennom det jeg leser. Og når jeg leser andres, kan jeg tenke at det skal da ikke være sånn at en går rundt og tenker dårlig om seg selv. Det inspirerer til å få fart på egne prosesser.

Da jeg fødte John Arvid i uke 26, savnet jeg en bok fra familie med samme erfaring. Jeg savnet å få bekreftet at følelsene jeg følte, kampen vi stod i var vanskelig men viktig. Jeg skrev den boken selv etter 7 år, da han startet på skolen. Jeg trengte å befeste det vi hadde lært oss og jeg tenkte at det må være nyttig for andre etter oss. Jeg savnet en slik bok da jeg fikk brystkreft også. Det nærmeste jeg kom var: Veien til karlsvogna, skrevet av mannen (husker ikke forfatteren med det samme) til en med brystkreft. Jeg vet at den boken har solgt som hakka møkk. Bernt leste den også. Han ble inspirert på side 2. Forfatteren gikk nemlig hen å sykemeldte seg, det gjorde Bernt også. Kreft berører mange. Til jul kom boken: Blodig Alvor, men da var jeg mettet av temaet. Men bra den er skrevet.

Fakta om tema er ikke så vanskelig å finne i denne verden. Wikipedia, google, enira etc. gir pekere til faktabøker. Det er egenerfaringene som ikke er nedskrevet, ant enn i dagbøker nederst i kommodeskuffer, gjemt under noen gamle strømpebukser som skulle ha vært kastet.

Det finnes flere grinder i meg og, og den ”inste grinda mi” er ikke denne. Dette jeg skriver om her er innenfor den første grinden. Såpass må jeg formidle for å få mening i det selv, og for å kunne nå noen andre. For jeg har tro på at det jeg deler har andre godt av å lese. Jeg er et levende bevis på at det ”å tøre”, det å ta sin rett til å få være seg selv og det å ikke la seg undertrykke er livsnødvendig for en god livskvalitet. Det å vandre rundt i usunne relasjoner og ikke føle seg fri skaper psykosomatiske sykdommer, gir stress og lav selvfølelse, som igjen kan føre til kreft og faenskap.

Jeg startet ikke å skrive blog for å bli likt eller sett. Derfor så holder jeg fast i min måte å gjøre dette på. Jeg sitter ikke å funderer på hvilket tema jeg skal skrive om i dag, for å oppnå lesere. Men jeg synes det er hyggelig at noen leser. Igjen sier jeg at blog er folkemakt på høyt plan. Det koster ingenting og det når noen. Blog er ikke en bok du får i bursdagsgave og som står og samler støv til pensjonist-tilværelsen. Det er en her og nå opplevelsen. Det er i tiden vi lever i akkurat nå. Ingen forlag som sensurerer og dupperer, og sier at jeg ikke er bra nok.

Men med en slik ytringsfrihet, har jeg et ytringsansvar. Derfor har jeg aldri vurdert å være anonym. Det å leve i et land med ytringsfrihet som gir meg retten til å si min mening, gjør at jeg vil undertegne. Jeg skal ikke misbruke min ytringsfrihet for å såre eller trakke på andre. Historien om Grande frisør er faktisk helt på kanten eller over grensen. Fordi jeg kritiserer og fordi jeg sier at de ikke klippet bra, men jeg sier ikke at de ikke kan klippe, For det kan de og det handler kanskje like mye om min evne til å få kontakt og få formidlet ekspressivt hva jeg vil.

Jeg forstår at folk som lever i for eksempel Kina velger en anonymitet i forhold til spesielle tema. I vårt land blir vi ikke straffet for det vi mener, så hvorfor skal jeg da ikke kjøre åpent løp. Min utfordring er å ikke bite på eller trigges av andre som er sinte, høyrøstede og engasjerte anonyme som hakker og kritiserer. Eller la meg provosere av andre som bruker sin ytringsfrihet til å lage aksjoner mot andre, uten å se på egen atferd eller vurdere eget engasjement i rett retning. Eller hvis de ikke har skjønt poenget og skyter fra hoften uten å se hva det kan gjøre galt for andre. Det er råflott å sitte å trykke på et tastatur og ikke gå ut i verden og kjempe saker på ordentlig.

Riktig nok var jeg punker som gjorde meg særlig synlig og provoserte, men jeg mente ikke bare, jeg handlet. Jeg var riktignok ganske ung og sint. Stod på barrikadene og okkuperte hus, i protest mot arbeidsledigheten og boligmangelen. Jeg har den samme evnen til å engasjere meg i dag, men har som voksen lært meg noen andre løsninger enn å knuse butikkvinduer i Berlin, og trakke på alle i samfunnet som ikke mente det samme som oss.

