Ingen skam å snu.

Det er vel ingen skam å fortsette heller. Det er bare et uttrykk. Men ordet skam er brukt i det. Poenget må vel være at en snur i tide, både i forhold til vær og egen form. Jeg er maltraktert etter 2 mil på ski. Dameturen startet 10:30 og jeg gikk og gikk i 5 timer uten å sitte meg ned. Jeg snudde da vi var 4 km unna Stendalsstugu. Da sjanglet jeg. Balansen var rar og jeg følte meg ikke pigg. På turen hadde jeg drukket litt vann, men 3 timer er for lenge uten stopp. Det skjønner jeg aldri. De andre greide seg bra, og jeg tror at jeg er frisk ennå. Dvs jeg glemmer at jeg har vært syk og jeg vil så gjerne være i form.

Jeg voknet litt bedre form i dag enn i går. Men når det går 1 time og jeg er satt ut igjen, så blir jeg redd. Redd for tilbakefall, ms, kul i det andre brystet, balansen. Hele pakken. Jeg stoppet på turen og gråt litt for det var så jævla tungt. Guri smørte skiene mine for andre gang. 4 lag med SR40 og et lag med blått utenpå. Det hjalp, å ikke være bakglatt. På hjemturen ringte jeg Kristin og hørte om de tar turen hit på lørdag. Det er ikke sikkert, men ville vært hyggelig.

Jeg greide nesten ikke å flytte meg framover på hjemturen. Ennå jeg hadde lånt superski av Siv, så funket ikke sporene. En scooter hadde akkurat kjørt da jeg gikk og det gir ikke noen vegger til skiene, slik sporene gjør. Jeg hilste høflig på folk forbi, så sluttet de å komme. Da lurte jeg veldig på hvor jeg var en stund, ennå jeg har gått der mange ganger. Men skiltingen i Sverige er ikke til å ta feil av, og den kommer ofte nok til at jeg forstår retningen. Det brant i beina og det stakk i kneet, armen kjentes ut som melkespreng. Etter en time stoppet jeg for å spise og tisse. Jeg hadde mest behov for å kaste opp, men valgte å trykke i meg brødskivene. Det hjalp faktisk. Rett før vurderte jeg å ringe etter snøscooter. Glad jeg ikke gjorde det.

Da jeg kom fram gikk jeg rett til slalomtrekket. Per Kristian har lært seg å kjøre Snowbord trekk aleine og bakke ned uten å falle i dag. Hans fremgang gikk lynende fort. Han ventet på meg for å vise de ny erobrede teknikkene. Jeg måtte glemme meg selv og mine egne behov og bare observere hans framsteg. Vakkert. Stein prøvde mitt brett og lånte seg sko. Han ble ganske fort konge han og. John Arvid og Bernt har kjørt slalom i dag. Ruben har vært på isfiske tur med nabo-gutta. De brukte hele dagen ute. De er i badstue nå.

Jeg gikk i dusjen, her i etasjen som jeg bor. Det står herredusj på døren og er den eneste i sokkelen, derfor så gav jeg faen. Naboene drar stort sett i badstuhuset hver ettermiddag. Jeg orket ikke tanken på å eksponere dette puppegreiene i felles dusj og badstu akkuart nå. Det ville vært å kreve for mye av meg i dag. Herredusjene er to sånne kalde, med flis på veggene og kaldt vann i 5 minutter før det blir lunkent. Jeg måtte tisse og bare gjorde det i dusjen, for jeg orket ikke å kle på meg en pupp for å gå på do. På doen våres har jeg lagt Anne B. Ragdes bok, Berlinerpoplene. Jeg vet ikke , men det har et drag av sosialpornografi over seg, akkurat slik livet mitt har vært og da appelerer det ikke så mye til meg. Men det er noe som gjør at jeg ”kjenner” når jeg leser og det kan jeg like.

Jeg skiftet dusj etter at jeg hadde tisset. Jeg spylte godt etter meg, og jeg tenkte at jeg er nok ikke den eneste som har kjent en varm stråle langs låret i denne dusjen. Den andre dusjen var bedre stråle på også. Jeg stod og stod og stod og vasket av meg tanker og slit. Jg kjente på den puppen som er der og fikk hetta. Jeg er sikker på at jeg kjenner noe som ikke skal være der. Jeg kan ikke lage noe nummer av det, jeg må bare få det sjekket i Trondheim. Det hjelper ikke om jeg gjør Bernt urolig. Dessuten så sier han bare: ”Jeg er ikke lege, du må få sjekket det”. Så tenkte jeg om det er tilfelle med kreft en gang til, så vil jeg egentlig ikke vite det nå, for det betyr operasjon, cellegift og stråling. Jeg orker det simpelthen ikke.

Jeg er helt utslitt av å tenke. I stedet for å ligge på sengen, sitter jeg og skriver. Bernt leser for Ruben. Vi skal sove snart. Damene er i badstuen og trives. Jeg kan ikke, fordi jeg vil ikke ha hele fokusen eller ingen fokus. Jeg er bare gjennomsliten og litt trist.

Nå skal jeg sove. God natt, Betty.




Tordis og gjengen er her. Sjefen på Moholt Park med familie er kommet, så da er vi fulltallig denne påsken. Det føles bra. Sjefen på bruket her klaget på våre 8 åringer i gymsalen, vi har strammet det inn. Vi voksne sklir gjerne litt med et vinglass, men vi er like gode på å skjerpe oss. I morgen er det mannetur. Da skal jeg være i trekket med gutan. God natt, kl. 22:00. Verden blir aldri den samme. Jeg blir aldri den samme. Betty.