Jording

To netter med skikkelig hvile og jeg kjenner livet koker i årene igjen. Det er skummelt bra og jeg tør nesten ikke la det være slik, av redsel for å miste det trygge slitet. Det vante, det safe, det som holder meg nede, slik at de som sa en gang at jeg ikke dugde til noe kan få rett i sine spådommer. Tenk deg så truende å miste et gammelt verdens bilde. De var jo tross alt voksne da jeg var liten. Nei, Betty ikke la de bestemme. Ikke la de få rett. Jeg må finne ut av denne ”ha det bra greien”, slik at jeg kan ha det slik over lengre tid, og ikke måtte fjerne meg fra det med å sabbotere. Jeg merker at når det går bedre, har jeg ideer og oppgaver for en hel arme, og må stoppe opp for å ikke snuble i mine tanker.

Vi søker alle etter nye høyder, men hvem er opptatt av å ha kontakt med bakken? Øyeblikket her og nå, og ikke langt inni neste gjøremål. Det som er slitsomt for meg med øyeblikket, er at det tvinger meg til å kjenne på hvordan det har vært, fordi det å være i øyeblikket er annerledes enn å stadig flykte. Når jeg lever i nuet, så kjem det fram det gamle greiene som ikke egentlig duger til noe som helst, og jeg må i gang og erkjenne. Det stresser og det er slitsomt i lengden. Derfor er det deilig å flykte, gjøre ting, trene mye, arbeide mye, rus eller sove.

Jeg synes det er en fryktelig vanskelig oppgave jeg har fått utdelt. Kombinasjonen av restitusjon og nok bevegelse. Mulig jeg stresser litt når jeg først begynner å røre mye på meg. Før kl. 09 i morges hadde jeg gått 1040 steps, også gikk jeg under 1000 steps på en hel dag, mandag. I går gikk jeg 3032 steps og det var inkludert en trening, men ikke svømmingen da. Målet er 10 000 steps om dagen. Jeg skal si det er ikke rart at vi ikke forbrenner. Jeg trodde jeg var mer aktiv enn dette. Nå skal jeg i hvert fall ta alle trappeoppgavene.

Denne dagen er viet til sangen. Jeg må synge meg opp før helgen og jeg må gjøre det når naboene er på arbeid. Jeg har en gjøre liste jeg kan følge. Jeg elsker slike gjørelister, særlig når oppgavene er krysset ut, det er så greit med alt som er gjort liksom. Må lister er det værste jeg vet. Det gir meg aversjoner.

Jeg har en ”ta kontakt” liste. Der er det navn på folk jeg bryr meg om som jeg skal kontakte når jeg har ”rom” i meg sjøl. Det står to personer på den listen, som jeg tror er viktig for meg å få kontakt med for å komme videre i livet. Det er en sangpedagog og en gammel pensjonert lærer. Jeg sendte et kort til han fra Gran Canraia, for jeg ønsket meg at han skulle følge med på bloggen. Jeg skal ta kontakt når tiden er moden, og det er snart. Jeg har nemlig funnet ut formen på boken jeg skal skrive. Det frigjorde mye. Jeg vet at det er hardt arbeid og mange bøyger for å skrive en bok, men nå skriver jeg i hvert fall fortere etter mye blogtrening.

Da jeg fylte 40 år hadde jeg 3 lister. Lyst til å invitere -listen, må invitere-listen og ikke lyst til invitere-listen. En i gamle bandet mitt sa at han håpet at han aldri havnet på en slik ”ikke lyst” til invitere liste. For personer som har vært grenseløst inkluderende som meg, er en slik liste helt nødvendig. Det ville stått langt færre der i dag. I hvert fall 30 av de 110 som var på 40 årsdagen ville ALDRI ha blitt invitert i dag. Til det har det skjedd for lite eller for mye. Avhengig av hvordan du ser det. Mer i bok.

Like interessant kan en ”må” liste være. Hvorfor i all verden må vi invitere den ene eller den andre. Bernt vil ikke ha en tradisjonell 50 årsdag med masse ”må” gjester. Han vil bare dra på tur med gode turvenner. Han sier at nå er han voksen og vil bestemme selv, og gi der det er noe å få.

Jeg har ikke fått bakt brød for jeg mangler ingredienser. Guri var her og kjøpte brød i går, og gav meg en fin svart jakke. Nå skal jeg være fysisk aktiv. Stryking av klær men sangøvelser til, det er toppen det!

Betty