Jeg har respekt for at folk velger å være anonym,men jeg synes at det ikke er like interessant da. Jeg forstår at noen må ha kode til sin blog. Nyskilte. Betente saker etc. Jeg har vurdert om jeg skal skrive en sideblog, starte på boken og den måtte vært med kode på. Da hadde jeg hatt kontroll på hvem som var innom og leste. Dette ville vært innenfor min andre grind og det krever mer av meg. Der er jeg mer sårbar og lettere å ta rotta på. Der er vanskeligere tema og kanskje ikke så godt arbeidet med. Jeg har link til en Mona på min side. Hun har en slik blog. Da vet hun at det er folk som vil hun vel, som leser.

Min inste grind, den tredje er kun for han jeg lever med og slik skal det alltid være.

Grunnen til at jeg har latt være å skrive om den vanskelige prosessen fra sjøldestruktiv til en vinner i eget liv, er for å ikke ønske å såre andre. Jeg har heller ikke har vært moden nok selv. Men disse andre er på ”de stengte stasjonene” og har såret meg til skamme. Disse andre har jeg håpet ville like meg, elske meg, respektere meg for den jeg er og bære seg sjøl og 50 % av relasjonen, historien og kontakten. Slik er det ikke. Jeg har gått nok år og hatt det jævli fordi jeg har beskyttet andre som har krenket meg. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd pg prøvd å få kontakt på gitte tema, uten å lykkes. Jeg kan ikke mere. Da har jeg ikke noe liv igjen. Det er nemlig ikke min livsoppgave å ta ansvar for de som er eldre enn meg. Jeg prøver å unngå at jeg snakker om dem, men sier mer om min opplevelse av dem og det som skjedde. Ingen kan ta bort det som skjedde, men sårene kan leges med godvilje og forståelse, respekt og aksept.Det kan hende at mye av greia handler om min evne til å ikke få kontakt. Nå hører jeg Arnfinn sin stemme: ”Det er ikke et barns ansvar å bære sine foreldre”.

Faren min er egentlig helt grei, sånn flat følelse. Men de misfornøyde kvinnene som har preget mitt liv, har gjort mer unytte enn nytte og ikke tatt ansvar for å rydde opp etter seg. Da er det mitt anvar å rydde opp i mitt liv, som voksen og det betyr å ikke krype eller tigge eller be om nåde noe mer. De får finne ut om de vil ha en likeverdig relasjon eller ikke. Hvis ikke, så har jeg det bedre uten. Da blir jeg ikke fysisk eller psykisk syk. Men disse samme menneskene har sine historier og sine erfaringer, sine holdninger og verdier, de ligner ikke mine. Jeg husker alltid at faren min sa: ”Men du får da mat og tak over hodet”. Joda, det var i orden det.

Det er heller ikke min livsoppgave å være bitter eller misfornøyd med dem heller. Jeg setter de på hyllen for livsnødvendige relasjoner jeg måtte ha. Det var da noe bra der og.

Jeg har to livsoppgaver. Den ene er ved hjelp av min ytringsfrihet fortelle deg at denne undertrykkingen må stoppe med vår generasjon. La våre barn få vokse opp og få være frie. De skal tro på sine egne evner og ikke minst tro at de er verd noe, uten å prestere. Det er det det blir folk av, det er et bidrag til fred og harmoni på jord.

Den andre livsoppgaven er godt bevart innenfor min tredje/inste grind. Der skal den foralltid være. I likhet med mitt mantra i TM som er ennenfor der igjen.

Jesper Juul sier: ”Er vi ikke villig til å lære sammen med barna våre, elsker de oss ikke mindre av den grunn. De elsker seg selv mindre”.

Jeg husker at da jeg var 12 år følte jeg at jeg kunne lære moren min noe. Hun gav meg aldri lov. Voksne kunne si: Jeg har levd lenger enn deg og har derfor rett. Bare vent til du blir stor. Det eneste jeg har lært om dette da jeg ble stor, er at mine barn har vanvittig mye å lære meg, med å fortelle meg om seg. Slik at vi bedre kan leve sammen og føle oss gode nok i egne liv. Det gir vekst og muligheter for alle.

Min ytringsfrihet er å ha rett til min egen historie og det gir meg igjen en indre frihet og en endelig ro i min sjel.

Tak over hodet og en seng å sove i uten nærhet i familien er som å få servert menyen i stedet for maten, man blir dobbelt så sulten.

Nå er jeg sulten og brødene er ferdige. Det passer bra. God dag. Betty

GRUNNLOVEN:

§ 100.

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.